Denne novellen er vist 3461 ganger.
Smilet er befriende og blendende vakkert i et ansikt fylt av lykke og fred. Øynene glitrer av glede, kjærlighet og nyvunnet frihet.
– Hvordan visste du?
– Ikke jeg. Maroli.
– Å? Leyhla lar blikket gli bort til den grønnskimrende demonen, som ser på henne med et øyenbryn hevet. «Er du her enda, Maroli? Din frekke djevel, sa jeg ikke tidligere at du skulle pelle deg vekk?» Han ser lenge på Leyhla, gjenkjenner glimtet i de lysegrå øynene og langsomt glir det fandenivoldske fliret over ansiktet hans.
«Joa. Jeg hørte deg. Og jeg sa niks.»
«Da får du jaggu løsne tauene.»
«Tør ikke,» gliser demonen og trekker på skuldrene. «Du får fri til den der jævla brunhuda halvdemonen din.»
Leyhla trenger ikke å spørre nå. Ikke befale, ikke tvinge. Tauene har gjort sin nytte. Ahmeron famler med knutene og banner, Leyhla har dratt dem gode og stramme i kampen og begjærets hete.
«Faen og, jeg tror jeg bruker saksa,» mumler han irritert.
«Bare hvis du lover å kjøpe nye tau…» Leyhla flirer frekt mot ham når han ser på henne.
«Jeg tror hun har kommet over skammen,» sukker Maroli. «Pokker og, det var synd.»
«Hvorfor er du så skuffet?» Leyhla setter seg opp med armene fri og ser på demonen mens Ahmeron løsner føttene hennes. «Fikk du ikke nok, Maroli?»
«Næh, nja, jo… joa.» Maroli trekker på skuldrene igjen. «… men det hadde smakt med en omgang til. Det smaker alltid med en omgang til.»
«Da tar vi en omgang til.» Leyhla smiler mykt når Ahmeron ser overrasket på henne, og smiler glad.
«Mener du det?» stråler han. «En gang til? Med begge to?»
«Tror du at dette var nok etter så lang tid, du da?» ler Leyhla og rødmer, men det er ikke skam i kinnene denne gangen. «Dessuten tror jeg ikke at dere fikk metta deres, begge to. Eller hva? Er dere slitne, kanskje? Orker ikke mer?»
«Vi er ganske slitne, ja.» Ahmeron gløtter på Maroli, som flirer og nikker.
«Jau, den tok på, den omgangen der.»
«Demoner er dårlige løgnere,» sier Leyhla mykt og stiller seg på knær i senga mens hun gnir håndledd og ankler. Hun føler seg friere enn hun har gjort på lenge. Doven og tilfredsstilt. Men likevel lysten på mer. Dessuten blir hun alvorlig tent av tanken på å bli frivillig tilfredsstilt av de to hissende, kåte demonene… uten tau denne gangen. Hun kan ta på dem når hun selv vil, hvor hun vil. Gjøre hva hun vil, for hun har lov. Ahmeron er her og deler opplevelsen med henne. De er sammen om det.
«Jadda. Vi er dårlige løgnere, men bra i senga,» gliser Maroli.
«Kan dere ikke bare holde kjeft… og ta meg?»
Aldri har noen vært mindre vanskelige å be.
Luften i det lille soverommet er stinn av kjønnsduft. Dynene har for lengst fått nærkontakt med gulvet, for hvem trenger vel dyner i lidenskapens hete? Vinduet står halvveis åpent. En kjærkommen, frisk liten bris smyger seg inn og forsøker å slåss mot de stinne kroppsduftene uten å lykkes fullstendig. Den lille gløtten ut mot virkeligheten er ikke nok til å skifte ut den dyriske, tunge odøren av begjær som ulmer i rommet. Men det gjør ikke noe. Luften er bedre slik, dryppende saftig og seig av alle lystene som frigjøres i rommet.
– Sommerfugl…
– Kjæresten…
Lakenene er fuktige av fersk svette og kvinnelige kjønnssafter. Hender stryker, lepper kysser, tunger smaker.
– Nyter du det? Nyter du dine to demoner i natt?
– Deilig… så lenge du sier at det er lov…
– Det er lov, Sommerfugl. Alt du vil er lov. Jeg elsker deg.
Våte lyder av kjønn i aksjon. Svake stønn og klynk, tydelig tegn på fritt begjær. Lette kyss etterlater fuktige flekker på brennende hud mens intensiteten stiger i kroppen, synker og stiger igjen… bare for å slippes løs i eksplosjoner, lavastrømmer og kaskader av nytelse. Det er en uvant fornemmelse, det å begjære dem begge to uten å være bundet. Det var lettere da. Hun var ikke ansvarlig for hva de to demonene fant på, eller for sin egen lyst. Nå er hun fri, og fremdeles bundet av sine egne, mentale tau. Hendene har lyst til å ta på, til å stryke. Noe holder fremdeles igjen. Samvittighet er en sterk kraft.
– Kjæresten…
– Hva er det, Sommerfugl?
Perlegrå øyne søker, finner et velkjent blikk som glitrer av begjær og trygghet. Fingre finner fram, nølende først, så gradvis modigere etter hvert som tryggheten siger inn. Hender lukker seg rundt det de søkte, for det er lov. Lepper glir over naken hud, tunger fukter, smaker og søker i det dunkle lyset. Øyne famler over omgivelsene, slørete av begjær.
– Jeg får noe av deg nå, som jeg aldri vil bli i stand til å gi tilbake…
– Det er ikke det det handler om, Leyhla. Bare nyt nå.
Yndige, søte klynk lyder i natten. Bevis på at ekstase nærmer seg. Tegn på at kropp og sjel er ett, har funnet tryggheten og nyter det samme uten sjenanse, uten tvil eller skam. Når Leyhla slår armene rundt Maroli og presser brystene flate mot brystkassen hans, og kjenner gåsehuden risle nedover halsen når han presser det stive, stikkende skjegget mot den myke huden, kjenner hun Ahmerons hender på hoftene like før han presser brystkassen mot ryggtavlen hennes og nærmest omfavner dem begge to i et hett favntak. Hun kjenner det stive lemmet til demonen sin presse mot halebeinet, så hardt er det at det nesten gjør vondt. Marolis sultne tunge lager våte striper over hennes sitrende halshud, glir opp til kjevebeinet, etterlater seg en rekke våte, uventede myke kyss på kinnet før de søker etter Leyhlas lepper. Hun trekker seg litt unna, ser på ham, betrakter det markerte ansiktet. Det brenner i leppene etter å kjenne forskjellen.
– Ahmeron, er det lov?
– Kyss ham…
– Vil du ikke ha noe for deg selv? Noe som ingen andre får ta del i? sender Leyhla, for hun vil være sikker på å ikke gjøre noe galt. På en måte føles det mye mer intimt å kysse Maroli enn å ha ham dypt inni seg. – Noe som bare er ditt?
– Jeg har din kjærlighet. Kyss ham, Sommerfugl…
Hun stønner lavt allerede før leppene møtes. Ahmerons hender stryker rundt overkroppen hennes, dekker brystene, stryker dem varsomt mens han gnir lemmet mot halebeinet og presser leppene mot nakken. Gåsehud! Det prikker som tusen kilende maur under hodebunnen.
Marolis lepper er uventet myke. De er lett atskilte når de møter Leyhlas lepper og tungespissen virker beskjeden når den søker etter hennes tunge og finner den. Et sjenert, forsiktig kyss. Et utrolig eggende kyss. Leyhla skjelver og stryker ham over brystkassen mens hun smaker på ham. Det sitrer i leppene og hun trekker pusten dypt når Ahmerons hender glir nedover magen og til underlivet. Hun står på knærne med lett skrevende ben. Hendene glir over venusberget, en hånd forsvinner mellom lårene og stryker så lett at det kiler uutholdelig deilig gjennom kjønnet. Maroli suger tungen hennes varsomt inn i munnen og lar sin tunge gli dovent rundt, mens leppene smaker ørlite hardere på Leyhlas munn. Hun stønner lavt igjen, det sitrer i hele underlivet og hun får en nytelsesri, den jager gjennom kroppen så det kjennes. Ahmerons hender kiler med lekne fingre over liljebladene og får også dem til å sitre. Når Maroli stryker brystene hennes, er det litt hardere. Han klyper i knoppene også, sender deilige, usynlige beskjeder i form av søte, kalde, heftige sting ned til underlivet som trekker seg sammen av nytelse.
Kysset blir motvillig avbrutt. Når hun ser på Maroli igjen, er det med et sløvere blikk, og med lepper som svulmer blodfylte etter det deilige kysset.
Når hun snur seg i armene deres, er det Marolis lem som stryker over halebeinet mens hun kysser Ahmeron med sugende munn og søkende tunge. Velkjent og trygt, men ikke mindre godt. Hun lukker en hånd rundt Ahmerons hardhet, leter bak seg med den ledige hånden, og finner Marolis stive. Hun spør ikke nå. For hun vet at det er lov. Det er deilig å kjenne hardheten under skinnet når hun rolig drar det opp og ned. Maroli stønner og klyper hardere i knoppene. Ikke for hardt. Det er som om han kjenner grensen for hennes smerte. Hun skjelver igjen og griper hardere rundt Ahmerons hardhet. Sammenligner, kjæler, beføler, kjærtegner, nyter.
En demon i hver hånd. Kan en kåt, liten, het heks ha det bedre?
– Kjæresten… Midt i alt begjæret har ikke Leyhla noe problem med å se kjærlig på Ahmeron, om enn med slørete, perlegrå øyne av nytelse. Han stryker nedover ryggen hennes med krevende hender, oppover armene og holder ansiktet mellom hendene mens han kysser henne sultent. Hun stønner lydløst mot ham. – Takk for at du ikke ga opp og forlot meg.
– Jeg klarer ikke å forlate deg… Aldri. Jeg er jo din. Han beveger hoftene når hun slipper skaftet hans, styrer det inn mellom lårene hennes, leter seg fram. Det glatte hodet glir over den lille knoppen som får Leyhla til å stønne skjelvende igjen. Hun skiller bena litt mer, leppene deler seg villig mens det glatte hodet glir videre, finner… og glir inn. Leyhla sukker skjelvende av nytelse.
– … og jeg er din.
– Du og jeg, Leyhla. Ahmeron kysser henne igjen. Dypt, dypt inn glir han i en eneste bevegelse. Hendene holder hoftene fast igjen, hindrer henne i å løftes opp av senga når han skyver hoftene så langt fram at han bunner i henne. Hun ser på ham, nyter det småsvette ansiktet, de sorte lokkene som klistrer seg så nydelig til ansiktet hans, de grønne øynene som lyser mot henne av begjær og kjærlighet, de smale leppene som napper i hennes og får henne til å kjenne seg mør innvendig av behandlingen.
Leyhla gisper og stivner litt i kroppen da noe velkjent presser mot den bakerste åpningen og ønsker å komme inn. Hun stirrer storøyd på Ahmeron, som ikke trenger forklaring. Han smiler svakt midt i begjæret.
– Bare slapp godt av, Sommerfugl, sender han og stryker lekne fingre over hoftene hennes, og nedover lårene så huden nupper seg. – Det vil ikke gjøre vondt. Maroli er forsiktig. Stol på ham, han vet hva han gjør.
Ahmeron har helt rett. Det gjør ikke vondt. Hun er så våt og mør i kropp og muskulatur etter timer med heftig elskov, at han faktisk glir lett inn, til å være den første gangen. Leyhla lukker øynene, konsentrerer seg om å slappe av og nyte dette nye. Det tar litt tid, men ingen har det travelt. Musklene lærer seg etter hvert å slappe av. Millimeter for millimeter glir Maroli inn, så langsomt at musklene gradvis lærer seg å bli kjent med denne nye fornemmelsen. Og det er en deilig fornemmelse. Helt fylt, fylt opp av hardhet, av demoner, av begjær… Fylt! Og hun elsker det. Fremdeles med øynene lukket stryker hun en hånd rundt Ahmeron og griper tak i en rumpeball, fører den andre hånden bak seg og finner en av Marolis spenstige skinker.
De finner takten, de to demonene. Det er så trangt, så utrolig deilig og trangt. Leyhla vet ikke hvor mange ganger hun kommer mens de tar henne mellom seg. De må holde henne fast så hun ikke letter fra senga når de støter inn, og det har hun slett ikke noe imot. Ahmerons hender ligger hardt rundt hoftene hennes, Marolis hender ligger på skuldrene og presser kroppen ned.
Etter hvert henger hun bare slapt mellom dem og lar seg bli tatt, bli brukt, og elsker det. Armene henger rundt Ahmerons hals mens den hete trekanten forsiktig legger seg ned i senga. Ahmeron underst, Leyhla i midten med et kne bøyd på hver side av sin elskede, og med Maroli øverst – dog uten full tyngde. Leyhla har ikke behov for å bli klemt flat, bare tatt ettertrykkelig. Og i så måte kan man si at demonene har gjort en god jobb.
Det er Maroli som først havner i mål av de to demonene. Allikevel er han forsiktig når han støter sitt siste og skjelver mens han stønner knurrende. Styrken har han allerede fått, for lengst, så utløsningen kjennes for Leyhla som en formalitet. Hun smiler utslitt mens han trekker seg forsiktig ut og lar paret fullføre alene. Skjønt, Leyhla er ikke lenger i stand til annet enn å la det skje. Hun er utkjørt. Fullstendig tømt for krefter og energi. Alt har hun overført til de to deilige grønne gærningene. Ahmeron kjenner det, føler sinnet hennes, sjelen, og utmattelsen. Han er hensynsfull nok til å la det gå fort. Han velter henne varsomt over på ryggen og fullfører med et smil.
For første gang på tre hundre år føler Leyhla lettelse når han endelig krummet ryggen og klemmer henne hardt inntil seg, mens han stønner varmt i øret hennes. Det er første gang hun er glad for at han er ferdig. Og er det så rart etter den omgangen hun har fått? Sola har allerede stått opp!
Ahmeron trekker seg ut av et velbrukt, numment og godt fornøyd kvinnekjønn. Det dunster sterkt av brunst og kjønnslukt i rommet, på tross av at vinduet står åpent. Leyhla blir liggende på ryggen mens hun ler lavt og sliten. Armer og ben er spredt til siden, hun gidder ikke røre en eneste muskel.
«Vær så snill, si at dere har fått tilbake styrken, gutter…» mumler hun ør og lemster. Ahmeron smiler og stryker en finger nedover den nakne armen hennes.
«Ingen fare. Nå skal du få fred.»
«Jeg også,» sukker Maroli fornøyd.
«Sov litt nå,» sier Ahmeron kjærlig. «Jeg tror du trenger det.» Han tier og venter på svaret, men Leyhla har allerede sovnet, utslitt og mett av demonbegjær. Han kryper ut av senga med et flir og skysser Maroli ut av soverommet, for å la Leyhla hente sin egen styrke i søvnen.
Så ulike, og allikevel så like. Den ene grønnskimret, den andre solbrun. Begge like hissende og begjærlige. Og akkurat nå fornøyde. Og styrket. Maroli er fri til å dra tilbake til Evigheten, og Ahmeron har fått tilbake alt han trengte. Heksa si, styrken, livet sitt…
«Drar du tilbake nå?» Ahmeron ser på Maroli som sitter henslengt i den ene enden av sofaen. Det er en god stemning mellom dem nå, en kameratslig atmosfære.
«Det er ikke mer bruk for meg her, er det vel?»
«Tror ikke det, nei,» smiler Ahmeron skjevt. «Skammen er borte hos Leyhla, styrken har du fått tilbake…»
«Du er jævlig heldig,» sukker Maroli. Ahmeron ser på sin medsammensvorne, i tvil om han hørte riktig. Men Maroli nikker bekreftende og sukker tungt. «Du hørte riktig. Du er jævlig heldig som har henne. Du trenger ikke å lete rundt for å finne noen å forføre og hente styrke fra. Klart, det er moro noen ganger, men etter noen tusen år blir du liksom litt lei…»
«Jeg tror ikke Leyhla har noe imot om du kommer innom en tur av og til,» svarer Ahmeron.
«Hva med deg?» Maroli gløtter på Ahmeron under tunge øyenbryn. «Har du noe imot det?»
«Jeg har ikke vært menneske så lenge at jeg har lært meg hva sjalusi er,» smiler Ahmeron skjevt fra sin ende av sofaen. «Så lenge du ikke går hen og blir forført av henne, slik jeg ble.»
«Hun er sterk,» sier Maroli stille og slår blikket ned.
«Jeg vet det. Hun er sterk nok for to. Kanskje for sterk.» Ahmeron møter blikket til Maroli når han skuler opp igjen. «Bryter du ikke nå, klarer du kanskje ikke å dra tilbake til Evigheten likevel, samme hvor lite skam du finner hos Leyhla nå. Skjønner du?» Maroli sukker tungt igjen, før han nikker.
«Du ber meg om å stikke av før hun blir for sterk,» sier han og smiler skjevt. «Greit, gamle ørn. Ser deg senere… eller av og til.»
«Av og til.» Ahmeron smiler og løfter hånden halvveis til farvel mens Maroli langsomt blir gjennomsiktig og forsvinner.
Endelig er han i stand til å dra til Evigheten. Leyhlas skam har ingen makt over ham lenger. For den eksisterer ikke mer.
Det er midt på lyse dagen når Leyhla slår opp øynene og kjenner en uvant følelse. Forsiktig setter hun seg opp i senga og konstaterer at de fleste kroppsåpninger kjennes velbrukte ut – for ikke å snakke om en tanke ømme og en smule såre etter den kjærlige, men hardhendte behandlingen hun har fått. Håndledd og ankler er også såre etter tauene, allikevel er det deilig å kjenne denne smerten. Den er et bevis, en bekreftelse på den uvante følelsen. Skamløs frihet.
Hun kommer seg møysommelig opp av senga og går ut av soverommet med langsomme skritt. Må holde seg godt fast i gelenderet på vei ned trappa, for hun er mør i bena. Hun kjenner hjertet slå et par ekstra slag av lykke når hun ser Ahmeron sitte naken i sofaen, der han har sittet siden Maroli forsvant. Han snur seg mot henne når trappa knirker.
«Dere har ødelagt meg,» stønner Leyhla og halter ned de siste trinnene. «Har tatt meg sønder og sammen, har dere. Tullinger.» Ahmeron ler.
«Nei da. Det går over. Dessuten trengte du det.»
«Sikkert,» jamrer Leyhla og vagger over gulvet, bort til sofaen hvor hun setter seg forsiktig ned. «Hvor er Maroli?»
«Dratt tilbake til Evigheten.» Ahmeron legger armen rundt Leyhla og skyver henne kjærlig inntil seg. Hun lener seg sliten, men fornøyd mot ham. «Han var endelig i stand til å dra.»
«Var det min skyld at han ikke klarte det?»
«Ja.» Ahmeron kysser henne på pannen. «Hvordan har du det?»
«Sliten… men mer fornøyd enn jeg har vært på ukevis.» Hun ser forsiktig opp på ham. «Og du da?»
«Sterk. Fornøyd. Tilfreds. Og avslappet. Jeg har endelig ro i sjela, og styrke i kroppen. Dessuten er jeg beroliget over å se at du er deg selv igjen.»
«Jeg har vært ei tispe,» mumler Leyhla og ser ned. «Jeg kunne ha ødelagt oss begge to – og tatt Maroli med på kjøpet.»
«Ikke tenk mer på det.» Ahmeron kysser henne lett på munnen. «Vonde ting skal ikke tenkes på. De skal gjøres ferdig og stues vekk og glemmes, til fordel for livet og lykken.»
«Og begjæret,» smiler Leyhla svakt. «Kommer Maroli tilbake?»
«Vil du det?»
«Jeg…» Leyhla ser opp på Ahmeron og tenker litt. Rynker brynene. «Jeg tror det. Men ikke ennå. Ikke på en stund. Tror du han vil?»
«Ingen fare,» smiler Ahmeron. «Min lille demonbesetter. Ingen fare.»
«Han er ikke besatt av meg, vel???» Leyhla ser bestyrtet på ham og Ahmeron ler.
«Slapp av. Kanskje han er lite granne besatt, men ikke slik som meg. Du har bare tatt pusten fra ham en stund framover. Lært ham noe om mennesker, vil jeg tro. I alle fall om hekser.»
«I alle fall om meg,» mumler Leyhla. «Og han lærte meg noe… blant annet at vi ikke er trygge i Ellens tid heller.»
«Faen…» Ahmeron sukker og lener seg tungt tilbake i sofakroken. «Det hadde jeg pinadø glemt i alt dette deilige.»
«Hva skal vi gjøre? Vente her til neste mørke skygge dukker opp? Vyzaks disipler vet jo at vi er her nå. Det vil ikke gå lang tid før de finner ut at noen har hjulpet oss tilbake – åååh, bare Maroli ikke får trøbbel.»
«De klarer ikke å finne ut at han har vært i kontakt med oss,» sier Ahmeron mykt. Han trenger ikke si mer, Leyhla vet at hun har Anita å takke for det. Hun vil ikke tenkte tanken ut, det er fremdeles for vondt. Et lite stikk av dårlig samvittighet dukker allikevel opp, fordi hun ikke lenger har dårligere samvittighet over det som skjedde med venninnen. Ahmeron og Marolis behandling har vært effektiv. «Først skal vi slappe av og bli oss selv igjen,» fortsetter Ahmeron og klemmer henne hardt inntil seg med den armen som ligger rundt skuldrene hennes. «Og så skal jeg tenke litt. Det er mulig det finnes en løsning – i alle fall en midlertidig.»
«Hva da?»
«Jeg sa at jeg må tenke først.»
«Skrythals,» flirer Leyhla frekt og ler når han ser skrått på henne.
«Du er modig nå, lille halvdemon.»
Det er et avslappet, lykkelig par som nakne sitter tett inntil hverandre på sofaen i den lille stua. Som sovner der de sitter og lar dagen bli til kveld, før sulten vekker i alle fall en av dem og tvinger henne ut på kjøkkenet for å stelle noe å spise.
Mens hun lager i stand en enkel gryterett til dem begge, vet hun ikke at Ahmeron har funnet løsningen.
