Kapittel 13

Denne novellen er vist 3973 ganger.

Stuebordet er dekket av levende lys i alle høyder og staker, både stearin og telys. To glass med rødvin står også på bordet, og gir flammene noe å speile seg i. Duken på bordet er i en litt lysere nyanse enn rødvinen. Det er en avslappende, trygg stemning i den lille stua til det spesielle paret.
De sitter nakne, begge to. Ahmeron i sofakroken med føttene på bordkanten, avslappet og henslengt. Duken blir litt krøllete under hælen hans, men begge gir blaffen. En arm ligger slapt over armlenet, den andre ligger trygt rundt et par myke skuldre. Rundt menneskekvinnen som han elsker. Henne som han verken kan eller vil leve uten. Leyhla halvt sitter, halvt ligger på siden med føttene lett trukket opp under seg, og med hodet hvilende på Ahmerons skulder og brystkasse. Hånden stryker ham dovent på magen. Av og til må hun ned og kjæle litt med kjønnshårene og det halvslappe lemmet også. Det ser fornøyd ut der det ligger over pungen. Det har også all grunn til å være fornøyd. Allikevel kan ikke Leyhla stryke ham for lenge, før kjærtegnene får staven til å reagere og den begynner å reise seg dovent igjen. Umettelig, det er det han er. Eller så er det Leyhlas påvirkning som er for sterk. Hun smiler svakt og forflytter hånden opp til magen hans igjen. Får et vått kyss plantet på pannen som et usynlig kastemerke. Hun sukker tungt av velbehag og lykke.
«Vel?» sier hun lavt og strekker seg etter vinglasset. Det er hennes andre. Ahmeron drikker aldri mer enn ett.
«Vel hva da?»
«Har du tenkt?» Hun svelger en slurk rødvin og setter glasset fra seg igjen.
«Så frekk som du var før i kveld, tror jeg ikke at jeg vil fortelle hva jeg har tenkt på,» svarer Ahmeron og ser skrått på henne. Hun smiler.
«Jeg kan tvinge deg.»
«Da binder jeg deg fast.»
«… orker ikke mer.» Leyhla ser trist på ham. Ahmeron ler og stryker henne over håret.
«Jo da, jeg har tenkt. Vi kan dra til Tempelvokterne i Tidens Tempel. Jeg tror vi er trygge der, i alle fall for en stund.»
«Hvor er Tidens Tempel? For ikke å snakke om: Hvordan kommer vi oss dit?»
«Det er bakdelen med det,» svarer Ahmeron tankefull. «Det er ikke som å sprette fra Evigheten og til Ellens tid. Det er mye mer definitivt – i alle fall for deg. Du er en dødelig, og har lurt Døden flere ganger nå.»
«Å? Hvordan da?» Leyhla ser spørrende på ham.
«For det første har du demonblod i deg…»
«Ikke som Ellen, vel?» avbryter Leyhla. Ahmeron smiler.
«Jo. Demonblodet følger sjelen, samme hvor den er. For eksempel er det typisk for demoner å ha lite kjønnshår lenger ned. Du barberer deg aldri mellom bena, ikke sant?»
«Er det derfor…» Leyhla smiler svakt.
«Ja, det er demonblodet ditt. Bare en fin kjønnsbusk og ikkeno’ mer. Men enda viktigere: Du kjørte deg i hjel for å komme deg til Evigheten, og du brakte Ellen tilbake til livet igjen da du dro fra Evigheten, noe du ikke hadde klart om det ikke var for demonblodet i deg. Du har lekt med Døden, og det liker Han dårlig.»
«Han? Er Døden det samme som Gud?»
«Nei, Gud er en bevissthet, men ikke så langt ifra. Han er så mektig fordi mange mennesker tror på ham. Døden, derimot, er ugjenkallelig og definitiv – Han er ekte. Han er den totale utslettelse, slik som de menneskene som er lenge nok i Lengselens Land,» forklarer Ahmeron. «Menneskenes syn på død er bygd på uvitenhet og frykt for det ukjente, for hva som skjer etter at de er ferdige med det jordiske livet. Men hvis vi skal søke hjelp hos Tempelvokterne, er vi nødt til å forlate Ellens tid for godt.»
«Og det vil si…?» Leyhla ser avventende på ham.
«At vi må ta livet av Ellen for godt.»
«Hva med deg? Du har jo blitt jordisk, du også,» sier Leyhla undrende. «Må vi ikke ta livet av "Arild" også?»
«Jo. Det er derfor det er en bakdel med å dra til Tidens Tempel. Jeg tror ikke at det er noen vei tilbake hit når vi først har dratt dit.» Han ser alvorlig på henne. «Du må være klar over hva vi gjør, før jeg leder deg ut i det.»
«Ahmeron,» smiler Leyhla svakt og stryker ham over kinnet. «Blir vi her, kommer vi før eller senere til å bli funnet av enten Omel, Char eller noen andre av de dustete Vyzakdisiplene. Vi har ingenting her som holder oss igjen.» Hun blir alvorlig og flytter blikket til et av de levende lysene, som for å søke styrke i den rolige, bedagelige flammen. «Det eneste jeg hadde her som Ellen, var Anita. Nå har Ellen ingenting. Det finnes mange gode grunner for å dra, men ikke en god grunn for å bli igjen her.»
«Er du sikker?» Han stryker den myke armen som ligger rundt magen hans. «Helt sikker?»
«Ja. Og om det ikke har noe å si hvordan vi forlater det jordiske livet, foreslår jeg at vi gjør det litt mindre dramatisk enn det Ellen gjorde. Litt mindre blodig, hva?»
«Det er samme hvordan vi gjør det, så lenge vi gjør det sammen.»
«Men en ting vil jeg gjerne vite før vi gjør noe så drastisk…»
«Hvem er Tempelvokterne?» smiler Ahmeron, han kjenner henne så godt.. «Det er de som hjelper menneskesjeler å finne fram i de forskjellige livene deres. De hjelper dem å vurdere og analysere det livet de har levd, og å velge hva slags skjebne de skal ha i sitt neste liv.»
«Så med andre ord, tiden er et påfunn?»
«Mer noe som bare eksisterer konkret på jorden.»
«… og i Lengselens Land og sjelens tomrom og andre slike hyggelige steder, om enn ikke på samme måte som her på jorden?»
«Akkurat.»
«Men vil det da si at Tempelvokterne er Gud?»
«Det var da faen så opptatt du var av Gud,» flirer Ahmeron og griper hånden hennes før hun rekker å slå. «Nei, de er ikke Gud. Han er en bevissthet, har jeg sagt, skapt av menneskers sinn ved at mange tror på det samme. Han er en kraft. Det har jeg fortalt deg før, husker du ikke? Tempelvokterne er en realitet. Alle mennesker møter dem, om de ikke havner på de stedene du kalte "hyggelige".»
«For det første er det over tre hundre år siden du fortalte om guder og menneskers tro. For det andre: Nå gjør du meg nysgjerrig,» svarer Leyhla og strekker hånden etter rødvinsglasset igjen – etter å ha fått Ahmeron til å slippe. «Så hvis de hjelper menneskesjeler, vil det da si at jeg har møtt dem før? Da de bestemte at jeg skulle være Ellen?»
«Da du valgte å være Ellen,» retter Ahmeron.
«Jammen, vil det da si at jeg fikk se Ellens liv på forhånd? Og da visste jeg at jeg kom til å møte deg? Og at jeg skulle kjøre meg i hjel og våkne likevel… og så ta livet av meg sammen med deg nå?»
«Ikke alt er synlig i Tidens Tempel,» ler Ahmeron. «Dessuten vet jeg ikke alt. Fy faen, som du graver. Du er jo verre enn noen gang, jo.»
«Jeg hadde ikke vært det om du kunne ha fortalt litt bedre,» parerer Leyhla og drikker rødvin.
«I noen tilfeller kan det være noe dunkelt, selv for den sjelen som skal velge. I ditt tilfelle, for eksempel, var det veldig mye dunkelt angående Ellen, selv for Tempelvokterne, og sikkert i de livene du levde mellom Leyhlas og Ellens tid også. Demonblodet hadde dukket opp da du ble født som Leyhla, vet du. Det skjulte mye for dem.»
«Åssen vet du dette, da? Du er jo ikke dødelig.»
«Nei, men jeg er nysgjerrig,» sier Ahmeron kort. Leyhla gliser.
«Du har snoka, har du.»
«Gi nå faen i det. Du er jo nysgjerrig, du også,» mumler Ahmeron, men klarer ikke la være å smile litt. «Det beviste du da du valgte å leve det neste livet ditt som Ellen, på tross av at du visste at mye var skjult. Du ante ikke hvilken åndelig utvikling du kom til å få. Og dessuten er det jo bra at jeg har snoka nå, siden vi trenger å be dem om hjelp.»
Leyhla lener hodet inntil ham igjen og sukker tungt av velvære. Hun er ikke redd. Bare behagelig avslappet og en smule nysgjerrig på framtiden. Det er deilig å sitte slik akkurat nå, tett inntil Ahmeron og kjenne nærheten. Fraværende stryker hun det slappe lemmet igjen. Smiler svakt da det rører på seg, som om det har sin egen vilje, sitt eget liv. Langsomt reiser det seg, nærmest majestetisk, og langsomt tennes lysten igjen. Selv om Leyhla er søndertatt så grundig, kjenner hun det langsomme, deilige lille stikket av lyst mellom bena. Det er som et lite rop av håp. Hun er overrasket over seg selv. Over begjærets kapasitet. Synet av monumentet som reiser seg i hånden hennes, får det til å sitre svakt i magen.
– Mmmmh, hva er det du driver med? tenker Ahmeron og kjæler med lette fingre i nakken hennes. Det kiler.
– Tenner, sender hun tilbake. – Tenner igjen. Koser med deg. Blir kåt.
– Jeg syns du sa at du ikke orket mer?
– Jeg løy visst…
Han er hard nå. Leyhla holder rundt og nyter å kjenne hardheten, musklene under skinnet som hånden dovent drar litt opp og ned. Hun ser opp på Ahmeron, som sitter med øynene lukket og nyter det hun gjør.
– Skal jeg la være? tenker hun. Ahmeron smiler svakt.
– Nei.
– Den siste gangen som jordiske… Leyhla ser fascinert på forhuden når den langsomt glir ned og legger seg rundt kanten under hodet. Glansen er litt mørkere i fargen enn resten, og det frister å smake. Men hun venter enda litt, mens pusten begynner å gå tyngre. Hun fører hånden opp igjen, fremdeles med et fast tak rundt. Forhuden skjuler hodet igjen. Hun klarer ikke å la være, må nærmere. Hun legger kinnet mot Ahmerons mage og snuser inn lukten av ham med åpne nesebor. Bare dette er nok til å sende et nytt skjelvende sting gjennom underlivet, som sprer seg i svake bølger i kroppen og gjør at hun må trekke pusten i et lite gisp. Hånden drar skinnet rolig ned igjen, så hodet blir fullstendig blottet.
Når hun strekker seg og lukker leppene rundt det harde hodet, stønner Ahmeron og stryker hånden varsomt over hennes sorte, blanke hår. Tungen sirkler langsomt rundt så det prikker i hodebunnen hans. Halsen snører seg av nytelse, så et lite stønn unnslipper hver gang han puster ut. Hun synker lenger ned uten å slippe taket med hånden. Så langt ned som hun klarer før han bunner i halsen, og hun lukker leppene godt inntil og siger langsomt opp igjen. Så setter hun seg litt opp uten å slippe ham, mens hånden hans stryker henne over ryggen, nedover, ned til baken. Gåsehud over hele ryggtavlen gjør at hun stønner rundt den harde staven, og griper bedre tak med den andre hånden mens den som holdt rundt, glir ned til pungen, hvor den kiler og stryker varsomt og eggende.
Ahmeron puster tungt nå. Han føler trang til å berøre Leyhla, smake på henne, det er en deilig pinsel å vente litt lenger og det vet hun. Den lille, varme heksen hans er fullstendig klar over hva han føler og tenker akkurat nå. Derfor kryper hun ned fra sofaen uten å slippe taket med verken hender eller munn. Hun skyver bordet litt unna med baken, skyver knærne hans til side og setter seg på knær mellom bena hans. Så slipper hun og ser opp på ham med glitrende perlemor. De gnistrer mot ham, av kjærlighet og rolig begjær. Munnen åpnes uten at hun slipper blikket hans med sine øyne. Når hun lukker leppene rundt, lukker Ahmeron øynene og stønner svakt av stille nytelse.
– Du fortalte Maroli hvor flink jeg var med tunga, tenker Leyhla med hardheten hans i munnen. Han smaker svakt av mann, smaker godt.
– … Ja, jeg gjorde det.
– Du fortalte hvor flink jeg var… Hun slipper med munnen, men drar tungen fra tuppen og nedover undersiden av lemmet, hånden som holder rundt, åpner seg litt for å la tungen slippe forbi. – … til å brukte tunga… her! Tungen glir et lett, fort drag over pungen og Ahmeron krymper svakt i overkroppen mens han stønner hjelpeløst.
– Skulle jeg ikke sagt det? Han åpner øynene, ser sløvt på henne, de grønne edelsteinene glitrer av lyst. Leyhla suger forsiktig en kule inn i munnen, hun elsker å kjenne den rynkete konsistensen på huden hans. Den trekker seg sammen uten hans kontroll.
– Skulle det gjøre noe, Kjæresten? Tunga glir rundt og rundt. Ahmerons knyttnever åpner og lukker seg, i trangen til å berøre henne. – Bare husk å minn meg på… Pungen er våt på den ene siden nå, tungen gjør grundig arbeid. – … at jeg skal bevise det for Maroli neste gang han dukker opp.
– Jeg tror han kommer til å huske det selv, Sommerfugl, tenker Ahmeron ør. – Du var nær ved å besette ham.
– Stakkars… Leyhla suger den andre kulen inn i munnen og gir den den samme, forsiktige, deilige behandlingen mens hånden drar skinnet rolig opp og ned.
– La meg få smake på deg, trygler Ahmeron forsiktig. Han brenner av lyst. – Jeg må ta på deg, lukte, smake… Vær så snill.
– Ikke enda.
Ahmeron stønner hjelpeløst når den myke tungen glir opp og ned over pungen, som sitrer og koker av nytelse mens huden slapper av og trekker seg rynkete sammen, etter hvert som tungespissen fukter den. Hun biter lett, slipper, suger, kysser, biter lett og bruker tungen utspekulert, inntil Ahmeron vrir seg ned i liggende stilling i sofaen. Han griper rundt håndleddene hennes, ser på henne med svømmende blikk.
– Vær så snill…
Sterke armer drar henne opp til en lengtende munn med brennende lepper. Hun stritter ikke imot, tvert om. Fingrene tvinner seg inn i Ahmerons sorte, bustete hår mens de kysser hverandre sultent og vått, og hun snor seg inntil ham. Et kne utstrakt på hver side av Ahmerons lår, kjønnsleppene slipper taket i et lydløst kyss. Ahmerons hender stryker nedover den slanke, feminine ryggen, til den deilige, runde enden, før fingrene glir mellom lårene. Der finner de endelig det de lengter etter. Velkjent våthet i myke folder.
Leyhla stønner og dirrer svakt i hele kroppen da fingertuppene kiler over kjønnsleppene og finner det sitrende punktet. Hun krummer ryggen, svaier den, krummer den igjen og kroer seg i nytelse med lukkede øyne og lett åpen munn. Klarer ikke å ligge rolig, det er for deilig. Den søte fornemmelsen freser kaldt gjennom kjønnet, fosser søtt i underlivet når Ahmerons erfarne fingre finner stedene hennes. Hun borer ansiktet mot halsen hans, suger seg fast og biter lett, klynker langt og jamrende mens hun skjelver i en rislende, svak, nydelig, heftig utløsning. Pusten er het mot halsen hans, lemmet pulserer og trykker mot magen hennes, lengter etter å føle det samme som fingrene gjør.
Når han setter seg opp og lener seg inntil ryggstøtten igjen, trekker hun knærne til seg og skrever sittende i fanget hans. Opp fra venusberget stikker Ahmerons håpefulle stake, som Leyhla griper rundt og blir belønnet av et lavt stønn fra den kåte demonen sin.
– Sett deg oppå, tenker han ør og ser tungt på henne. – Vær så snill, sett deg oppå. Leyhla fortsetter å kjæle med ham. Hun presser det harde hodet lett mellom håndflatene og masserer med runde bevegelser. Ahmeron griper tak under rumpa hennes og løfter heksen sin opp så hun må slippe ham. Bare tåballene berører sofaen når han sikter inn mot blomstens senter, lar hodet snuse seg ivrig fram mellom leppene… og trenge igjennom når han senker henne ned i fanget igjen.
Leyhla slår armene rundt den sterke nakken hans og stønner gryntende. Hun holder seg fast og løfter knærne. Planter føttene godt i sofaen og henger fritt med underlivet. Så roterer hun langsomt med hoftene mens hun lar seg fange av blikket hans. Er like tung i øynene av begjær som Ahmeron. Kjenner hans hjerteslag mot sjelen i takt med sine egne. Hendene holder fremdeles i et fast grep under rumpeballene hennes, hjelper henne, støtter henne så hun ikke skal bli sliten i lårene så fort. For dette er deilig. Han vil at det skal vare lenge. Når hun slipper med en hånd og fører den mellom bena, følger han den med blikket og nyter synet av at hun masserer seg selv til nok en orgasme. Rislende og rolig sitrer den varmt og søtt gjennom kroppen hennes så han selv kan kjenne det i sin egen sjel. Det knytter seg i lysken, hvor det allerede er så alt for godt. De hete bølgene har slått mot lidenskapens strand lenge nå. Det stiger, koker sterkere i blodet, strømmer enda mer intens i nervene, inntil det koker over. Ahmeron stønner gurglende og slipper henne, presser henne ned mens han ukontrollert skyter hoftene fram, opp, bunner fullstendig i Leyhla og hører langt, langt borte at hun jamrer seg skjelvende for tredje gang.
Hun lener seg mot ham med armene rundt halsen hans, omfavner demonen sin og puster ut.
– Jeg tror at behandlingen dere ga meg var litt for effektiv, tenker hun ør. Ahmeron ler mykt.
– Det skal visst ingenting til før du kommer nå, Sommerfugl.
– Deilig… Hun setter seg opp når lemmet begynner å krympe i blomsten. Så ser hun alvorlig på ham. Stryker det glatte, senesterke kinnet med en kjærlig hånd. – Det var siste gang. Fingeren stryker over det smale skjegget hans.
«Er du rede til å forlate det jordiske livet?»
«Nesten,» smiler hun svakt. «Er det lov å ha sex i Tidens Tempel?»
«Skulle likt å se hvem som skal hindre oss i det,» gliser Ahmeron. Leyhla trykker litt med magemusklene, så han smetter ut. Slapp og fornøyd. Akkurat som hun selv føler seg. Nå. Men hva med senere? Nye skygger vil alltid stå og lure rundt hjørnene, og neste gang er det ikke sikkert at en som Maroli kan hjelpe dem. Selv om det finnes flere som beundrer Ahmeron og Jarek for opprøret deres, så vet de fleste demoner å frykte Lengselens Land. Kanskje er det også andre enn Omel og Char som vil dem vondt. Ikke bare kanskje. Hun vet at det er flere. Hun har ingenting å tape, og det meste å vinne.
Leyhla ser på elskeren sin.
«Jeg er klar.»
«Fyll opp vinglassene igjen, så kommer jeg snart.» Ahmeron reiser seg når Leyhla stiger av ham. Han går inn på kjøkkenet mens hun fyller glassene. Hjertet banker litt hardere, selv om det ikke er grunn for det. Hun vet at hun er trygg sammen med Ahmeron. Før hun setter vinflasken fra seg på bordet, blir hun stående med den i hånden mens noe synker innvendig. Blikket glir bort til seksjonen, og faller på en liten flaske med grått pulver, sand fra Lengselens Land.
– Mamma Ronia og pappa Jarek, tenker Leyhla vemodig og setter vinflasken fra seg. – Nå skal vi komme nærmere en gjenforening enn vi noen gang håpet på i Evigheten. Hun går bort til seksjonen og tar den lille flasken med seg bort til sofaen. Holder den tett inntil hjertet som det var en verdifull skatt, og det er jo akkurat det den er. Hennes foreldres siste levninger.
Når Ahmeron kommer tilbake, er vinflasken tom og glassene fulle. Han smiler svakt når han ser den lille flasken som står på bordet, og sender Leyhla et kjærlig blikk. Så tømmer han et hvitt pulver i begge glassene, like mye i hver. Leyhla vet hva pulveret er. Brukt på riktig måte er det et fint, smertestillende middel. Brukt på denne måten er det dødelig. Det lammer bevisstheten først, så de ikke kommer til å merke det når lungene ikke trekker pusten lenger, eller kjenne når hjertet slår for siste gang, før det stopper.
Ahmeron setter seg ved siden av henne med en fot under seg og kneet bøyd, som et speilbilde av Leyhlas sittestilling. Han rekker henne høytidelig et glass og griper den andre hånden hennes når hun stumt ber om hans. De ser lenge på hverandre. Ser den sterke, uslukkelige, ukuelige kjærligheten i hverandres øyne. I sjelen.
– Jeg elsker deg, Sommerfugl.
– Jeg elsker deg, Kjæresten.
Glassene tømmes i stillhet. Hånd i hånd. Blikk i blikk. Slurk for slurk samtidig. Tomme settes glassene på bordet, før de lener seg behagelig tilbake i sofaen. Ahmeron plasserer føttene på bordet og legger armen rundt Leyhlas skuldre. Hun smyger armen rundt magen hans og legger hodet på den trygge skulderen, krøller bena under seg i en halvt sittende, halvt liggende stilling. I den hånden som ligger mot magen, holder hun den lille flasken med støv fra Lengselens Land.
Når Ahmeron løfter hånden fra armlenet og stryker hennes hånd, åpner hun og fletter fingrene i hans fingre. Pusten går tungt. Hjertet slår rolig. Hun er ikke redd. Trygghet er det eneste hun klarer å føle, sammen med kjærligheten som Ahmeron utstråler, og som han fyller henne med. Hun slutter å tenke, lar bare sinnet og sjelen flyte sammen med ham. Øynene holder fast ved en liten, dansende flamme på et gult stearinlys. Den speiler seg i øynene hennes, helt til øyenlokkene glir igjen. Samtidig med Ahmerons øyelokk. Giften virker som den skal.
Langsomt kryper flammen nedover stearinlysene mens to liv ebber ut. Noen telys har allerede slukket, noen stearinlys har allerede brent helt ned og flammen har funnet sin død. Som en siste protest fra det jordiske livet, blaffer et telys plutselig opp. En stikkflamme på en halv meter står brått i lufta og får gassen og stearinen i den lille aluminiumskoppen til å antenne som et lite fyrverkeri av sprutende ild. Ikke lenge etter bukter små flammer seg dansende på duken, i et lite heksebål som stadig blir større etter hvert som flammene spiser hullene større. De gnager seg grådige gjennom stuebordet og setter seg godt fast. De er sultne, de små flammene. Og når de spiser, blir de større. Men når bordet er så overantent at det knekker i to, har Leyhla og Ahmeron for lengst forlatt stua og sitt jordiske liv. Bare deres jordiske hylster ligger igjen i sofaen.
Flammene spiser seg stadig utover, og både huset og Klinikk Ronia er alt for overtent når brannvesenet ankommer med dragende sirener. De kan ikke gjøre annet enn å la huset brenne ned, kontrollere den og passe på at brannen ikke sprer seg til bebyggelsen rundt. Med hissige, fresende vannstråler står de og bekjemper ilden, uten å vite at de opplever tidens siste ekte heksebål.
Det er et bål verdig en vakker heks og en jordisk demon.

Legg igjen en kommentar