Kapittel 2

Denne novellen er vist 2285 ganger.

Døra lagde ekko langt oppover i gangene utenfor da vakten slamret den igjen etter Leyhla. Lyden av slåen bragte henne et kort øyeblikk tilbake til et annet fangehull, men den gangen hadde hun ikke vært alene og det hadde heller ikke vært stummende mørkt. Det føltes så kompakt, dette mørket, at hun var sikker på at hvis hun strakte ut en hånd, ville hun kjenne en vegg rett foran seg. Søkende strakte hun ut en hånd, men fant bare tomrom.
Instinktivt sperret Leyhla opp øynene så mye hun greide mens hun møysommelig heiste seg opp på strake armer. Vakten hadde ikke vært særlig vennlig. Det sved på knærne og håndbakene etter et ublidt møte med det kalde, ru steingulvet og hun kjente fremdeles hånden hans i ryggen etter å ha blitt dyttet inn.
Det var stummende mørkt, inntil øynene ble vante til det sparsommelige lyset. Fakkelen som blafret i gangen utenfor døra hennes, kastet et beskjedent lys inn gjennom en glugge i ansiktshøyde på døra. Heldigvis lot vakten gluggen stå åpen, eller så glemte han å lukke den. Stummende mørke var ikke noe Leyhla var fortrolig med på ukjente steder. Særlig ikke når det pep i krokene fra skremte rotter. Hun hadde ikke noe imot rotter, så lenge de ikke aktet å gnage på henne.
– Ahmeron? sendte Leyhla og holdt pusten.
– Jeg er her, Sommerfugl, svarte Ahmeron. – Ingen fangehull kan holde tanken innestengt. Særlig ikke den som søker etter deg. Leyhla smilte lettet og satte seg med ryggen mot veggen på motsatt side av døra. Det føltes litt tryggere å være nærmere lysstripen fra gluggen i døra, selv om den ikke nådde ned dit Leyhla satt.
– Så søt du er. Har de brakt deg dypt ned?
– Demoner er ikke søte, parerte Ahmeron. – Men jeg er ikke dypere enn at jeg når fram til deg, fortsatte han med en slik varme at nakkehårene reiste seg i prikkende velvære på den vakre heksens kropp.
– Og jeg når fram til deg, søten, så da skal vi i alle fall få tiden til å gå. Leyhla lo svakt, det hørtes hult og ensomt ut i det mørke fangehullet. – Og det gir oss nok av tid til å prate om hva du ikke har fortalt meg.
– Jaså, tenkte Ahmeron. – Du glemmer ikke så lett.
– Kom hit, så vi kan være sammen isteden for å bare prate i tankene, sendte Leyhla.
– Jeg kan ikke. Vakten låste døra.
– Hva mener du med at du ikke kan? Da vi møttes, forsvant du og dukket opp igjen like lett som Maroli gjør det.
– Det er akkurat det, da, svarte Ahmeron. – Jeg kan ikke det der lenger.
– Kan ikke? Leyhla rynket brynene i svak forbauselse.
– Husker du da du kom tilbake til det jordiske livet som Ellen, etter at vi skiltes i Evigheten?
– Selvfølgelig.
– Og det er lenge siden du har sett meg komme og gå slik Maroli gjør? Eller å sveve, slik jeg gjorde da vi møttes?
– Du svevde ikke da. Du var ferdigsvevd, smilte Leyhla. – Og så løy du og sa du kræsja med ei kråke, bare for å få meg i fella.
– Vel, det var i alle fall prisen jeg måtte betale for å dra til Ellens tid og bli jordisk. Å miste visse evner som alle demoner har.
– Så med andre ord, du kan ikke lenger dra tilbake til Evigheten når du selv vil?
– Jeg har blitt like mye halvdemon som deg, Sommerfugl. I alle fall når det gjelder slike evner.
– … så synd, Kjæresten, sendte Leyhla nedslått og visste at det var for hennes skyld han hadde gitt avkall på evnene. En følelse av ensomhet vellet som en bølge over henne. Hun sveipet kappen om seg, som for å søke beskyttelse. – Det var mye å ofre for å bli jordisk.
– Det var ingenting mot å beholde evnene og miste deg. Ahmeron trakk pusten dypt ved tanken. – Jeg har aldri sett på det som et offer. Hvorfor skal jeg det, når vi kan møtes likevel?
– Kan vi? Leyhlas stemme lød litt mer håpefull, Ahmeron skjønte at hun var skuffet.
– Tomrommet, sendte han kjærlig og av stemmen hørte Leyhla at han smilte. – Vi kan da bare møtes i Tomrommet. Sjelen er vilje og vilje er kraft. Husker du? Leyhla smilte strålende.
– Jeg husker!
Hun merket det så inderlig godt, all den kjærligheten som strømmet ut fra Ahmeron via tankene. Den gjorde det så lett å la sjelen forlate kroppen i fangehullet. Ikke fullstendig. Hun var hele tiden den fysiske kroppens behov bevisst, men hun satt med ryggen mot den kalde steinveggen uten å kjenne kulden, med øynene lukket og med munnen halvveis åpen i en foreløpig total avslapning. En avslapning som etterhvert ville avta i hendene, når de følte behov for å søke etter lengtende punkter på kroppen.
Det var ikke første gang, men aldri hadde det vært så lett å gå over grensen. Å løfte sjelen, å entre Tomrommet, det evige, tomme mørket hvor sjelen lyste hvit og vakker som et foto i negativt format. Som en ånd i natten gled Leyhlas sjel fram i Tomrommet. Selv med øyene vidt sperret opp, så hun ingenting. Men dette var et mørke hun var fortrolig med. Hun søkte med tankene, ante en nærhet og smilte varmt da Ahmerons kjærlighet strøk mot henne som en mild sommerbris.
– Ingen murer av stein kan skille oss to, Sommerfugl, sendte Ahmeron. – Om så muren er bygget av vikingguder. Langt i det fjerne kunne Leyhla skimte en møtende sjel. Hun strakte ut hendene, kjente brystet verke av følelser for den mannen, den demonen som hun elsket så høyt.
– Å tilbringe tid i fangehullet uten å være nær deg, ville være som å rive en bit av sjelen for hvert minutt som gikk, sendte Leyhla tilbake mens Ahmeron nærmet seg glidende. Like lysende hvit som henne var han. Håret var kritthvitt, den tynne stripen med skjegg og bart likeså. Den eneste fargen som lyste i tomrommet, var Ahmerons eviggrønne øyne. Når han så inn i Leyhlas øyne, gjenkjente han det perlegrå blikket i det uvante bildet. Håret hennes var langt med skinnende hvite lokker, huden sort, slik som hans. Men i forhold til de andre gangene de hadde vært i Tomrommet, var de begge nakne. Det var sjelenes ønske og hjertets krav.
– Så vakker du er, tenkte Ahmeron og grep hendene hennes. Selv om de var i negativ, var ansiktstrekkene de samme. Smale kinn og høye kinnben, øyne som skrådde oppover mot tinningen, noe som ble forsterket av de skrå øyenbrynene – som akkurat nå var like hvite som håret. Han smilte og lot den gode, gamle fandenivoldskheten glimte igjennom, for han visste hvor godt den vakre heksen hans likte det. – Dette skulle de toskete, suverene gudene visst.
– De er ikke suverene, smilte Leyhla tilbake med tindrende øyne mens Ahmerons hender strøk kinnene hennes. – Langt i fra. I forhold til andre guder som menneskene i ettertid har trodd på, har de norrøne gudene sine feil og mangler.
Ahmeron lot en finger følge linjene i det katteaktige ansiktet, strøk mykt over de fyldige leppene som han elsket å kysse. Det var lett å se demonblodet skinne igjennom i de høye kinnbena hennes og de svakt formede øyenbrynene. Leyhlas lange øyenvipper gjorde blikket enda mer intens og plutselig følte han en intens trang til å kjenne henne tett inntil seg. Han grep heftig rundt sin kvinne og klemte henne hardt mot brystkassen med sterke armer. Hun slo armene rundt ham uten å tenke på at de var to sjeler i Tomrommet som klynget seg til hverandre som om de var fysiske.
I et ensomt fangehull satt Leyhla i mørket og holdt hardt rundt seg selv. Den ene hånden grep rundt den andre skulderen med sprikende fingre. Øynene var lukket, ansiktet en blanding av gryende nytelse og konsentrasjon, og bena var bøyd og trukket opp til kroppen. Den eneste lyden som hørtes var den rolige pusten, og nå og da et sporadisk hissig pip fra en kranglende rotte i en mørk krok.
– Hva vil skje med oss i morgen? tenkte Ahmeron og strøk Leyhlas skinnende, hvite hår. Fingrene lekte med lokkene hennes mens han la fra seg lette kyss på kinn og panne. Bevegelsene var rolige og fulle av ømhet som vibrerte i Tomrommet rundt dem, og fikk auraene til å lyse intens. Ømheten blandet seg med Leyhlas kjærlighet for den deilige demonen.
– En av oppreisningene vikingene hadde, var tvekamp, tenkte Leyhla og så ham inn i øynene mens hun strøk over den kraftige, glatte brystkassen. – Men jeg vet ikke om æsene nedlater seg til å ha tvekamp med et skarve menneske, eller enda verre; en kvinne.
– Vi glemmer dem, tenkte Ahmeron og strøk kinnet hennes, lot hånden stoppe like under kjevebenet i et ømt grep – Vi gir blaffen i gudene og styrker hverandre. Det er mye viktigere akkurat nå. Han kysset henne så ørlett at det knapt kjentes som et kyss da leppene berørte hennes. Leyhla skalv da ømheten rant gjennom kroppen som en liten bekk av følelser. Hennes hvite hender strøk oppover demonens sterke ryggmuskler mens han kroet seg av nytelse under de lette kjærtegnene.
– Mitt livs evige lys, tenkte Leyhla. – Hva skulle jeg gjort om du aldri hadde funnet meg igjen?
– Jeg ville i alle fall ha fortsatt å lett i tre hundre nye år og enda lenger, tenkte Ahmeron og strøk fingrene gjennom håret hennes, han klarte ikke å se seg mett på den sølvhvite manken, en vakker hårpryd. – Jeg ville ha funnet deg til slutt, Sommerfugl.
– Og jeg ville gått gjennom liv etter liv med uslukkelig lengsel, helt til du fant meg igjen. Leyhla kysset ham varsomt, skilte leppene og lot den varsomme tunga hans slippe inn. Dovent og mykt sirklet de rundt hverandre, leppene nappet ømt og munnene kysset med lette sug mens hendene strøk og vandret, og lysten krøp oppover på barometeret.
Det var som en langsom dans i lufttomt rom. Som å sveve med valkyriene, men nå svevde de av seg selv. Tomrommet var et fantastisk sted. Øde og nøytralt. Ingen mørke skygger eller kor fra Lengselens Land, med mindre sinnet var innstilt på å dra dit når de gikk over grensen. At de hvite kroppene stadig lyste sterkere når begjærets aura begynte å skinne, føltes bare naturlig og bidro til å gjøre det hele enda mer spennende. Leyhla smilte mot sin elsker med sorte tenner og hvit munn. Bare øynene strålte gjenkjennelige mot Ahmeron før han kysset henne igjen. Den lille demonen hadde forlengst reist seg og lå presset utålmodig mellom dem. Men det hastet ikke. Nærheten var akkurat nå så mye, mye viktigere.
Ahmerons lepper gled fra Leyhlas munnvik og nedover kanten på haken, ned halsen. De våte stripene kjentes som kalde stier og Leyhla likte det. Hun så kjærlig ned på Ahmeron mens han gled lenger ned og grep rundt brystene hennes. Hun slo bena lett rundt ham idet munnen lukket seg rundt en sitrende knopp.
– Hvordan kan jeg kjenne dine kjærtegn så tydelig, Kjæresten? Vi sitter jo alene i hvert vårt fangehull, sendte Leyhla og så ømt ned på ham mens hun strøk fingrene gjennom det hvite, halvbustete håret.
– Sjelen er vilje og vilje er kraft, Sommerfugl. Ahmeron så opp på henne med glitrende jade i blikket, uten å slippe taket med leppene. Det kriblet i brystene, den andre knoppen ble kjærtegnet av vante fingre. – Det kroppen ønsker, det ønsker også sjelen. Det jeg ønsker å gi deg, det får du. Og det du ønsker å ha av meg, det tar du imot.
– Kjenner du min fuktighet også? sendte Leyhla og skjøv underlivet fram så hennes andre munn kysset demonens brystkasse med våte lepper. Han smilte mot hennes svulmende mykhet.
– Ja. Tunga gled dovent rundt den sitrende knoppen og Leyhla stønnet i Tomrommet. Rottene i fangehullet stivnet av uvante lyder da Leyhla klynket av nytelse der hun satt inntil den kalde veggen. Begge hendene hadde funnet runde former og knoppene kilte i håndflatene der de presset mot det ru stoffet i trøya. Klærne deres var i vikingstil og hadde bare dukket opp mens de red fra Tidens Tempel. Slik var det alltid. De rette klærne for tidsepoken de skulle til dukket alltid opp på vei til et oppdrag, eller på vei bort fra Tidens Tempel. Men akkurat nå var ikke klærne viktige. Når Ahmerons tunge gled lenger ned i Tomrommet, gjorde også fingrene hennes det i fangehullet. De knøt opp snøringen og smøg seg under bukselinningen samtidig som hennes andre, våte munn lagde en stripe av saft på Ahmerons brystkasse, inntil han gled ned og kysset henne varsomt mellom bena.
Et kort blaff fikk auraen rundt Leyhlas sjel til å lyse da nytelsen blaffet opp i henne som en gnist av lyn på nattehimmelen. Knærne skilte seg automatisk for å la Ahmeron komme lettere til. Tungespissen gled mellom foldene, smakte på hver lille bit av den ømme blomsten hennes. Han snuste inn lukten, nøt smaken, elsket å glede henne mens hennes klynk lød som musikk i hans ører. Det økte hans lyst, fikk sjelen og auraen til å gløde slik Leyhla gjorde. Han visste at hendene hennes gikk sine egne veier i fangehullet, og ingenting var mer naturlig enn det. Leyhlas fingre ble tunga hans, som gled over ømfintlige punkt med usvikelig presisjon. Han hadde aldri sett orkideen hennes lyse hvitt, aldri sett blomsten hennes i andre farger og synet var opphissende, slik det var for Leyhla å se hardheten hans i denne nye fargen.
– Snu deg rundt, sendte Leyhla omtåket. – Jeg vil smake på deg samtidig. Vil ta deg i munnen og være nær deg med kroppen.
– Snu deg selv, Sommerfugl, svarte han. – Vi er vektløse her. Langsomt roterte Leyhla rundt med hjelp av Ahmerons hender, så de ble liggende mot hverandre, kropp mot kropp, kjønn mot ansikt. Hun grep rundt ham mens han slo armene rundt livet hennes og førte hendene rundt lårene så han holdt henne fast. Hun grep selv et godt tak i en fast halvmåne, elsket å kjenne setemusklene arbeide under hendene. Fascinert stirret hun på det hvite, vakre lemmet mens hun dro huden langsomt ned, så det glatte hodet ble blottet. Det var som en åpenbaring hver gang. Som å se noe hemmelig bli avslørt og Leyhla kjente begjæret dunke i sjelen da hun strakte ut tunga og berørte spissen på Ahmerons lanse. Belønnet av et dypt stønn i tankene, lot hun fuktige lepper langsomt og lett gli rundt den ømfintlige svampen mens tunga gled dovent rundt. Samtidig viftet Ahmerons lekne tungespiss ørlett over hennes mest ilende punkt av lyst mellom bena, mens fingrene videt ut kronbladene på den hvite liljen.
Fingrene på den ene hånden videt ut et varmt, sitrende kjønn der Leyhla satt med skrevende ben og ryggen inntil steinveggen i fangehullet. Lårene var nakne nå, og snørestøvlene var dekket av krøllete bukseben i skinn, dratt ned av utålmodige hender. Den andre hånden hentet fuktighet fra åpningen, dro oppover, gled rundt som tungespissen i tankene, gled ned og hentet fuktighet igjen mens hun langsomt steg og holdt fast på bildet i tankene. Det bildet hun selv var en del av, som et stadig sterkere lysende astrallegeme i elskov med sitt livs evige lys. Og hennes evige demonlys gnistret og brant av begjær, som pulserende energi, som strømmende elektrisitet. For hver gang Ahmerons tunge lett gled over det heftigste punktet, pulserte Leyhlas sjel med et blaff av intensitet. Etterhvert som hun steg mot toppen, ble blaffene sterkere og små gnistregn av energi sprutet ut fra auraen. Og hele tiden var hun ham nok bevisst i sin egen nytelse, til å gi ham nytelse selv.
Gang på gang gled den myke munnen ned og lukket seg rundt Ahmerons hardhet, fulgte hånden ned og omsluttet lemmet med myke lepper tett inntil tommel- og pekefinger. Så gled hun opp med et lett sug i munnen. En ren nytelse var det å gi ham dette, så lite i forhold til alt det hun fikk. Av og til lot hun tunga gli noen ganger rundt hodet før hun igjen sank ned og gjentok den ømme, kjærlige behandlingen. Men til slutt ble Ahmerons tunge for intens mellom bena, det ble for godt, for mye.
Hun lukket øynene med hodet lett løftet, konsentrerte seg fullstendig om seg selv og det som skjedde i kroppen, i sjelen. Den lysende auraen skinte og gnistret som et stjerneskudd og Ahmeron skjønte hva som var i ferd med å skje. Han stønnet av lyst og iver da Tomrommet ble opplyst av denne fakkelen av begjær som han holdt armene rundt i et kjærlig, fast grep. Han elsket å bringe henne til topps, å vite at hun ga ham alt. Hennes hengivenhet og overgivelse var mer enn nok av nytelse for Ahmeron, foruten den styrken han fikk fra sin kvinnes heftige utløsning. Derfor var det aldri vanskelig å legge sjelen i å tilfredsstille henne, det betydde så mye for ham selv, det betydde selve livet for Ahmeron!
Leyhla kjente strålene i underlivet, de skjelvende bølgene som spredte seg utover i sjelen som ringer i vann. Bølgene hadde frådende skumtopper av begjær i lidenskapens stormende sjø og hun hvinte skjelvende i mørket, så rottene pep av skrekk og krøp skremte sammen i krokene. Fingrene masserte i mykt, glatt kvinnekjønn, konsentrert om ett punkt som strålte sterkest, det punktet som Ahmeron behandlet så kyndig og kjærlig med sin deilige tunge. Han holdt henne fast i Tomrommet og sendte heksa si rett til toppen som en fresende rakett, så stemmen hennes jamret ukontrollert i tankene hans, og sjelen gnistret og brant mens kroppen stivnet lett og skalv i svake rykninger.
Leyhla pustet stakkåndet mens fingrene stoppet å massere. De skalv såvidt mens de kilte lett over punktet som nettopp hadde eksplodert av nytelse, i alle fall kjentes det slik ut. Mens Ahmeron rolig snudde henne rundt så de ble svevende ansikt til ansikt, la hun den ene armen rundt seg selv i en halvveis omfavnelse i fangehullet. Ahmerons lille demon snuste seg fram og gled inn i henne idet to fingre skilte de varme, fuktige veggene og boret seg inn. Armene hans lå rundt henne, opp mot skuldrene hvor hendene var plassert for å presse henne ned når han støtte inn. Hun klynget seg til ham med både armer og ben, holdt rundt seg selv i mørket mens de danset en lidenskapens langsomme dans i Tomrommet.
Sakte snurret de rundt, vektløse og elskende. Blikkene var låst fast i hverandre mens de begge steg og sjelene strålte sterkere. Leyhla kjente halsen snøre seg når hun så lidenskapen i sin elskers øyne, blandet med kjærligheten han følte. Den lyste ut fra de jadegrønne øynene, slik Ahmeron så i Leyhlas perlegrå blikk. Han skjøv henne ned mens hoftene rolig støtte opp, godt hjulpet av hennes hender rundt rumpeskalkene. Til slutt strømmet det rent for sterkt gjennom sjelen, det flommet over for Ahmeron. Tre-fire harde, plutselige støt, sjeler som jamret sammen i befrielse og gnistret som forrykende, voldsomt fyrverkeri i et Tomrom som aldri før hadde opplevd en lignende forestilling av ekte kjærlighet. De klamret seg til hverandre i den heftige, deilige eksplosjonen mens det gnistret både utvendig og innvendig i kropp og sjel.
Langsomt avtok eksplosjonen og fingrene gled ut. Leyhla trakk pusten dypt ned i lungene og åpnet øynene. Det hadde aldri før luktet kjønn i fangehullet, aldri gitt ekko av lidenskapens umiskjennelige lyder mellom disse ugjestfrie, kalde steinveggene og rottene krøp sammen i krokene mens de skalv av skrekk.
– Kjæresten? tenkte Leyhla og kjente kroppen sitre svakt ved minnene om den gnistrende utløsningen i Tomrommet. Hun dro buksene opp igjen, med hender som skalv.
– Sommerfugl… Å høre Ahmerons kjærlige stemme i tankene så kort tid etter det intense de nettopp hadde opplevd sammen, fikk halsen til å snøre seg idet ensomheten brått skylte over henne.
Leyhla slo kappen beskyttende rundt seg og gjemte ansiktet i hendene mens tårene oversvømte blikket, så gluggen i døra forsvant. Hun gråt mens skuldrene ristet.
– Sommerfugl, ikke gråt.
– Jeg trenger deg her hos meg, Ahmeron, tenkte hun og kjente et annet slags tomrom innvendig nå. Det kaltes ensomhet. – Jeg trenger deg…
– Vi er snart sammen igjen, sendte Ahmeron ømt. – Vaktene er på vei. Jeg hører dem.
– Da er du lenger opp i etasjene enn meg, for jeg hører ingen ting.
– Tørk tårene, Leyhla. Vær sterk, vi ses om et øyeblikk.
– Ja vel, snufset Leyhla og gjorde som han sa.
– Flinkeste heksa mi. Elsker deg.
– Elsker deg også, sendte hun tilbake idet slåen på døra ble fjernet, og døra gled opp. Hun reiste seg.
"Du skal møte i tronsalen," sa vakten bryskt.
"Jeg vet det," svarte Leyhla mykt og strøk forbi vakten med ryggen rak. Lenger oppover i trappa hørte hun Ahmerons stemme. Sammen med det lille stikket av nervøsitet i magen, kjente hun følelsen av deja vu. Forrige gang de opplevde dette, hadde de vært redde for å bli kastet ut av Tidens Tempel. Men Tempelvokterne hadde forvist dem av kjærlighet.
Det var neppe mye kjærlighet i Mimes krav om oppreisning.

Legg igjen en kommentar