Kapittel 4

Denne novellen er vist 3735 ganger.

Hånd i hånd gikk de, det eiendommelige paret. Den middelaldrende bonden så dem nedi veien lenge før de ankom gården. Allerede da hun gikk inn grinda som følget hennes åpnet for henne, så bonden tydelig hva slags skjønnhet det var. Da de gikk over tunet, sto han allerede på trappen og ventet.
– Er det selve huldra som kommer til gårds, tenkte han undrende og rynket brynene mens de nærmet seg våningshuset.
De var kledd i enkle klær, slik gårdsgutter og gårdsjenter gikk kledd. Et knytte hver hadde de slengt over skulderen. Allikevel forbauset det bonden at fyren med det fengslende utseendet tok av seg lua og bukket kort da de kom fram til trammen. Holdningen var rak og stolt, og slett ikke ydmyk som den alltid var hos småfolk som kom for å søke arbeid. Først nå så bonden at øynene hans var irrgrønne, de formelig lyste mot ham og sto i sterk kontrast til den solbrune huden og det sorte håret. Og blikket var fast og direkte, stikk i strid med de andre tjenesteguttene som hadde søkt arbeid hos ham. Like forbauset ble han da han så at øynene til jenta var grå som lysende perler, og blikket like direkte som hos den grønnøyde fyren. Andre gårdsjenter ville slått blikket ærbødig ned, men denne jenta så ut til å ha tæl. Freidig stirret hun på bonden som gransket henne, og sannelig rettet hun ryggen også, så brystene riktig struttet mot stoffet på blusen.
Bonden kremtet og forsøkte å komme til hektene. Han skulle bare visst hvor eiendommelig paret egentlig var.
«Ja?» spurte han vennlig, selv om han forsøkte å legge en viss myndighet i stemmen. «Hva slags ærend er nå dere ute i?»
«Vi ville bare spørre om det fantes noe ledig arbeide for et hardt arbeidende og gårdsvant par,» sa Ahmeron, fremdeles med Leyhlas hånd i sin, og lua i den andre. Bonden hevet øyenbrynene da han hørte Ahmerons dype stemme. Det gjorde ikke demonen stort å være ydmyk. Han visste at bonden var en grei mann, Meriofus hadde lest litt fra Livsboken hans før de dro til denne tiden, på deres første oppdrag sammen. Ahmeron ønsket at det skulle bli flere oppdrag og var innstilt på å gjøre en god jobb. Derfor var det slett ikke vanskelig å slå blikket ned når bonden så på ham. At han slo blikket ned forbauset bonden.
«Er dere vant til å arbeide i fjøset?» spurte han. Ahmeron nikket, og Leyhla stirret fremdeles freidig på bonden. Det lå antydning til et smil i munnvikene hennes.
«Ja, begge to. Både i fjøset og på åkeren – og jenta mi er god til å lage mat, også.»
– Jeg hater deg, tenkte Leyhla uten å slippe bonden med det eggende blikket.
– Driter jeg i, sendte Ahmeron ertende tilbake. – Du kan ha godt av å svette litt på kjøkkenet. Kanskje du kan forføre bondekona hans med det samme.
– Og du tar bonden?
– Jeg er ikke bifil demon, har jeg sagt.
– Hvem faen sa at jeg var bifil, da?
«Jeg mangler folk akkurat nå, så det passer jo bra,» løy bonden. Egentlig hadde han nok, men han klarte ikke å slippe Leyhla med blikket. Det rørte noe i ham, noe udefinerbart. Lite ante han at det var Leyhlas vilje han kjente. Samme hvor mange folk han hadde, ville han aldri ha klart å sende dem vekk så lenge Leyhla påførte ham sin vilje. Selv om hun sto og kranglet med Ahmeron uten at bonden hørte det.
«Fint,» smilte Ahmeron. «Ikke sant, Ellen?»
«Ja, Arild,» mumlet Leyhla og slo blikket ned for første gang mens hun neiet som ei bondejente, så skjørtekanten sveipet gresset. «Tusen takk, herr bonde.»
«Jeg heter Arild, og dette er Ellen, kona mi,» sa Ahmeron og satte lua på plass.
– Jøss, er vi gift også nå, da? Uten ringer?
– Vi er så fattige, vi ha’kke råd til ringer.
«Og jeg er Olav Bakken,» svarte bonden. «Dere kan kalle meg herr Bakken. Borte i bua der er det ledig sengeplass til dere, ved siden av fjøset. Dere kan sove der. Gå og legg fra dere tingene deres og kom til kjøkkenveien, så får dere vite hva dere skal gjøre.»
«Takk, herr Bakken,» bukket Ahmeron og dro Leyhla med seg mot sovebua deres.
Det var et enkelt rom med en seng som var litt større enn en vanlig seng.
«Intimt og koselig,» smilte Ahmeron og kastet knyttet fra seg på senga, før han fikk et spark bak av ’kona si.’
«Ditt nek, jeg kan da ikke lage mat på gammelt vis,» freste Leyhla sint. «Jeg husker ikke annet enn elektriske ovner, frossenpizza og ferdig-ysta ost, jeg. De kommer til å merke med en gang at jeg ikke kan lage mat på et sånt gammeldags kjøkken, for faen.»
«Slapp av,» gliste Ahmeron mens han tok tak i henne og slengte henne ned i senga. «Vi er her for å utføre andre oppdrag enn brødbaking og oste-ysting, din lille tulling. De rekker ikke å oppdage noen ting om matkunnskapene dine – eller møkkmåkinga mi.»
«Kubæsj,» smilte Leyhla ondskapsfullt. «Du skal måke kubæsj, skal du.»
«Men først skal jeg gi deg en omgang.»
«Vi har faktisk ikke tid,» lo Leyhla og vred seg unna da Ahmeron grep etter henne. «Vi har ordre om å møte opp kjøkkenveien. Håper for din skyld at vi blir satt på jordet eller i fjøset, begge to.» Ahmeron satte seg opp da hun skjøv ham unna.
«Kjenner jeg deg rett, så klarer du lett å få dem til å bestemme seg for akkurat det, din manipulerende lille heks.»
«Akkurat,» smilte Leyhla slu. «Akkurat. Heller kubæsj enn oste-ysting.»

Olav Bakken fikk ikke fred i kroppen. Vanligvis var det lett å fortrenge det. Årevis med avvisning hadde sørget for det. Så ofte hadde han fått en kald skulder og et nei fra kona, at han ikke orket flere. Da var det bedre å ta en tur på det lille huset om natta, og dra’n av for å få en liten stunds fred i kroppen. Men etter ei uke skjønte Bakken at det ikke ville være nok denne gangen, for de perlegrå øynene ville ikke slippe taket. De kom til ham i drømmene om natten og red ham som en mare. Nei… ikke som en mare, mer som en deilig drøm hvor han hele tiden strakk seg etter noe han trengte desperat, men dette noe gled hele tiden unna mens de grå øynene så ertende på ham.
Han var en spenstig mann med godt utseende i begynnelsen av femtiårene. Det solbrune ansiktet og den senesterke kroppen viste at han var vant til å arbeide på gården. Dessuten kunne han ha sett så viril ut som han innerst i sjelen egentlig var, hadde han ikke vært så resignert.
Olav Bakken var en snill mann som bare hørte etter med et halvt øre når andre menn snakket om å ta sin rett i ektesenga. Måtte han forgripe seg på kona si for å få behovet dekket, fikk det heller være. Heller ikke fikk han seg til å oppsøke tjenestejentene, for trofastheten satt dypt i bonden. Løftet han hadde gitt i kirken, var hellig for ham. Og den tomheten som etter hvert grodde i sjela, fikk han heller leve med. Og leve med det, hadde han gjort i tjue år nå. Levd med ei kone som mente at sex og erotikk var til for å lage unger, og ikke annet. Ingen unger hadde det blitt, og til slutt var den kalde skulderen et faktum.
Et faktum var det også at tomheten i sjela brått hadde blitt dobbelt så stor, fordi han hadde fått tydelige bevis på hvor godt to mennesker egentlig kunne ha det sammen. Han misunte det unge paret. Misunte dem ungdommen, samhørigheten, forståelsen dem imellom, livsgleden og begjæret. Å se dem tøyse sammen ute på jordet og ende opp i en het omfavnelse i gresset, var mer verd for Olav Bakken akkurat nå enn pengene han kunne få om han solgte premiestuten!
Han skammet seg over seg selv da han snek seg etter dem inn på høyloftet, men aldri om han klarte å kjempe imot. Det sprengte i buksene mens frykten og spenningen banket i kroppen hans, på vei opp stigen til høyloftet. Hvis ett av trinnene knirket nå, kom de til å høre ham. Men den velsignede stigen holdt munn, og vel oppe krøp bonden på knær og hender bort til nærmeste høystakk. Han hørte knising lenger innenfra, rasling i tøy og de koselige lydene fra høyet når paret rørte på seg.
Han strakte hals for å se. Fortrengte samvittigheten som fortalte ham at dette var galt, det var skittent. Han kunne ha trukket seg stille vekk nå, med æren i behold ovenfor seg selv. Men ikke for sitt bare liv klarte han å dra blikket til seg ved synet av den yppige jenterumpa som lyste mot ham. Noe sank innvendig ved synet.
Halvnaken sto hun på knær og skrevde over gårdsgutten sin, den unge jenta med de nydelige øynene og det lange, sorte håret som skinte så vakkert i dyplilla når sola lekte seg i det. Bonden svelget så han trodde det hørtes, men paret reagerte ikke. Blusen hadde hun fremdeles på, men skjørtet lå i en krøllete haug på gulvet ved siden av høyet der gårdsgutten Arild lå på ryggen. Ansiktet hans kunne ikke bonden se, for det var dekket av gårdsjenta Ellens varme kjønn. Han fikk vann i munnen, bonden, for slike fantasier hadde han ikke engang vågd å ha. Tanken på at kona hans ville stå slik, virket så usannsynlig at han avfeide den før den ble født i fantasien. At denne jenta likte det, var mer enn tydelig. Blusen rakk henne til halvveis over rumpeballene, og slik hun sto og skrevde over gårdsguttens ansikt, vistes haken hans tydelig under den yppige jenterumpa. Haka bevegde seg, så det var ingen tvil om hva han gjorde.
Bonden klarte ikke å styre hendene sine. De fant sine egne veier. Kneppet opp buksen uten at han helt skjønte hva han gjorde, ikke før han sto med den harde, lengtende staven i hånden og befølte seg selv. Han kvalte et stønn uten å slippe Leyhlas rumpe med blikket, mens Ahmerons tunge gled fram og tilbake i de myke foldene. Lett og rolig, så det vibrerte i Leyhlas kåte sjel.
– Han ser på oss nå, tenkte Leyhla, Ahmeron kunne høre at stemmen hennes var ullen av dirrende begjær. – Jeg hører ham, kjenner lukten av bondebrunst.
– Liker du det? sendte Ahmeron tilbake og sugde forsiktig den lille knoppen inn mellom leppene, mens tungespissen kilte lett. – Liker du at han ser på oss?
– … ja. Leyhla så ned på ham med tungt blikk, smilte til de glitrende, grønne øynene som så ertende på henne. Hun begynte å kneppe opp blusen og blottet en vakker utsikt som Ahmeron satte pris på.
– Skal vi invitere ham til å bli med?
– Ikke denne gangen. Det er for tidlig, svarte Leyhla i tankene mens hun strøk fingrene kjærlig gjennom den bustete panneluggen hans. – I kveld, kanskje. Vi må ikke gå for fort fram, da kludrer vi det bare til.
– Okay. Du bestemmer, du har tross alt vært ute på oppdrag før. Ahmeron stakk tunga inn i henne, så langt inn han klarte. Leyhla stønnet og la hodet bakover mens hun lot blusen gli ned armene så bonden fikk se den nakne ryggen hennes.
– Hvert oppdrag er nytt, kjæresten. Jeg tror bare det er for tidlig å la ham bli med. Hun slengte blusen fra seg der skjørtet lå, og beveget hodet så hårkanten kilte eggende over korsryggen og rumpeballene. – Akkurat nå vil jeg bare la ham nyte synet av oss. Og nyte det selv.
– Nyte å bli sett på? Tunga til Ahmeron gled fra åpningen og opp til spaltens begynnelse. Leyhla klynket langtrukkent.
– Jaaaah!
Forsiktig reiste hun seg og snudde seg rundt, passet nøye på å ikke dunke kneet i Ahmerons ansikt når hun plasserte seg i en av yndlingsstillingene deres. Slik var det umulig å gi uten å få igjen, perfekt nytelse og himmelsk deilig! 69. Og hun passet nøye på at håret ikke hang i veien for bondens utsikt.
Bonden klarte ikke å holde tilbake et stønn av opphisselse da han så Leyhlas slanke fingre omslutte det kraftige lemmet til gårdsgutten. Heldigvis ble han overdøvet av gårdsguttens knurrende stønn av nytelse. Hånden hans dro langsomt i et fast grep rundt det knallharde bondeskaftet. Det var så vakkert å se på dem, det gjorde nesten vondt i bondens sjel, men smerten overdøvet ikke opphisselsen. Han presset leppene sammen og stirret på Leyhlas munn da hun lukket den rundt det blanke hodet og sank ned. Ahmerons armer smøg seg rundt Leyhlas liv og hendene la seg godt til rette på den yppige enden, med sprikende fingre. Det så ut som han videt ut, sikkert for å komme bedre til med tunga. Bonden svelget igjen og kjente at det knøt seg i lysken ved tanken på å få være gårdsgutten akkurat nå. Få smake på henne, på det mest utenkelige, mest fristende… Smaken av Paradiset! Himmeriket! Det var perleporten han lot tunga leke med, gårdsgutten, og bonden dirret av lengsel etter å slippe inn. Hvis han forsøkte å tenke etter hvor lenge det var siden han sist elsket med kona, fikk han tårer i øynene, så han lot det være. Men synet av det elskende paret gjorde ham også fuktig i blikket. Sakte rant en dråpe nedover bondens kinn mens det boblet sterkere i lysken, i underlivet. Hånden fulgte takta til gårdsjentas hode, som gled opp og ned på gårdsguttens stolthet så han vred seg og stønnet igjen. Av og til løftet hun hodet med øynene lukket, og nøt det han gjorde der bak. Munnen var lett åpen, leppene virket blodfylte av begjær og ansiktet var et speil av ren, vakker nytelse.
Nok en tåre rant sakte nedover bondens kinn mens hånden satte opp farten. Han sto på knær og støttet seg med den ledige hånden, lett foroverbøyd for å få med seg alt de gjorde, det elskende paret. Om noen hadde ropt utenfra at våningshuset brant, hadde han ikke forlatt høyloftet nå.
Han nøt synet av Leyhlas spenstige, formfulle kropp da hun strakte armene og stilte seg på alle fire. Han stirret på de deilige brystene som hang tungt under henne, de runde hoftene, som akkurat nå var omslynget av sterke hender som skjøv henne lenger ned. Hun krabbet langsomt nedover med eggende bevegelser, som et dovent kattedyr. Da underlivet var like over gårdsguttens utstyr, stoppet hun og kikket mellom bena, og møtte blikket hans med et lite smil. De grønne øynene glitret da han smilte svakt tilbake. Midt i alt begjæret lå det en kjærlighet og brant så heftig at bonden kunne kjenne det der han sto på knær og tilfredsstilte seg selv. Det fikk halsen til å snøre seg sammen i andektighet over at slikt virkelig fantes. Gud, åh Gud, som han misunte dem. Misunte ham! Gårdsgutten. Visste han hvilken skatt han hadde mellom hendene, mens han dro henne lenger ned for å bli omsluttet fullstendig av myk kvinnelighet? Visste han? Både opphisset og rørt fortsatte bonden å stirre. Leyhla sto med fronten mot ham, han kunne tydelig se hvordan lemmet forsvant opp i henne, hvordan den våte blomsten slukte hele gårdsgutten når hun sank ned med ryggen rak. Hendene hvilte på sterke, mandige lår. Ansiktet var lukket i nytelse, slik som øynene. Bare munnen var litt åpen. Brystene hevet og senket seg når hun pustet og håret vaiet lett og luftig nedover ryggen når hun begynte å ri ham.
Hun var en skogsnymfe på en fjording. Ei hulder som red sin ville hingst. Hun var en manifestasjon på alle bondens drømmer og fantasier. Tårene rant og rant nedover kinnene hans mens han stirret på den vakre scenen, og begynte å nærme seg sin egen topp. Det sitret og strålte i underlivet, og små, elektriske støt freste utover og fikk håret på hodet, på armene, ja, over hele kroppen til å reise seg. Til slutt måtte han krumme ryggen så det knaket i virvlene, magemusklene trakk seg sammen da han kom. Noen kjappe tak, og hvit krem ble liggende igjen på tregulvet mens han kvalte stønnene og holdt pusten så det gnistret i hodet. Uten å slippe huldra si med blikket.
Skyndsomt sopte han litt høy over sine spilte dråper og pakket utstyret på plass. Det ville liksom ikke helt, for murringen i kroppen hadde ikke gitt seg med denne utløsningen. Og for en gangs skyld visste bonden at dette ikke ville være nok. Ikke nå lenger. Ikke etter å ha sett gårdsjenta ri gårdsgutten til topps, se dem komme sammen og høre deres elskovslyder, sukk og stønn, grynt og klynk… og lyden av svette kropper i arbeid sammen for felles nytelse. Hennes viftende hår når hun kastet på hodet og jamret seg tynt i orgasmen, hendene hans som lagde dype søkk i kjøttet rundt livet hennes når han klemte luften ut av henne i sin egen utløsning og utbrøt gutturale, dårlig tilbaketrengte stønn…
Bonden tørket tårene og klatret ned stigen. Innvendig var han mer forvirret enn noensinne. Det var den deiligste utløsningen på lange tider, allikevel hadde det slett ikke vært nok for å stagge behovet. Han var så misunnelig på gårdsgutten, at det nærmest grenset til sjalusi. Allikevel nøt han å se dem sammen. Han hadde kommet, heftigere enn på lenge. På tross av det, sto den igjen som en uregjerlig påle i buksene hans og ville ikke gi ham fred. Og i kroppen banket begjæret som riktig for å understreke at høyrehånden ikke dugde lenger.
Han måtte ha gårdsjenta. Han måtte! Om han så ble nødt til å drepe gårdsgutten… Bonden smilte humørløst mens han gikk mot våningshuset. Aldri om han gjorde seg til morder, når han ikke engang hadde gjort seg til voldtektsmann. Tomheten i sjela kjentes større enn noensinne.
Han sukket dypt og gikk inn med bøyd hode og dårlig selvbilde.

«Vi må være de lateste arbeidsfolkene han noensinne har ansatt,» hvisket Leyhla på Ahmerons arm. «Vi driver jo bare og koser og kjæler hele tia, jo. Hadde vi vært noen andre, hadde vi fått sparken for lengst.»
«Vi er ikke noen andre,» svarte Ahmeron. «Vi er oss. Men så er det ingen som har blitt ansatt for å bedre bondens sexliv før, heller.» Han kysset henne ømt på pannen. «Og ingen som har manet ham til å gi dem jobb, slik du gjorde. Tror du vi tente en ild?»
«Å, vi tente mer enn det,» sa Leyhla stille. «Han har det vondt. Har hatt det lenge.»
«Den jævla bondekona kunne trengt seg en demon,» mumlet Ahmeron. «Rart hun ikke har blitt oppsøkt av en allerede.»
«Kanskje hun har det.» Leyhla så på ham i det svake lyset. Hun likte seg her, likte duften av rent høy blandet med de beroligende lydene nedenfra. En og annen hest som prustet, ei ku som rautet… «Kanskje det er derfor vi ble sendt hit, fordi kona hans har låst seg fullstendig i sitt eget begjær, på grunn av en lengsel og ild som en demon har tent?»
«Tror jeg neppe. Det funker ikke sånn. Da ville hun tvert imot ha dødd av lengselen til slutt, om hun ikke hadde løsnet og gitt gubben sin det de begge vil ha.»
«Så de menneskene som blir forført, ender ikke alltid opp i Lengselens Land, da?»
«Det spørs på innstillingen, på personligheten,» smilte Ahmeron. Det var lenge siden Leyhla hadde overrøst ham med spørsmål nå. «Anita var den typen som elsket i mørket, som ikke hadde noe godt forhold til sin egen seksualitet. Derfor var hun ikke sterk nok til å hanskes med sitt eget sanne begjær da hun ble forført av Maroli. Ronia derimot, var av en helt annen karakter. Stolt av begjæret og kroppen sin… om hun ikke hadde blandet blod med Jarek, ville hun allikevel ikke endt opp som Anita. Lengselen hadde nok vokst, ja, men den ville ikke tatt livet av Ronia slik som hos svake personligheter, selv om hun ville endt opp i Lengselens Land når livet på jorda var over.»
«Nå fornærmer du Anitas minne,» mumlet Leyhla såret.
«Unnskyld, Sommerfugl.» Ahmeron kysset henne på pannen igjen. «… men du spurte. Hadde ikke Ronia blandet blod med Jarek, ville hun levd resten av livet med lengsel etter å få oppleve det samme, og lett etter det samme begjæret i hver mann hun hadde møtt etterpå.»
«Jammen, Jarek forsvant jo. Hvorfor lette hun ikke etter en ny, da?»
«Sikkert fordi hun hadde opplevd kjærligheten sammen med Jarek. Jeg vet ikke, for Jarek var jo den første demonen som ble forelsket i et menneske.»
«Hm.» Leyhla lente seg på albuen og strøk Ahmerons nakne, glatte brystkasse. «Så hvis bondekona hadde blitt forført av en demon og vært sterk nok til å leve med lengselen, så hadde hun gyvd løs på bonden, og vi hadde ikke vært nødvendige her i det hele tatt?»
«Antar det,» svarte Ahmeron og strøk henne kjærlig på ryggen. «Derfor bør vi gjøre denne jobben jævlig bra. For bondens skyld, for kona… og for oss selv.»
«Og jo mer fornøyd gutta i tempelet blir med oss, jo flere oppdrag kan vi få sammen.» Leyhla smilte mykt. «Skal vi kalle på bonden i natt?»
«Det er opp til deg. Du føler best når tiden er inne. Jeg har ikke så mye peiling på menneskelige følelser og sånt, jeg. Det vet du.»
«Nåja, du visste åssen du skulle få meg til å løsne,» gliste Leyhla og bet ham lett i den nærmeste brystvorten. «Du og Maroli.»
«Ja, men det var en annen situasjon, det. Jeg binder ikke bonden fast og sender Maroli på ham, heller.» Ahmeron lo lavt. “Det skulle jaggu tatt seg ut. Kanskje jeg skal binde deg fast igjen, og sende bonden på deg.»
«Tror ikke det er rett fremgangsmåte for en fyrrig, underernært bonde, nei.» Leyhla smilte skjevt. «Bind heller kona fast. Det er hun som er vrang her. Dessuten er det du som er eksperten på å forføre kvinner. Bonden er min jobb, kona er din.»
«Å neida, dette gjør vi sammen. Vi skal jo ikke forføre kona, vi skal få bonden til å gjøre det. Og kona til å like det.»
«Det var lettere å være heks,» sukket Leyhla. «Og passe seg for presten.»
«Kanskje vi fremdeles må passe oss for presten. Jeg har en mistanke om at han og preikinga hans har mye av skylda for at kona er anti-begjær. Vi er i alle fall i den rette tidsepoken for sånne dusteprester.»
«Som sier at sex er synd?»
«Akkurat.»
«Det var synd.» Leyhla sukket igjen og la hodet på Ahmerons trygge arm. «Synd, at kirken har ødelagt mange folks innstilling til et godt sexliv.»
«Og da er det kanskje på tide at bonden får sexlivet sitt tilbake? Og kona blir helbredet for sitt forkvaklede syn på begjær?»
«Akkurat.»
«I kveld?» Demonen møtte heksens blikk, det glimtet bestemt i det perlegrå.
«I kveld.»

Han syntes så tydelig at han hørte et rop, bonden. Det var sent på kveld og han satt alene i stua. Kona hadde for lengst gått og lagt seg. Hvorfor han ble sittende oppe så sent denne kvelden, kunne ikke bonden forklare.
Han reiste seg, gikk ut på trammen og lyttet. Blikket søkte automatisk bortover mot bua hvor det nye paret holdt til. Han kjente et lite stikk av spenning da han så at det lyste fra vinduet. Svakt, men det var lys. Da var de våkne. Kanskje i full gang igjen.
Bare tanken var nok til å få redskapen til å reise seg på ny. Bonden stønnet lavt da et sting av begjær skjøt gjennom magen og spredte varme i lysken. Så spisset han ørene. Syntes så tydelig at han hørte noe igjen. Med langsomme, usikre skritt gikk han ned trammen og over tunet. Stegene førte ham bortover til bua, og selv om noe strittet imot innvendig, var det ikke så vanskelig å fortrenge stemmen som sa at dette var uanstendig, skittent og galt.
Hjertet banket hardt av spenning da han kikket inn gjennom det lille vinduet. På bordet som sto inntil den ene veggen, sto det flere stearinlys og brant, og fikk skyggene til å bevege seg langsomt i skinnet fra de svakt blafrende flammene. De fikk også Leyhlas hud til å se ekstra myk og fristende ut. Bonden kjente at det knøt seg av lyst i lysken igjen, en knute som ikke hadde blitt løsnet ordentlig etter at han smugtittet på dem. Han så den vakre jenta sitte overskrevs på gårdsguttens lår, med ryggen mot ham og ansiktet mot bonden. Han var ikke inni henne, hun satt for langt fram til det. Men hendene hans strøk henne over brystene som struttet mot bonden, når hun svaiet ryggen og løftet armene. Baken presset sikkert mot gårdsguttens stive nå. Bonden så at hun sa noe, men han kunne ikke høre hva.
«Han er her,» smilte Leyhla lavt. «Skal jeg kalle ham inn?»
«Gjør hva du vil,» mumlet Ahmeron og stirret ned på lemmet sitt. Det lå behagelig klemt i kløfta mellom hennes to halvmåner. «Jeg er bare kåt, jeg.»
«Og det er bonden og.» Leyhla lukket øynene og løftet ansiktet ørlite i konsentrasjon.
Bonden rynket brynene. Der var det merkelige ropet igjen, men han klarte ikke å definere hvor det kom fra. Langsomt begynte det å krible i kroppen, særlig i ben og armer, så sterkt at han måtte se ned for å sjekke om han sto i en maurtue. Men gresset var grønt og uskyldig, i forhold til fantasiene hans. Litt ør i hodet var han også. Det kjentes nesten ut som om han hadde fått en dram eller to for mye. Pusten ble litt langsommere, litt tyngre, og han ble tung i kroppen. Da hånden løftet seg mot dørklinken, var han såpass bevisst at han gispet over det som skjedde, men han klarte ikke å kjempe mot Leyhlas vilje.
– Herregud, jeg kan da ikke… tenkte bonden fortvilet og forsøkte å stritte imot. Men hånden trykket dørklinken varsomt ned. – Dette er galskap, hva er det som går av meg? Døra gled langsomt opp og bondens forskremte, bleke ansikt kikket inn. Det perlegrå blikket glitret da hun satte øynene direkte på ham. Forbauset stirret han tilbake. Jenta så ikke overrasket ut, ikke sjokkert i det hele tatt. Det var som om hun hadde forventet besøk i kveld.
– Nå ser han deg, tenkte Ahmeron. – Ser den glinsende liljen, våtheten, brystene, nakenheten din. Kjenner du det?
– Det kribler, tenkte Leyhla ør mens bonden lukket døra bak seg. – Det kribler så deilig. Hun holdt blikket fast i bondens mens han satte seg rolig ned på sengekanten med et forvirret uttrykk i ansiktet.
«God kveld, herr Bakken,» sa Ahmeron lavt og strøk Leyhla nedover de slanke lårene. «Er du ute og besøker tjenestefolket?»
«Jeg… æh, jeg… vet ikke helt hva som gikk av meg,» mumlet bonden rød i ansiktet, og lurte på om han skulle reise seg og styrte ut. «Jeg har visst gått i søvne…» Han reiste seg fra senga.
«Har du lyst til å smake?» Ahmerons ord fikk kåtheten til å risle gjennom Leyhla. Det banket og ulmet mellom bena da han skilte knærne, skjøv hennes knær maksimalt fra hverandre og bød henne fram til bonden. Blomsten åpnet seg med et lydløst kyss da leppene slapp taket, og bonden sank ned i senga igjen.
«Hva?» Stemmen var kraftløs, han trodde ikke det han hørte eller så.
«Har du lyst til å smake på jenta mi?» gjentok Ahmeron og holdt Leyhlas ben fast med sterke hender. Hun hadde leggene på utsiden av Ahmerons knær, og i denne stillingen var det umulig å slippe løs og samle bena. Hun kjente bondens blikk som lette kjærtegn mot de varme kjønnsleppene og stønnet lavt mens hun vred overkroppen litt til siden og la en arm rundt Ahmerons nakke. Den andre hånden strøk langs utsiden av Ahmerons sterke lår. «Den deilige jenta mi… Det er den rene nektar,» fortsatte han mykt og stakk ut tungen for å smake lett på Leyhlas nærmeste brystvorte. Den struttet frekt, like frekt som den knoppen som pekte mot bonden fra hennes andre bryst. Samtidig gled Ahmerons hender oppover til kjønnsbusken, hvor fingrene skilte de ytterste leppene og blottet hele Leyhlas rynkete blomst for bonden. Hun så tungt på den ensomme, kåte mannen.
«Er… er det… er det greit?» stammet bonden mens det bedende, forvirrede blikket flakket fra Leyhlas øyne, ned til det blottede kjønnet og opp til brystene. «Jeg mener, er det… greit for… for deg?»
Det myke smilet fra Leyhla var mer enn godt nok, som svar for bonden. Med et hjelpeløst stønn sank han ned på kne og krabbet bort til dem. Leyhla pustet så tungt nå, at det hørtes. Stemningen i rommet fikk gradvis en annen karakter. Intim og tett. Idet bondens tunge berørte liljen, klynket hun kort og lukket øynene. Ahmeron tok brystvorten hennes i munnen igjen og bet forsiktig, så Leyhla skalv. Hun løftet brystet med den andre hånden, presset det nærmere demonens fristende munn. Han stønnet da hun skjøv den myke, kvinnelige kroppsdelen mot ansiktet hans, og gapte over så han kunne suge så mye som mulig inn i munnen mens tunga lekte med den harde knoppen. Leyhla skalv igjen, og klynket.
Bondens tunge hadde aldri smakt kvinnelig nektar før, det var som om han skulle ta igjen for alle fantasier og drømmer og lengsler han noensinne hadde hatt. Gang på gang boret han tunga dypt inn i henne, hentet safter og svelget litt før han tok en rundtur i foldene, og han stønnet stadig så det vibrerte i hele underlivet.
– Jeg vil ikke vente lenger, tenkte Leyhla ør av begjær. – Treng inn i meg, kjæresten.
– Ikke vær så utålmodig, Sommerfugl, sendte Ahmeron ertende tilbake mens han masserte det ledige brystet. – Vi gjør dette for bondens begjær, ikke for ditt.
– Faen ta deg, sendte Leyhla heftig tilbake og vred på seg, det brant i kroppen nå. – Jeg vil ha deg nå! Faen ta deg, din demonjævel… Bondens iver smittet over. Hun stirret og stirret på ansiktet hans, å se en fremmed mann være så intim mens hun lå i Ahmerons armer, var mer hissende enn hun hadde trodd var mulig. Det hadde liksom vært noe annet med Maroli, han var jo demon.
Bondens nese lå mot venusberget og klemte kjønnsbusken flat mens han lukket øynene og nøt smaken av Paradis. Med mange små, sugende, lette kyss stimulerte han det sitrende punktet i knoppen hennes, før han igjen lot tunga overta for å hente den deilige nektaren. Da bonden endelig rettet ryggen og så opp på henne, var han blank i øynene og våt på haka, og blikket var fullt av takknemlighet. Leyhla så tungt på ham.
«Litt til,» ba hun tynt og vred på seg. «Bare litt til, herr Bakken. Vær så snill…» Hun lente seg fram og støttet seg på Ahmerons lår, løftet baken og kjente det harde hodet smyge seg inn mellom skamleppene. – Kjæresten, jeg orker ikke å vente lenger! sendte hun tryglende, svimmel og ør av lyst.
– Så spidd deg selv på den verkende lansen min, Sommerfugl, sendte Ahmeron tilbake med en ertende stemme, som befølte sjelen hennes lik bondens tunge mellom bena.
Med et jamrende stønn sank hun ned og lente seg tilbake med Ahmeron dypt, dypt inni seg. Han stønnet også, og gled lenger fram på stolen så han kunne rotere svakt med hoftene. Samtidig holdt han godt fast rundt Leyhlas hofter og skilte bena hennes med sine egne knær, så bonden kunne komme til med tunga igjen.
Den stakkars bonden var ikke vanskelig å be. Han ble sittende en liten stund og stirre på de to kjønnene i arbeid først. Det var så vakkert, så deilig og riktig… De måpende leppene omsluttet den virile staken, som stadig ble blankere av saftene som sivet ut.
«Herr Bakken, vær så snill…» hvisket Leyhla og så bedende på ham. Hun trengte ikke å styre ham med viljen lenger nå. Hvordan kunne han nekte for denne utrolige jenta, som viste sin lyst og sitt begjær så ærlig og åpent?
Med åpen munn og tunga rede, bøyde han seg fram og ble belønnet av et langtrukkent, jamrende klynk fra gårdsjenta. Han kjente tydelig hvordan kroppen hennes skalv av nytelse. Han ante ikke når han hadde fisket fram sitt eget utstyr, og oppdaget først nå at han satt med staven i hånden igjen. Men det var bare sporadisk beføling, for det viktigste nå, det var nytelsen til den usannsynlig deilige gårdsjenta. Det åpne begjæret som hun viste uten skam, lysten hennes, kroppen, kjønnet… Han kunne dø nå, og dø som en lykkelig mann! Og enda lykkeligere ble han da Leyhla satte neglene i Ahmerons lår og stønnet høyt mens halsen hennes snørte seg, og kroppen stivnet og skalv svakt. Han kjente rykningene under tunga, bonden, og han kjente smaken av saftene som plutselig piplet ut rundt gårdsguttens harde, pumpende lem.
Ikke før Leyhla pustet ut og bonden rettet ryggen, oppdaget han de hvite klasene på gulvet etter sin egen utløsning. Så opptatt av tjenestejenta hadde han vært, at han ikke engang merket når han selv kom.
«Kan dere ikke fortsette, vær så snill?» ba han stille og pakket lemmet på plass. «Det er så fint å se på, så vakkert og riktig.»
«Sett deg på senga, herr Bakken» svarte Leyhla og smilte svakt. Det var et takknemlig, lykkelig blikk hun fikk tilbake.
– Reis deg, tenkte Ahmeron og Leyhla adlød. Han reiste seg samtidig og satte stolen med siden mot bonden. – Støtt deg på ryggstøtten, så skal jeg ta deg bakfra.
– Åh… åjaaa… Leyhla holdt seg fast i ryggstøtten på stolen og bøyde overkroppen så hoftene sto i nitti graders vinkel, med enden mot Ahmeron og siden mot bonden. Han så brystene henge tunge ned, de duvet svakt. Hun sitret tydelig i kroppen da Ahmeron styrte seg på plass mellom de indre kjønnsleppene og trengte inn. Så begynte han å pumpe i seige, eggende tak. Leyhla kjente allerede nå at hun kom til å frese til topps en gang til.
– Hardere, tenkte hun, ør av liderlig begjær. Ahmeron holdt rundt hoftene hennes i et fast grep. – Slik som i kulpen, Kjæresten. Hardt!
Det lød tydelige klask fra svette kropper når Ahmeron slo lysken og magen mot Leyhlas fuktige lår og rumpe. Hun jamret seg høyt nå, holdt så hardt fast i stolryggen at knokene ble hvite. Brystene duvet i takt med Ahmerons harde støt, som forplantet seg litt oppover kroppen som bølger fra rumpa. Da hun skrek og holdt pusten for ikke å vekke hele gården, bunnet også Ahmeron i henne med et skjelvende rop. Han måtte holde henne igjen, hun sank sammen i knærne, kraftløs av den voldsomme nummer to.
De ble stående slik mens de fikk igjen pusten, og pulsen fant normal rytme. Da Leyhla endelig løftet hodet og så på bonden, satt han og tørket tårer igjen. Han reiste seg og gikk bort til døra. Med hånden på dørklinken og døra på gløtt, snudde han seg og så alvorlig på det nakne, eiendommelige paret. Ahmeron hadde ikke engang rukket å krympe inni jenta si.
«Takk,» sa Olav Bakken lavt. Så gikk han ut og lukket døra stille bak seg.
Ahmeron trakk seg ut og Leyhla rettet ryggen.
«Det der mente han,» sa hun stille og så på demonen sin med tårer i øynene. «Stakkar…»
«Tror du vi har slukket ilden?»
«Tvert imot. Vi har blåst liv i den. Det brenner for fullt.» Leyhla så ut av vinduet, i retning våningshuset. «… og nå er det konas tur til å brenne.»

Legg igjen en kommentar