Denne novellen er vist 3425 ganger.
Trappene opp til Tidens Tempel virket ikke så evige nå. Skrittene kjentes mye lettere ut, med vissheten inne om at oppdraget var utført bra. Ahmeron smilte varmt til sin deilige kvinne da han åpnet den tunge, store eikedøra for henne. Allikevel, på tross av hans trang til å være gentleman i Tidens Tempel, klarte han ikke la være å gi henne et kjærlig klaps på baken da hun smøg forbi ham og gikk inn. Leyhla lo mykt og hørte det lave, dyriske knurret hans i tankene mens skinken sved.
– Er du fornøyd med deg selv nå?
– Det gikk da over alt forventning, syns du ikke?
På tross av oppspiltheten de begge følte, kom den andektige følelsen med det samme døra gled igjen bak dem. Lette poter tasset over gulvet, Lusifer ønsket dem velkommen hjem med halen som vanlig til værs.
– Vi drar rett opp i Rådssalen og forteller om hvordan det gikk. Leyhla grep Ahmerons hånd og begynte å gå mot en av trappene uten å vente på svar. – Meriofus ønsker vanligvis å få rapport så snart som mulig.
På hver side av den store inngangshallen var det to trapper som førte opp til andre etasje. De måtte gå nesten til den andre enden for å komme til begynnelsen av trappene, de ledet oppover i retning mot inngangsporten, til en gang som befant seg like under det vakre rosevinduet over eiketredøra.
– Hvorfor minner Tidens Tempel så mye om en enorm katedral? tenkte Ahmeron og stoppet foran rosevinduet. Han hadde sett det før, men stadig oppdaget han nye detaljer i det rikt utsmykkede glassvinduet og han ble aldri lei av å se på det. Det var som om det forandret seg for hver gang han gransket det, som om det fulgte sinnsstemningen hans.
– Den ser ikke sånn ut for alle sjeler som kommer hit, svarte Leyhla med hånden hans trygt i sin. – Coronus fortalte det en gang jeg spurte ham. Hvis du er inder, så ser det ut som et sånt hinduisk tempel med løktak og greier. Jeg tror det har alt å si hva slags religion du er fostret opp med og hvilket miljø du har vokst opp i.
– Men hvorfor ser det ut som en katedral for meg? Jeg har da ingen religion.
– Det hadde egentlig ikke jeg heller. Jeg var i alle fall ikke på talefot med Gud. Kanskje du ser det via mine tanker, smilte Leyhla. – Jeg husker bare livet som Leyhla og som Ellen, og i begge de livene hadde kirken en plass i datidens samfunn der jeg levde opp. Hadde jeg derimot vært fra Iran, ville vel Tidens Tempel sett ut som en gullbelagt moske.
Hun dro Ahmeron videre, rundt trappene og mot døra til Rådssalen. Døra var halvparten så høy som inngangsdøra, men likevel imponerende nok med like mange utskjæringer i det mørke treverket.
– Er du sikker på at vi ikke skal vente til de oppsøker oss? nølte Ahmeron.
– Neida, bedre å bli ferdig med det, tenkte Leyhla og dro ham med seg. – Så kan vi dra til oasen og slappe av etterpå. Lusifer var allerede på vei bortover gangen med verdens største selvfølgelighet i form av selvsikre skritt. Ahmeron fulgte villig etter heksa si. Sant å si, var han litt stolt over at de hadde greid oppdraget så bra og så fort, og han gledet seg til å fortelle det til de ærverdige dommerne. Hånd i hånd gikk de bortover gangen med Lusifers hale foran seg. Ahmeron strøk hånden over rekkverket og kikket ned på gulvet bakerst i inngangshallen og på trappen de nettopp hadde kommet opp. Han kjente et sug i magen da han merket hvor høyt det var. Da de kom bort til den store inngangsdøra til Rådssalen smatt katten elegant inn, døra sto lite granne på gløtt. Leyhla smilte.
– Han banket ikke på, engang.
– Da trenger vel ikke vi det heller, siden Lusifer allerede har meldt vår ankomst. Ahmeron skjøv opp døra og gikk inn før Leyhla rakk å stoppe ham.
– Det der hadde ikke jeg gjort, tenkte hun lattermildt, hun hadde litt for stor respekt for Rådssalen til å buse inn slik. Hun gikk inn og holdt på å kollidere med Ahmerons rygg.
– Hysj! Ikke tenk noe, sendte han vagt før han lukket tankene. Leyhla tittet fram og kvalte et gisp med hånden for munnen.
Rad på rad med store, vakkert huggede steinsøyler sto på geledd et stykke ut fra veggen, bortover den dype salen. De strakte seg i det uendelige til et tak som bare kunne skimtes som mørke der oppe. Stirret man lenge nok, kunne man kanskje se stjernene i det uendelige mørket. Gulvet var av like glattslipte marmorsteiner som nede i gangen, men her virket det som om de gnistret som snø. Veggene var fulle av glassmalerier og mønster hugget i stein. Det var en imponerende sal, opplyst av fakler på hver eneste søyle og mellom hvert glassmaleri, men Leyhla hadde sett den før og det var ikke derfor hun gjorde store øyne. Midt i den veldige salen var det en stor ring av finslipte, lange, buete steiner. Steinringen markerte en bunnløs brønn, ikke fylt av vann men av tidløst mørke. Det var porten til det jordiske liv. Det var hit alle jordens sjeler kom når deres liv hadde ebbet ut. Dette var enden på den lyse tunnelen, det siste steget etter at ens avdøde kjære hadde møtt den nye sjelen velkommen til en ny dimensjon, etter reisen i lystunnelen. Redsel var et ord som ikke fantes her. Døden var en tilstand i en annen dimensjon og var ikke lenger noe ukjent å frykte. Det var hit sjelene kom for å gjøre opp status for sitt sist levde liv, og lære av sine feil og erfaringer. Denne lærdommen skulle de så ta med til sitt neste liv, som skulle gjennomgås grundig før sjelen igjen ble sendt til jorden for å fødes på ny. Det var Sannhetens Brønn, og den var i bruk.
De tre tempelets voktere sto rundt Sannhetens Brønn og pratet vennlig til en nylig ankommet sjel, uten å åpne munnen. I Tidens Tempel foregikk all kommunikasjon via tankene. I luften midt i Sannhetens Brønn svevde en selvlysende, tåkelignende figur. Leyhla stirret på sjelen og skimtet dens sanne jeg gjennom tåken. Den var tindrende vakker, en kjønnsløs, ren sjel uten mulighet til å skjule noe for tempelets voktere. Eller for de to inntrengerne som ingen la merke til.
Meriofus gjorde en vennlig gest mot sjelen og bød den å stige ut av Sannhetens Brønn. Grasiøst steg den lysende, tåkete kroppen litt lenger opp og mot den gamle vokteren, før den gled ned til steinkanten og sèg elegant ned på gulvet ved siden av Meriofus.
Ahmeron grep Leyhla rundt overarmen og dro henne stille med seg. Uten en lyd tasset de opp trappa til et galleri i fire meters høyde. Det var innfelt i veggene og gikk rundt hele Rådssalen. Når de to inntrengerne listet seg bort til det stedet som var nærmest Sannhetens Brønn, kikket de spent over den massive steinkanten som skjulte dem for tempelets voktere. De så rett ned i Sannhetens Brønn og det som skjedde der nede. Leyhla måtte kvele et gisp igjen. Hun brant etter å sende til Ahmeron, men da kom de til å bli oppdaget av dommerkollegiet og det ville nok ikke bli tatt nådig opp.
Bildene som flimret i den bølgende tåken i Sannhetens Brønn, var den nyankomne sjelens sist levde liv. For hver hendelse, for hver traumatiske opplevelse reagerte sjelen mens den stirret ned i brønnen, på sitt eget liv i revy. Den sjelelige utviklingen kunne være en hard opplevelse, alt etter hvordan sjelen hadde skjøttet livet sitt. Hadde den brukt livet bra og lært av feilene, kunne den gå videre. Hvis den derimot ikke hadde brukt livet riktig, ble prøvelsene i det neste livet enda hardere. Sjelen gråt da bilder flimret i brønnen, minner som var vonde å se og forstå betydningen av. Å kaste bort livet på tomhet og dumhet og å såre andre var en ting, men å ta sitt eget liv var en dårlig løsning som bare ville bringe sjelen til en hardere skjebne i det neste livet. Et liv som forhåpentligvis ville bli brukt bedre, som ville gi større lærdom til sjelen og hjelpe den videre på sin sjelelige utvikling i den store helheten. Den som Meriofus var i siste fase av.
Leyhla og Ahmeron var for langt unna til at de kunne høre hva de tre dommerne snakket om, men de forsto hva det gjaldt. Sjelen så bønnfallende på Coronus, som smilte vennlig tilbake med de gamle øynene sine. Han nikket langsomt. Sjelen henvendte seg til Bastofus da han nikket bekreftende og pekte ned i brønnen. Det var ikke mye å lære for sjelen om dens siste liv. Leyhla rynket brynene irritert da nysgjerrigheten gnagde i henne. Hun konsentrerte seg om å tømme tankene og lytte med sjelen sin, og forsøke å høre hva som ble sagt der nede. Hun smilte svakt da bilder fra sjelens neste liv flimret i Sannhetens Brønn.
– Du gikk gjennom livet ditt som i tåke, sendte Meriofus vennlig, men forklarende til en ulykkelige sjelen. Stemmen lød svakt, men ikke verre enn at Leyhla hørte den. – Du lærte intet. Derfor må ditt neste liv gi deg større utfordring så du lærer og utvikler deg. Bare slik kan du komme videre på din utvikling, ved å lære av dine prøvelser og ydmykelser. Sjelen så på Meriofus med skinnende øyne. Om skikkelsen var omgitt av lys tåke, så vistes øynene desto bedre. De skinte som to sorte stjerner i den hvite sjelenatten og de tryglet Meriofus om å få slippe med en mildere skjebne, et lettere liv. Den gamleste av tempelets voktere så ømt på sjelen.
– Ved å gå igjennom disse prøvelsene vil du lære det du skulle ha lært i ditt forrige liv, smilte den gamle mannen. – Når du så kommer hit igjen, er du styrket og adskillig mer skikket til større oppgaver. Det er nødvendig. Sjelen så ned i brønnen og resignerte med et mentalt sukk. Så rettet den ryggen som om den stålsatte seg. Øynene funklet mot Coronus. Han nikket.
– Ja, du kan bestemme selv hvor gammel du vil være når fogdens menn tar deg.
Leyhla stivnet, og kjente gåsehuden spre seg fra nakkehårene og ned ryggen som en bekk med isvann. Hun holdt pusten.
– Prøvelser, vennen min, tenkte Bastofus. – Prøvelser er det eneste som hjelper deg på din sjelelige utvikling. Godtar du prøvelsene i dette livet, har du kommet langt på vei. Sjelen så bønnfallende på Bastofus, som ristet langsomt på hodet. – Det er ikke gitt oss å bestemme hvor lenge du må lide på heksebålet. Heller ikke kan vi gjøre noe med fogdens menn når de torturerer deg. Du skal leve det neste livet på 1600-tallet, det er bestemt. Men vi venter på deg her når det hele er over og du igjen har fått fred. Da skal vi rettlede deg så du forstår betydningen av det du har gjennomgått, så du kan lære av dine prøvelser i livet som var.
Leyhla knyttet nevene så hardt at hendene dirret. Hun stirret og stirret på bildene som flimret i brønnen. De var for langt borte til at hun kunne se dem tydelig, men det var ingen tvil om hva som utspant seg der nede. Flammer. Røyk. En trepåle med ei vakker jente bundet fast. Og rundt henne sto en forventningsfull menneskemengde og ventet på at heksen skulle dø. Leyhla krøket seg sammen i mental smerte og måtte konsentrere seg av all makt for ikke å skrike ut sitt raseri. Hun kaldsvettet og kjente kvalmen i mellomgulvet ulme som en klump i magen. Svimmelheten økte sammen med susingen i ørene, og hjertet banket hardt og fort av minnene som dukket fram som uvelkomne bilder på et kinolerret. Hvordan kunne de? De snille, gamle mennene, hvordan kunne de sende en sjel til en så jævlig, grusom, smertefull og urettferdig skjebne? Leyhla skalv av avmakt og sjokk. Hun kjente smaken av røyk i munnen, kjente lukten i nesen og måtte holde pusten igjen for ikke å begynne å hoste av de smertefulle minnene når halsen snøret seg sammen. Langt borte kunne hun høre knitring og smell fra brennende treverk, fra flammer som steg stadig høyere opp mot stigen der hun var bundet. Tærne krøket seg ved minnene av de grådige, sultne flammene som hadde slikket fotsålene med hete, smertefulle tunger før kjolen tok fyr. Vanvittige smerter, frykt, hån og pinsel…
Ahmerons beroligende hånd på ryggen hjalp litt, men ikke nok. Hun gløttet over kanten med tårer i øynene og så at sjelen steg opp i Sannhetens Brønn igjen, for å stige ned til mellomlivet og hvile der en stund før den ble sendt videre til sitt neste liv. Sitt liv som heks. Og til en grusom skjebne. Tårer fuktet Leyhlas kinn da sjelen sank ned i den nå mørke brønnen, for igjen å møte sine kjære i mellomlivet på den andre enden av lystunnelen. Langsomt gikk dommerkollegiet mot utgangsdøra og forlot Rådssalen og Sannhetens Brønn.
Og lot intetanende de to inntrengerne være igjen alene.
Skogen var stille. Ikke et vindpust, ikke en eneste kvitrende fugl. Det var som om Leyhlas sjokk hadde lammet hele skogen. Selv ikke vannet i oasen deres kunne få henne til å slappe av. Ahmeron satt med ryggen inntil kanten med vann halvveis opp på brystkassen, med knærne lett bøyd opp og armene rundt Leyhla, som satt mellom bena hans og lente seg mot den sterke, trygge brystkassen. Hun hvilte armene på Ahmerons lår og holdt hendene lett rundt knærne hans. I ryggen kjente hun et håpefullt lem, men hun var slett ikke i humør til å elske nå. Sjokket satt for dypt. Hendene som kjælte med brystene hennes, merket fort at det ikke var interesse for elskov, og de lot henne være i fred. Han strøk armene hennes, skuldrene, kjælte med fingrene i nakken og lot håret gli mellom hendene mens han snuste inn lukten av henne og nøt nærheten. Det gjorde ikke noe at hun ikke hadde lyst, så lenge mangelen på lyst var en ærlig sak. Og det var det alltid hos Leyhla. Var hun ikke kåt, så var hun ikke det.
– Jeg må gjøre noe, tenkte Leyhla dystert.
– Vi har ikke noe med det, Sommerfugl. Vi skulle jo ikke ha vært i Rådssalen i det hele tatt. Egentlig skulle vi ikke visst noe om hva slags prøvelser den sjelen må gjennomgå.
– Men hvordan kan de gjøre det? Å sende folk til grusomme skjebner, til smerte og sorg og fortvilelse, bare for å oppnå sjelelig utvikling… En jævla sjelelig…
– Da du var her før du ble født av mamma Ronia, avbrøt Ahmeron tankene hennes. – … Tror du ikke at du også sto slik og gråt forbitret ved Sannhetens Brønn da du så hva du måtte gjennomgå i det neste livet?
– Og hva lærte jeg av det? tenkte Leyhla bittert. – At prestene lyver og liker å torturere hekser.
– Du vet ikke hva du lærte, for du havnet ikke hos dommerkollegiet etterpå, på grunn av demonblodet som Jarek, din far, ga deg.
"Hvorfor skal alt være så jævla VANSKELIG!!!!" ropte Leyhla og slo håndflatene i vannet så spruten sto til værs. Dessuten sved det i hendene. Hun slo en gang til og bannet.
– Hysj da, smilte Ahmeron skjevt. – Ikke rop. Tenk, heller. Noen kan høre deg når du roper i skogen på den måten.
– Gi jeg faen i. Jeg er sint.
– Jeg vet det, Sommerfugl. Ahmeron slo armene rundt heksen sin og klemte henne kjærlig inntil seg. Så sukket han tungt så lemmet presset mot ryggen hennes. – Jeg vet det.
– Jeg vil så gjerne hjelpe henne. Hjelpe sjelen.
Hun la hodet inntil Ahmerons trygge skulder, og kjente hvor trygg og rolig det gjorde henne, å kjenne Ahmeron så nær.
– Ingen skulle lide samme skjebne som meg og Ronia. Ingen.
– Hva kan du gjøre, da? Å finne fram i livsbiblioteket, det er umulig uten Coronus' hjelp. Bøkene står hyllevis alfabetisk etter sjelens rette navn, og i rekkefølge etter årstallene på de livene den har levd. Du har ikke muligheter for å finne fram selv.
– Kanskje ikke selv, men ved hjelp av Coronus.
– Er du gal? sendte Ahmeron tørt. – Du kan da ikke spørre ham, han vil aldri la deg lese i den livsboken til sjelen.
– Jeg tenkte ikke akkurat å spørre, svarte Leyhla slu og reiste seg fra demonens trygge favntak. – Venter du her imens?
– Hva skal du? Ahmeron så på henne mens hun kledde på seg de enkle klærne. Hun så på ham med lysende øyne.
– Jeg skal snoke litt.
– Snok forsiktig da, du…
Den tørre hosten hørtes langt oppover i steintrakten der trappen ned til livsbiblioteket lå. Leyhla krympet seg for hver steg ned til biblioteket. Hun ønsket å løpe ned, legge hendene over Coronus' rygg og fri ham for plager, smerter og det forbannede støvet i de gamle lungene hans, men denne gangen kunne hun ikke hjelpe ham. Han måtte ikke vite at hun var her.
Etter en konsultasjon med en nyankommet sjel var det alltid Coronus' oppgave å sette den siste livsboken på plass og se til at den nye livsboken sto klar, med tomme ark men med rett årstall på ryggen. Slik var det med Ellens bok også. Årstallene sto på ryggen, men fordi Leyhla kom tilbake etter å ha kjempet mot Vyzak i Evigheten, inneholdt boken mange uskrevne sider. Det var ikke alltid det stemte, det med blanke ark og fargestifter til…
Hun listet seg ned trappen mens hun tvang seg til å gå rolig. Hosten skrallet fra tørre, gamle lunger og hun kunne se Coronus tydelig i tankene, hvordan han sto tvekroket inntil en gammel, lang, høy bokreol og støttet seg for ikke å falle sammen i hosteriene. Hun blunket vekk tårene og tenkte på sjelen ved Sannhetens Brønn. Tømte hodet, ikke tenke nå! Ikke bli oppdaget av den snille gamle bestefarsfiguren som hun var så glad i.
Livsbiblioteket åpenbarte seg og Leyhla var framme. Faklene lagde et livlig lys, de brant over alt. Ingen tente dem noensinne, og de brant aldri ut. Rad på rad, så langt øyet så innover i den store, endeløse salen sto reolene med alle livsbøkene. Og midt i salen lød den tørre hosten. Leyhla tasset bortover steingulvet og kikket innover bak hver reol. Da hun plutselig så Coronus langt der borte, bråstoppet hun og gikk en reol tilbake. Så begynte hun å løpe stille mot den reolen Coronus sto.
Det var som en labyrint der alle gangene var rette som et rutemønster. Hun hadde gått seg vill her en gang. Etter å ha passert reol etter reol stappfulle med bøker, alle lik ens den forrige hun gikk forbi, begynte hun å bli svimmel. Hun stoppet og lyttet. Nær nå. Forsiktig, så ikke tempelets vokter merket at hun var der. Hun listet seg bortover et par rekker til og kikket fram bak en bokhylle. Coronus sto med ryggen til og støttet seg med en hånd mot reolen foran seg. Han hev langt og pipende etter pusten før han krummet ryggen og hostet ettertrykkelig, så det rev i både lungene hans og i Leyhlas samvittighet. Hun knøt hendene og fortrengte den innebygde trangen til å hjelpe. En liten bombe av opprømthet sprang i magen hennes da hun oppdaget hva Coronus holdt i hånden. En bok. En livsbok. Den bestemte sjelens bok? Hjertet banket hardt mens pusten gikk tyngre av spenningen. Hun fulgte boken med blikket og merket seg nøye stedet da han satte den fra seg. De gamle, krokete fingrene strøk over bokryggen før han sukket tungt og lutrygget forlot reolen. Leyhla smatt bak bokhyllen hun brukte som skjulested, løp til den andre enden og smatt rundt, så hun rakk å se den siste fliken av Coronus' kappe da han rundet hjørnet og forsvant. Så tasset hun fram til midten av reolen, hvor livsboken til den vakre sjelen sto.
Hun fortrengte følelsen av å gjøre noe galt da hun strakte fram hånden og strøk fingeren over permene på bøkene, over årstallene. Hun syntes hun kjente fornemmelsen av sorg og oppgitthet ligge igjen i en atmosfære etter Coronus. Han hadde sukket dypt da han satte boken fra seg. Kanskje var han ikke særlig glad for denne delen av å være tempelvokter og medlem av dommerkollegiet? For hans skyld håpet ikke Leyhla det. Hun håpet at han hadde det vondt hver gang han sendte sjeler til slike skjebner som den som skulle fylle denne boken. For alt hun visste, var dette en del av den evinnelige sjelelige utviklingen de hele tiden maste sånn om. Å leve med vissheten om at de sendte sjelene til tragiske skjebner, måtte jo tære på ethvert sinn…
Fingeren stoppet på et årstall som Leyhla gjenkjente fra Rådssalen, og hjertet stoppet et bitte lite øyeblikk. Nølende strøk hun fingeren opp til toppen av bokryggen, vippet den ut og dro den fram fra raden av andre bøker. Hun slo den opp og smilte lettet da de hvite, uskrevne arkene lyste nakne og jomfruelige mot henne. Tom. Intet. Det var den rette boken. Sjelen hadde ikke begynt å leve enda. Men en ting sto på forsiden. Et navn. Sunniva.
– Få på deg fillene, Ahmeron. Vi skal dra. Leyhla satte seg på huk og rufset demonen sin i håret. Han la hodet bakover og så på henne opp ned.
– Et nytt oppdrag?
– Det kan du kalle det. Skynd deg, da.
– … før de oppdager oss? Ahmeron steg ut av vannet. – Jeg har mer lyst til å slappe av her i oasen og elske vettet av hverandre, inntil vi får beskjed om å avlegge rapport og konsentrere oss om neste oppdrag.
– Det har ikke jeg akkurat nå, Kjæresten. Leyhla så bestemt på ham og rakte ham klærne. – Og dessuten så er dette vårt neste oppdrag. Vårt selvutnevnte oppdrag.
– Jeg går ut ifra at du fant boken, da?
– Jeg fant den. Et ulevd liv.
– Og hvis vi blir oppdaget? Har du tenkt på det? Ahmeron dro trøyen over hodet og så på henne. – Er det verd å hjelpe denne heksa hvis vi blir kastet ut av Tidens Tempel?
– Vi blir ikke oppdaget, forsikret Leyhla sta. – De vet jo ikke at vi er tilbake enda. Vi har ikke avlagt rapport og ingen vet at vi har vært i Rådssalen.
– Ikke bli litt for lur nå, mumlet Ahmeron og fulgte etter da Leyhla dro ham gjennom skogen i retning stallen. Stjerna sto klar til å dra til 1600-tallet.
– Jeg skal ikke blir for lur. Jeg vil bare hjelpe Sunniva.
– Sunniva?
– Heksen. Hun heter Sunniva.
Leyhlas hjerte banket spent idet hun åpnet stalldøra. Dette var det viktigste oppdraget hun hadde dratt ut på. Ingen heks skulle dø på bålet så lenge hun var i Tidens Tempel.
Ingen.
Stjernas solide hover etterlot seg ingen lyd av galopp da hun styrtet fra Tidens Tempel og la dommerkollegiet bak seg med lange, kraftige steg. Tåken som vanligvis sèg langsomt over stien, ble til små virvelvinder av turbulens da hesten jog forbi. På ryggen satt Leyhla og Ahmeron. Hun med hendene godt festet i manen, han med armene godt festet rundt henne. Han lukket øynene, og nøt å kjenne vinden og Leyhlas hår mot ansiktet. Han lot kroppen følge hestens bevegelser, kjente tenningen murre i kroppen av å ha kvinnen sin så nær. Men Leyhla hadde bare tanker for en ting. Å styre Stjerna til den rette tiden på 1600-tallet, hvor en ung, vakker heks sto i fare for å bli levende brent på bålet og lide samme urettferdige skjebne som utallige andre hekser.
Hun brukte legger og hæler for å jage på den snille hesten. Aldri hadde hun ridd Stjerna så hardt, og aldri hadde Stjerna gitt så mye for å frakte henne over til den jordiske dimensjonen. De kraftige musklene jobbet mellom Leyhlas ben mens omgivelsene skiftet og den trygge, tidløse stien forsvant.
