Kapittel 8

Denne novellen er vist 3712 ganger.

"Jeg vet hvor fogden holder til," sa Sunniva da de snudde ryggen til det ukoselige fengselet og satte kursen ut av byen. De snudde samtidig ryggen til fire døde knekter uten å ofre dem en tanke. "Vi gjør det sammen, ikke sant?"
"Det skal bli en glede," svarte Leyhla mørkt og fulgte etter sin nye venninne. "Jeg må bare inn i skogen en tur og hente en som venter på meg."
"Å? Hvem da?"
"Min sjelevenn," smilte Leyhla og småløp innover i skogen, i den retningen Ahmeron ventet med Stjerna. Hun skimtet ham mellom trærne og hørte et overrasket utrop fra Sunniva idet hun sank inn i Ahmerons omfavnelse.
"Fy faen, hva er det du har gjemt?" Sunniva kom bort til dem og så på Ahmeron med et svært interessert blikk. Hun satte hendene i hoftene og la hodet lett på skakke mens hun smilte flørtende. "Har du tenkt å ha denne sjelevennen din for deg selv, du da? Hva er han for noe?" Sunniva hevet det ene øyenbrynet og så skrått på Leyhla, og tilbake på Ahmeron igjen. Som jordisk var han solbrun og nydelig, men dette var ikke et vanlig oppdrag. Han hadde ikke regnet med å møte noen jordiske, og huden hans var like vakker og grønnskimrende som i Evigheten og Tidens Tempel. Han gjengjeldte Sunnivas blikk med glitrende, grønne øyne før Sunniva så begeistret på Leyhla, som kjente et vondt stikk i magen.
"Klart at du deler," kvitret Sunniva og smilte bredt. "Denne hissende godsaken må jeg bare prøve, samme hva han er for noe." Leyhla åpnet munnen for å svare, men Ahmeron kom henne i forkjøpet.
"Beklager, Sunniva," smilte han svakt. Sunniva sperret opp øynene ved lyden av den dype, nesten knurrende stemmen hans. "Jeg er en demon. Jeg holder meg til en kvinne og den kvinnen er Leyhla."
"Urettferdig," sa Sunniva skuffet og lot blikket gli over Ahmerons perfekte kropp. "Skikkelig synd, men hvis du insisterer, så…. Skal vi dra hjem til fogden isteden, da?" Hun så avventende på dem begge.
"Hvordan gikk det egentlig i fengselet?" spurte Ahmeron henvendt til Leyhla. "Var det lett å slippe unna?"
"Ikke når en er to," flirte Sunniva. "Alle knektene er døde. Nå er det fogdens tur. Kommer dere?" Hun begynte å gå.
– Leyhla, dette var ikke en del av planen, tenkte Ahmeron mens de fulgte etter Sunniva. Han leiet Stjerna, som luntet etter.
– Det var nødvendig for å slippe fri. Og høyst nødvendig for oppdraget.
– Ditt oppdrag på jorden har vært å helbrede skadde sjeler ved hjelp av ditt begjær, Leyhla. Ikke å utøve rent mord, sendte Ahmeron alvorlig mens han holdt Leyhla igjen. – Skjebnen til fire knekter er avkortet på grunn av din innblanding, og nå skal du ta fogden også? Sommerfugl… Han strøk henne lett over kinnet med utsiden av fingrene. – Denne gangen har du gått for langt. Leyhla så trassig på ham, før hun vek med blikket og så etter Sunniva. – Hva tror du at tempelvokterne sier til dette?
– De trenger ikke å vite noe, svarte hun og fortsatte etter Sunniva. – Du trenger ikke å fortelle det til dem, gjør du vel? Ahmeron fulgte etter med Stjerna bak seg.
– Nei, jeg trenger ikke det. Du kan være sikker på at de vet det allerede. La i det minste fogden være i fred.
– Så han får sjansen til å dømme enda flere hekser til tortur og bål? Leyhla snudde seg og så sint på ham med mørke øyne. – Ikke prøv å stoppe meg, Ahmeron. Det er ikke første gang jeg dreper en kirkens mann uten å nøle. Hvorfor kan du ikke forstå?
– Tenk på hva du gjør, Sommerfugl.
– Det er akkurat det jeg gjør. Jeg skal hjelpe fogden med litt erfaring og sjelelig utvikling i form av traumatiske opplevelser, skal jeg. Og lære ham at man ikke brenner hekser på bål.
– Apropos bål: Det der kaller jeg ikke å tenke. Jeg kaller det hevnlyst, og det var slik du selv endte på bålet sist.
– Da var jeg levende. Nå vet jeg ikke hva jeg egentlig er.
– Du er Leyhla, du er heks, du er min kvinne og du er i skjul for fiendtlige demoner i Tidens Tempel, sendte Ahmeron inntrengende. – Ikke gjør noe som gir dommerkollegiet grunn til å kaste oss ut. Ahmeron så på ryggen hennes med et tryglende blikk som hun nok kjente, men det kom ikke noe svar. Han bet tennene sammen og sukket oppgitt.
De fortsatte i skjul av skogen, langs åkrene i en stor dal. Skumringen meldte sin ankomst og hjalp til med å skjule de tre. Til slutt pekte Sunniva oppover i lia med en bestemt pekefinger.
"Der bor han. Prestejævelen i den store bygningen til høyre, og til venstre har du den knallfine boligen til fogden. De vet å sko seg, de troende." I ly av mørket snek de seg oppover. Leyhla stoppet etter ti-femten meter og snudde seg mens hun så undrende på demonen sin. Ahmeron sto igjen i skogbrynet med armen om Stjernas hals.
– Blir du ikke med?
– Det er ikke mitt korstog, Sommerfugl. Ahmeron klappet Stjerna beroligende på halsen. Leyhla hørte på stemmen at han slett ikke var enig i det hun gjorde nå. Hvorfor skjønte han ikke at det var nødvendig? Hun knyttet nevene trassig og snudde ryggen til ham, fortsatte etter Sunniva og lot ham stå igjen i skogbrynet med sine dystre tanker. Ahmeron hadde øynene festet på ryggen hennes med et bedende blikk, inntil mørket skjulte henne fullstendig.
De to heksene gikk så nær bygningen at de kunne se inn. De krøp opp på en haug på baksiden av bygningen. På grunn av mørket var det lett å se hva som skjedde inne i det opplyste rommet, og Leyhla gispet høyt av sjokk og raseri da hun oppdaget hva som foregikk. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Sunniva bannet lavt og knyttet nevene mens hun skar tenner i forbannelse. Fra den lille haugen på baksiden av huset, kunne de se rett inn på soverommet til fogden. Han satt i en hvit nattskjorte på senga, og foran ham sto ei lita jente med fattigslige klær. Hun kunne være rundt åtte-ti år, og akkurat nå sto hun og så ned i gulvet. Kinnene bar tydelige striper etter gamle tårer, foruten de nye som gled ned i samme spor. Hun tørket øynene og snufset voldsomt, før hun begynte å gjøre det fogden befalte. Langsomt og motvillig kledde hun av seg og ble stående naken foran fogden, som gransket henne med et grådig blikk. Under nattskjorten var det ingen tvil: Fogden var opphisset.
"En barneknuller," freste Sunniva halvkvalt ut i mørket mellom sammenbitte tenner. "En jævla barneknuller. Den hel-ve-tes fogden forlyster seg på unger." Det gikk kaldt nedover ryggen på Leyhla igjen, da hennes antagelser ettertrykkelig ble bekreftet av Sunniva.
– Ahmeron, hører du meg?
– Hva er det? Ahmerons stemme hørtes fremdeles irritert og oppgitt ut.
– Vi har funnet fogdens soverom… Leyhlas øyne fløt over av tårer mens hun sendte og halsen snørte seg sammen. – Han… han har besøk. Av ei lita jente. Han… Åh, Ahmeron… Hun orket ikke å sende mer. Isteden lot hun synet fylle tankene i håp om at Ahmeron kunne ta del i det hun så. Det virket. Hun hørte det sjokkerte gispet hans i tankene og følte hans kalde, lamslåtte forferdelse.
– Et barn? Skal han… skal fogden… med et barn?
– Nei, sendte Leyhla rasende tilbake. – Aldri mer.
Hun stirret på fogden som løftet nattskjorten og blottet det han hadde under. Et grovt lem, langt og stivt, i samsvar med den magre kroppen. Den lille jenta ble ikke sjokkert, slik Leyhla hadde forventet. Ansiktsuttrykket avslørte uheldigvis at dette ikke var første gang hun stirret på fogden og begynte å gråte oppgitt, mens fogden pekte på gulvet for å få henne til å gå ned på kne. Han var rød i ansiktet av opphisselse, og hånden som holdt nattskjorten skalv svakt i takt med lemmet når hjertet slo.
– Slipp nattskjorten, fogd! tenkte Leyhla full av rettferdig harme og raseri. – Slipp den og reis deg fra senga. Hjertet slo hardt i brystkassen hennes og hun kjente hårene reise seg i nakken. Sunniva merket at luften ble tyngre og kikket opp på himmelen for å se om stjernene ble dekket av tordenskyer. Men både månen og stjernene skinte tilbake. Hun gløttet fort på Leyhla og så tilbake på fogden, før hun bråsnudde på hodet og gispet.
"Øynene dine, Leyhla. De lyser!"
"Jeg vet det." Leyhla stirret fast på fogden mens hun mante ham opp fra senga og kjempet mot hans egen vilje til å stritte imot. Øynene ble smale mens hun krummet nakken og stirret på ham under sinte øyenbryn. Hun pustet tyngre av anstrengelsen hun la i sendingen, som av opphisselse. Men det var et brennhett raseri som banket i årene nå. – Gå ut av rommet og ut kjøkkenveien, mante hun med hendene knyttet. Fogden reiste seg forvirret og den vesle jenta ble igjen alene på rommet. Hun var ikke sen om å kle på seg og styrte ut. Øyeblikket etter lyste nattskjorten til fogden i mørket på baksiden av huset.
"Hva gjør vi nå?" hvisket Leyhla mens hun beholdt konsentrasjonen for å ikke la fogden slippe ut av det mentale grepet hennes. "Hvor fører vi den jævelen?"
"Vi tar ham med til hulen oppe i åsen. Der kommer det aldri noen, åsen dekker for lyset fra et bål så ingen i bygda ser oss og vi kan finne nok av ved der oppe." Sunniva ledet vei. Uten egen vilje labbet fogden foran de to heksene, nedover mot skogbrynet hvor Ahmeron og Stjerna ventet. Det var adskillig lettere å kjempe mot fogdens enn mot Vyzaks vilje i Evigheten. Mennesker er ikke så sterke som de tror. Eller var det Leyhla som hadde utviklet sine egne krefter og blitt sterkere?
Da Leyhla kom fram til demonen sin, så hun at han hadde grått. Våte striper lå igjen på kinnene, og enda hadde han tørket vekk noen.
– Kjæresten? sendte hun ømt. Ahmeron lukket øynene som i smerte. Han klappet Stjerna, mer for å berolige seg selv. Å se på fogden, det orket han ikke.
– Menneskenes grusomheter kjenner ingen grenser, Leyhla, sendte han tilbake, nummen av sjokk og sorg. – Kirken forbanner demoner og gir oss skylden for mye synd, men… et barn? Ingen demon ville noensinne tenkt tanken på å gjøre det med et barn. Aldri. Det er utenkelig, det er utilgivelig, det er… Han så fortvilet på henne med blanke øyne. – …det er…
– Jeg vet det. Hun strøk ham kjærlig over kinnet uten å slippe fogden med forhekselsen. Sunniva gjorde et vink med hånden.
"Kom igjen, da. Vi må bli ferdige mens det er natt."
Ahmeron protesterte ikke lenger da han fulgte etter de to vakre heksene. Han var fremdeles for sjokkert over bildene som Leyhla hadde sendt til ham. Halsen var tykk av sorg og avmakt. Hvis fogden gjorde slikt, så fantes det alltids flere på jorden. Hvordan kunne kirken fordømme demoner og djevler når mennesker selv utøvet den største synd av alle – å berøve et lite barn dets rett til å være barn og utnytte dets fortrolighet og tillit og den voksnes autoritet? Og på toppen av alt ble det som oftest ikke straffet. Gjerningsmennene slapp unna. Men ikke i natt. I natt gikk i alle fall ikke fogden fri. Ahmeron tørket stadig tårer mens de klatret oppover i åsen. Det gikk langsomt. Stjerna var ingen fjellgeit, men den største grunnen var at Leyhla måtte holde så lenge på forhekselsen. Å holde fogden fanget og kjempe mot viljen hans såpass lenge, det tok på kreftene og stjal konsentrasjonen fra andre ting, selv om fogden ikke var Vyzak. Men Vyzak hadde dog vært en engel i forhold til denne barneknulleren. Leyhlas konsentrasjon ble overskygget av et øyeblikks raseri da bildene igjen dukket opp, men hun skjøv den lille jenta vekk fra tankene. Jenta var trygt på vei hjem nå, og fogden var fort i Leyhlas makt igjen. Han rakk ikke engang å forsøke å stikke av. Men hun måtte ha hjelp til å finne veien i mørket. Sunniva kjente stien godt, og hun ledet dem sikkert av gårde. Månen hadde satt seg høyt oppe på nattehimmelen og ga dem gavmildt av sitt vakre, hvite, duse sølvlys. Til slutt kom de fram til en liten åpning foran en fjellvegg med inngangen til en grotte. Sunniva stoppet.
"Her. Her skal fogden brenne i Helvete mens heksene danser rundt."
"AU!" Leyhla slo foten borti en stein og snublet i det sparsomme lyset. I samme øyeblikk brøt hun konsentrasjonen på grunn av den skarpe smerten og fogden var fri. Men kun for en liten stund. Han rakk å løpe noen få, paniske skritt mot skogbrynet før Sunniva stoppet ham.
"Ben gå fra ben."
Den klare stemmen hennes sto i sterk kontrast til fogdens sanseløse smerteskrik idet hvert eneste ben gikk ut av ledd i kroppen hans. Ekkoet fra skriket gjallet kort mot den lille fjellveggen før skogen atter falt til ro. Fogden sank sammen i en uformelig stilling og gispet høylydt av smerte, så paralysert at han ikke engang var i stand til å skrike. Hver ryggvirvel, hver nakkevirvel, hver eneste finger og tå, hvert lille ledd i hele kroppen var trukket ut av stilling og hadde samtidig dratt nervetrådene litt for langt i ryggmargen så de sluttet å fungere. Fogden kunne ikke røre seg, verken føttene eller armene. Men han både følte smertene, og hørte og så heksene da de stilte seg foran ham og så ned på den uformelige skikkelsen. Ikke et eneste ben lå inntil den knokkelen det skulle og fogdens smerter var vanvittige.
"Herregud, Sunniva. Var det nødvendig?" mumlet Leyhla og svelget kvalmen som ulmet i mellomgulvet ved synet av menneskebylten.
"Sorry, det var en ren refleks," unnskylde Sunniva seg og trakk på skuldrene. "'Det var ikke det jeg tenkte å si, det bare glapp ut. Dessuten gikk det fortere enn hvis han skulle brukt steilebenken på en av oss. Ikke sant?" Fogden gurglet fordi hodet lå bøyd litt for langt fram. Han fikk ikke puste og hadde ikke krefter i smertetåken, til å røre på hodet for å få luft i lungene. Sunniva dyttet hodet hans bakover med foten. Han pep av smerte og trakk pusten gispende med sammensnørt strupe da luftveiene ble åpne. Fingre, armer og ben rykket svakt på grunn av kortslutningen i nervesystemet. Som et svakt epileptisk anfall.
– Leyhla, jeg tror jeg går lenger inn i skogen, sendte Ahmeron stille. – Dette er ikke noe for en erotisk demon. Han rakte henne reisesekken som pleide å henge over ryggen på Stjerna, foran Leyhla. Den var laget av en bred reim på midten med to sekker på hver side. Leyhla visste at det var fyrtøy i den ene. Hun så inderlig ømt på demonen sin og kjente hjertet verke for at han skulle være nødt til å oppleve dette.
– Jeg kommer så snart det er overstått, Kjæresten.
– Sommerfugl… Ahmeron nølte og så vekk. – … la ham lide, vil du?
– Det gjør han allerede.
– Godt. Han lukket ørene for fogdens smertegrynt og rallende lyder, leide Stjerna etter seg og forsvant inn i skogbrynet som omga den lille åpne plassen ved hulen.
"Jøss, hva var det med ham?" spurte Sunniva og så etter Ahmeron.
"Det er ikke alle som er blodtørstige, Sunniva," sa Leyhla tørt. "Slik som fogden er. Og selv om Ahmeron forakter fogden og fordømmer det han har gjort, så er ikke dette Ahmerons vis. Det er ikke ham." Hun så ned på den stakkarslige bylten som en gang var et menneske. Det var ikke nødvendig å holde ham med viljen nå. Han kom allikevel ikke noen vei etter Sunnivas fatale ord. Sunniva satte seg på huk og klappet fogden på hodet.
"Du skjønner det, fogdegutt, at det du gjorde mot oss, det var forjævlig. Men det du tenkte å gjøre mot den lille jenta, det var utilgivelig, det. Og du fortjener så absolutt å brenne i Helvete i all evighet."
"For alt vi vet, har han antageligvis gjort det mange ganger før," mumlet Leyhla og følte ingen trang til å klappe fogden noen steder.
"Og han ville gjort det igjen. Og igjen og igjen. Og så dømmer han oss til tortur og bålbrenning, den jævelen." Hun bøyde seg ned og hvisket i fogdens øre mens han gurglet rallende av smerte og frykt. "Den infame jævelen. Nå er du midt i torturen og den er mild i forhold til det du fortjener. Du skal brenne på bålet i natt, fogd. En liten hevn for alle små jenter du har ødelagt livet til. For alle hekser du har dømt. Og for at jeg rett og slett ikke liker trynet ditt." Hun reiste seg opp og begynte å samle ved til et bål. Leyhla forlot den skjelvende, rallende fogden og sanket ved sammen med Sunniva. Det fikk i alle fall tankene vekk fra den uvirkelige situasjonen hun befant seg i. Hun følte at hun så seg selv på avstand, som om hun opplevde det hele langt borte. Ulidelig smerte var ikke hennes virkelighet og å se på den bylten som en gang var fogden gjorde henne kvalm. Tanken på hva han hadde gjort med små barn, derimot, hjalp til med å mildne kvalmen og fikk henne til å se etter store, tørre greiner og god, brennbar ved.
En liten stund senere sto heksebålet klart. Fogdebålet. Det eneste som manglet, var flammene og fogden selv.
"Han er for tung til å lempe på bålet, tror du ikke?" spurte Leyhla og så fra den ganske høye vedstabelen og til fogden.
"Han er for uformelig å løfte. Vi flytter bålet bort til ham, heller," smilte Sunniva bredt. "Vi stabler veden rundt ham og over. Det vil ha samme effekt, tror du ikke?"
"I alle fall samme resultat og utgang," mumlet Leyhla og begynte å flytte ved, kvist og tørre grener bort til stedet der fogden lå. Det rykket fremdeles i fingre og armer og ben mens det av og til kom gurglende, rallende grynt og hvinende pustelyder. Han var i høyeste grad i live. Hvor bevisst han var, var Leyhla usikker på. Smerter kan sende en sjel hinsides. Hun lukket tankene og stablet fogdebål. Tørr knusk og mose ble stappet godt innimellom for å sikre at ilden fattet tak. Men da Leyhla fant fram fyrtøyet, var det tydelig at fogden var klar over hva som skulle skje. Hvin og pip, klynk og rallende stønn kom fra den ved-dekkede bylten mens han forsøkte å gjøre seg forstått. Hun bet tennene sammen, strøk av et fyrtøy og holdt flammen mot mosen i fotenden av fogden. Så trakk hun pusten dypt da ilden satte seg, og begynte å spise seg innover og oppover i vedhaugen. Samtidig tente Sunniva på den andre siden av fotenden.
De gikk noen skritt tilbake og betraktet fogdebålet uten et ord. Måtte gå enda noen steg bakover, for strålevarmen fra flammene ble for intens. Med ansikt stive av varme sto de to heksene og betraktet fogdebålet. Tynne hyl i fistel og gurglende stønn lød fra fogden mens armer og ben rykket panisk uten kontroll. Snart kunne Leyhla kjenne lukten av brent kjøtt mens rykningene i glohaugen avtok. De eneste lydene som hørtes, var knitring og sprakingen fra bålet, og av og til skarpe smell når luftlommer i veden ble frigjort så gnistregnet sto vakkert til værs.
"En fogd mindre i verden," sa Leyhla stille.
"Og to glade hekser," svarte Sunniva fornøyd. "Og kanskje noen glade barn. Skal vi gå og finne den myke demonen din, og finne varmen på annet vis enn ved et fogdebål?" Sunniva snudde ryggen til bålet og gikk innover i skogen, der Ahmeron hadde forsvunnet. Leyhla kjente det samme ulne stikket i magen som da Sunniva fattet interesse for demonen hennes første gang. Hun rynket brynene og fulgte etter mens det ulmet vondt i magen.
– Ahmeron, sendte hun. – Det er over. Hvor er du?
– Bare gå rett frem, Sommerfugl. Se etter lysskinnet fra et lite bål. Han hørtes roligere ut nå, og Leyhla pustet lettet ut. "Sunniva, vent. Ser du bålet der borte?" Leyhla pekte, det skinte svakt mellom trærne et godt stykke innover i skogen. "Han er der."
"Du deler, hva?" spurte Sunniva og øynene glitret i det svake lyset. "Han er for hissende til at du får ha ham alene, samme hva han sa." Leyhla svelget tungt og knuten i magen ble knytt strammere.
"Jeg har en bedre ide. Som Ahmeron sa, han er kun for en kvinne og jeg deler ham ikke."
"Gjerriglus, og etter alt vi har vært igjennom sammen." Sunnivas stemme hørtes bebreidende ut. "Hva med meg, da?"
"Jeg sa at jeg hadde en ide, ikke sant?" De fortsatte resten av veien i taushet og kom endelig fram til den beskjedne lyssirkelen rundt Ahmerons bål. I forhold til fogdebålet var det lite. Hun tok imot Ahmerons utstrakte hånd og satte seg ved siden av ham i gresset. Stjerna sto i utkanten av lyssirkelen og beitet. – Jeg tror jeg vil forsøke å tilkalle Maroli.
– Hvorfor det? Ahmeron så skrått på henne. Øynene glitret og hun kunne se speilbildet av flammene i det mørke blikket hans.
– Fordi jeg ikke orker å dele deg med noen. Han kan ta seg av Sunniva, så slipper jeg å føle meg så gjerrig på deg. Hun så på ham og smilte lettet da munnvikene dro seg opp i et bredt, besk smil.
– Så Sunniva er kåt?
– Jeg tror Sunniva alltid er kåt. I alle fall når det er noe mannfolkaktig i nærheten.
– Ja, hadde jeg slik innvirkning på Anita som var et vanlig menneske, så er vel effekten større hos en fullblods heks.
– Hvordan får jeg Maroli hit?
– Kall på ham. Han hører ropet ditt fra sjelen.
– Og det gjør ikke deg noe?
– Hvorfor skulle det gjøre meg noe? Bare lov meg en ting! Ahmeron strøk henne over kinnet og så alvorlig på henne uten å bry seg om Sunnivas undrende blikk. – Når vi har sagt farvel til Sunniva og Maroli, så drar vi tilbake til Tidens Tempel. Leyhla smilte til svar.
– Greit. Selvfølgelig. Jeg elsker…
"Si meg, hva driver dere med, egentlig?" avbrøt Sunniva irritert og så fra Leyhla til Ahmeron.
"Ingenting," smilte Ahmeron og så irriterende vennlig på Sunniva. Leyhla slo blikket ned og knyttet nevene mens sjalusien brant i henne. Rødmen sved i kinnene da hun oppdaget at hun ikke var i stand til å gi det som Ahmeron hadde gitt henne. Hun orket ikke tanken på å dele ham med Sunniva. Ikke med noen. Ahmeron var bare hennes demon. Og tenk om han ville likt Sunniva bedre enn henne?
Leyhla skjøv vekk de mørke tankene, lukket øynene, bøyde hodet og konsentrerte seg om Maroli. Hun tenkte navnet hans om og om igjen, så ham for seg i tankene. De litt framskutte øyenbrynene som gjorde pannen så tung, det lille underbittet som fikk ham til å se enda mer dyrisk ut. Den litt tette kroppen i forhold til Ahmerons slanke, senesterke, men likevel muskelsterk og hissende, lemmet som var litt kortere og litt tykkere enn Ahmerons og som absolutt gjorde nytten sin…
– Maroli, tenkte hun intens og løftet tankene over seg selv. – Jeg trenger deg, jeg trenger din hjelp. Vær så snill… Ved tanken på hva hun trengte hjelp til, skylte skammen gjennom henne mens kinnene ble røde igjen. Her ble hun sendt ut på oppdrag etter oppdrag alene fra Tidens Tempel, og så kunne hun ikke engang dele Ahmeron med en.
Langt borte hørtes et ekko fra en annen dimensjon, som et svakt sus i løvtrær. Leyhla løftet hodet og lyttet.
"Hva er det?" spurte Sunniva. Ahmeron lyttet også.
– Du klarte det, sendte han.
– Ja, jeg… "Ooooughh…" stønnet Leyhla høyt da Maroli kom feiende ut av ingenting, som gjennom bålet uten å engang kjenne varmen. Han slo armene og bena rundt Leyhla og feide henne noen meter bakover, og ble sittende med armene tett rundt den yppige kroppen, overskrevs på hennes utstrakte lår. Han presset leppene mot Leyhlas hals og sugde seg fast.
– Maroli, stopp…
– Du kalte, jeg kom, tenkte Maroli og lot tunga gli fra den ene siden av halsen hennes og over til den andre så Leyhla måtte løfte ansiktet. Hun stønnet og kjente kroppen reagere spontant på behandlingen. Med det samme husket hun. Hvordan ville hun reagert hvis hun så Sunniva sitte slik og smake på Ahmerons hals? Hun rødmet hett.
"Maroli, det er andre her…"
"Vet det," mumlet Maroli varmt mot halsen hennes. "Hei, Ahmeron."
"Jeg snakker ikke om Ahmeron," stønnet Leyhla og fikk ham endelig til å slippe. Maroli snudde seg og så direkte på en måpende Sunniva.
"Å fy faen, har du TO?" utbrøt hun bestyrtet. "Nå deler du, hva? Dette er urettferdig. Jeg vil også ha en demon."
"Hva er det der?" Maroli så på Ahmeron.
"Hvem, mener du," smilte Ahmeron skjevt. "Det er en heks, like mye fullblods som Leyhla, bare med andre evner… og hun er full av erotisk lyst."
"Men ikke skam," mumlet Maroli tørt og reiste seg. Han hadde en praktfull reisning og når han hjalp Leyhla opp, lot han lemmet stryke henne fra brystene og nedover hoften, til hun var oppreist. Hun rødmet og tok et skritt tilbake mens Maroli flirte bredt. "I forhold til Leyhla. Grrr, du har ikke forandret deg."
"Å hold munn," mumlet Leyhla skamfull. "Skjønner du ikke hvorfor jeg kalte på deg?"
"Kalte du på ham?" Sunniva så storøyd på henne. "For min skyld?"
"Ja." Leyhla så fast på Maroli. "Siden jeg er så grådig på Ahmeron, tenkte jeg at du kunne hjelpe Sunniva litt."
"Hjelpe Sunniva?" Maroli betraktet med skeptisk blikk den eggende heksen som kom glidende mot ham. Han var litt høyere enn henne og mens hun strøk ham på den nakne brystkassen, så han nedover Sunnivas yppige kropp. To harde knopper struttet mot kjolestoffet, som toppen på to fjell. – Sorry, Leyhla. Det går ikke.
– Hva??? Er hun ikke fin, kanskje? Villig og vakker og sexy og… og… Leyhla stirret på Sunniva som begynte å beføle Marolis harde, mørkegrønne manndom. Han smilte skjevt da hånden hennes gled ned til de glatte steinene mens hun snodde seg inntil ham og knurret kåt.
– Hun eier jo ikke skamvett, jenta, svarte Maroli i Leyhlas tanker mens han grep rundt Sunnivas håndledd og avbrøt den intime oppdagelsesreisen.
– Hva mener du? Knuten kom tilbake i Leyhlas mage mens hun så uttrykket i Sunnivas ansikt da Maroli vennlig, men bestemt skjøv henne unna.
– Hun eier ikke skamvett. Det er ikke mulig for en demon å bli tent på Sunniva, for hun har ikke skam. Du, derimot… Maroli lot blikket gli dvelende nedover Leyhlas kropp. Brystvortene knoppet seg under den enkle kjolen og hun slo armene irritert foran brystene.
– Mener du at du ikke kan ta henne?
– Jeg kan ta deg, smilte Maroli. Han skjøv Sunniva på avstand og holdt henne der da hun gjorde et nytt forsøk.
"Hvorfor skyver du meg vekk?" spurte Sunniva irritert og vred seg løs. "Og hvorfor sier dere ingenting? Leser dere tanker, eller?"
– Og hva skal jeg si til Sunniva? fortsatte Leyhla fortvilet mens hun så fra Maroli til Ahmeron.
– Vet da faen, jeg. Det var du som ropte på meg. Dette er ditt problem, svarte Maroli og gikk bort til bålet hvor Ahmeron satt. Han sank ned ved siden av sin gamle demonkamerat.
"Hva skjer?" Sunniva så lettere desperat ut da hun stirret på Leyhla. Pusten gikk tungt, hun var opphisset etter møtet med Maroli.
"Det… ser ut til at… ideen min ikke var så god, allikevel."
"Hæ? Vil han ikke?" Sunniva snudde seg mot Maroli, som overså henne totalt. "VIL han ikke? Er han også bare din?"
"Nei, nei… han er… Du skjønner, demoner, de tenner på… på…"
"Ikke på heite hekser, tydeligvis," freste Sunniva og så på Leyhla med lyn i blikket. "Du kan bare sitte der med de teite demonene dine. Jeg drar inn til byen for å finne meg ekte mannfolk." Hun skjøv Leyhla til side og forlot lyskretsen med sinte skritt. Bare lydene av lette føtter og en og annen brukket kvist ble igjen, men de forsvant etter henne på stien.
Leyhla satte seg motløs ned i skredderstilling ved bålet, på den andre siden av Ahmeron og Maroli.
– Jeg har visst rotet det skikkelig til, tenkte hun dystert og så ned i bakken.
"Ja, det har du. Faen ta deg, Leyhla,» knurret Maroli og kastet uinteressert en pinne på bålet, så det sprakte hissig. «Jeg kommer aldri til å bli ferdig med deg. Du har fremdeles taket på meg, selv uten skam. Kanskje det er demonblodet ditt. Jeg venter i Evigheten på ditt minste vink… det var for deg jeg kom hit nå. Ikke Sunniva.»
"Jeg… beklager, Maroli. Jeg trodde det ville hjelpe." Hun så trist på Maroli før hun senket blikket og sukket tungt. "Unnskyld."
"Hvorfor i helvete er du så søkkfull av skam nå?" knurret demonen irritert. "Jeg trodde vi var ferdige med den der visa, jeg."
"Det er heller omvendt," sa Ahmeron mykt. Leyhla så takknemlig på ham da han reiste seg og sank ned ved siden av henne. Det kjentes trygt ut med armen hans rundt seg.
"Det er ikke fordi jeg tenner på deg, Maroli. Eller… det har jo noe med det å gjøre. Det vrir seg innvendig når jeg tenker på at Ahmeron kan tenne på Sunniva slik jeg tenner… på deg." Det var ikke varmen fra bålet som gjorde kinnene røde og varme. Hun gjemte ansiktet i hendene og stønnet lavt. "Jeg skammer meg fordi jeg ikke klarer å gi Ahmeron det samme som han gir meg. Skjønner du?" Hun snudde seg og så på Ahmeron med skamfullt blikk. – Skjønner du?
– Forklar det nærmere, Sommerfugl. Jeg vil gjerne forsøke å forstå.
– Du gir meg friheten til å nyte hvem jeg vil, uten grenser og forbehold. Uten sjalusi. Jeg klarer ikke å dele deg med andre – å dele deg med Sunniva – like uforbeholdent. Jeg er sjalu, og det er en følelse som bunner i frykten for å miste deg.
– Sommerfugl, du vil aldri mis… Ahmeron ble avbrutt av Marolis skurrete stemme.
"Jeg begjærer deg mer enn hva sunt er, Leyhla. Hvorfor ellers tror du at jeg kom hit så kjapt?" Han så intens på Leyhla under de tunge øyenbrynene. "Det du gir til Ahmeron, det er den verdifulle følelsen som kalles kjærlighet. Noe som ikke er for demoner. Er det da rart at han føler du gir ham mer enn han gir deg?»
«Er ikke begjær også en verdifull følelse?» Leyhla så på Maroli mens han langsomt krøp på alle fire rundt bålet, bort til henne. Det var som å se en grønn puma bevege seg om natten. Han stoppet på den andre siden av Ahmeron, som taust satt og hørte på, og så.
«Ikke for en demon som har sett styrken i ekte kjærlighet.» Marolis hånd var ikke så myk som Ahmerons. Allikevel lukket Leyhla øynene og nøt kjærtegnet fra en demon som var ukjent med slike følelser. – Faen ta deg, Ahmeron, tenkte Maroli mørkt. – Jeg misunner deg. Og nå tenker hun på det jeg har sagt, og så tenker hun noe gæernt igjen, det sverger jeg på. Hun rødmer… Maroli stønnet mens begjæret steg i kroppen, over Leyhlas skamrøde ansikt. Ahmeron kjente det også, og trakk pusten dypt mens det rørte seg innvendig. Og utvendig, da lemmet strakte seg dovent men stadig mer rede.
– Glem det, gutter. Jeg har rotet det til nok. Jeg vil ikke rote mer nå.
– Ikke rote, tenkte Ahmeron. – Bare elske. Han bet henne lett i øreflippen med myke lepper, så hun stønnet. Maroli smakte på halsen på den andre siden. Tunga var våt og glatt og varm.
– Jeg mener det. Kutt ut!
– Hold heller kjeft, sendte Maroli og dyttet henne bakover.
"Jeg sa nei," protesterte Leyhla lavmælt.
"Men du mente det ikke," smilte Ahmeron skjevt og holdt henne nede med overkroppen mens Maroli begynte å stryke henne oppover leggene. Han tok kjolen med seg i samme farten. "I alle fall er ikke kroppen din med på protesten."
"Ahmeron," tagg Leyhla. "Etter at jeg ikke ville dele deg med Sunniva, kommer du til å gi meg enda dårligere samvittighet hvis vi har trekant med Maroli nå."
– Vet det. Leyhla kunne høre på Ahmerons stemme at han smilte. – Og jo mer du skammer deg, jo kåtere blir vi. Leyhla ga opp å protestere. Og hva var egentlig vitsen, når kroppen visste bedre enn hun selv, hva hun ville ha?
Når Maroli skjøv kjolen oppover, løftet hun litt på baken for å hjelpe ham. Hun mer følte enn hørte at han var fornøyd når hun ga seg over. Øyeblikket etter hadde hun en munn mot hvert sett med lepper. Ahmerons tunge gled inn i munnen hennes og Maroli skilte foldene mellom bena med våt tunge. Han kjente smaken av henne og stønnet så det vibrerte i underlivet.
"Nydelig," mumlet han mot den duftende orkideen. "Dette har jeg lengtet etter."
– Du gir meg alt for mye, Kjæresten. Leyhla klemte Ahmeron hardt inntil seg med armene rundt den sterke ryggen. Tunga mellom bena søkte etter deilige punkter, og fant.
– Du gir meg enda mer… Ahmeron la all sin kjærlighet og ømhet i det varme kysset, mens begjæret bygde seg opp i ham av å være så nær sin kvinne. Det slo ham at det faktisk var lenge siden de hadde elsket normalt, uten tanke på oppdrag og kjærlighetssyke bønder. Han smøg armene under henne og klemte den deilige kroppen hardt inntil seg, så hun stønnet.
"Ikke kvel henne før jeg er ferdig, da," mumlet Maroli mot Leyhlas blomst så hun begynte å le. Ahmeron smilte ned til henne mens han strøk henne over håret og kysset henne igjen.
Det var en eiendommelig følelse å ha en munn mot leppene og en mot kjønnet. Som om Ahmeron var to steder på en gang, og Leyhla nøt det. Hun grep tak i Ahmerons hår og flettet fingrene inn i det. Strakte seg etter Marolis hår også, og krafset i det strie ragget mens hun kroet seg under behandlingen. Ahmeron begynte å kysse seg nedover halsen hennes, og fant fort ut at hun ikke var avkledd enda.
– Ta av deg kjolen, Sommerfugl.
– Pass deg selv, du. Leyhla smilte ertende til ham da han forbløffet oppdaget at han selv hadde klær på. Han flirte bredt og satte seg opp, smatt overdelen av og smøg buksene av seg mens Leyhla løsnet beltet hun hadde tatt fra en av knektene, og vrengte av seg resten av den ødelagte kjolen. Maroli hadde gjort mesteparten av jobben. Grådig grep Ahmeron om brystene da Leyhla la seg ned i gresset igjen. Han strøk dem lett og nøt følelsen av stive knopper mot de sitrende håndflatene. Han klarte ikke la være, måtte smake. Forsiktig lukket han leppene rundt en struttende rosenknopp og nøt Leyhlas lille klynk av nytelse. Hun strøk ham over håret og krafset igjen tak i Marolis ragg.
Tunga hans gled fra den ene folden til den andre. Leppene nappet i kronblader, tungespissen lekte med det sitrende punktet mens bølgene innvendig ble mer og mer intense. Da to fingre gled inn i henne, jamret hun tynt. Men Maroli dro dem ut igjen med en gang. Hun løftet hodet og så på ham når han stakk begge fingrene i munnen, og sugde dem rene for saftene hennes mens han besvarte blikket. Leyhla kjente lysten vibrere under huden, dypt i kroppen, den rant sildrende gjennom blodårene og det var den som fikk hjertet til å slå.
– En gang til, Maroli, sendte hun og smilte mens hun klynket idet fingrene gled inn igjen. Ahmeron gikk opp på knær. Han trengte ikke engang å by henne lemmet. Leyhla fant det av rent instinkt. Ahmeron rakk å se leppene hennes lukke seg rundt det blanke, grønne hodet i det sparsomme lyset fra bålet, før han måtte lukke øynene og støtte seg i ren nytelse. På alle fire sto han over Leyhla med stoltheten dypt begravd i munnen hennes, mens hun lukket hånden rundt steinene og kjælte dem forsiktig.
– Liker du det? vislet Marolis stemme i Leyhlas ulne tanker.
– Deilig. En gang til… Leyhla jamret rundt Ahmerons sitrende hardhet mens hun kroet seg av lyst. Med en hånd rundt Ahmerons stramme ende dyttet hun ham lenger ned, lenger inn.
– Er det ikke noe annet du vil ha isteden for fingrene? sendte Maroli ertende, men hun hørte tydelig begjæret knurre i sendingen hans. Hun stønnet lydløst.
– Du finner nok på noe…
Rollene var byttet om. Leyhla hadde opplevd dette før, men da var det Ahmeron som bød blomsten hennes fram til å smakes på. Maroli stilte seg på knær mellom bena hennes, smøg hendene under baken og løftet underlivet opp så hun ble liggende med bare skuldrene og bakhodet mot bakken. Så trengte han rett inn. Det hastet visst, Leyhlas skam hadde tydeligvis vært stor nok denne kvelden. Hun jamret seg og krafset i gresset med sprikende fingre for å holde seg fast, så hun ikke føk til værs av nytelse. Ahmeron bøyde seg ned, han trengte ikke å bøye seg langt for Maroli løftet henne opp til ham så hun nesten lå opp ned mellom de to hete demonene. De holdt henne godt fast da de løftet henne helt opp og Maroli reiste seg opp i stående uten å gli ut. Hun lot hendene falle slapt ned i gresset. Men da den velkjente tunga til hennes egen demon fant lystpunktet som lå så stramt inntil Marolis lem, måtte hun presse leppene rundt tennene for ikke å bite Ahmerons lanse da hun bet tennene sammen og knurret dypt nede i halsen. Hadde hun klart det, skulle hun vridd seg i nytelse, men stillingen gjorde det umulig og hun nøt det der hun hang i luften mellom de to sterke demonene med en i munnen og en i orkideen. Dette var noe helt annet enn å forføre knektene i fogdens torturkammer. Dette var ekte begjær. Ikke lyst bygd på hat for å hindre at Sunniva ble brent på bålet. Sammen med de deilige bølgene i underlivet vibrerte også kjærligheten i henne, fordi hun visste at Ahmeron hadde hatt rett når han sa at hun hadde gått for langt. For en gangs skyld var det han som utøvde helbredende begjær, og hun var den som ble leget.
Skriket i skogen kom av både kjærlighet og befrielse da kroppen hennes knøt seg i en lang, lang spasme. Det freste av søte stråler i et varmt, svulmende kjønn. Hendene krafset i gress, grep rundt nakne rumpeskalker, lagde mørkegrønne kloremerker på kraftige legger, lår og ryggmuskler mens utløsningen jobbet i kroppen hennes. Hun steg svimmel opp til stjernene og berørte dem, før hun langsomt steg ned igjen og ble liggende skjelvende i gresset, omgitt av to kjærlige demoner. Pusten gikk i tunge hiv og det gikk en lang stund før hun kom såpass til hektene at hun kunne åpne øynene.
– Gutter…
– Jaså, du er tilbake nå? Ahmerons stemme smilte i tankene hennes.
– Jamen, enn dere, da?
– Vi er ferdige, vi, svarte Maroli og gliste da hun så på ham. – Du var langt borte nå.
– Det nærmeste jeg noensinne kommer Himmerik, tenker jeg, smilte Leyhla tilbake. – Men hvis alle er fornøyde, tror jeg vi bør komme oss tilbake, Ahmeron. De reiste seg motvillig, alle tre. Maroli betraktet dem mens de kledde på seg.
"Leyhla," knurret han. Leyhla strammet beltet rundt livet og så på ham. "Bare kall på meg hvis du trenger meg, vil du det?"
"Det er klart jeg vil," svarte Leyhla alvorlig. Hun visste hvor mye stolthet det kostet Maroli å foreslå det. "Så lenge Ahmeron ikke har noe imot at jeg kaller."
"Neppe," smilte Ahmeron skjevt og så på Maroli. "Og du oppsøker oss når du føler for det, ikke sant?"
"Det kan bli snarere enn du tror," knurret Maroli dystert. "Jeg tror det er det jævla demonblodet hennes. Faen, jeg misunner deg." Han sukket og ble langsomt og motvillig gjennomsiktig. Så forduftet demonen foran øynene deres og dro til sin dimensjon, til Evigheten. Ahmeron sukket dypt.
"Da er det vår tur til å dra tilbake," sa han. "Hva sier vi til dommerkollegiet?"
"Vi sier at oppdraget med bonden gikk bra," svarte Leyhla fast og la reisesekken til rette over Stjernas rygg. Den tålmodige hesten snudde på hodet og så vennlig på henne. "Vi nevner ikke denne ekstraturen med et eneste ord. De kommer ikke til å få vite det. Det finnes jo ikke i noen livsbok, for vi har ingen, du og jeg." Hun grep fast i nakken på Stjernas man og svingte seg opp på hesteryggen med et vant hopp.
"Håper du har rett," mumlet Ahmeron og smatt seg opp bak Leyhla. "For vår skyld håper jeg du har rett."

Legg igjen en kommentar