Maskerade i Venezia

0 (0)

Solen sto i sør-vest og kastet et gyllent skjær over Po-sletten. Fra sitt vindu i flyet som nå var på vei ned fra Alpene, hadde Beate strålende utsikt over vinterlandskapet. Hun sukket fornøyd ved synet. Hun var på vei tilbake til Italia. Og denne gangen ville hun finne en kjæreste. Datoen var onsdag den 14. februar. Karnevalet i Venezia åpnet til full musikk og parader om to dager. Tusener ville feste i gatene og på kanalene i over en uke til ende.

Beate hadde spart penger hele høsten for å kunne være en del av det hele. I folkemylderet skulle hun være den kokette Colombina, og der inne et sted var hun da nødt til å finne sin evige elsker Arlecchino. Hun lo lavt for seg selv. Kanskje var det en Harlekin der nede som akkurat nå tenkte på den Columbine han skulle føre med seg hjem fra karnevalet? Lyset for sikkerhetsbeltene slo seg på. Flyet gikk inn for landing ved Aeroporto di Venezia Marco Polo.

Etter å ha losjert seg inn ved hotellet, gikk Beate ut i gatene der hun hadde forelsket seg i Italia. Det var fem år siden nå. Siden hadde det blitt flere reiser og språkkurs i Milano. Møter med gutter hadde vel forekommet, men ikke før nå var det blitt aktuelt å faktisk flytte til landet. Hun ønsket det nå. Og for en historie det ville bli å fortelle barna om hvordan hun møtte sin mann. Nåja. Skulle hun treffe sin Harlekin, måtte hun først sørge for å bli en Columbine.

Kostymebutikken hadde hun besøkt før. Den var dyr, men hadde de desidert vakreste kjolene. Betjeningen så litt skeptisk på henne da hun kom inn. Mette-Marit-stilen hun hadde med hjemmefra imponerte ikke motebevisste italienerinner. Etter å ha sett seg litt rundt, valgte hun en mørk, turkis og fyldig kjole med generøs utringning. Overdelen – en slags kappe med ermer – var i dypt rødt. Den blomstrede hodepynten og skoene ble holdt i samme farge. Masken var i samme farge som kjolen.

Dagen etter la hun opp programmet for karnevalet. Den offisielle åpningen fant ikke sted før på lørdag, men fredag hadde hun blinket seg ut forspillet i la festa della Maria – en karnevalsfeiring av de unge kvinnenes skjønnhet. Hun så med stor spenning frem mot hvordan de andre kvinnene i byen tok seg ut. Beate tok en lang dusj og brukte en god stund foran speilet før hun tok på seg kostymet neste dag. På vei gjennom hotellresepsjonen følte hun hvordan både menn og kvinner lot blikket henge ved henne, og innkasserte det som en foreløpig seier. Oppmerksomheten var vanskelig å vinne i en by så fiksert på karneval og skjønnhet som Venezia. Hun var ikke engang blond og kunne lette passere for italienerinne.

San Marco-plassen var innen gangavstand fra hotellet. Etter hvert som hun nærmet seg var det stadig flere karnevalspyntede kvinner å se: Corallina’er i flammende rødt, Ricciolina’er i dypfiolett, Camilla’er og Lisetta’er i blått, hvitt og gull som alle strålte lik juveler. Her var også Arlecchina’er i masker og mønstrede kjoler. Plassen glitret i alle regnbuens farger. Beate kikket nedover sin egen drakt og kunne nærmest føle hvordan glansen forsvant til det bare var en matt gråhet tilbake.

Da med ett slo det fire, tunge klokkeslag fra Kampanilen. En mann blåste i en trompet. Et orkester spilte opp foran Basilica di San Marco. Sakte, men sikkert, vokste en slags orden frem i folkemengden, og de fulgte på bak orkesteret som brøytet seg vei gjennom menneskemengden. Beate var midt i begivenhetenes sentrum. Sist hadde hun vært blant turistene på sidelinjen, nå tumlet hun mellom alle kvinnene i trefoldige kjoler og vide kapper – den ene vakrere enn den andre. Det var ingen ende på drakter hun gjerne skulle ha kjøpt istedet for den hun bar. Og hvilke frisyrer noen av dem hadde. Beate forsto ikke hva som skjedde. Hun var da ikke kommet til karnevalet for å miste motet?

Da med ett fikk hun øye på en kvinne i et svært enkelt kostyme. Så spartansk var det, at hun derigjennom skilte seg mer ut enn de virkelig overdådig pyntede. Kledd i noen enkle gevanter i brunt, med langt, mørkt hår der hun hadde festet en silkeblomst i beige, var hun noe av det vakreste Beate hadde sett noen gang. Mon hun egentlig hadde kledd seg ut i det hele tatt? Hun smilte og vinket til noen som bivånet paraden fra en balkong, før hun snudde seg og fikk øye på Beate. Uten helt å forstå hvorfor reiste Beate hånden til skulderhøyde og vinket til henne. Hun rakk å få et granskende blikk tilbake før kvinnen ble oppslukt av folkemengden.

«Ciao bella Colombina, kom en gutt bort til henne og sa, la meg være din Harlekin, si?» «Er du Harlekin? I så fall har du lagt igjen drakten hjemme. Jeg tror du er en svindler, svarte hun ham på italiensk.» «Nei, eller jo, drakten ligger hjemme. Bli med, så får du se det er sant.» Beate smilte til ham og ristet på hodet. «Du tror visst jeg er riktig så enkel, men nei. Min elskede bærer bestandig den rutede drakten han alltid har gjort.» «Men jeg ser deg vel igjen her i morgen, under den offisielle åpningen av karnevalet?» «Det gjør du sikkert. Om du leter godt. Og har du da på deg drakten, får vi se hva som skjer.» «Ved Kampanilen på slaget fire?» «Jeg skal se etter deg.»

Beate valset videre, vel vitende om at den unge fyren kom til å avtale flerfoldige møter i morgen. Og hun møtte da selv flere allerede under paraden og senere iløpet av kvelden. Ingen av dem syntes å være interessert i stort mer enn å få henne med seg hjem. Hun hadde god tid. Karnevalet varte i ti dager til ende. Det ble å kysse litt med en Giuliano i et portrom bare, før hun sa farvel og gikk hjemover. På vei tilbake passerte hun balkongen der de hadde stått som kvinnen i brunt vinket til. I det korte glimtet hadde hun sett en kvinne som på en diskret og naturlig måte virket svært selvsikker. En ting er å vite at utstrålingen ligger i holdningen – noe helt annet er det å se det så klart og tydelig fremvist. Møtet hadde gitt Beate glansen tilbake. Hun hadde løftet haken og straks møtt sin første beiler. Og drakten hennes sto da slett ikke tilbake for noen? Beate gikk lykkelig til sengs. Noe vakkert ville skje før fastetiden nådde Venezia.

Neste morgen våknet hun til blå striper i det sprukne skydekket. Hun brukte formiddagen til å vandre rundt i Gallerie dell’Accademia og få seg litt mat, før hun gikk tilbake for å gjøre seg i stand til karnevalets høytidelige åpning. Også den var på San Marco-plassen. Skulle hun være ved Kampanilen klokken fire? Det var vel ikke noe poeng i det. Skjebnen fikk styre seg selv. Dessuten var plassen om mulig enda folksommere enn dagen før, og Harlekin’er strømmet hit og dit i sine rutete drakter og demoniske halvmasker. Her var også maskerte menn på stylter, pantomimeartister og musikere. Det duftet deilig av mat fra alle mulige boder. Beate sitret og skalv av intens fryd over alt det spennende som foregikk rundt henne. Menn i allskens kostymer bukket lett for henne; kvinner sendte henne anerkjennende blikk. I dag var hun langt fra å føle seg overstrålet. En Pulcinella ga henne av sitt beger med ristede kastanjer. Harlekin’er flørtet lett og løp videre. Og så slo klokken atter fire. Karnevalet var begynt. Alle jublet. Musikken steg til nye høyder. Inn på plassen toget et følge mennesker kledd i historiske karnevalsdrakter.

Halv syv begynte dansen. En vennlig Harlekin kom bort til henne og ba om den første. Da den andre begynte, måtte han gi henne videre til en Pantalone. Da den syvende skulle til å begynne takket hun nei til enda en Harlekin og gikk for å hvile seg. Hun gikk nedover mot kanalen for å komme seg rundt biblioteket og inn i Giardini ex Reali, hagen som strakte seg langs kanalen. Her fant hun ett sted å sitte.

Etter å ha hvilt seg litt ble hun gradvis mer klar over en vakkert utkledd mann som syntes å holde øye med henne. Drakten hans var fullstendig sort, men brutt opp av noen store, hvite draperier rundt skuldrene. Til disse var det festet en rød rose. Også hatten var sort, med en hvit fjær stikkende opp. Ansiktet var dekket av en hvit halvmaske. Det var et av disse moderne kostymene som ikke forestilte noen av figurene fra commedia dell’arte. Beate smilte for seg selv. Han var da svært elegant. Men han var ingen Harlekin. Da hun kikket bort på ham igjen møtte hun blikket hans. Han svarte med å gi henne et lett bukk. Holdningen hans sto i stil med drakten, syntes Beate, som fikk et umiddelbart godt inntrykk av ham. Derfor ble hun glad da han endelig kom bort til benken der hun satt.

«Tillater De, spurte han, og bukket lett igjen.» «Her er ledig, svarte hun.» Stemmen hans var myk og innsmigrende. Han kunne ikke være eldre enn henne, kanskje til og med yngre. Munnen var myk og smidig. Bak masken glitret det hemmelighetsfullt i et par mørke øyne. Han satte seg ved siden av henne. «De trengte en pause fra dansingen, forstår jeg.» «Har De spionert på meg?» «Langt i fra. Det er enkel logikk. En kvinne så vakker som dem vekker danselysten i alle menn. Følgelig kom De ned hit for å få en pause. Men jeg kan selvfølgelig ta feil.» «Det gjør De ikke. De har rett. Og takk for komplimentet, il signor.» «Enn så lenge kan De bare kalle meg Marco.»

Ikke lang tid hadde passert før Beate takket sin lykkestjerne for dette møtet. Marco var et sant oppkomme av humør og historier om Venezia – og da spesielt karnevalet. Han var høflig og kommenterte ikke aksenten hennes. Han spurte ikke hvor hun kom fra. Når det er karneval, fikk han smettet inn, betyr ikke stand, kjønn eller den personen du vanligvis er noenting. Slik har vi større anledning til å få frem hvem vi virkelig er når vi bærer masker. Deretter gikk de sammen tilbake til plassen og danset helt til klokken var elleve og festen over. Hun lot ham følge henne hjem til Hotell Flora.

«Får jeg treffe Dem igjen i morgen, spurte han.» «Ja, det får De gjerne, svarte hun.» Et kyss og en omfavnelse, og så – farvel i natten.

Hele forsamlingen jublet da en av karnevalets eldste seremonier ble sluppet løs klokken tolv neste dag: Den mekaniske fuglen fløy fra San Marco-tårnet. Etterpå gikk Beate og Marco til et av hans stamsteder for å spise lunsj. De tok seg god tid. Båtparaden begynte ikke før halv seks, og Marco hadde allerede ordnet plass for to i en av gondolene. Han viste henne rundt på Santa Croce og Dorsoduro etter å ha spandert maten.

Litt før halv seks steg de sammen ned i den festpyntede gondolen. Den var bare én av mange som nå var på vei fra San Marco til Cannareggio. Beate satte seg godt til rette i armkroken til sin venn der i enden av gondolen. Han trakk henne inntil seg og ga henne et kyss. Gondolieren staket fartøyet deres ut fra kai og lot den gli sakte inn mellom alle de andre. Venezia er om mulig enda vakrere når du ser den fra sjøen, og når skumringen nå falt på over alle disse festlighetene og de to som satt i båten, var det alt Beate kunne gjøre å ikke sprekke av lykke.

Fyrverkeriet begynte klokken syv. Kveldshimmelen flerret opp i rødt, grønt, gull og hvitt. «Marco, hvisket hun til ham, dette er noe av det skjønneste jeg har vært med på.» Han smilte og ble med ett litt nervøs. «De må gjerne kalle meg Harlekin, svarte han.» «Men drakten… sa Beate.» «Det viktigste for Harlekin er ikke å bære den riktige drakten, men at han vet hvem sin elskede Columbine er. Og jeg vet at De er henne. Ingenting betyr mer enn det.»

Dermed knep han av rosen han bar på drakten og ga den til henne. Beate lo. «Tenk at jeg ikke forsto det selv. De er den beste Harlekin jeg noengang har truffet. Selv om De ikke bærer en eneste rute.» Og de glemte fyrverkeriet mens de slynget seg inn i hverandre.

Resten av kvelden tilbragte de som kvelden før – de danset til musikerne pakket ned instrumentene og enda litt lenger. Deretter fant de bord ved en nattåpen restaturant der de spiste og skålte i både rødvin og cappuccino. «Cin cin!» Ute på gaten spurte han om hun ville være med ham hjem. Han bodde like i nærheten, ved Santa Maria dei Mirácoli.

«Vi behøver ikke gå til sengs sammen. La oss bare se hva som skjer. Uansett vil jeg gjerne våkne opp sammen med Dem i morgen. Ha deg ved frokostbrodet mitt. Hva sier De?» «La oss være dus, svarte hun.»

Marco satte på en plate av Vivaldi da de var kommet inn. Leiligheten hans var vakkert innredet. Han lot henne slå seg ned i sofaen mens han hentet frem glass og en god likør fra skapet. Den smakte nydelig. Marco tok av seg draperiene og hanskene og skålte for dem begge igjen. Så strøk han hånden borti kinnet hennes. Hun skakket på hodet og lot det hvile der, før hun lukket øynene i en invitasjon til å kysse henne. Snart kjente hun leppene hans stryke mot sine egne. De var mykere og mer følsomme enn noen annen gutt hun hadde kysset. Hun hørte han satte fra seg glasset, og snart lekte fingrene hans mot den myke huden ved halsen hennes. Beate lot øynene være lukket og lot alle sanser drukne i følelsene som nå strøk over henne som en bølge. Hun var ikke lenger i Italia eller Venezia; hun var ikke på karneval; hun var bare her og nå, i armene på en fremmed mann med sjeldne elskovsgaver.

Han brøt kysset og så henne dypt inn i øynene. Deretter begynte han å løsne hodepynten hennes. Med forsiktige bevegelser trakk han alle spenner ut av håret hennes og satte blomsterpryden på bordet, slik at det lange håret hennes flommet fritt. «Kom, la meg ta kappen din, sa han, og løftet den fra skuldrene hennes.» Så smilte han tilfreds og lot blikket gli over Beate. Han ga henne hånden og de reiste seg begge opp fra sofaen. «Kjolen din er overdådig, sa han, men vi skal nok få den av. Om du vil?»

Om hun ville. Hun ville ikke noe annet her i verden nå enn å kle seg naken foran Marco og føle hans oppmerksomme hender leke over huden hennes. Derfor lot hun ham løsne, en for en, alle delene kjolene var bygget opp av, siden undertøyet og skoene, til hun sto der i Evas prakt. Han var over hele kroppen hennes med sine hender, lepper og sin tunge. Han kysset henne på munnen og halsen mens han holdt henne kjærlig inntil seg. Han sugde og slikket brystene hennes til knoppene var stive som glass. Han omfavnet hoftene hennes og var såvidt innom hennes hemmelige kilde med fingrene og tungen, men det var nok til at hun følte en glødende varme vokse frem i lendene, sterkere for hver lille berøring han ga henne. Hun skjulte ansiktet i hendene og hev etter pusten mens han var der nede. Så var han ikke bare en gentleman og en interessant samtalepartner – han var også innehaver av et vidt spekter av teknikker for å kunne tilfredstille en kvinne. Kan alt dette være sant, spurte Beate seg selv der hun sto og nærmest svaiet, eller er alt dette en drøm jeg snart vil våkne fra?

Han reiste seg opp og holdt ansiktet hennes mellom hendene. «Min kjære Columbine, hvisket han, jeg tror jeg har forelsket meg.» Beate svarte ikke. Hun bare kastet armene rundt Marco for å kryste ham så hardt inntil seg hun bare kunne. Hun kysset ham i nakken og på haken før hun grep tak i hodet hans og kysset ham lenge på munnen, lot tungen gli inn i ham og leke seg rundt der inne, for så å tre litt tilbake og se på ham mens hun ristet på hodet og sa at hun aldri, aldri før hadde møtt noen som ham. Dermed løftet han av seg hatten. Et langt, mørkebrunt hår flommet nedover skuldrene og ryggen hans. Han tok av seg masken. Blikket var fylt ikke bare av kjærlighet og begjær, men også en anelse frykt. Beate trakk pusten dypt og svelget tungt. Så var hun nær ved å begynne å gråte. Marco var en kvinne. Kvinnen i brunt. Som hadde vinket til noen på balkongen og gitt Beate et granskende blikk. Nå sto hun der rett foran henne. Hånden hennes strøk over Beates kinn, oppover kinnbenet, gjorde en sving innom øret før den kom tilbake til kinnet og strøk vekk en tåre som trillet nedover. «Jeg er lei meg, sa hun lavt. Jeg er virkelig lei meg. Om du vil kan du kle på deg nå. Og skjelle meg ut. Du kan gjøre hva du vil.» Men Beate visste ikke hva hun ville. Hun visste bare at hun var full av begjær. Naken. Og at hun var sammen med en hun var blitt forelsket i og ville vel.

Derfor løftet hun den venstre hånden opp mot øynene og med den fjernet hun masken. Hun så ikke straks bort på kvinnen. Noen lange sekunder kikket hun ned, før hun løftet hodet og møtte blikket hennes. «Du er enda vakrere enn jeg trodde, sa kvinnen.» Så fulgte enda noen sekunder før de kysset hverandre. De kysset hverandre lenge og begjærlig. Beate opplevde den samme brottsjø av følelser og henrykkelse som hun alltid hadde fått når hun kysset Marco. Tungene deres flettet seg i hverandre. Kvinnen tok tak i Beates skjelvende hender og la dem på sine skuldre. «Ennå forstår jeg ikke helt hva som skjer, tenkte Beate, og et sted dypt der nede følte hun seg kvalm. Men så lenge det var skjønt å omfavne og la seg omfavne av denne nydelige kvinnen, var det bare å nyte det hele.»

«Colombina… vil du ikke hjelpe meg av med klærne, spurte kvinnen.» Hun tok igjen tak i Beates hender og geleidet dem bort til de øverste knappene i jakken. Hun fortsatte å holde rundt dem mens Beate åpnet først en knapp, så enda en, til de alle var åpne og «Marco» kunne ta jakken av seg. Under hadde hun surret et tøystykke som skjulte hennes feminine attributter. Så snart hun var befridd for dette, tittet et par bryster frem etter en sulten munn de kunne mette. Beate la hendene på skuldrene hennes, – så glatte de var, og så skjøre de virket. Samtidig stirret hun for første gang i sitt voksne liv på et par kvinnebryster ment for henne. Et lite støkk fór i henne. Hvor langt var hun villig til å gå? Ønsket hun dette? Prøvende strakte hun frem en hånd og lot den gli over kvinnens bryster. Knoppene var harde som glass. Samtidig kunne «Marco» se skyggen av tvil som lå over Beates ansikt. «Smak på dem bare, hvisket hun. Du er på en ny restaurant nå, i et nytt land. Ta det med ro. Det er ingen spiseplikt. Men hvordan kan du vite om det er godt eller vondt om du lar rettene forbli urørt?» Beate smilte til henne, og bøyde seg ned med et ønske om å tilfredstille kvinnen. Hun visste godt hva som bragte glede til et par bryster – hvor ofte hadde hun ikke instruert fomlende menn. Hun strakte tungespissen ut mot en av knoppene og lot den sirkle rundt den et par ganger. Om kvinnen nå ga uttrykk for opphisselse ved et par svake sukk, kunne også Beate føle ilingene i kroppen som nærmest ble skutt inn i tungen hennes og spredd rundt. Hun lente seg lenger inn og lot brystet fulle munnen fullstendig, samtidig som hun lot en hånd leke med det andre brystet. Kvinnen strøk Beate over håret og trykket henne forsiktig inn mot seg. Med den andre hånden kneppet hun opp gylfen i buksene. Nå kjente Beate duften som steg fra kvinnens lender. Kunne hun forlate henne nå? Nei. Det ville ikke være riktig. Ikke overfor henne, og ikke overfor seg selv. Dessuten hadde kvalmen gitt seg helt. Nå ønsket hun bare å bli tilfredstilt av denne fantastiske kvinnen, og gi henne glede tilbake.

Beate begynte ganske langsomt å bevege seg nedover kroppen hennes. Hun stakk ut tungen og lot den sirkle rundt navlen, og kysset henne på magen mens hun tok tak i buksene hennes for å trekke dem nedover. Snart lå de i en haug sammen med Beates klær. Duften av kvinne syntes nå for Beate å fylle hele rommet. Hun hadde aldri forestilt seg hvor opphissende den kunne være. Forførerisk lot kvinnen sin ene hånd gli under trusestrikken for å massere seg selv. Beate fulgte alle dens bevegelser, der den sakte gled opp og ned, inn og ut. Til slutt tok hun den frem. Fingrene glitret der de var våte av hennes safter. Det var mer enn Beate kunne motstå. Hun grep tak i kvinnens håndledd og gapte over pekefingeren hennes. Smaken var vidunderlig. Beate lot seg beruse ved tanken på at en hel kilde av den søte aromaen ventet på henne. Likevel slikket hun tålmodig den ene fingeren etter den andre ren. Deretter la hun munnen mot kvinnens fuktige truser og blåste varm luft inn mot henne, mens hun lirket fingrene innunder strikken og sakte begynte å trekke dem nedover. I noen lange sekunder bare beundret Beate det som gradvis kom til syne. Deretter la hun leppene om den følsomme huden og merket hvordan det gikk et langtrukkent grøss gjennom kvinnen, som spente hoftene mot Beates ansikt. Hun sugda vaginaleppene inn i munnen og lot tungen gli langs hennes klitoris. Om forventningene til hva som skjulte seg hos kvinnen hadde gjort Beate beruset, var det ingenting sammenlignet med det hun nå opplevde. Hun gled inn i en slags trance-aktig henrykkelse, der det eneste hun sanset var at tungen og leppene hennes lepjet i seg fra en kilde av vidunderlig ambrosia. Snart merket hun også hvordan kvinnens hofter svaiet, slik hun selv hadde gjort i sted, og hvordan hun ga fra seg små, fornøyde klynk. Det varmet Beate enda mer å vite at hun greide å glede denne kvinnen. Oppmuntret av denne tanken, begynte hun å variere takten med tungen. Den slikket klitorisen både sakte og hurtig. Beate begravde ansiktet mellom kvinnens lår og ga henne de seksuelle gledene hun selv satte pris på. Fingrene hennes boret seg inn i kvinnens myke lår mens hun smakte og nøt saftene fra hennes kjønn. Tungen hennes tilfredstilte kvinnen opp til et punkt, deretter trakk hun den tilbake og ertet. Hun ga henne mer, og lot henne vente. Kvinnen ba sårt om å la henne komme. Det var nærmest som om Beate hadde gjort det før. Hennes ønsker og minner ble overført til denne kvinnen. Hun slikket henne slik hun selv ville bli slikket. Snart kjente hun hvordan kvinnen spente alle muskler og trykket Beate inntil seg så det nesten gjorde vondt. Hun kom med en voldsom styrke der hun var nær ved å gå overende. Beate holdt henne fast og lepjet i seg alt hun kunne, mens hun frydet seg ved tanken på at hun hadde gitt en annen kvinne orgasme. Ikke før kvinnen trakk seg tilbake for å sette seg på huk og gi Beate et kyss, greide hun å gi seg. De kysset hverandre igjen og igjen, mens kvinnen kjærtegnet halsen og kinnene hennes og takket henne flere ganger. Begge var de andpustne, men greide likevel ikke å holde leppene fra hverandre lenge av gangen. Til slutt la de seg ned på teppet under bordet og omfavnet hverandre. Etter å ha kysset ferdig ble de liggende å se på hverandre. Beate visste knapt hva hun skulle si? Hadde hun elsket med en annen kvinne? Hun som akkurat var blitt forelsket i en mann?

«Jeg trodde ikke jeg hadde dette i meg, var alt hun fikk sagt.» Kvinnen smilte til henne. «Du har aldri elsket med en kvinne før?» «Nei. Beate ristet på hodet.» «Du var vidunderlig. Annerledes kan det ikke sies, sa hun og satte seg opp på huk ved siden av henne.» Hun lot hånden stryke mildt over magen hennes. Deretter krysset hun armene over Beates bryster og bøyde seg ned over ansiktet hennes. «Kanskje skal vi endelig hilse høflig på hverandre? Mitt navn er Lorna. Lorna Magherini.» «Beate Abrahamsen, sa Beate.» «Beate, hermet Lorna etter beste evne. Får jeg kalle deg Beatrice?» «Gjerne, svarte Beate.» Hun syntes det var vakkert. Så kysset de hverandre igjen. Inderlig og lenge. Beate kjente hvordan hun selv verket etter forløsning – og hun stakk tungen dypt inn i sin nye kjærlighet for å være henne så nær som mulig. Brystene hennes sitret etter å bli berørt, og blodet fløt hett i årene hennes. Da følte hun Lornas hender mot sin kropp igjen. En av dem grep Beate i hånden; den andre strøk kjærlig over brystene hennes. Hun grep om Lornas hode med begge hender og trakk henne mot seg. Lorna svarte med å sette seg skrevs over henne. Beate åpnet øynene og trodde ikke helt hva hun så. Over seg hadde hun en av de vakreste kvinnene hun noengang hadde sett, og en som attpåtil var iferd med å massere brystene hennes. Beate hikstet av opphisselse og lykke. Alt var så fremmed, likevel så uvirkelig skjønt. Lorna ertet henne ved å gni sin brune hårdusk mot Beates der nede. Hun svarte ved å presse underkroppen opp, i et forsøk på å intensivere den vesle nytelsen. Kjønnsmunnene deres gapte mot hverandre som ønsket også de å møte hverandre i et kyss. Men Lorna hadde all tid i verden. Hun bøyde seg over Beate for å kysse henne igjen, mens hun fortsatte å kjærtegne brystene hennes til Beate stønnet av smerteblandet fryd. Med langsomme bevegelser fjernet Lorna seg så fra munnen hennes, kysset henne nedover langs halsen og over brystkassen for å slå seg ned over Beates struttenede knopper. Da Lornas lepper lukket seg rundt den ene av dem, fór ilinger igjen ut i hele Beates kropp. Pusten hennes ble vanskelig å kontrollere. Hun hikstet mens Lorna bet og sugde og førte henne inn i uante nytelser. Hun spente ryggen i været mot italienerinnen mens hun overøste henne med kjærlige ord – il mio caro, tesoro, il mio bello.

Lorna reiste seg opp og så ned på sin kjære med et mildt blikk. Forsiktig laget hun så en flette av bena deres og skjøv lårene til Beate fra hverandre, slik at hun kunne presse sitt eget underliv ned mot hennes. Slik lot hun deres to kjønn møte hverandre i det kyss de hadde lengtet etter. Det var nesten så Beate måtte holde seg fast i gulvteppet der hun skjøv ryggen ytterligere opp. I møtet med Lornas kjønn vokste en glødende varme frem i hennes underliv, og den ble bare sterkere jo lenger de presset seg mot hverandre. Da Lorna så begynte å gni sitt sitt aller mest følsomme punkt mot nøyaktig det samme stedet på Beate, var det som om hun lettet fra gulvet og svevde et sted oppunder taket. Aldri hadde hun opplevde noe tilsvarende med en mann. Lorna kom ned til henne igjen, og de omfavnet hverandre med all den styrke de begge kunne oppvise. Så begynte Lorna å støte. Fortere og fortere. Beate slynget sitt ene ben over henne for om mulig å trekke henne enda nærmere inntil seg. Hun vugget hoftene for å øke friksjonen, og trodde hun snart ville knuse Lornas lepper med den intense kyssingen. De buktet og vred seg om hverandre, men hele tiden med italienerinnen øverst, til Beate hadde følelsen av å undertrykke en vulkan. Med ett var det som hennes underliv sto i brann. Den vesle knoppen som var hennes lystsenter truet med å briste av begjær. Hun ropte høyt og var redd hun skulle knekke den spinkle kvinnen som lå over henne, slik hun holdt fast i og trykket Lorna mot seg. Da kroppen hennes sakte kjølnet av var hun sikker på hun kom til å besvime. I så fall var hun ikke borte lenge. Fremdeles hamret hjertet hennes tungt i det hun så inn i Lornas smilende ansikt. Hun lå fremdeles over henne og strøk Beate over kinnet. De sterke pulsslagene mellom bena stilnet. Beate var utmattet. Og glad. Hun lo lavt mot sin kjære. Hele kroppen hennes hadde ikke mer energi tilbake enn teppet hun hvilte den mot. Slik ble de liggende lenge, fredfylt omslynget i et mykt favntak.

En stund senere gikk Lorna på soverommet for å hente silkepyjamaser til dem begge. Påkledd gikk hun inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Hun hadde utstyret som skulle til og serverte en deilig cappuccino. Beate krøllet seg opp i armkroken hennes. Fremdeles hang litt av mønsteret igjen fra da Lorna var Marco. «Jeg var så engstelig da jeg ba deg bli med meg hjem, sa Lorna. For det første var jeg redd du skulle synes det var for tidlig, men jeg tenkte: Jo tidligere, jo bedre. Da får hun i det minste ikke ødelagt hele karnevalet. Likevel må jeg si vi ikke brukte lang tid på å bli fortrolige med hverandre.» Beate lo. «Du er et av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt. Og det mener jeg fremdeles – eller kanskje enda mer – etter at du har vist meg hvem du er. Jeg gleder meg virkelig til å feire resten av karnevalet med deg.»

Karnevalet i Venezia ble nøyaktig slik Beate hadde håpet det skulle bli. Hver eneste kveld var hun ute og danset. Om dagen gikk hun rundt og fornøyet seg med alt byen hadde å by på. Og hun gjorde det sammen med en som kunne Venezia ut og inn, – som kunne fortelle legenden om Ponte delle Meravegie og visste hvor man spiste den deiligste fisken lagunen kunne by på – og som hun av hele sitt hjerte var glad i. Da klokkene i San Francesco della Vigna sørgmodig klemtet at karnevalet var over og fasten begynte, flyttet hun inn hos sin kjære og delte ikke det minste av melankolien eller hverdagen som la seg over verdens vakreste by. Hun hadde funnet sin Arlecchino.