Denne novellen er vist 4916 ganger.
Annonsen jeg har skrevet får ligge i skuffen lenge. Fantasien min jobber livlig med hva som kan bli resultatet, dersom jeg våger å sende den inn.
Men hver gang jeg har bestemt meg, svikter motet i siste øyeblikk, jeg tør ikke likevel.
Kanhende det er fordi jeg føler at jeg har utlevert meg for meget i «novelle-delen» av teksten ? Dessuten finner jeg ikke et egnet medie å sette annonsen inn i. I alle fall er det hva jeg bruker som unnskyldning, ikke det at jeg har utlevert meg for meget.
Jeg tenker på de to naboene jeg så i pur glede og lek, og som jeg så inderlig gjerne skulle vært med på. Men jeg har ikke sett dem i slike situasjoner flere ganger. Riktignok er jeg en del ute og reiser, og har i tillegg litt uregelmessig arbeidstid, men jeg har sett efter dem, det er i alle fall sikkert…
Og det herlige paret som virkelig fikk fantasien min til å løpe helt løpsk på ute-restauranten «dasslokket», de har jeg heller ikke sett mer. For alt jeg vet, er det ikke en gang sikkert at de driver med SM, det var jo bare min fantasi som gikk fullstendig amok.
Pinlig, men deilig.
Jeg driver med mitt vanlige liv, gjør som jeg pleier, og ingen vet om den «andre siden» av meg.
I en dagsavis så jeg en liten annonse for en forening som het SMil, og jeg ringte det oppgitte telefonnummer, og bad om å få tilsendt informasjon. Det var litt ekkelt å oppgi navn og adresse, for plutselig var det noen der som visste noe om meg, som ingen andre visste.
Men uten navn og adresse kunne jeg ikke få tilsendt informasjon, og jeg unnskyldte for meg selv at det ikke trengte å bety at jeg var SM-type fordi om jeg ville vite litt om hva den klubben drev med!
Spent gikk jeg i flere dager og ventet på svar. Og svaret kom. En liten folder med informasjon om SM, en lynsnar historikk, og litt om hva klubben drev med. Og en innbetalingsgiro for medlemsskap. Jeg betalte inn et par dager efterpå, og ventet på det lovede bladet. Og det kom, efter en lang stund.
Dette var noe for meg; Historier om mennesker som følte som meg, generell info, og opplysninger om fester for medlemmene. Festene så spennende ut, med mange aktuelle tema, som fenget meg.
Og kontaktannonser.
Her var det endelig et medium hvor min annonse passet. Men fortsatt ville jeg ikke sende den inn, jeg ante jo ikke noe om hva slags mennesker som var med i denne klubben, kanhende var det bare sære folk, og tidligere dømte voldsforbrytere og…og….og… igjen løp fantasien min, og denne gangen i en retning som gjorde at jeg var sikker på at jeg aldri ville våge å dra på noen av de festene.
Og tenk om jeg møtte noen jeg kjente der ? Hva ville i så fall de si ?
Men jeg kunne jo være medlem, i alle fall, og få bladene sendt i postkassen min. Heldigvis sendte klubben ut bladene i en anonym konvolutt, slik at ikke postmannen skulle skjønne noe.
Endelig fikk jeg satt ordentlige ord på det jeg hadde ant lenge, men ikke innrømmet for meg selv. Jeg var masochist, dypt og inderlig opphengt i SM, men absolutt på M-siden. Jeg slukte bladene efterhvert som de kom, og skulle ønske det kom nye blader hver uke, og ikke slik som nu, med ujevne og svært lange mellomrom.
Jeg fant ut at alle mine fantasier, som jeg hadde rødmet over og skammet meg litt over, hadde navn…
Jeg var altså masochist, og jeg interesserte meg for bondage; å bli bundet av en som var min Hersker eller Herskerinne. Dessuten var jeg bisexuell. Det hadde jeg heller aldri våget å si høyt for meg selv før. (Men jeg hadde tenkt det mange ganger, inni meg !)
Antagelig kan man vel si at jeg hadde noen fetisjer også, jeg tente sterkt på menn med mørke, trange bukser, gjerne skinnbukser, og for egen del; lær halsbånd, arm-mansjetter, og ankelmansjetter. Det gjorde det lettere å feste meg opp, og fikk meg til å føle meg mer underdanig.
Jeg tente også svært på psykisk dominans, av en som lot sin vilje være min totalt overordnet
. I det store og hele lærte jeg en del av disse bladene, jeg leste ikke bare novellene, men også all informasjon jeg kom over. Jeg dro på store biblioteker og leste det jeg kom over der, selv om det ikke var så meget jeg fant. Men jeg turde ikke låne bøkene med meg hjem, for da måtte jeg jo vise bibliotekaren hva jeg lånte.
Så jeg tok en «vanlig» bok, eller to, snek meg bort til den hyllen der jeg fant noe om SM; og satte med ved en av leseplassene i biblioteket. Der gjemte jeg den boken jeg virkelig leste inne i en uskyldig bok, og leste til øyet ble stort og vått.
Jeg brant av lyst til å gå på fester eller møter i klubben, men fikk meg ikke for mitt bare liv til å tørre det. Angsten for at noen skulle se meg gå inn dit, eller noen skulle møte meg i nærheten og spørre hvor jeg skulle, eller skrekken for å møte noen jeg kjente der, holdt meg hjemme hver gang jeg egentlig hadde planlagt at nu, nu skal jeg dra.
Det gikk lang tid, og jeg fant ut at noe måtte skje. Modig nok til å reise på SMil-møte eller SMil-fest, var jeg ikke, men jeg skulle sette inn en annonse. Ikke den lange jeg hadde liggende, det turde jeg ikke, og ikke turde jeg sette annonsen i SMil-bladet heller, men en enkel, liten annonsen i et mer vanlig blad, skulle det bli.
Teksten var ikke det letteste, jeg skrev og forkastet sikkert 50 forslag før jeg sa til meg selv at dette er tull. Og så satte jeg sammen teksten som jeg ville bruke: «Jeg er en ung kvinne, som søker noen som kan være Hersker for meg, binde meg dersom det er nødvendig, og la meg få føle hvem som har makt over meg. BM XXXX.»
Jeg sendte annonsen inn til to av de såkalte «mykporno-bladene» vi har, og gav meg til å vente. Jeg visste at trykketiden var lang, så jeg prøvde å være tålmodig.
Hver gang bladene kom med et nytt nummer, kjøpte jeg det, og pløyet annonsesidene for å se om min annonse var med. I flere måneder fant jeg ikke noe, før plutselig jeg fant den, og uken efter fant jeg den i det andre bladet jeg hadde sendt annonsen inn til.
Hver dag skyndte jeg meg hjem fra jobben for å se om jeg fant noe i postkassen min, like spent hver dag før jeg åpnet lokket på kassen, og like skuffet hver gang jeg så at det bare var de vanlige vinduskonvoluttene fra bank, e-verk, televerk og andre som skulle ha penger av meg.
Jeg leste bladene jeg kjøpte, spesielt annonsesidene, alle de andre som også lette efter en å få noen fine opplevelser med. Jeg så enkelte annonser jeg kunne tenke meg å svare på selv, men jeg var redd for å gjøre det. For tenk om den som hadde annonsen visste hvem jeg var ? Tenk om det var noen jeg kjente, noen på jobben, eller noen jeg hadde gått på skole sammen med ?
Det ville jeg ikke orket. Og om det var slik, trengte de jo ikke å svare meg, og jeg ville ikke vite hvorfor jeg ikke fikk noe svar.
Kanhende vedkommende ville slenge det i ansiktet på meg en gang, eller røpe det overfor andre som jeg overhodet ikke ville skulle vite slikt om meg ?
Eller kanhende en ville komme på døren min en kveld, en jeg ikke visste hvem var, bare for å… ja, alt var mulig.
Nei, det måtte bli en som svarte på min annonse, og ikke omvendt. For jeg var avgjort ikke tøff nok til å svare på andre annonser selv.
Tiden gikk, noen svar kom ikke, og jeg begynte å miste motet. Ikke turde jeg ringe til redaksjonen i bladet og spørre om det var kommet noen svar heller. Hadde jeg ennu visst hvor ofte de sendte ut svar som var kommet inn på Bill.Merk. annonser ? Kanhende de bare sendte ut svar 1 gang pr. måned ? Jeg fikk bare vente en stund til.
Vel, tenkte jeg, det er vel ikke så mange som meg der ute, og antagelig er de vel fornøyd med livet sitt, kanhende har de allerede funnet den de vil dele det med, og ingen har bruk for en ny slavinne, som i tillegg må læres opp. Nå, at jeg må læres opp, stod det jo ikke noe om i annonsen, men det kunne de kanhende lese mellom linjene. Jeg innbilte meg alt mulig, og fant på 1000 unnskyldninger for at det ikke kom noen svar.
Men så en dag lå det en fremmed konvolutt i kassen, og jeg kunne kjenne at det var noe inne i den, Jeg løp inn, og rev konvolutten opp. Og joda, jeg hadde fått svar !
Jeg var ønsket ! Det var noen som hadde lyst på en slavinne likevel ! De ville treffe meg !
Selvsagt grudde jeg meg, men spenningen var så stor at jeg bare måtte ta kontakt.
