Denne novellen er vist 14119 ganger.
Hun våknet av den første vintermorgenens kalde pust mot ansiktet. De brune øynene åpnet seg og tok inn dagens første inntrykk. Jenterommet lå badet i et kjølig lys fra glippen i gardinene. Da pupillene hadde trukket seg tilstrekkelig sammen skimtet hun vinterværet utenfor. Morgenen bar et budskap om forventninger. En slags kollbøtte ble født i magen hennes, det kriblet av sommerfugler i vinterland. Hun reiste seg halvveis opp i den varme, søvntunge sengen og strakk natten ut av kroppen. En liten lyd, den første fra leppene hennes denne morgen, vitnet om hvor godt det var å strekke på seg. Hun nølte et øyeblikk før hun slo vekk dynen fra bena. Kulden fra det åpne vinduet la seg som folie rundt føttene. Hun grøsset og dro på seg de hvite, myke tennissokkene som lå i enden av sengen. Det lå alltid sokker ved sengekanten, som hun hadde sparket av seg i løpet av natten. Kald om kvelden, varm om natten, kald om morgenen. Det var sånn hun var.
Etter en bolle med Kellog’s spesial K og en kjapp dusj på det lyse, lune badet, bestemte hun seg for å gå en tur i skogen for å møte vinteren. Hun ga moren beskjed om at hun gikk ut en tur.
Vinteren var alltid vakrest i skogen, der den tynget de digre, eldgamle grantrærne med sitt hvite svøpe av krystaller. Alt ble stille, snøen var en lyddemper. Det plutselige skriket fra en fugl kunne virke skremmende i den ellers så stille verdenen.
Snøfnuggene falt lett og smeltet på den noe fregnete nesen hennes. De la seg som dunete insekter på den lyserosa og hvitstripede luen før også de ble fortært av varmen fra hodet. Snøen knirket godmodig under vinterskoene, den samme lyden som den alltid hadde vært, og som bestandig ville være. Hun lurte på om de ville være ute i dag, eller holde seg inne, soldatene fra militærleiren fem kilometer unna. I grunnen kunne det være det samme om noen andre var der, bare han ville komme. Han som fanget blikket hennes de gangene hun møtte en tropp på turene i skogen. Som regel pleide alle å se på henne og komme med typiske utrop og iherdig plystring. Men hun så bare han, der han marsjerte helt foran. Av markeringen på uniformen hans visste hun at han var sersjant. Han hadde kortklippet, mørkeblondt hår under bereten, øyenfargen hadde hun ikke fått taket på enda. Men ansiktet hans danset stadig i kroppen hennes, hun kjente bevegelsene hans, det selvsikre, forførende smilet som lekte i munnvikene de gangene han hadde sett på henne. Han utstrålte en autoritet og maskulinitet som pirret henne voldsomt. Hun fantaserte stadig om å la pianofingrene sine gli over overkroppen hans, utforske den ned til minste detalj. Hun kunne forestille seg hvordan han måtte lukte, hvordan han måtte kjennes mot hennes hud. Og leppene. Av og til klarte hun å forestille seg hvordan det ville være å bli kysset av han. Da gikk det nesten gikk rundt for henne. Han opptok tankene hennes til stadighet, hun var egentlig ikke ordentlig tilstede i hverdagen lenger. Hun var kun i seg selv, med han, bare de to.
Det måtte ha gått nærmere to timer da det med ett begynte å snø tettere. Fnugg ble til filler, og de datt lydløst mot sin skjebne på bakken, på trærne, på henne. Hun hadde egentlig ikke ment å gå så lenge og langt, men magien fra frosten og skogen kledd i hvitt hadde forført og lokket henne dypt innover. Det snødde nå så kraftig at hun nesten bare så en hvit vegg til alle kanter. Den vennlige stemningen hun hadde følt tidligere hadde snudd og blitt truende. Skoene var fuktige, snart trengte snøen helt inn til sokkene og huden. Luen var fullstendig tildekket, og hun måtte stadig skyve kald snø vekk fra det blussende ansiktet. Hun fikk bare snu og gå samme vei tilbake, det var ikke annet å gjøre. Motløs tenkte hun på den lange veien hjem. Hvorfor i all verden hadde hun latt seg rive med slik? Knirkingen under skoene var ikke lenger betryggende, men øredøvende i den tunge, stille skogen. Snøfillene kvalte henne nesten. Plutselig stoppet hun opp. En lyd! En kvist som knakk. Knirking et sted bakfra. Hun snudde seg langsomt. Gjennom veggen av snø skimtet hun en mørk flekk som beveget seg mot henne. Med et gisp snudde hun igjen og begynte å løpe. En bjørn? Eller kanskje ulv? Hun hadde hørt om ulv i området. Plutselig tråkket hun gjennom dyp snø og kjente i panikk at hun mistet balansen. Ett sekund til, og hun lå og kavet i den iskalde snøen. Alt kjentes så uvirkelig. Hjertet hamret i ørene hennes, blodet bruste, men rundt henne var det stille som i graven. Bortsett fra at knirkingen nærmet seg. Og en stemme. En mannestemme. Å nei, tenkte hun fortvilet. Verre enn ulv og bjørn, tenk om det var en voldtektsmann? Hun kjente tårene begynne å svi bak øynene, og forsøkte å komme seg opp. Da ble skikkelsen synlig. Først så hun den grønne uniformen, og da roet hjertet seg. En soldat var da ikke farlig. Da hun så ansiktet hans, gjorde hjertet et hopp og satte av gårde raskere enn tidligere. Det var han.
Hun trakk pusten og glemte alt annet, til og med at hun lå og ble klissvåt i snøen. Han smilte vakkert til henne og strakk ut en perfekt formet maskulin hånd kledd i militærhanske. Hun grep den og kjente varmen hans stråle gjennom hansken, inn gjennom armen hennes, og rett i hjertet.
– Alt i orden? Spurte han, en anelse bekymret. – Jeg så at du begynte å løpe. Det var ikke meningen å skremme deg. Hun kom seg på bena og slapp motvillig hånden hans. Hun smilte til han og kjente kollbøtten fra morgenen gjøre seg gjeldene i magen.
– Det….det går bra, nesten hvisket hun. – Jeg så deg ikke ordentlig gjennom snøen. Han nikket og kikket rundt seg.
– Ja, det ble plutselig vinter igjen. Stemmen hans var behagelig mørk, og like kjekk som han selv. Han vendte det pirrende blikket tilbake på henne igjen. – Du ser gjennomfrossen ut. Er du langt hjemmefra? Hun skar en grimase, noe som nesten var umulig siden ansiktet hennes var så stivt av kulden.
– To timer, svarte hun og hutret. Hun hadde vondt for å forme de kalde leppene. Hvordan skulle hun orke å gå helt hjem i dette været når hun var så frossen? Føttene var klissvåte, det samme var det gyllenbrune håret som hang nedover ryggen. Hun frøs inn til margen. At det gikk an å være så tåpelig! Soldaten måtte ha sett fortvilelsen i øynene hennes.
– Det er en militærhytte ett kvarters gange herfra. Det er akkurat en liten tropp som har vært der i dag, så hytta er varm. Vi kan gå dit og få varmen i deg. Ordene, eller effekten av de, var herlig, som å synke ned i et badekar etter en kald, stressende dag. Hun så på han.
– Mener du det? Han nikket og tok henne forsiktig i overarmen.
– Kom igjen nå, før du fryser i hjel. Hun lot seg villig føre med, hånden hans kjentes som tempererte flammer mot armen, og ga henne behagelige små støt. Når han tok på henne ble hun hetere, da var det bare de to.
De stavret seg frem til hytta. Det hadde rukket å snø overraskende mye siden natten, og soldaten og jenta pustet tungt da de omsider dro seg opp den lille trappen som førte til hyttedøra. Han måtte dra av seg hanskene for å fiske opp hyttenøkkelen fra lommen på uniformen. Endelig svingte døren opp, og en herlig varme slo velkomment imot dem. Det luktet sagflis. Hun skyndtet seg inn og hold armene rundt seg selv, skjelvende. Hun måtte se å komme seg ut av de våte klærne, men hun hadde jo ikke med noe skift. Tennene klapret i munnen. Igjen var det som om sersjanten leste tankene hennes.
– Det ligger et par ullpledd strødd omkring her, sa han, med et hint av noe ubestemmelig i stemmen. – Du kan bruke det til klærne dine har tørket. Han kremtet. – Jeg skal tenne opp i peisen så lenge. Han gikk bort til det koselige lille ildstedet og begynte å sette inn vedkubber som lå i en flettet kurv ved siden av. Hun ble stående og betrakte han gjennom et slør av lykkerus. Hun kjente seg helt ør, nesten rar. Hva han gjorde med henne var ubeskrivelig. Det kilte i underlivet. Egentlig var det pussig at en hun ikke kjente engang opptok henne så voldsomt. Det var en sterk kraft, grenseløs nærmest. Nå fikk hun ta seg sammen. Hun tok med seg et ullpledd som lå i den røde hjørnesofaen, og gikk inn på et trivelig lite bad. Hun lot døren stå på gløtt mens hun dro av seg de våte klærne. Det dryppet ned på de mørke flisene, den smeltede snøen laget små dammer overalt. Det ville snart tørke av varmekablene. Huden hennes var fuktig og rå, hun verket etter en dusj. Det kjentes som om selve skjellettet var av is. Da hun var naken tullet hun seg selv inn i teppet og gikk ut i stuen igjen.
– Kunne jeg vær så snill fått låne dusjen i fem minutter? Ba hun hutrende. Han satt på huk foran peisen og snudde seg til lyden av stemmen hennes. Den fikk det til å grøsse deilig nedover ryggen hans. Hun stod der, midt på gulvet, med et skotsk- rutet teppe om den veldreide kroppen. Hun så så sårbar ut, men samtidig sensuell. Skuldrene var litt sammensunket fordi hun frøs.
– Selvfølgelig, så lenge du vil, svarte han og smilte med tennene. Takknemlig gjengjeldte hun smilet og forsvant inn på badet igjen. Han hørte dusjstrålen bli skrudd på, at den traff kroppen hennes, og så gulvet. Bare tanken på henne i dusjen fikk det til å vokse mellom bena på han. Endelig fikk han fyr på peisen. Det sprakte godmodig med jevne mellomrom. Han satte på litt vann så de kunne lage seg te. Eller kanskje hun ville ha en rett-i-koppen- suppe i stedet. Hvis han ikke tok feil, hadde hun sikkert ikke spist siden frokost. Han fant to grønnsakssupper fra Toro i matskapet. Den ville hun sikkert like, hun så så sunn ut. Lyden av de slikkende flammene i peisen, vannet som kokte i kjelen, og vannet som kjærtegnet kroppen hennes inne på badet, ga han en følelse av ro og velvære han ikke hadde kjent tidligere. Som han ønsket å være det vannet, en del av henne.
Dusjen var fantastisk. Hun lot det varme vannet omslutte henne, og lot som om det var hans armer. Herregud, så deilig. Hun lukket øynene og kjente at varmen begynte å finne veien tilbake i margen igjen. Hun løftet av dusjhodet, skrudde på det så det ble til én sterk stråle, og førte den ned mellom bena. Han hadde gjort henne så opphisset på den korte tiden at hun måtte få utløp for det på en eller annen måte. Da strålen traff der den skulle, sukket hun av velvære. Hun hørte at han skramlet med noen kjeler der ute. Det var en beroligende lyd. Var de virkelig her, i en hytte dypt inni vinterskogen, bare de to? Det var for godt til å være sant, tenkte hun, og tenkte at for en klisjé det var å tenke de ordene. » For godt til å være sant». Kunne ikke virkeligheten være så god? Hvem hadde sagt det? Da banket det lett på døren. Hun kvapp til og skyndtet seg å sette på plass dusjhodet, som om han kunne se hva hun gjorde.
– Har du lyst på rett i koppen etterpå? Spurte han gjennom tredøren. Hun smilte gjennom vannstrålene. En eventyrlyst og mot overtok.
– Ja takk, veldig gjerne, svarte hun med murrende mage. – Jeg glemte forresten å sjekke i skapet under vasken om det var noen shower gel. Det står ikke i dusjen. Kunne du sett etter for meg? Hun kjente hjerte hoppe. Sa hun virkelig nettopp det? Det måtte hun ha gjort, for baderomsdøren gikk et øyeblikk senere opp, og hun øynet skikkelsen hans gjennom det ruglete kabinettet. Hun skrudde av vannet. Ingen sa noe på et par minutter. De kunne ikke se hverandre tydelig gjennom kabinettet og dampen, men de hørte og fornemmet hverandre.
– Det er deg, sa han plutselig. Hun holdt rundt seg selv mens vannet rant i elver nedover ryggen, brystene, lårene. En dråpe satte seg i øyenvippene. – Og det er deg, svarte hun hest. Han åpnet kabinettet. – Jeg fant dusjsåpen, smilte han og holdt den opp. Shower gel fra Lux. I en militærhytte. Hun kom med en kort latter. Hun stod naken foran han.
– Og jeg vil ha deg, sa han bestemt, men ikke truende. Hun nikket, som i drømme. Gjennom sløret så hun at han dro av seg uniformen. Kroppen hans var akkurat slik hun hadde forestilt seg hundrevis av ganger i tankene. Han trådte inn i dusjen sammen med henne.
Uten et ord begynte han å såpe henne inn. Først på skuldrene, brystkassen, magen og armene. Hele tiden holdt han det halvt årvåkne, halvt drømmende blikket hennes fast. Duften hennes blandet seg med såpelukten og gjorde han yr. Leppene hennes var så vidt åpne, som om hun skulle til å si noe. De så myke og fyldige ut. Han lot hendene sine gli lett over brystene hennes, kjente på de i håndflatene. De kjentes perfekte. Knoppene yppet mot livslinjene hans. Hun lukket øynene et kort øyeblikk i nytelse, før hun åpnet de igjen og så på han med det brune, varme blikket. Det lyste av kåtskap, men også noe annet. Hun så på han som om hun elsket han. Han smilte til henne. Lot hånden gli fra det høyre brystet, forbi brystbenet, nedover den flate, kvinnelige magen og navlen, over venusberget. Langefingeren gled over klitorisen og skilte leppene. Hun presset øynene sammen igjen, og et lite stønn unnslapp munnen. Øyenvippene hadde filtret seg vakkert sammen av vannet, som om hun hadde grått. Hun grep han rundt overarmene som om hun ville holde seg fast i han. Han var et anker. Han kjente på henne der nede, inni henne, hun vred og presset seg mot han. Han dro fingeren langsomt ut, og da åpnet hun øynene og så nesten bebreidende på han. Han slapp henne ikke med blikket da han grep etter dusjhodet og lot det skylle av såpen. Skummet tynnet ut og avslørte figuren hennes. Hun pustet kort og tungt, så nesten bedende på ham. Hun var med ett så sårbar igjen, som om hun søkte kjærlighet fra han, ikke bare fysisk stimulering. Han følte en ukjent varme røre seg et sted i brystkassen. Hun rørte noe ved han. Bestemt tok han hodet hennes mellom hendene sine, og kysset de myke leppene. Tungene fant hverandre og danset i takt med de tunge hjerteslagene. Smaken var ubeskrivelig. Han smakte på overleppen, underleppen, kysset henne hardt, kysset henne mykt. Hun klynget seg til han, redd for å slippe. Han lot leppene gli nedover haken og halsen hennes, over strupehodet. Han tok den ene brystvorten hennes i munn og sugde og slikket lekent på den. Hun gjentok seansen på han, men fortsatte videre nedover magen hans. Hun satte seg på huk, grep lemmet hans, og lot munnen omslutte det. Det ble nesten for mye så opphisset som han var. Han stønnet og måtte støtte seg til den ene veggen. Den andre hånden hvilte på hodet hennes og fulgte bevegelsene. Han vokste i munnen hennes.
– Kom her, sa han, og dro henne forsiktig opp. Han kysset henne, og mens han gjorde det, tok han lemmet i den ene hånden og førte det inn mellom lårene hennes. Hun kom med et klynk da han kjørte seg dypt inn. Hun var så trang og våt at han måtte beherske seg for å ikke brøle ut i en orgasme. De holdt rundt hverandre mens han støtet seg inn i henne, og vannet rant over de nakne kroppene så de glinset og dampet. Hun dyttet han ertende fra seg rett før han nådde høydepunktet. Han pustet tungt, som om han hadde vært ute og løpt. Svetten blandet seg med dusjstrålen. Hun vendte den slanke ryggen til han, svaiet ryggen ,støtte armene mot den ene veggen, og spredde bena. Han kunne se de lyserøde, glinsende leppene som spredde seg villig foran han. Synet var en hver manns drøm. Han la hånden sin på den lille kurven ryggen laget rett over rumpa, og gled på ny inn i henne med hele manndommen sin. Mens han støtet lot han en finger gli over knoppen hennes. Stillingen gjorde henne så trang at han sprengte rett etterpå. De kom sammen i et skrik, bena vaklet under de, og de lå til slutt i en liten haug på gulvet etterpå, mens vannet taktfast rant over de, som om ingenting hadde skjedd. Som om de ikke akkurat hadde smeltet sammen til én, og forandret verden for hverandre for alltid.
Tre år senere stod han i fin- uniformen og så henne dukke opp i døråpningen. Synet traff han som noe som skjedde fysisk, noe så rart som et godt slag. Hun var vakker i elfenbenshvit brudekjole der hun gled bortover kirkegangen. Smilet hennes lyste opp alt. Han kjente kjærligheten, den samme han hadde følt i dusjen den gangen da hun hadde sett på han med det blikket, svulme i hjertet. Han elsket henne. Han ville ha henne for alltid, eie henne uten å eie. Tanken på bryllupsnatten gjorde han stiv nedentil. Han var nysgjerrig på hva slags undertøy bruden hans hadde valgt for anledningen. Kniplinger og aprikosfarget. Aprikosfarget som leppene og kinnene hennes, og hennes aller helligste. Det skulle bare være hun og han i natt, i en verden ingen andre hadde adgang til. Bare vannet som kokte i kjelen, og rant i dusjen, og sprakingen fra peisen. Og vinternattens lune kappe.
Skrevet av Stine
