Denne novellen er vist 10091 ganger.
Eventyret om ulven og de tre små grisene er velkjent, vel? Den første grisen bygde et hus av strå, den andre av kvist og den tredje av murstein. De to første var nemlig for late til å gidde å gjøre bygginga rettelig. Ulven blåste ned de to første husene, men det av murstein klarte han ikke å blåse ned. Det finnes sikkert forskjellige versjoner av det eventyret også. Her har du den nyeste…
De tre små jomfruene og den digre, grisete fyren.
Det var en gang tre små jomfruer som bodde sammen med foreldrene sine i en stor skog. Foreldrene hadde innstendig bedt dem om å ha på seg kyskhetsbeltet sitt når de gikk ut i skogen, ellers kunne den digre, grisete fyren komme og ta dem. Han bodde i nabohuset og holdt alltid et øye med de tre snerte, små jomfruene. De tre jomfruene lovte dyrt og hellig at de alltid skulle ha på seg kyskhetsbeltene, for da kunne ikke den digre, grisete fyren få snoppen inn, og så kunne de være jomfruer helt til de giftet seg (for hva nå det var verd).
Men en vakker dag da den første jomfruen skulle ut og gå en tur i skogen og fiske litt ørret til middags, gikk hun langt og lenger enn langt, før hun plutselig husket at hun hadde glemt å gjøre som foreldrene sa. Under skjørtet gikk hun med steika bar, og det gikk da ikke an når det lusket en diger, grisete fyr rundt i skogen for å ta henne. Hun skyndte seg å flette et kyskhetsbelte av sivstrå som vokste langs bredden av innsjøen, for det gikk så fort å lage og så kunne hun komme fortere i gang med fiskingen. Når det var ferdig flettet, tok hun det på og akkurat da hørte hun at det knakte og brakte i skogen bak henne.
– Jeg er den digre, grisete fyren, sa den digre, grisete fyren og kom fram fra buskene. – Jeg har skogens groveste kuk og jeg skal ta jomfrudommen din og åpne fitta di!
– Det kan du ikke, pep jomfruen og ble mo i knærne da hun så utstyret som den grisete fyren dro fram. Han dro skinn rett foran øynene på den lille jomfruen, så det ble bløtt i sivet som hun hadde flettet mellom bena.
– Og hvorfor kan jeg ikke det? sa den grisete fyren og dro forhuden tilbake så det skinte og glinset i glansen. Den lille jomfruen var både redd og kåt av det hun så.
– Jeg har på meg kyskhetsbelte, for jeg skal være jomfru til jeg gifter meg, sa hun.
– Da skal jeg dunke og støte helt til jeg har kommet meg igjennom beltet ditt, sa den digre, grisete fyren og dyttet henne ned i gresset. Han dro opp skjørtet til jomfruen, som ikke akkurat strevde for å knipe knærne sammen. Da han så kyskhetsbeltet lo han og grep om den digre, grove dingsen sin og så styrte han rett på så sivet brast med jomfruhinna. Et lite skrik i skogen ble snart etterfulgt av vellystige stønn og klynk, helt til den digre, grisete fyren tømte seg og trakk seg ut med sivstrå rundt rota. Og så kunne den lille eks-jomfruen reise seg opp med steika bar igjen, krem rennende ut fra et åpnet hull og med skjelvende knær etter et heidundranes nummer. Den digre, grisete fyren pakket snoppen på plass og forsvant inn i skogen, og så var det en saga blott for den jenta å være jomfru til hun giftet seg.
Dagen etter skulle den andre jomfruen ut og sanke ved. Da hun hadde gått et stykke innover i skogen, ca langt og lenger enn langt, husket hun plutselig at hun hadde glemt å ta på seg kyskhetsbeltet sitt. Hun visste også at man ikke kunne gå med steika bar i skogen når den digre, grisete fyren lusket rundt. Jenta fant et digert, tykt rabarbrablad som hun lagde hull i hjørnene på, for snorer, og så flettet hun snorer så hun kunne ha på seg bladet som et kyskhetsbelte av rabarbrablad, for det gikk så fort å lage og så vokste det så mye rabarbra på dette stedet. Når det var ferdig sydd, tok hun det på, og akkurat da hørte hun at det knakte og brakte i skogen bak henne.
– Jeg er den digre, grisete fyren, sa den digre, grisete fyren og kom fram fra buskene. – Jeg har skogens groveste kuk og jeg skal ta jomfrudommen din og åpne fitta di!
– Det kan du ikke, pep jomfruen og ble mo i knærne da hun så utstyret som den grisete fyren dro fram. Han dro skinn rett foran øynene på den lille jomfruen, så det ble bløtt i bladet som hun hadde presset opp mellom bena.
– Og hvorfor kan jeg ikke det? sa den grisete fyren og dro forhuden tilbake så det skinte og glinset i glansen. Den lille jomfruen var både redd og kåt av det hun så.
– Jeg har på meg kyskhetsbelte, for jeg skal være jomfru til jeg gifter meg, sa hun.
– Da skal jeg dunke og støte til jeg har kommet meg igjennom beltet ditt, sa den digre, grisete fyren og snudde jomfruen rundt før han presset henne ned på alle fire. Så løftet han opp skjørtet hennes så det ble hengende ned fra korsryggen og livet hennes. Da han så kyskhetsbeltet lo han og grep om den digre, grove dingsen sin og så styrte han rett på så rabarbrabladet brast med jomfruhinna. Et lite skrik i skogen ble snart etterfulgt av vellystige stønn og klynk, helt til den digre, grisete fyren tømte seg og trakk seg ut med rabarbrablad rundt rota. Og så kunne den lille eks-jomfruen reise seg opp med steika bar igjen, krem rennende ut fra et åpnet hull og med skjelvende knær etter et heidundranes nummer. Den digre, grisete fyren pakket snoppen på plass og forsvant inn i skogen, og så var det en saga blott for den jenta også, å være jomfru til hun giftet seg.
Dagen etter skulle den tredje jomfruen av sted på skogstur for å sanke bær. Hun gikk også langt og litt lenger enn langt før hun husket at hun gikk med steika bar og at kyskhetsbeltet lå igjen hjemme. Men denne jomfruen, hun var ikke så lat som de to andre. Hun hadde med seg kniven sin, og av et bjørketre skar hun av to store stykker bark, og så la hun en flat stein imellom de to stykkene før hun flettet noen solide reimer og knyttet fast i et hull i hvert hjørne av bjørkebarken. Deretter plasserte hun barken mellom lårene, helt oppi rufsetufsa si og knyttet den godt fast med sju blåknuter. Akkurat da hun hadde tatt det på, hørte hun at det knakte og brakte i skogen bak henne.
– Jeg er den digre, grisete fyren, sa den digre, grisete fyren og kom fram fra buskene. – Jeg har skogens groveste kuk og jeg skal ta jomfrudommen din og åpne fitta di!
– Det kan du ikke, pep jomfruen og ble mo i knærne da hun så utstyret som den digre, grisete fyren dro fram. Han dro skinn så pjokken og ballene danset samba rett foran øynene på den lille jomfruen, så det ble bløtt i barken som lå innerst mot musa.
– Og hvorfor kan jeg ikke det? sa den grisete fyren og dro forhuden fram og tilbake i reale runketak så det skinte og glinset i glansen, og den lille dråpen som tøt ut ytterst på tuppen falt til jorda for snoppen var overfylt og rede. Den lille jomfruen var både redd og kåt av det hun så.
– Jeg har på meg kyskhetsbelte, for jeg skal være jomfru til jeg gifter meg, sa hun.
– Da skal jeg dunke og støte helt til jeg kommer meg igjennom beltet ditt, sa den digre, grisete fyren og dyttet henne ned på ryggen i gresset. Han løftet opp skjørtet hennes og da han fikk øye på kyskhetsbeltet hun hadde laget seg, lo han og grep rundt den digre, grove dingsen sin og så styrte han rett på så det smalt i barken.
– Auuu, ropte den digre, grisete fyren mens den lille jomfruen skalv i hele kroppen etter at dunket hadde forplantet seg til musa. Han gjøv på igjen og igjen for å få hull på barken uten at det lyktes, og holdt på helt til dunkingen fikk det til å gå for jomfruen så hun klynket og ynket seg og skalv av nytelse. Da ble den digre, grisete fyren så sint at han trakk hoftene så langt tilbake som han bare kunne, og så støtte han til så pikken knakk på midten og ville aldri kunne ta en annen jomfru igjen. Den digre, griste fyren skrek, må vite, og så pakket han den skamferte dingsen på plass og forsvant i buskene. Den lille jomfruen kunne lykkelig gå hjem til mor og far og være jomfru til den dagen hun giftet seg. For som hun sa, den digre, grisete fyren var jo ikke noen barkebille, heller.
Og snipp, snapp snute er eventyret for den digre, grisete fyren ute.
Av: Berit Hagen
