Denne novellen er vist 4141 ganger.
Mange har sikkert lest om folk som har blitt bortført og frastjålet nyrene sine, og tror at det er en vandrehistorie. Det er det selvfølgelig ikke!
Tyveri av kroppsdeler skjer hver eneste dag – også her i Norge. Lårene mine ble stjålet for noen år siden. Det skjedde en natt jeg var gått tidlig til sengs. Jeg gikk og la meg i min egen kropp – og neste morgen våknet jeg med en annens lår! Det var tydelig at det ikke var mine. De hadde utseende som minnet om kokt havregrøt. Hvem kunne finne på å gjøre noe så grusomt? Hvem eide disse lårene, og hvor var det blitt av mine egne? Jeg brukte den sommeren til å lete etter mine lår. Såret og sint måtte jeg til sist akseptere at stay-up strømper var ut – nå var det et liv i lange bukser – strømpebukser med ekstra støtte som gjaldt. Så en dag jeg ikke var på vakt slo tyvene til igjen! Min bakdel var deres neste mål. Det må ha vært den samme banden, for selv om baken var anbrakt 10centimeter lavere enn opprinnelig, så matchet den nye bakdelen fullstendig de lårene jeg tidligere hadde fått! Nå passet lårene og bakdelen til hverandre, men ikke til meg. Forferdelig, og jeg kunne kun be om at lange skjørt igjen skulle bli moderne. Og ikke nok med det. En morgen var magemusklene mine vekk. Jeg sto opp som jeg pleide, men det var helt opplagt at noen hadde stjålet dem. Overkroppen min virket flytende, og det var tydelig for alle at tarmene mine lå og skvulpet hjelpeløst mot mageskinnet uten å bli holdt på plass. Det var da jeg begynte å gå med bodystocking når jeg skulle ut. Jeg misunner min mor hennes hofteholder. For et par år siden oppdaget jeg at turen hadde kommet til armene mine – nå var de byttet om. En dag da jeg holdt på å sette opp håret, så jeg fascinert og forferdet på hvordan kjøttet på overarmene mine svingte fra side til side i takt med hårbørstens bevegelser. I fortvilelse sluttet jeg å gå med kortarmede gensere. Det var skremmende å oppdage at alle mine ytre kroppsdeler – langsomt men sikkert – var i ferd med å bli byttet ut. Alder har ingenting med dette å gjøre. Alder er noe som kommer krypende, ubemerket bit for bit – akkurat som modning. Nei dette var noe som kom utenfra. Jeg ble angrepet igjen og igjen – plutselig og uten forvarsel. Hva ville bli det neste? Den natten nakken min forsvant hurtigere enn julegåsen den lignet på, besluttet jeg å dele min historie med andre. Kvinner i alle aldre – støtt opp min kamp mot plastikkirgurgien. Det er faktisk ikke plast de bruker. Men det visste du godt? Du vet godt hvor alle de tynne lårene, de flate magene og de stramme hakene kommer fra, ikke sant?
PS. I fjor trodde jeg at noen hadde stjålet brystene mine. Jeg våknet, så ned på meg selv – og de var vekk! Jeg spratt ut av sengen, men til min lettelse oppdaget jeg at de bare hadde gjemt seg i armhulene mens jeg sov!
