Denne novellen er vist 28099 ganger.
En kald, klar høstnatt. Store mørke trær skjuler skyggene som leker langt inne i skogen. Hva annet skjuler seg der inne? Hva er fremtiden til skyggene som smetter rundt som skremte hjortedyr? Hva skal skje med dem når lyset sniker seg fram som en ulv, for å drepe sitt bytte; rive det i stykker og spre alle hemmelighetene rundt om seg? Svaret får vi snart. Om noen timer. Når den store gule skiva kommer opp over åskammen er det ingen vei tilbake. Skyggenes dager er talte. Nattens dyr dør. Nattens hemmeligheter vises. De som ikke klarer å gjemme seg. I sin mørke hule. Gjemmestedet til skyggene. Ikke mange har sett den.
Solen våkner. Strekker seg. Langsomt åpner den øynene. Skinnet fra dem skaper en mystisk stemning inne mellom trærne. En hektisk atmosfære. Skyggene får det travelt nå. Det er ikke tid til å spise mer. De blir drevet på flukt. Det er ikke håp lenger.
Små flekker av solskinn treffer henne. Det gylne håret fosser nedover skuldrene hennes. Glitrer i solens første, trøtte morgenstråler. Varmer kroppen hennes. Hun sover ennå. Det er ikke lenge til hun våkner, men alle skyggene må jages bort først. Jages langt inn i hulen. Først da er hun trygg, og kan våkne.
Men alene er hun ikke. Det ligger noen ved siden hennes. En stor, varm og trygg levende skapning. En arm holder rundt henne, verner henne mot skyggenes sultne gap. Hun stoler på han, det er tydelig.
Nå er solen helt oppe over horisonten. Den strekker seg ut, berører skogen med sine varme hender. Det er morgen. Stillheten er borte. Den mørke, dystre stillheten er jaget. Ulven har fanget den, revet den i stykker. Nå er hun endelig trygg. For hun har ventet lenge. Før hadde hun ingen annen en den store gule skiven til å passe på seg. Hun var alene i verden.
En liten pike, vandrende langs livets elv. Hun gikk mot strømmen. Ofte, ofte gikk hun mot strømmen. Hun måtte det, det var som om noe trakk henne mot seg der borte. Hun måtte vite hvor elven kom fra. Hva som var utgangspunktet. Hvor livet til elven begynte.
Og hvor hennes liv kom til å slutte. Men det visste hun ikke ennå. At det var slutten hun søkte. At hennes begjær etter viten en dag kom til å knekke henne. At strømmen kom til å bli for sterk. At hun en dag kom til å bli slått overende og bli dratt nedover elven. Nedover med strømmen som bare blir sterkere og sterkere helt til vannet blir slynget ut fra fjellsiden.
Men det er lenge til. Mange, mange år. Hun skal kjempe mange kamper før den tid. Både mot seg selv og andre. Kampen for å overleve er hard. For hver natt kommer skyggene tilbake. Gribbene. Mørke, ubestemmelige. Spretter rundt, umulige å fange. Like skye som hjortedyret. Holder seg alltid utenfor rekkevidde. Aldri for nære, men aldri langt nok unna. De skjønner at hun er alene. Redd. Ingen til å passe på henne når solen synker ned bak åsene, for trøtt av å ha lyst opp en hel verden en hel dag. Den må hvile den også. Men hva skal hun da gjøre, når mørket kommer og legger seg som et teppe over skogen? Hun blir liggende, sammenkrøpet som et lite dyr inntil en trestamme i utkanten av lysningen.
Det er mye vann i elva nå. Mye strøm. Det blir verre og verre å komme seg videre. Det sliter på kreftene hennes. For første gang føler hun at hun må ha hjelp. Hun må få næring til å takle problemene som kommer med strømmen. Men hvem kan hjelpe henne? Hun er alene i denne store skogen. Alene, bare med skyggene som selskap. Glefsende skygger. De har blitt mye mer nærgående nå. Begynner å komme farlig nær. Noen må redde henne!
Hun må hvile. Setter seg på en stein i elva. Snur på hodet. Solens armer faller på henne. Lyser opp håret hennes. Det som før var så strålende, er nå matt. Det er uten liv. Solen er ikke lenger nok for henne. Hun er sulten på noe mer. Savnet blir for stort.
Da ser hun en skikkelse på elvebredden. En høy, mørk skikkelse. En skikkelse som tydeligvis vil henne noe. Hun går med langsomme skritt mot han. Tar en pause i kampen mot strømmen. Hun vet egentlig at hun burde ha stoppet opp litt. Tenkt seg om. Men det er noe som trekker henne mot han. En indre lengsel etter nærhet og varme. Etter beskyttelse. Noe han kan gi. Han er stor, trygg og varm. Stabil som en klippe.
De ser på hverandre. Jenta blir liten ved siden av han. Han er større. Nesten voksen. Kan passe på seg selv. Og på henne. Tror hun. Det virker i allefall slik.
Solen gjesper. Det begynner å bli tungt å holde seg våken nå. Den orker mindre. Tidligere for hver dag må den hvile. Tiden den kan lyse opp verden er kortere for hver dag som går. Men nå er den endelig beroliget. Jenta har funnet en venn. En som kan passe på henne. En som kan verne henne fra de sultne skyggene som vil ta henne med til den mørke hulen av ondskap. Der alle vonde følelser og tanker hører hjemme. I dypet av den store, mørke grotta.
Øynene til solen glir langsomt igjen. Nå kan den endelig hvile skikkelig en natt. Ansvaret for jenta ligger på denne fremmede unge mannen som plutselig dukket opp i skogkanten. Han holder rundt henne, er stor og trygg. Det er ingen fare mer. Det er ikke kaldt mer. Han viser henne veien. Hun vokser denne natten.
Et siste blikk på de to så sovner solen. De siste solstrålene får det til å glitre i det tykke, blonde håret som endelig hviler trykt.
Skyggene sniker seg rundt trærne. Smetter fram og tilbake. Stille. Ingen hører dem. Skogen sover. Bare skyggene er våkne. De er på ny samlet rundt kanten på lysningen. En gjeng av gribber stirrer på det som blir offeret deres denne natten. Endelig. De har ventet lenge.
Hun våkner som en kvinne. Men en ensom kvinne. Han er ikke der lenger. Han er forsvunnet. Skyggene har tatt ham. Han var ikke verdig til å bli hennes beskytter. Han klarte ikke å motstå fristelsen. Det var noe som lokket ham. Noe som dro han med seg. Nå sitter svikeren i dypet av grotten, innhyllet i et mørke. Han har blitt en av dem. En av skyggene.
Strømmen er sterk nå. Sterkere enn noen sinne. Men nå har kvinnen fått nye krefter. Hun sliter seg videre. Klatrer oppover elven. Skritt for skritt. Langsomt. Og alene.
Nettene blir kaldere. Solen er sliten. Skyggene er mange. Sterke. Men kvinnen har et uant våpen. Hun kan merke at gribbene er redde for noe ved henne. Hva vet hun ikke. Det er som om de ikke orket å komme nær henne. Det er hennes gode side som gjør at hun ikke blir fanget. At hun ikke blir tatt av skyggene. Tatt med til grotten. Den gode siden veier fortsatt tyngst.
Vinterdynen legger seg over skogen. Verden blir stille. Bare kvinnen og kattedyrene er igjen her. De er der ofte nå. Smetter fram og tilbake. Lurende. Søker varmen av kvinnekroppen som ligger i snøen og sover. Det er ingen sol lenger, så kvinnen vet ikke om hun glitrer i lyset. Antakeligvis gjør hun ikke det, for hun begynner å bli sliten. Men fortsatt klarer ikke skyggene å få tak i henne.
Solen varmer bare noen timer om dagen. Prøver å varme lysningen. Smelte bort snøen. Men det er for tidlig. Det er ikke ennå. Kvinnen må klare seg selv en stund til. Selv om savnet er stort. Savnet etter nærhet. Etter trygghet. Hun må klare seg gjennom hele vinteren. Denne tiden da alt er frosset. Alt utenom elven er frosset. Livets elv fryser ikke ennå. Til det er ikke tiden inne.
Endelig. Solen våkner igjen. Den føler seg opplagt. Det er lenge siden nå. Det er en forandring i luften. Det er noen som puster varmen inn i verden igjen. Solen får ny energi. Nye krefter. Den gule skiven strekker på seg. Åpner øynene. Strekker ut armene. Flekker av sollys vekker kvinnen. Hun får også denne fornemmelsen av forandring. Det er noe nytt som hender. Elven er ikke lenger like stri. Strømmen er ikke like stek. Det er enkelt å komme seg over. For hun må over, det vet hun nå. For hun har funnet ut hva som trekker henne mot seg. Det er han.
Hun trenger en beskytter. Det har hun visst lenge. Men hun trenger en som ikke svikter. En som blir der, selv neste morgen. Instinktivt veit hun at han er den rette. En som ikke er svak. En som ikke vil falle for fristelsen. En som kan være stor og trygg selv om skyggene lusker rundt. En som er stø som en klippevegg.
Solen ser med bekymrede øyne på kvinnen og han hun står sammen med. Det virker som det er greit. Den ser ikke det samme utrykket i øynene hans som det var i øynene på svikeren. Ikke den samme sulten. Livets solskive sender de første strålene over paret nede ved elven. Strålene som leker seg gjennom håret til kvinnen. Det skinner og gnistrer mer enn noen gang av henne. Det sultne blikket, den gnagende følelsen er borte. Savnet er tilfredsstilt.
