Hjelpen

Denne novellen er vist 18396 ganger.

Jeg står et sted jeg ikke aner hvor er og venter på at noen skal komme forbi. Det er begynt å bli dunkelt. Bilen min har brutt sammen, og mobilen har ikke dekning. Jeg er virkelig midt i ødemarken. Ingen hus å se og ingen mennesker. Bare masse trær og jorder. Jeg begynner å bli litt urolig for om det skal komme noen, eller om jeg må overnatte her ute. Jeg har ikke lyst å forlate bilen og begynne å lete. Jeg snur meg mot bilen, åpner døra og bøyer meg inn etter mobilen igjen. Prøver desperat å få noe signal men nei, samme hvor mye jeg vifter så er det ikke noe dekning. Jeg ser meg om, er det noen høyder jeg kan gå til? Hm, vanskelig å se. Det er begynt å bli mørkere og jeg aner jo ikke hvor jeg er. Jeg veier for og i mot om jeg skal gå innover i skogen eller bli værende. Jeg vet jeg er såpass dårlig på retningssans at jeg vil gå meg bort hvis jeg går, så jeg velger å bli. Jeg skjelver litt… det begynner å bli kaldt. Jeg har vært på besøk hos ei venninne denne helgen og jeg har ikke akkurat mye klær på meg. Vi var ute på byen og festet hele helga. Og nå angrer jeg på at jeg ikke tok med meg tykkere klær. Jeg samler de strømpekledte beina, og drar litt fortvilet i den korte kjolen. Jeg har bare en kort tynn jakke uten på, og skoa mine egner seg ikke spesielt for lange turer i skog og mark. Ikke vil jeg risikere å ødelegge de nye dyre fine skoene mine heller…
Jeg tar fram bagen min, og leter desperat etter noen klær å ta på meg, men der lå bare to andre korte kjoler og mere undertøy. Jeg banner lavt og snur meg og går bak bilen for å se i bagasjerommet, men nei, der var det ikke noe jeg kunne bruke. Jeg ser meg rundt, syntes jeg hørte en lyd. Har alltid vært litt redd for mørket, og liker dårlig og ikke kunne se noe. Jeg ser meg enda noen ganger rundt, og bestemmer meg fort for å sette meg inn i bilen. Jeg er rask med å lukke døren og puster ut. Desperat prøver jeg å starte bilen igjen, men ikke noe tegn til liv i det jeg vrir om tenningen. Jeg slår hendene på rattet og banner, høyere denne gangen, kjenner hjertet banker litt fortere nå som det går opp for meg at jeg er virkelig helt alene midt i ingenmannsland. Prøver å kontrollere den følelsen det gir meg, konsentrerer meg om pusten. Rolig, puste ut og inn. Må jeg virkelig overnatte her? Alle mulige tanker raser gjennom hodet…
Jeg fisker fram i-poden min, plugger den i ørene mine… prøver å roe meg ned med musikken. Det var bedre. Jeg titter ut av vinduene, men det er fortsatt mørkt der ute. Jeg kjenner at jeg er roligere nå. Det må da gå dette også.
Plutselig ser jeg et lys i speilet. Jeg river opp døra, hopper ut og veiver med armene. Bilen slår ned farten, og stopper et lite stykke lenger borte. Lysene blender meg. Personen i bilen har visst ikke tenkt å skru dem ned. Jeg blir stående litt i villrede, skygger for øynene. Jeg kan fortsatt ikke se noe, hvem som sitter inni bilen. Jeg roper høyt; «vær så snill og hjelp meg! Bilen min vil ikke starte!» Det er ingen reaksjon. Jeg roper enda en gang; «Vær så snill og hjelp meg!» Jeg irriterer meg over lyset som er så sterkt. Jeg vurderer om jeg skal gå bort til bilen eller om jeg skal snu og løpe inn i min bil. Jeg tar tre-fire steg mot bilen… men jeg ombestemmer meg, og bråsnur. I det jeg tar tak i bildøra mi, er det noen som tar tak i armene mine bakfra, fortsatt i dette sterke lyset. Jeg blir grepet av panikk, klarer ikke vri på meg nok til å se hvem som holder meg fast. En stemme hvisker lavt men bestemt i øret mitt; «Jeg skal hjelpe deg jeg…» Jeg er så panikkslagen at jeg ikke får fram et ord, prøver å skrike, men ikke en lyd kommer ut over leppene mine. Armene mine blir holdt som i en skrustikke, og den andre hånda holder plutselig over munnen min…
Jeg stivner helt. 1000 ting flagrer gjennom hodet mitt. Syke ting, redselsfulle ting, som man bare har hørt om… Hva er det som skal skje? Han drar meg bortetter veien mot bilen sin. For noen sterke hender og armer han har, tenker jeg plutselig. Aldri kjent sånn styrke. Men jeg vet det ikke nytter å gjøre motstand, i hvertfall ikke nå. «Bare oppfør deg skikkelig du»- hvisker han i øret mitt, som om han vet at jeg vil gjøre motstand.
Han lukter maskulint, en lukt som pirrer, samtidig som den skremmer. «Vær helt stille»- hvisker han i øret mitt, imens han tar bort hånda for munnen. Et gisp slipper ut av meg. Han holder fortsatt hendene mine godt fast, men jeg hører han finner noe. Plutselig får jeg noe rundt hendene mine. Noe som binder dem stramt sammen, jeg prøver fortvilt å kjenne. Prøver å dra hendene vekk, men de sitter helt fast. Jeg får også noe over øynene og da slipper et lite skrik over leppene mine. «jeg sa du skulle være stille!» bjeffer han i øret mitt, og stapper noe i munnen min. Jeg kjenner det er noe av stoff og det smaker ikke godt. Jeg strever med å puste, må konsentrere meg om å puste rolig gjennom nesa, men det er slett ikke enkelt. «Hva skjer nå?» Sier den lille redde stemmen inni meg…
«Om du er snill, skal jeg ta den ut etterpå» hvisker han. Munnen min blir tørr, jeg kjenner leppene mine stramme om stoffbiten og kjeven stramme seg, av ubehag. Jeg tør ikke komme med en lyd. Han tar noe rundt beina mine også, nå kan jeg så vidt røre dem. Så løfter han meg inn i bilen sin og nynner lavt. Han stryker meg på håret og hvisker «dette skal gå så fint, du er så flink»
Med ett skvetter jeg litt… pusten min er litt roligere, og jeg tar meg i å tenke at dette er jo både skummelt og litt spennende… Kan man tenke det? Det må jo være sykt… ingen tenker vel sånn. Men allikevel kommer disse tankene… Jeg kjenner en følelse i meg som jeg ikke har kjent før. Utrolig redd, men samtidig så kjenner jeg en pirrende følelse, som starter nederst i magen.
Jeg sitter slik i min egen verden imens jeg hører at bilen kjører. Jeg kjenner en hånd på låret, som sikkert og trygt plasserer seg der… jeg grøsser litt av berøringen, og av mine egne tanker. Disse hendene… sier tankene mine.
Plutselig stopper bilen. Jeg aner ikke hvor vi er, eller hva som skal skje nå… Jeg hører han går ut, og smeller døra igjen. Døra på min side går opp og armene hans løfter meg opp til seg og bærer meg. «Sånn,» hvisker han i øret mitt. Jeg synes denne stemmen er skremmende, men samtidig er det noe ved den som ber meg roe meg helt ned.
Jeg prøver å høre hvor vi er… men det er helt stille. Bare en svak bris mot huden. Jeg skjønner ikke. Så setter han meg ned. Jeg fryser litt. Natteluften er veldig kjølig. Jeg hører en dør som åpnes. Jeg kjenner en lukt som minner om gress, og litt innestengt. Det er noe kjent med den lukten.
Jeg kjenner plutselig igjen lukten… minner fra barndommen… Da jeg var liten og hjalp til med å få inn høy om sommeren. Jeg er på en låve. Han geleider meg framover.. Jeg ser jo ikke noe, så er redd for å snuble. «Bare følg mine bevegelser så går det bra,» hvisker han i øret mitt, like bestemt som om han nå også vet hva jeg tenker. Den følelsen som nå brer seg i kroppen min er vel langt fra slik mange andre ville ha reagert. Ja, jeg er redd, kjemperedd, men jeg kjenner lysten bre seg. Stemmen hans, hendene. Det og ikke kunne se, snakke, eller ta meg for. Det å bli fratatt alt unntatt lukt og hørsel. Det får meg til å føle meg så liten og han så stor, og full av makt. Jeg banner inni meg… kjenner jeg blir fuktig mellom beina… Denne lukten, som gir så gode minner, gjør at følelsen bare blir forsterket. Jeg håper ikke han skal merke dette.
Han stopper. Vrir meg rundt, inn mot veggen. «Nå skal jeg bare sette på noe annet på deg, og få deg ut av disse,» hvisker han inn i øret mitt… Igjen denne mørke, men betryggende stemmen. Jeg hører han klipper av det som var rundt hendende mine, imens han masserer håndleddene mine lett. Så løfter han hendene mine i været og ber meg stå slik, med armene litt ut til siden. Jeg kjenner noe mykt omslutte håndleddene, og setter meg fast. Han setter beina mine fast også, som med en kjærlig bevegelse holder han rundt anklene. Slik står jeg da, med armene opp, og beina lett spredt. På denne låven, sammen med ham. Jeg kjenner jeg er mer enn fuktig mellom beina mine. Jeg ber en stille bønn om at det ikke må renne ned. Kjolen min har sklidd helt opp på hoftene kjenner jeg, så nå vet jeg at beina og strømpene vises. Den lille stringtrusen jeg har på skjuler nok ikke så mye.

Det er helt stille i rommet, men jeg kan føle øynene hans på meg. Det er som om jeg kan kjenne øynene hans brenne seg inn i huden min, nøye undersøke hva han har foran seg. Så kjenner jeg plutselig hånda hans igjen, som stryker meg nedover armen, så over på magen, bakover på ryggen. Så dytter han meg inntil seg, jeg kjenner at det strammer seg rundt hender og bein. «Jeg skal nyte dette», hvisker han. Jeg skvetter… Lysten brer seg utover i kroppen min, og jeg skjelver. Jeg kjenner at han har en fast og sterk kropp også, så klart det må være slik med slike sterke armer. Hånda hans går nedover hoften og mot låret… Så hardt og fast mot den våte musa mi.
«Hva har vi her?» brummer han i øret mitt. «Er du søkkvåt, uten at jeg har gitt deg lov å være det?», han klemmer til, hardt og brutalt. Jeg klynker, og rykker til… så følsomt! Nå ønsker jeg meg vekk, men samtidig vil jeg være her… hos ham. Jeg vet jo hva han vil, men samtidig så vet jeg ikke hva. Plutselig kjenner jeg en pust mot musa mi. Varm pust, og så en munn, og en tunge som krevende slikker meg. Kjenner at klitten blir skikkelig hard. Jeg stønner, fortsatt med tøystykket i munnen. Aldri har denne følelsen vært sterkere enn akkurat nå… Jeg har hatt mine menn, ja til og med damer, men aldri har det vært slik. Helt forsvarsløs henger jeg der i hans makt. Jeg kjenner at orgasmen nærmer seg, beina mine skjelver skikkelig. Han må ha kjent det, for han stopper og sier lavt; «Ikke enda, lille tøs, ikke enda».
Så kjenner jeg noe kaldt og hardt mot huden min… Jeg skvetter skikkelig til… Kjenner hjertet slå dobbelt. Jeg hører noe skjære gjennom stoffet i kjolen min. Han klipper av meg kjolen, blotter brystene mine. Nå er det bare strømper, string og sko igjen. Hendene hans kjærtegner brystene mine, før jeg kjenner en sviende smerte i det han slår til dem, først den ene så den andre hardere for hver gang. Jeg klynker men kjenner kåtheten sprenge på. Han stopper, og hvisker i øret mitt «Flink pike,» og fjerner tøyet jeg har i munnen. Jeg trekker pusten godt inn gjennom munnen og fyller lungene… For en befrielse. «Men skriker du, kommer den inn igjen» brummer han bestemt.
Jeg kjenner en glede over å ha gjort noe bra, og få bekreftelse av ham og har ingen intensjoner om å skrike i det hele tatt… Han gir meg litt vann, og jeg mumler et takk. Kroppen min sitrer.. Jeg har så lyst på ham.. Han har gjort meg så kåt.. Hele situasjonen har gjort meg så kåt… Men jeg kan ikke si noe. Han bestemmer her, det vet jeg bare.
Denne makten han har tenner meg sånn… Og det å føle seg så liten som jeg gjør nå… Vite at jeg står her nesten naken, og bare venter på hva han skal gjøre. Altoppslukende tanker, og kåthet. Han river i stykker stringen, og sier at den trenger jeg ikke. Samtidig hører jeg at han holder på med noe på siden av meg. Jeg er full av forventning. En hånd kommer undersøkende opp mellom beina mine og kjenner at det fortsatt renner av meg. «Mmm,» slipper det ut av munnen hans. «Denne skal du ha inni deg», sier han, og dytter noe inn mellom leppene mine. Jeg gisper, d er kaldt. Kaldt og hardt. Og jeg er så varm og våt. «Det er en glassdildo» hvisker han i øret mitt. Og den skal jeg knulle deg med. Han øker takten med de sterke hendene sine. Jeg kjenner den harde kalde glassdildoen tar meg opp mot orgasmen, og så stopper han igjen. Frustrasjonen slår gjennom meg. «Ikke enda, tøs! Det er jeg som bestemmer». Jeg skjelver i hele meg, jeg har lyst å skrike ut… For f… ta meg da!!!!
Det blir stille. Jeg føler han bare står og venter og ser på meg. Jeg kjenner pusten roer seg. Men jeg klarer ikke være stille… «ikke lek mer med meg, ta meg!» roper jeg.
«Hva sa du?» hveser han i øret mitt, imens han tviholder på armene mine.
«Vær så snill…» sier jeg.
«jeg skal gi deg snill jeg. Sa du skulle være stille!» Han dytter noe inn i munnen min, det kjennes ut som det skal sprenges… Det festes noe bak hodet mitt. «Sånn, nå kan du ikke skrike, eller si noe som helst, akkurat som jeg lovte deg…» Jeg føler meg fratatt et privilegium som jeg så gjerne vil ha. Nå må jeg ta konsekvensene for at jeg ikke var stille. Kjenner en liten tåre komme i øyekroken, renner stille ned. Det er så vondt å puste.
Plutselig kjenner jeg noe annet som stikker i huden… «jeg skal bare feste disse på deg, din tøs du er» hvisker han bestemt i øret mitt. Jeg kjenner at noe blir satt på niplene, og rundt brystene. Det svir, det klemmer, men samtidig så liker jeg denne smerten som blir påført meg. Det tenner meg enda mer. «Tror noen må settes her også», sier han, og setter noen på leppene mine. En finger glir mellom leppene. Jeg er så kåt nå…
Så blir det stille. Jeg henger der, og kjenner hva de gjør med meg… Det blir numment, men det kjennes for det. Jeg vet ikke hvor lenge jeg står der, men plutselig fjerner ham dem, en etter en, sakte. Jeg kjenner blodet pumpe og følelsen kommer tilbake. «Nå skal du ha denne» sier han, og kjører hardt og brutalt en stor ting imellom beina mine. Jeg slipper et stønn ut. Jeg kjenner det er en vibrator og den vibrerer så herlig inni meg.
Samtidig smører han noe med hånda bak på mitt andre hull. «Nå skal du få noe her også, og kjenne hvordan det er å ha to inni deg», hvisker han i øret mitt. Jeg blir nesten fra meg av forventning samtidig som jeg krymper meg litt, for det er jo så trangt der bak. Jeg kjenner noe bli presset mot ringen og denne er ikke liten heller… Jeg må seriøst bite i det jeg har i munnen, og puste rolig. Sakte med sikkert blir en annen vibrator dyttet inn i meg bak, den smetter på plass. For en sprengende følelse det er. Det er ikke behagelig med en gang, men sakte venner kroppen seg til det og saftene bare renner ut av meg. Jeg rister, og skjelver, og stønner lavt. Han skrur opp intensiteten på vibbene, og knar meg samtidig på brystene. Jeg kjenner at jeg ikke kan holde noe tilbake, nå kommer jeg til å komme, samme hva. «Nå skal du få komme, din frekke tøs» hvisker han bestemt i øret mitt. Aldri har det bygd seg opp på denne måten. Jeg skal få slippe ut alt.
Jeg kjenner orgasmen komme, omslutter meg, intenst og voldsomt, som aldri før… Jeg kjenner noe sprenger seg ut av meg. Jeg spruter utover gulvet idet orgasmen kommer, jeg skriker det jeg kan selv om munnen er full. Kroppen trekker seg sammen i krampetrekninger, beina knekker under meg og jeg blir hengende i armene. Svetten renner over kroppen min.
«Sånn ja! Flinke horetøs du er!» sier stemmen i øret mitt, med stolthet. Hele kroppen min rister. Rister og skjelver. Han løfter hodet mitt, holder det fast og sier med den faste bestemte stemmen sin; «Nå har jeg hjulpet deg. Nå kan du reise hjem igjen.»
Han løsner meg, tar meg ned, løfter meg opp og bærer meg inn i bilen sin igjen.
Han kjører meg til bilen min, der jeg skjelvende blir forlatt i førersetet. Jeg ser bilen forsvinne bak meg, og solen som lyser over åskammen. Jeg går ut av bilen, åpner panseret og setter på tennplugghetten igjen. Bilen starter lett som bare det. Smilende kjører jeg avgårde. Aldri skal jeg glemme dette…