Av jord skal du gjenoppstå

Denne novellen er vist 15521 ganger.

Som ung var Rasmus Rytter slank, vennlig, snill og flegmatisk. Etter hvert ble han en stram egoist. En type som tenkte på seg selv først, dernest seg selv, enda en gang seg selv. Lengre tankebaner hadde han ikke. Det forundret fru Kirsti at han ikke klarte å holde seg slank, han som var så selvopptatt. Men fruen glemte alt da de sluttet å ære og elske hverandre. Hun fikk nye venner blant portvinsflaskene. Etter et defokusert tiår sa fruens lever takk for seg, hun døde som en biomasse av porselen, portvin og et ødelagt indre.

 

Rasmus fortsatte sin rakettfart i livets venstre fil, drevet av et brennstoff som het whisky, sigarer og kjønnssafter fra alle mulige og umulige kvinner. Inklusive Unn. Gud vet hva de så i ham, og da er vi to. Jeg vet nemlig at de så penger, makt og en lommebok så tykk at den lagde bul utenpå jakken. I og for seg litt av en bedrift, for hylsteret til Rasmus hadde mange store kurver. Men så hentet skjebnen ham. Han var ikke bare død-aktig, han var virkelig og ordentlig død. Selv nå, noen år etter, fryder jeg meg like mye.

 

Derfor satt single Unn og single jeg på Herregårdskroa og strammet oss opp på noen glass musserende. Begravelsen var klokken tre, vi måtte komme i form til å hykle. Unn hadde grått et par tårer av ren glede, det gikk bra med henne nå; Leilighet på Oslo vest, godt betalt prosjektleder, ingen barn, nei vel, men et ryddig liv. Da hun satte kursen mot toalettet pekte minst ti andre maskuline neser i samme retning, for Unn var flott. Brunstekt, høy og tynn, på grensen til anorektisk, sydlandsk utseende, lekker sort kjole og sko med stiletthæler. Håret kort, klippet i en slags skråprofil langs hodet. Nesen søt og liten, kinnbena høye. Små pupper, de så ikke ferdig utvokste ut, men jeg vet hvordan de er. Ferdig formet. For Unn nærmet seg førti, samme som jeg, og vi planla begge å holde ut lenger enn Rasmus.

 

Nå dumpet hun ned på stolen vis á vis og spanderte et smil og et kompisblikk. Ja, vi var eks’er og gamle «buddies». Smilte tilbake, og registrerte at enda en kjoleknapp hadde åpnet seg. Lekker. Nei, kanskje feil ord, hva med «lekkervakker»? Prøvde å finne på noe å si, vi nærmet oss siste møte med Rasmus Rytter. «Jeg hatet ham av et godt hjerte», var min oppsummering, mens Unn sa at hun hatet ham med alle kroppsdeler. Og likevel hadde hun kopulert med fyren. Nå fiklet hun med mobiltelefonen uten å få til det hun ville. Kunne jeg vise henne hvordan man slo av lyden? Gikk rundt bordet og sto bak henne mens menyen i displayet spratt opp. Pekte og forklarte. Herlig parfyme. «Du lukter som et nydelig pattedyr», sa jeg, «snuse»?

 

«Kom med snabelen».

 

Nesevingene mot halsen hennes, lite kompiskyss på kjøpet, blikket opp mot displayet igjen, og sånn skulle hun dempe lyden. Hørte jeg et gisp, pustet hun tyngre? Men dér kom en hvit frakk som kvekket at drosjen var kommet.

 

Jeg kan ikke nok om fraser til å gjengi seansen inne i kirken. Satt med et traurig fjes som minnet om superlim og ønsket meg hjem til ensomheten. Unn ved siden av, klemte hånden hennes av og til. Hun snufset kledelig tre ganger. Det er en kunst å snufse på riktig sted, et surrogat for sørgetårer.

 

Man skulle jo tro at en fyr som Rasmus burde strøs i løs vekt i en urne, men de to barna han hadde jokket fram ville bevare reisverket hans for ettertiden. Verden er rar og overtroisk. Og derfor sto mange mennesker i tett ring under jordpåkastelsen, som om de ville sjekke at kisten var solid og hullet dypt nok. Unn foran meg, nesten like høy, jeg måtte strekke meg på tå for å se salig Rasmus’ siste heistur, sex, nei unnskyld, seks fot ned til den evige underetasjen. Må ha vært noe løs muld under gresset, for plutselig tippet jeg framover og dro med meg Unn, vi var på vei mot hullet! Fikk slengt oss tilbake, og min første tanke var at Rasmus fortsatt eide en magnetisme som tiltrakk mennesker; Nå ville han ha oss i kjelleren til et siste dunkelt whiskyparty. Bare de nærmeste la merke til bevegelsen, Torstein var én av dem, og jeg så hva han tenkte på. Vi tenkte likt, nemlig at Rasmus gjerne ville hatt hele bølingen nede i Hades. Kvinnene skulle han ha knullet én etter én. Og dét var kanskje overkommelig, også i den tilstanden han befant seg i nå, for hans corpus delicti var preget av ekstrem fitte-tourette så lenge det var liv laga. Og antagelig etterpå, hvem vet?

 

Finnes ikke meteorologisk rettferdighet i verden. Da snille Jonas døde høljet regnet ned, og begravelsesfølget så ut som pingviner i bakrus. Men i dag? Strålende solskinn, sikkert tjuefem grader, og jeg orket ikke tanken på mer om Rasmus og øl og snitter. Grep de pårørendes fjollete hender, brummet «kondolerer» og ville si adjø til Unn. Kirkegården var stor, hvorfor ikke gå en tur og sjekke om de klarte å holde gravene forsvarlig lukket? Man kan aldri være sikker. Men Unn grep tak i meg, hun snublet litt i farten. Armen min om livet hennes som støtte, og kunne hun spasere med meg? Ja da.

 

Stor kirkegård, vakker, stille. Vi fjernet oss fra de andre og gikk inn i lyset. Tenkte at solstrålene på oss var en fortjent symbolikk, mens Unn begynte å gi lyd fra seg; «Jeg hater at jeg lå med ham, jeg ble utnyttet og har omtrent ikke sett på en mann siden».

 

«Har du ikke fått pikk siden du ble tatt av Rasmus? Si meg, er du blitt sprø»?

 

Hun ble ikke sjokkert. Vi er begge rollinger fra Oslo vest, alle dialoger foregår uten omsvøp. Nå ble vi dekket inn av noen bjerketrær og en ganske høy hekk, og jeg hørte henne svare «nei, ikke sprø, kanskje litt ødelagt».

 

«Klem? Stor klem», ropte jeg, mens jeg stanset og trakk henne inntil meg. Kunne kjenne bryster, mave, hofter, lår, tett inntil. Ja, hun var som Johan Borgens «tante Klara», altså som «en tysk grammatikk, der ingen uregelmessige verb kan merkes på utsiden». Nå kjente jeg et kinn, det var blitt vått, Unn begynte å gråte. Fram med lommetørkleet, holdt henne rundt hoftene, hvisket «vær flink nå, lille Unn» og klarte å redde mascaraen mens jeg fortsatte vår gamle lek; «Unn Unn…kosemunn»?

 

Mmmm. Unn kosemunn møtte min munn. Møtte veldig.

 

Solstrålene fortsatt over oss, skjønn dame i sort kjole, markert krek i sort dress, klynget oss inntil hverandre, kysset. Begynte å stryke henne over ryggen, over baken. Buksene føltes trange sånn omtrent midt på. «Men», snufset Unn, «når fikk du fitte sist? Du virker jo helt utsultet? Hva slags konsentrasjonsleir kommer du fra»?

 

«Det er for å muntre opp deg», sukket jeg tilbake, «i dag trenger du en oppstandelse du ikke blir redd for».

 

Kjente at hodet hennes roterte, hun scannet landskapet. I neste øyeblikk ble jeg dratt mot et lite treskur så fort klakkene hennes kunne tåle det. Døren åpen, vi smatt inn, den kunne låses fra innsiden. Fornuften smatt ut mellom glisne bordplanker, instinktene overtok. Unn rev og slett i jakken min, mens jeg åpnet knappene hennes og dro kjolen av. Deilige Unn kosemunn, og snart var jeg kvitt pingvinhylsteret. Mens vi kysset som besatte la jeg merke til plastsekkene; I dobbel bredde og lengde, inn mot en vegg. Jord, eller hva som helst, som om Gud ville bøte på Rasmus’ synder ved å tilby oss et leie i herberget. Av jord er du kommet! Og Unn i tanga, den reiste bort på ekspressbillett, skoene beholdt vi på og BH brukte hun ikke. Hodet inn mot veggen, meg på knærne over, lepper mot lepper, tunge møtte tunge. «Deilige Unn kosemunn», ropte jeg på et utpust, «la oss elske og gi faen i alt»!

 

Hørte bare «åh» og «mmmm» mens fingrene strøk over de bitte små brystene, de knoppet seg og var steinharde. Hun sugde seg fast i munnen min, mens jeg, vaklende på to knær, lot venstre hånd stryke videre. En flat mave, ikke annet å vente, og fremad marsj! Dér kunne jeg kjenne den deilige barberte fitta som jeg alltid hadde kalt Unn ekstrakosemunn! Den var sulten, hun spaltet seg, kliss våt langs kjønnsleppene og utover på siden. Ja, nedover lårene også. Ble hun kåt av begravelser? Jaja, i hvert fall ikke av Rasmus!

 

«Elske elske, elske nå»! Unn med hviskeleken, som i gamle dager.

 

«Gi meg litt å slikke på»! Jeg var helt med på notene.

 

Tok med meg nesen og munnen og tungen og reiste over puppene og maven og ned til ekstrakosemunnen. Unn i makro! Med øynene kunne jeg formelig se at porene i huden sitret, og tungen fant spalten hennes. Hun smakte like nydelig som hun alltid har gjort! Lårene begynte å skjelve, og disse rare tynne armene tok grepet på begge sider av hodet mitt og presset meg ned. Tungen ut, fram og tilbake over klitten hennes, av og til en avstikker ned til rumpa. «Å Halfdan», ropte Unn, «jeg er så utsultet og kåt, jeg kan ikke hooooooooolde! Ååååååh, hjelp»!

 

Mens jeg brukte tungen og romernesen, ja hele ansiktet i én bevegelse, begynte Unn med munn og ekstrakosemunn å vibrere under meg. Jeg kunne føle skjelvingen forplante seg fra tappen via kjønnsleppene. Lårene ristet, føttene spratt i været, jeg holdt utsiden av lårene i et jerngrep og fortsatte hodebevegelsen. Så rart og høylytt, hun skrek i serie! Skrikene falt liksom inn i rytmikken fra min bevegelse, jeg hørte «åååhhhh» i tre fjerdedels takt mens tungen og ansiktet sveipet over tappen i magiske Unn ekstrakosemunn. La nesten ikke merke til det selv, men nå kjørte jeg tre fingre rett inn i hulen hennes samtidig. Inn, opp, mykt framover! Skrikene økte til et crescendo og hun ble en del av kirkegårdens vanningsanlegg som bare var for meg, ikke Rasmus! Hevn!

 

Roet meg ned. Roet henne ned. Krabbet oppover langs kroppen hennes, litt på siden, og lot venstre hånd bli igjen i nærheten av sentrum. «Halfdan koseklump», hvisket hun, «bruk startmotoren litt forsiktig, for jeg må få elske også»!

 

«Trenger du dét nå da»?

 

«Minst like mye som, åhhh du….som deg»!

 

Tenningsnøkkelen hennes var følsom, men helt i orden. Snart kunne jeg øke trykket med hånden og kjenne at tappen vokste med rakettfart. Rasmus ville vært misunnelig! Kanskje alle veier fører til Rom, men jeg skulle ikke dit. Visste hvilken vei jeg skulle. Nå gled jeg inn i henne mens hun hvisket at «du er deilig fortsatt», og jeg kjente at det kom til å gå for meg altfor fort. «Snille Unn, ta litt på deg selv», peste jeg fram, mens jeg forminsket bevegelsene til halvveis ut, halvveis inn. Støttet meg opp på begge armene, prøvde å holde tilbake trykket, hun begynte å leke selv. Hun gned seg over klitten og rundt resten av ekstrakosemunnen. Snart hørte jeg «kom igjen, deiligklumpen, nååååååå blir det voldsomt»!

 

Jeg økte farten og kjente Unns skjelvetokter igjen. Bare å slippe seg løs. Ikke et øyeblikk tenkte jeg på de tynne veggene i det jævla skuret, jeg ropte «ååååhhhhh, kosemunn» som i gamle dager og kjente spruten stå inn i henne mens alt rykket og ristet og flyturen begynte. Tror hun kom like etter meg, men vi skrek i hvert fall synkront til vi ble hese. Hørte det liksom langt borte fra. Og det sluttet ikke, akkurat som hvis jeg skulle ha stukket fingrene i et støpsel og holdt dem der; Denne intense strømmen! Underveis forsvant to fingre inn i rumpa hennes, da illskrek hun, og lårene beveget seg i spasmer. Kjente en ny sprut, og plutselig klinte hun stiletthælene hardt ned i jordsekkene! Plasten sprakk og jordsputen sto opp som av et vakuum; Over to hofter og fire skjelvende ben!

 

Datt sammen begge to.

 

Det gikk en liten evighet før Unn lente hodet litt over mot høyre og løftet overkroppen. Jeg vred på hodet samtidig. Vi var dekket av jord fra livet og til tærne, ja, ikke bare jeg, begge to! Nå hørte jeg de første trillene hennes, og snart vred vi oss i latter, akkurat som i gamle dager!

 

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli», hikstet jeg, mens ekstrakosemunnen strammet rundt pikken i små lykkelige spasmer. Og den andre kosemunnen leverte dagens punchline, typisk henne, typisk Unn; «Og av jord skal du gjenoppstå»!

 

Og vi visste begge at Rasmus’ «siste party» hadde gjenoppstått oss begge to. Selv om han sikkert ikke ville ha likt det.

Legg igjen en kommentar