Denne novellen er vist 28816 ganger.
Kim var en av kameratene til storebroren min. Han hadde liksom alltid vært der som fast inventar på storebror sitt rom. Stillferdig og høflig som han oppførte seg syntes foreldrene mine det var greit at han ofte kom på besøk. Jeg var som regel opptatt med mine egne greier og tenkte knapt over at han var der. Nå er vi i slutten av tjueårene alle tre og her jeg står i døråpningen med alle sanser rettet mot Kim kan jeg ikke fatte at dette er gutten som snek rundt der hjemme som en skygge i alle disse årene. Kim har vokst opp til å bli noe av det vakreste Gud har skapt etter min mening. Noe av det snilleste også.
Da jeg ringte storebroren min og spurte om han kjente noen som kunne hjelpe meg å pusse opp huset jeg hadde kjøpt meg satt Kim der i bakgrunnen.
– Jeg kan fikse det, sa han. Jeg kjente ikke igjen den mørke stemmen med en gang, jeg hadde bodd utenlands og ikke sett ham på årevis. De snakket lavt sammen og lo.
– Kim sier han kan fikse alt til en rimelig pris, sa broren min. Vent litt så skal du få snakke med ham.
Var det allerede der i telefonen at jeg ble betatt av ham? Den mørke, rolige stemmen tilhørte en voksen mann, jeg greide ikke koble den med den magre guttungen jeg husket ham som. Han spurte meg om hva jeg trengte hjelp til, jeg fortalte om gammelt elektrisk anlegg, et kjøkken moden for skraphaugen og taket der vannet dryppet inn. Uten å skryte fortalte Kim at han hadde opptil flere fagbrev for å utføre disse jobbene, blant annet var han elektriker. Jeg tok meg selv i å lytte mer til stemmen hans enn det han sa. Jeg kunne godt ha hørt ham snakke om de ulike sorter takstein som er i handelen resten av kvelden. Han virket så forandret og jeg begynte å tegne meg et nytt bilde av Kim i hodet. Jeg så han for meg som ganske veltrent etter alt det fysiske arbeidet han hadde drevet med. Jeg kunne bare huske at han satt og spilte Game Boy. Dette var en ganske annen Kim. Høy var han sikkert blitt…og mørk…eller lys? Det kunne jeg ikke huske.
– Da har vi en avtale? sa Kim.
– Eh…ja, så klart, kvitret jeg uten å ane hva jeg hadde svart på.
Jeg var som følger av mine vandrende tanker under telefonsamtalen overhodet ikke forberedt da Kim banket på. Det var en varm kveld sent i august, sommeren nektet å slippe sitt hete grep om oss. Jeg åpnet og utenfor stod den kjekkeste mannen jeg hadde sett på lenge. Høy og bredskuldret med kortklipt mørkeblondt hår og disse øynene…Øynene til Kim skulle forfølge meg overalt de neste ukene. Han rakte fram hånden, jeg tok den og kjente det kile gjennom kroppen. Hendene til Kim…de vakre, varme sterke og nyttige hendene jeg i smug skulle betrakte i timevis. Hendene jeg drømte om når jeg sov eller halvsov, da gjorde de alt mulig med meg. Snart skulle jeg skamme meg hver gang han så på meg, som om han var tankeleser, skamme meg over hvordan jeg ikke kunne la være å kle av ham i tankene. Lirke hendene inn under den slitte flanellsskjorten, la dem gli over huden hans i det fuktige augustmørket. Jeg kjente musklene og senene hans mot håndflatene. Svetten og hjertebankene, jeg kunne smake ham, salt, jeg kysset ham i tankene. Kysset ham i det vesle søkket i nakken der håret gikk fra mørkeblondt til hvitt, kysset den glatte pannen hans. Jeg lukket de vakre øynene med kyss, kjente øyevippene som kilte mot leppene. Jeg kysset munnen hans, den smale, rette munnen. Alvorlig var den, men av og til smilte Kim og noe ble vakkert inne i meg. Noe ble varmt inne i meg av å ha Kim i nærheten, jeg følte ting jeg hadde sluttet å håpe på for lenge siden.
Kim begynte med taket. Jeg solte meg ute i hagen og betraktet ham i smug. Solen stekte, han arbeidet kun iført olabukser og arbeidssko. Jeg så ham klatre ned stigen lett og spenstig uten tanke for den for meg så svimlende høyden. Han grep en halvliters colaflaske og fylte den med vann under hagekrana. Vannet lot han renne over hår og ansikt mens han bøyde hodet mot solen. Han ristet på hodet som en våt hund, strakk seg og smilte et av disse sjeldne smilene ut i luften. Kim hadde en tøff oppvekst med mye bråk hjemme, fortalte broren min. Derfor var han så ofte hos oss. Jeg sa jeg husket ham tynn som en strek, broren min sa han hadde trent vekter siden han var tretten. På det nedlagte helsestudiet ved jernbanen, alene kveld etter kveld. Kim som løfter vekter, for å bli sterkere enn faren sin. Kim som drar til oss for å få ordentlig mat. Kim som løper milevis i skogen for å slippe å dra hjem.
-Kim har aldri slått noen, sa broren min. Han kunne drept de fleste med bare hendene, ikke minst den fæle gamle faren hans, men han ordnet den saken selv. Faren til Kim skjøt seg da Kim og broren min var tjue år. Jeg gikk på skole på New Zealand og var forelsket i en lokal surfer. Eller, jeg var nok bare ganske betatt. Det hadde vært noen gutter gjennom åra, noen flørter, noen korte forhold. Jeg hadde ikke vært ordentlig forelsket på mange år, det visste jeg, for jeg var det nå. Håpløst og ordentlig forelsket i Kim.
Hvordan nærmet man seg en mann som Kim? Det tenkte jeg på mens jeg halvveis nøt, halvveis pintes av synet av vannet som vasket over brystet hans og videre nedover magen og lagde mørke flekker i jeansstoffet. Jeg ville være det vannet, jeg ville la tungen min slikke over de veiene vannet lagde, jeg ville smake huden hans. Jeg ville bite i stykker jeansen med tennene for å kjenne det som var under mot ganen om så bare for en eneste gang. Samtidig ville jeg solgt sjelen min for å få vite noe sant om hvem han var, hva han tenkte, hva han håpet på. Hvem han var når han satte seg inn i pickupen og kjørte de tre kilometerne hjem til sitt eget hus for å forsøke sove i tropevarmen.
Selv lå jeg naken på sengen og kikket ut på månen der den hang gul og tung over åsen. Jeg ønsket meg et lite vinddrag i luften. Jeg sukket og vred meg over på magen mens jeg fantaserte om iskaldt vann og å ligge ute ved sjøen. Jeg skulle hatt en vifte her i det minste…og Kim. Jeg lukket øynene og så ham for meg igjen der han dynket seg i vann, jeg kjente tyngden av hodet hans mot brystet og det korte, våte håret som kilte mot huden. Jeg stønnet frem navnet hans idet jeg kom, badet i svette.
Kim hadde gått løs på kjøkkenet. Jeg satt ute i hagen og lot som om jeg leste en bok. Jeg følte meg overflødig inne, Kim hadde ristet på hodet og smilt når jeg spurte om han trengte hjelp. Jeg tenkte at han kanskje likte å være i fred når han arbeidet. At han ikke ville ha meg hengende rundt, at jeg fortsatt bare var den uinteressante lillesøsteren til kameraten hans. Det bråkte, Kim rev kjøkkeninnredningen ned fra veggene. Alt skulle hives. Plutselig ble det stille. Jeg fikk en innskytelse og løp inn på kjøkkenet. Der stod Kim i bar overkropp med t-skjorten tullet rundt armen. Den var mørk av blod.
– Herregud, går det bra, Kim?
– Var litt uheldig bare…
Han smilte skjevt, men jeg kunne se hvor vondt det gjorde.
– La meg se på det.
Før han rakk å protestere hadde jeg viklet vekk t-skjorten og tatt skaden i betraktning. En lang flenge gikk fra albuen til og nesten ned til håndleddet. Jeg dro han med ut på badet og vasket vekk blodet med Pyrisept. Å være nær ham, å ha en gyldig grunn til å ta på ham fikk det til å svimle for meg mer enn synet av alt blodet gjorde. Selve flengen viste seg å ikke være så ille som jeg først trodde.
– Må det syes, tror du?
Kim kikket skrått ned på meg. Jeg kjente jeg ble varm i ansiktet, jeg hadde tatt kontroll over situasjonen og nå ventet han at jeg visste hva som skulle gjøres. Men jeg er ingen sykepleier for ikke å snakke om lege, selv om jeg gjerne skulle vært det akkurat da for Kim sin skyld. Jeg hadde ennå ikke sluppet tak i armen hans. Fornemmelsen av den varme huden sang i hele meg, jeg tok på Kim, jeg holdt i ham, han så på meg, jeg hadde blodet hans på singleten og jeg ville at stunden bare skulle vare og vare. Men det kunne den jo selvsagt ikke.
– Jeg kjører deg til legevakten, sa jeg.
– Ok, sa Kim, som du vil.
Jeg ventet utenfor mens legen stripset såret. Kim var glad han slapp å sy men beklaget at han måtte ta kvelden. Det var jo mer jobb å gjøre.
– Bli med å ta noen øl da, sa jeg. Jeg har en sixpack i kjøleskapet.
Kim hadde en annen form for sixpack det var ikke sikkert han drakk øl engang med den kroppen. Jeg kjente at hjertet slo hardt, hvor tok jeg motet fra? Det gikk noen lange sekunder før Kim svarte.
– Ja, det kan jeg vel, sa han.
Det jublet inne i meg.
Vi hadde sprettet hver vår kalde øl og satt oss i sofaen på verandaen. Sola var i ferd med å gå ned og malte gylne striper over gulvflisene. Jeg hadde funnet frem et album med bilder fra barndommen. Kim hadde satt seg tett inntil meg for å se. I det han lente seg over for å ta et blurry bilde fra en skolefest i nærmere øyesyn kom det jeanskledde benet hans inntil det bare låret mitt og han flyttet seg ikke vekk igjen. Vi kikket på bildene og lo av de håpløse klærne og frisyrene fra 80 og 90-tallet. Jeg lo mest, følte jeg, jeg lo av lykke over å få være så nære mannen jeg var forelsket i. Kim luktet en forførende blanding av aftershave og øl, han luktet mann, og varmen fra kroppen hans gjorde at jeg ikke frøs selv om solen etter hvert sank bak grantrærne. Vi hadde pratet og ledd en lang stund, mest av ufarlige emner og hendelser, vi hadde ikke kommet inn på noe særlig personlig. Det ble stille mellom oss. Jeg betraktet de hvite sommerfuglene som virvlet rundt i skogkanten som biter av avrevne blondegardiner. Hvor lenge ville de leve før høsten kom? Med ett kjente jeg hånden til Kim varmt og varsomt mot skulderen min.
– Fryser du?
– Nei, hvisket jeg.
Den lette berøringen fikk det til å renne varmt gjennom meg, et grøss av nytelse som fikk det til å trekke seg sammen mellom bena mine.
– Men du er kald, sa Kim, jeg henter et ullteppe til deg.
Han gikk inn i stua og kom ut med et rødt pledd. Han brettet det ut og danderte det rundt skuldrene mine. Denne vesle omsorgen gav meg tårer i øynene. Muligheten var der nå til å gjøre noe, si noe, men jeg ante virkelig ikke hva. Eller jeg kunne jo tilbudt ham å krype under pleddet med meg, men jeg turte ikke for alt i verden. Kim holdt tilbake. I alt han gjorde og sa var det en tilbakeholdenhet som gjorde meg usikker samtidig som jeg fant det utrolig tiltrekkende. Mange gutter ville vært pågående i denne situasjonen, jeg ville kanskje vært det selv også om jeg ikke var ordentlig forelsket og redd for å bli avvist.
– Fryser ikke du, spurte jeg omsider uten å se direkte på ham.
Solen hadde sluknet bak åsen, augustmørket lå rundt oss mettet av lukter og lyder.
– Nei, sa Kim jeg er vant til å ha det kaldt. De gamle skulle alltid spare på strømmen, måtte det når penga gikk til stoff. Jeg varmet meg på rommet til broren din. Og på skolen.
Dette var ikke nytt for meg, men å høre det fra Kim selv var noe annet. Dette var det første virkelig personlige han hadde fortalt meg. Jeg lente meg frem for å vise at jeg lyttet. Kim fortalte mer og jeg visste ikke hvorfor, ikke ennå. Men jeg var lykkelig over at han valgte å dele fortellingen sin med meg. Timene gikk og mørket ble tettere, kjøligere, jeg frøs og de korslagte bena dovnet vekk under meg men jeg ville ikke det skulle ta slutt for alt i verden. Jeg kunne ikke unngå å kjenne skuffelsen i halsen da Kim tilslutt sa
– Nå må jeg hjem og sove. Kan ikke huske å ha prata så mye på år og dag. Må være det at du skjenker meg. Han smilte ertende.
– Du har ikke drukket mer enn fire øl da, smilte jeg, og det på ganske mange timer.
– Ja, se på klokka, nesten ropte Kim, må se å komme meg hjem.
Jeg likte ikke at han fikk det så travelt, kanskje angret han på åpenheten han hadde vist meg. Jeg hadde knapt fortalt om meg selv, bare lyttet, kommentert og fulgt opp med en og annen assosiasjon fra mitt eget liv. Jeg kunne hørt på ham hele natten.
Jeg reiste meg, kald og verkende i både kropp og hjerte og fulgte ham til bilen. Kim satte seg inn og så på meg gjennom det halvt nedrullede vinduet. Han nølte med å dra. Jeg ble stående. En fugl jeg ikke vet navnet på fløytet et sted langt borte fra.
– Vet du hvem jeg tenkte på alle de dagene jeg ikke kom meg unna og kunne gå til huset deres?
– Broren min?
– Nei, jeg tenkte på deg.
Han så rett på meg da han sa det og det fantes ikke spor av flørt eller smil i stemmen hans bare et oppriktig alvor og en gammel tristhet som fikk meg til å ville skrike, stopp, ikke dra.
-Jeg er her nå, tenkte jeg og jeg ser deg også, og det er mulig jeg sa det høyt men Kim var allerede langt nede i innkjørselen. Lyset fra billyktene blinket et par ganger mellom trærne langs hovedveien før den ensomme motorlyden forsvant i natten.
Det gikk noen lange dager før Kim kom tilbake på jobb hos meg. Han hilste kort og fortsatte der han slapp med kjøkkenet. Jeg satt på stua og latet som jeg leste mens tankene var et kaos inne i hodet. Hva hadde han ment? Hvorfor ville han ikke si mer, ikke snakke med meg? Hjertet skjøt opp i halsen da han ropte på meg fra kjøkkenet. Jeg var inne på kjøkkenet i fire raske byks.
– Ja, hva er det? hvisket jeg.
Kim så rolig på meg.
– Tenkte på dette overskapet. Vil du ha det her eller over komfyren kanskje?
Skap, han hadde ropt på meg for å diskutere et jævla skap.
– Aner ikke, mumlet jeg og så ned.
Kim trakk på skuldrene.
– Du kan jo tenke litt på det da, sa han med ryggen til. Du bestemmer.
Jeg nikket taust og gikk opp trappa. Jeg smalt litt ekstra med døra til soverommet og begravde ansiktet i puta. Utslitt av alt rotet inne i meg sovnet jeg.
Jeg våknet brått av et voldsomt bråk. Torden. Lynet flerret luften i det samme, det var like over huset. Jeg prøvde å slå på nattbordslampen men lyset hadde gått. Shit. I det samme kom jeg på at jeg kanskje ikke var alene. Hvor mye kunne klokka være? Var det en mulighet for at Kim var her ennå? Jeg håpet det. Jeg gikk sakte ut på gangen, her var det ingen vinduer og mørket var overveldende. Jeg gikk forsiktig ned trappa med et godt tak i gelenderet.
– Kim? sa jeg lavt og prøvende ut i den dørgende stillheten.
Det lød et nytt tordenskrall, like nærme.
– Kim! ropte jeg, med ett skrekkslagen over tanken på å være her alene.
Han var ikke der. Skuffelse og ensomhet spredde seg mellom ribbena mine. Jeg fikk en uhyggelig fornemmelse av at han aldri mer ville komme tilbake. Jeg snublet gjennom det rotete halvferdige kjøkkenet og prøvde å huske hvor jeg la lommelykten sist. Mobilen min hadde jeg lagt et eller annet lurt sted den også så nå var jeg dømt til å surre rundt i mørket og Kim hadde bare gått-
Nei. Han var her. Jeg visste det med en gang jeg fornemmet et nærvær i gangen mellom kjøkkenet og stua. Jeg visste det var han som gikk bak meg og stilte seg like inntil. Jeg kunne kjenne duften hans og varmen fra kroppen. Han sa ingenting. Det var stille mellom oss, stille mellom tordenbrakene. I denne elektriske stillheten oppstod mitt livs vakreste øyeblikk så langt. Kim løftet håret mitt fra skuldrene med den ene hånden. Den lette strammingen fikk meg til å lene hodet bakover. Munnen hans var millimeter over søkket i nakken min. Alt stod stille da han gav meg det letteste, deiligste kysset jeg noensinne hadde fått. Jeg kjente det langt inni hjerte og oppi den allerede søkkvåte fitta. Like etter lød tordenen igjen og han la armene rundt meg , trakk meg inntil seg. Lenge ble vi stående slik mens uværet herjet. Jeg kjente meg rolig og trygg, samtidig kåt og opphisset. Det hele var meget underlig. Jeg lukket øynene og tenkte at jeg drømte. Jeg holdt øynene lukket mens Kim dro håndflatene uendelig varsomt over singleten min, over magen og sakte opp mot de knoppede brystene. Jeg pustet tyngre da han fanget inn formen på dem med hendene, liksom veide dem før tomlene strøk over brystvortene. Han kunne gjøre hva han ville med meg, jeg gav meg hen, over til Kim og den mørke natten. Jeg ville ikke ha lys lenger, ikke lys eller ord som kunne ødelegge det hele. Kim var drevet frem av uværet og mørket, han våget å nærme seg i denne lumre halvvirkeligheten, jeg ville ikke jage ham vekk.
Jeg turte knapt å slippe et stille sukk fra leppene enda så deilig det var det han gjorde med meg. Han smøg hendene under singleten, kaldt, jeg grøsset av kulde og nytelse. Han strøk opp og ned, sirklet inn navlen min, strøk seg varm på hendene før han forsatte opp mot brystene. Jeg bet meg i leppen men kunne ikke la være å ynke meg og skyte rumpa mot ham idet han hendene hans på nytt la seg rundt brystene, rett mot naken hud denne gangen. Han var steinhard. Kim dro av meg singleten og snudde meg rundt i armene sine. Han bøyde seg over meg og kysset meg varmt og hardt på munnen. Jeg kysset ham tilbake lot tungen gli inn i munnen hans og fanges opp av hans deilige tunge som jeg snart skulle få nyte andre steder på kroppen. Vi kysset mens tordenværet lød dempet utenfor. Et tungt og øsende regn tok til. Jeg presset meg mot Kim, den myke, nakne overkroppen min mot skjorten hans, underlivet mot den steinharde pikken innenfor jeansstoffet. Tungen hans varm og kjælende inne i munnen, hendene hans i stadig hardere, kåtere drag over ryggen min, beltespennen presset kald og hard mot magen. Den opphissede pusten vår steg sammen, det var ingenting annet nå enn dette mellom oss.
Han spurte ikke om lov til å dra av meg skjørtet og trusen i en bevegelse for å begrave tungen i min dryppvåte fitte. Jeg stod der sprikende i halvmørket på ben som skalv. Han slikket meg hardt og sultent og jeg lot alt slippe og skrek ut mens jeg presset neglene inn i skuldrene hans. Han brettet meg åpen med fingrene og lot tungen hamre mot den hovne klitten. Saftene mine rant over ansiktet hans og inn i den tause, sultne munnen, varmt og ustoppelig som regnet utenfor. Jeg var så nær å komme, bare anstrengelsen av å stå oppreist bremset meg. Kim dro meg ned på gulvet der i gangen og åpnet beltet. Han vippet ut den ventende, fullkomne pikken. Jeg ville smake ham også, men Kim hadde andre planer. Han presset lårene mine tilside og strøk pikken lett over den våte åpningen. Han gled sakte men bestemt inn i meg og låste hendene rundt håndleddene mine. I noen lange sekunder møtte jeg Kims øyne, mørke og utflytende seilte de mot meg før han lukket munnen sin om min og rolig begynte å støte i meg. Alt jeg kunne, alt jeg ville var å ta imot. Svimlende, andpustne kyss, det var så vidt jeg fikk nok luft. Pikken som stemplet i meg , hvert støt lekte på grensen mot orgasme, likevel ikke nok og jeg ville heller ikke komme, jeg ville bare ha og ha, gi og gi til Kims plutselige begjær. Aldri ville jeg glemme mitt livs beste knull, aldri. Kim ennå påkledd og jeg naken, varmpult og smeltende under ham.
– Jaaaa, jeg hylte ut idet han løftet ansiktet.
– Ja, åh, ja, TA MEG!!
Og han knullet meg som en gud fra gamle tider gjennom regn og natt og svette og mørke, knullet i stykker våre redsler og lengsler. Men Kim var bare en mann og nå ville han komme, tømme seg i meg, det var ingen vei utenom. Men først ville han kjenne at jeg kom rundt ham. Han rettet seg opp, støttet seg på albuen og var rolig inne i meg. Han møtte blikket mitt og jeg holdt det mens han fingret meg stille og unngålig inn i den herligeste orgasme. Jeg lukket øynene og hylte som i smerte. Han støtet hardt og raskt og revnet inne i meg med et stønn. Lenge ble vi liggende på gulvet, utslått. Omsider kom vi oss inn i dusjen sammen. Vi stod tett sammen i mørket under det varme vannet, ord trengtes ikke lengre. Jeg sovnet i Kims armer. Han var borte da jeg våknet langt ute på formiddagen, men på puten lå det en lapp.
«Tilbake i kveld. Hilsen Kim. P.S : Ikke sladre til broren din». Jeg lo lykkelig for meg selv.
