Denne novellen er vist 4791 ganger.
Så står jeg der.. nakken er bøyd, jeg er liten i verden der jeg står. Tankene er vonde, men jeg smiler alikevel litt. Er det bare en refleks eller smiler jeg for at kroppen kjenner på alle de gode minnene. Klokka har passert midnatt, det er helt stille her.. kun noen av skogens fugler spiller fra hver sine tretopper.
Jeg ser på steinen foran meg, lar blikket vandre fra lyset jeg akkurat har tent, og opp til bokstavene som er hugd inn i steinen, jeg leser teksten.. selv om jeg kan hver lille millimeter av det som står der.. det er brent inn i mitt hode for evig å alltid. Selv i dag.. selv i år som det er «rund dag».. renner en tåre ned, før den blir etterfulgt av en ny.. som til slutt forlater ansiktet å detter til bakken under meg. Tankene går.. minner, opplevelser, noen hemmligheter veksler jeg i all stillhet, noen mørke tanker.. litt opplevelser, litt oppsummeringer.. det bare flyter ut i en strøm av ord, tanker, meninger, følelser…
Mystisk nok føler jeg en utrolig ro, en trygghet av en annen verden her jeg står på kirkegården midt i den lyse nord-norske natta. Jeg står her foran gravsteinen hennes..nakken bøyd.. og som om det ikke er nok, velger mp3 spilleren min å spille «Allways on my mind» der jeg står…herregud som jeg savner deg..livet er gått videre, ting skjer, men alikevel, det hullet i livet som du etterlot deg, er bare blitt et vakum med tiden. Jeg smiler med ett.. med ett husker jeg det .. det er ikke mange dagene siden jeg følte deg der… rett ved siden av meg, det var ett eller annet som fikk meg til å føle deg der ved siden min, jeg husker jeg smilte til meg selv i det jeg sendte deg en varm tanke…
Jeg ser på årstallet som står der i gull foran meg..herregud så fort tiden har gått, smerten er mindre.. men ei borte. Den som forresten sa at «Tiden leger alle sår» er en uviten skapning som har levd et liv på roseblader. Tiden leger ei alle sår, men den lærer deg å leve med dem nemlig.
Jeg «tar» deg med meg … i det jeg vandrer innover skauen, tankene går.. «samtalen» med deg går.. musikken er lett men rolig i øret mitt..å fler enn en gang må jeg smile etter som den spiller sanger som helt utrolig stemmer med det jeg tenker der å da.. etter litt vandring finner jeg meg en plass, setter meg på det lille liggeunderlaget jeg har med meg. Der faser jeg bare ut alt .. å alle, ikke det at det er så mange å fase ut .. jeg er langt pokker avgårde.. tiden bare stopper opp i det jeg blir sittende helt i ro.. bare lar tankene flyve.
Det er godt å dele ting.. jobben.. opplevelsene denne gangen sitter dypt å jeg vet jeg kommer til å bære med meg en del av minnene for resten av livet, men alikevel det er lettere å bære etter at jeg har delt dem med «deg» i mitt stille sinn..
Jeg sitter så stille at en hare hopper rundt foran meg bare en .. 10-15 meter, den enser meg ikke en gang..jeg kan ikke noe annet enn å smile i det jeg følger dens ferd bort gjennom lyngen.. Plutselig kvekker jeg litt til.. telefonen min lager en diskre klikkelyd i det en tekstmelding tikker inn.. argh! Jeg forbanner den snabla teknologien.. å angrer på at jeg ikke la den igjen i bilen..men må jo lese meldingen. Så ser jeg på klokka på telefonen.. å kan ikke tro det jeg ser.. jeg har sitti her i 2.5 time!! det virker som jeg satt meg ned for et kvarter siden.
Reiser meg opp å pakker underlaget med meg..å setter kursen tilbake..i det jeg passerer steinen din på retur må jeg stoppe opp litt.. jeg ser på lyset jeg tente, det brenner fint der det står.. hodet faller litt ned.. jeg blir med ett liten igjen der jeg står.. joda savnet er dypt..men de gode minnene om årene du å jeg fikk er så varm så gode.. jeg kjenner at nå er det på tide å komme seg til bilen.. klumpen i halsen gikk over fra bare å merkes, til å skape problemer med å puste .. så jeg nikker et farvel for denne gang i det jeg vandrer ut av kirkegården.. bort til bilen.. Til neste gang….
