Innledning del 1+2

Denne novellen er vist 6690 ganger.

«God dag, det er hos Eagle Elektro.» Den blide damestemmen som svarer telefonen, høres innbydende ut. Den er myk og behagelig, men hvis en lytter nøye, kan en høre en undertone av begjær og lengsel som venter på å slippe ut.
Håret er langt og sort, og ligger i vakre lokker nedover ryggen. Ansiktet til den tyve år gamle jenta har et lite kattepreg over seg, og det blir forsterket av de grå øynene. Perlegrå marmor! De gnistrer og glitrer som juveler omkranset av mørke, tette, buete øyenvipper. Måten hun fører seg på, viser selvsikkerhet men allikevel en indre uro. Om vanlige dødelige kunne se auraen, ville de sett farger av rotløshet og uendelig lengsel. Hele livet har hun stått på egne ben, vært alene. Et barnehjemsbarn som aldri fant ro og tilhørighet noe sted.
Fredag formiddag. Ellen sitter alene på kontoret til Eagle Elektro. Hun er utplassert fra arbeidsformidlingen, og skal ta imot beskjeder og holde rede på papirer. Sjefen er stort sett ute og reiser i et krampaktig forsøk på å få det lille datafirmaet til å overleve, mens Ellen sitter alene på det avsides kontoret.
For øyeblikket ligger telefonrøret på bordet. Hun vil ha litt fred. Boka er lest ut, heklegarnet er brukt opp og B-mennesket Ellen er trøtt.
Hun lengter. Etter noe. Har alltid hatt følelsen av å være på leting og lengselen ligger som et ustoppelig sug i kroppen. En rastløs, ulmende glo som bare venter på det lille, deilige vinddraget som skal til for å få den til å blusse opp. Hun har vært alene i fjorten dager nå. Det varte i tre måneder denne gangen, før hun fant ut at heller ikke han var den rette. Hvor mange vibratorer hun i ensomhet har slitt ut i løpet av sitt liv, har hun mistet tallet på. Men heller en batteridrevet elsker enn en dårlig en. Heller fantasere om en som slukker ilden, mens vibratoren eller fingrene får henne til topps.
Med drømmende blikk sitter hun med hodet støttet i hendene, uten å spandere en tanke på telefonrøret som ligger på bordet. De fengslende øynene er rammet inn av lange, mørke vipper under buete øyenbryn. Munnen er liten med fyldige lepper, ansiktet smalt med litt høye kinnben. Hun er 1,65 meter over havet med slank, spenstig kropp, faste bryst og elegante, runde hofter. Ellen er ei vakker jente, som de fleste legger merke til. Allikevel kan hun være vanskelig å få kontakt med. Mange nære venner, det har hun ikke.
Mennene i dagdrømmene finnes i flere varianter. Mørke, lyse, korthårete, langhårete, med skjegg, med bart, uten… Det er mye tryggere i dagdrømmene. Der blir hun godtatt som det sensuelle, begjærlige vesenet hun er. Med all sin lidenskap og lengsel, og uten skam for sitt nærmest umettelige behov.
Et bilde er i ferd med å dannes og konturene av en muskuløs skikkelse trer fram. En senete, slank, smidig kropp med mørk hud, og musklene spiller når han spenner dem virilt. Men det er noe som irriterer Ellen i dag. Samme hvor mye hun konsentrerer seg, klarer hun ikke å se ansiktet klart. Hun ser seg selv i tankene sammen med ham. De er nakne, begge to og fullstendig usjenerte. Den glatte brystkassen hever og senker seg når han puster og Ellen ser at han er opphisset. Han har lyst på henne. Og hun vil ha ham. Han står foran henne, stolt og stiv, fristende og rede.
Hun skulle så gjerne ha sett ansiktet, men det forblir uklart og skurrete. Det er innrammet av en sort, halvlang, vilter hårmanke. Øynene er det eneste hun kan se klart. Grønne, lysende øyne. Som gnistrende jade. De er fulle av lyst og begjær for henne. Ellen puster tyngre med øynene lukket og hodet støttet i hendene. Hun legger bena i kors og klemmer lårene sammen, kjenner at det pulserer varmt og hovent i underlivet, og dunker i hele kroppen. Atmosfæren er tung og intim. Ellen har lyst på ham. I tankene går hun mot ham, vil kjærtegne ham. Ansiktet, halsen , brystkassen… lemmet… hele kroppen hans. Hun brenner etter å se ansiktet, se hvem som tenner henne slik.
Hun stryker fingrene lett nedover kinnene sine, ned halsen og lukker hendene varsomt og kjælent rundt brystene. Vinduene ut mot gaten er så møkkete, ingen forbipasserende kan se at Ellen sitter på kontoret og beføler seg selv.
Kåtheten ulmer dyp og dirrende i hele kroppen. I tankene strekker han bestemt ut en hånd. Han vet hva han vil og vet hva hun ønsker. Det er mørkt rundt dem og ansiktet hans er fremdeles uklart, men Ellen vet at han er vakker. Dyrisk vakker. Sensuell. Hissende. Han stryker henne varsomt over håret.
Ellen sperrer opp øynene mens hun gisper og setter seg brått opp i stolen. Hun ser seg omkring med flakkende blikk mens en nummen følelse renner fra nakken og nedover ryggen. Hårene reiser seg prikkende i hodebunnen og kinnene blir varme av rødme.
Noen strøk henne over håret. Forbauset merker hun hvor ualminnelig opphisset hun er. Når hun skifter benstilling, kjenner hun en søt, kriblende fornemmelse i skrittet og trusa er fuktig av safter. Lengselen brenner så det knytter seg i kroppen. Ellen trekker pusten og slipper den langsomt ut. En pulsåre på halsen dunker i takt med harde, kåte hjerteslag.
Det var akkurat som i dagdrømmen, som om noen strøk henne over håret. Men det må ha vært innbilning. Innlevelse. For hun er den eneste i rommet. Det er ingen andre her.
Hun ser på telefonrøret som ligger på bordet, og nøler et kort øyeblikk før hun reiser seg og haster inn på det lille toalettet. Hun drar buksene ned til anklene og setter seg skrevende over skåla, trenger ikke å fukte, det er vått nok. Med fingrene vider hun ut leppene, kiler knoppen lett med pekefingeren, masserer i forte, vante bevegelser. Hun er hoven og bankende varm, og punktet sitrer oppjaget allerede før hun begynner. Det tar ikke lang tid før hun bringer seg selv til topps for å få et øyeblikks ufullkommen fred i kroppen. Orgasmen kommer som en befrielse, men hun vet at det bare er en utsettelse for den fredløse følelsen i sin lengtende sjel.
Ellen går tilbake til kontorpulten, og sukker tungt når hun setter seg og legger telefonrøret på. Hun blir ikke forbauset da det ringer hissig med en gang. Hun prøver å fortrenge minnet om den anonyme, livaktige forføreren fra dagdrømmen. Så kremter hun og tar telefonen.
«God dag, det er hos Eagle Elektro…»

Del 2

Natt til lørdag. Det er mørkt i soverommet. De eneste lydene er den taktfaste, svake tikkingen fra vekkerklokka, rasling i dynen av og til, og Ellens pust. Nå og da gjør hun et lite kast med hodet, rører på et ben eller en arm, eller hun trekker pusten fort og holder den litt, før hun rolig slipper den ut igjen. Det er en god seng med en myk, lett dyne og et par gode puter, men selv i søvnen blir hun ridd av lengselens mare.
Ellen drømmer at hun ligger og sover blant lette dyner og myke puter, i senga si i den lune sommernatten. Hun kan til og med høre vekkerklokkas taktfaste tikking og føler behagelig velvære over å ligge blant de lette dynene. Men det er en urolig søvn, for Ellen liker ikke slike drømmer. Da strever underbevisstheten for å våkne, og hun tar i av alle krefter for å røre på en arm, eller en fot. Ellen forsøker å åpne øynene for å våkne og lettet oppdage at det var en drøm. Slike drømmer skremmer henne, for de virker så ekte. Og i natt er hun virkelig redd, for hun er ikke alene. Det er noen der. Noe. Hun ser det ikke, kan bare føle det uten å vite hva det er, og det gjør henne utrygg.
Ellen kaster urolig på seg i søvne. Hun kan merke at det kommer nærmere. Det hindrer henne fra å våkne, fra å slippe unna. Hun kan ikke gjøre noe, ser ingenting, men føler nærheten. Og plutselig er han tilbake.
De grønne øynene fra dagdrømmen på Eagle Elektro. Ikke noe ansikt. Og ikke noen muskuløs, hissende kropp nå. Bare de grønne, spennende øynene, så fulle av deilig begjær. Atmosfæren i drømmen blir gradvis like tett og intim som da hun følte ham på jobben. De sterke, dragende øynene lyser i mørket og gir løfter uten ord. De vet hva de vil. Vet hva hun ønsker, mer enn hun selv vet det.
Ellen blir redd. Hun vil åpne sine egne øyne og stirre opp i taket, finne seg selv liggende i senga i mørket, badet i svette, dog våken og alene. Men alt hun kan gjøre er å se inn i øynene, de suger henne fast og hindrer henne i å slippe dem med sitt eget blikk. De er som magneter. Hun kan ikke se noe i mørket, men kjenner det rundt seg, en anelse. Noe trykkende, noe tett. Det er tungt som en lummer sommerdag like før et tordenvær, bare mye sterkere. Det legger seg rundt henne som tykk tåke i et dalsøkk. Hun omsluttes og pakkes inn i dette sødmefylte noe.
Hun puster like jevnt som før på natten, men tyngre nå. Det føles behagelig. Ikke slik som blant dynene, men på en annen måte. En pirrende følelse sprer seg i kroppen, en søt fornemmelse som fortrenger redselen og erstatter den med velvære. Alt rundt henne blir tettere og varmere. Ingenting er håndfast, som hun kan ta på hvis hun vil. Det bare er der. Det er rundt henne, over, på sidene, inntil og inni henne… hun er pakket inn i begjær. Som om mange hender stryker forsiktig, og får gåsehud til å løpe over kroppen og får henne til å skjelve, slik skjelver hun inni seg nå. Tusen fuktige, spillende tunger lager våte striper over alt, slik kjennes det over hele huden, den brenner. Det pirrer, kiler, dirrer, hisser… og det finner de mest følsomme punktene. Gradvis kommer det nærmere. Hun kjenner at hun langsomt blir trykket ned i senga.
Ellen er susete i hodet og deilig svimmel. Hun ligger på en behagelig luftmadrass midt i et stort hav, og duver sakte opp og ned på lette, deilige bølger. Hun orker ikke å følge med i hva som egentlig skjer, vil bare at han skal gjøre det hun ønsker. For han vet hva hun ønsker. Han kjenner hennes innerste vesen, vet mer om Ellen enn hun selv vet.
Hun kjenner bena bli skilt og føler det over seg. Det presser henne svakt ned i madrassen og holder fast. Hun kan ikke flykte, vil ikke flykte. Drømmen får en annen atmosfære. Dyrisk og lidenskapelig, tung og tett. En kjønnlig fornemmelse. Hun brenner av instinkt, har følelsen av å synke behagelig nedover i sin egen sjel, dypere og dypere.
Ellen er kåt og hun vil ikke våkne nå, hun vil at drømmen skal fortsette. Hun stryker fingrene gjennom vilt, bustete, svart hår og holder heftig tak i det mens varme lepper og en fuktig, letende tunge væter huden på halsen. En myk munn suger seg varsomt fast. Den hisser henne, driver henne til vanvidd i mørket. Hun hører et svakt stønn og tror det er seg selv hun hører. Øynene er der hele tiden, de slipper ikke et eneste sekund. Blunker ikke. Munnen hun ikke kan se, er også over alt. Hender stryker brystene og holder lett, men fast rundt dem mens en tungespiss med varsomme tenner rundt, finner blomsterknoppen på toppen og sender støt på støt av isende nytelse ned til det allerede hete, våte, varme og ulmende punktet mellom bena.
Ellen legger hodet tilbake og lukker øynene i nytelse, men ser fremdeles de grønne øynene. Ikke noe uklart ansikt, bare det dominerende, dragende blikket. Hun vil se ham, se hele ham. Vil ha ham inni seg. Dypt, dypt inni seg vil hun kjenne det harde lemmet. Gripe rundt manndommen, styre den inn blant de våte, duftende kronbladene, kjenne ham til bunns i liljen og møte ham i støtene.
Hun ønsker at hun kunne snakke, men i denne drømmen er det ikke hun som bestemmer. Hun brenner etter å trygle ham, bønnfalle ham om å ta henne. Elske henne. Hardt og deilig, men allikevel kjærlig. Uten spørsmål, uten ord. Hun vil at han skal holde henne fast og hindre henne i å stikke av, hindre henne i å stoppe ham.
Ellen vil rope, skrike ut. Det brenner av uslukket begjær i kroppen og hun kaster på hodet mens øynene er der hele tiden foran henne. Hun blir forført av dette ukjente og holder det ikke ut, klarer ikke å kjempe mot de små, sitrende, hvite lynene av nytelse og de flammende bølgene som jager gjennom kroppen etter hvert som den blir utforsket. Og da han plutselig trenger inn, slår hun heftig armene rundt ham og holder ham inntil seg, slår bena rundt og presser hælene inn i spenstige setemuskler, presser ham så langt inn i det grådige kjønnet som hun klarer. Hardt, hun vil aldri slippe ham. Vet ikke hva hun holder rundt, men hun elsker det, forguder det, tilber det som får henne til å føle slik hun gjør nå. Hun har lengtet etter det hele livet. Det er dette hun har lett etter uten å finne.
Hun beveger hoftene i samme takt som ham. Han er stor, herlig, akkurat passe. Hver gang han støter inn, sendes det små, sitrende bølger rundt i kroppen via de kjøttfulle, myke skjedeveggene. Tempoet øker, hun hiver etter pusten og stønner, virvler rundt i tomrommet, stiger og synker, flyter og svever. Bølgene jager ut i bena som små, elektriske søte støt, ned i føttene, ut i armene og til fingertuppene. Hun griper tak i det bustete håret, holder så krampaktig hardt at knokene hvitner, kjenner toppen nærme seg, den velsignede utløsningen, den etterlengtede befrielsen. Nærmere, nærmere…
Med et panisk gisp sperrer hun opp øynene og stirrer forvirret opp i et hvitt tak. Skuffelsen skyller gjennom henne da hun skjønner at hun er våken.
Det er morgen og sola skinner på gardinene. Mørket er borte. Det er også øynene. Ellen er alene, dirrende av begjær. Kåt. Og utslitt. Hjertet banker hardt og fort. Hele kroppen verker som etter en lang joggetur, og hun er varm og gjennomvåt av svette. Hun tviholder rundt dyna, ikke bare med armene. Den ligger godt klemt mellom bena også, i en het omfavnelse. Beklemt løsner hun grepet og ser en fuktig flekk der varmen har brent som verst i natt. Det dufter kjønn av dyna nå.
Hun setter seg opp i senga. Et blikk på klokka forteller at det er på tide å stå opp, hvis hun vil rekke butikken før køen blir for lang. Når hun står på gulvet, er hun skjelven i bena. Kroppen ulmer og verker av uslukkede lyster. Den roper etter å bli tilfredsstilt. Som om hun nettopp hadde blitt avbrutt midt i en het elskovsakt…
«Det var bare en drøm,» mumler hun med rynkede øyenbryn, men stemmen høres ikke helt overbevisende ut. Hun stryker fingrene over håret og merker at hjertet begynner å slå normalt. Hun går ut på badet, føler et sterkt behov for en kald dusj, hun som vanligvis ikke kan fordra kaldt vann.
Ja, det var nok en drøm, det måtte det jo være. Men innerst inne tviler Ellen. Hun husker de grønne øynene og hva de gjorde med henne i natt. De pirret, forførte, elsket…
Underlivet har god hukommelse. Et sting av søt lyst sprer seg innvendig, veller opp i kroppen og får henne til å rødme hett. Alene. Og hjelpeløst kåt. Hun klynker fortvilet, gir opp, gir etter, synker ned på baderomsgulvet og blir liggende på den myke matten foran vasken. Fingrene finner fram, de vet veien til varmen mellom Ellens ben hvor det er ulmende, hovent og brennende av lengselsfullt begjær. Hun verker av lyst da fingrene instinktivt finner punktet og en varm, rede åpning – veien til tilfredsstillelse, for en kort stund.
Så godt, så ufullstendig. Hun jamrer fortvilet da orgasmen risler gjennom kroppen. Om en liten stund vil det være like ille igjen. For denne heten har hun vansker med å slukke alene. Den evig brennende ilden som heller ingen mann har klart å temme fullstendig.
Hun reiser seg sliten fra gulvet og tørker vekk et par fortvilelsens tårer som måtte ut i det følelsesladde kaoset. Så går hun inn i dusjen for å vaske vekk drømmen. Men hun vet at det vil være forgjeves å forsøke å skylle vekk de hete, intense, grønne, nydelige øynene.

Legg igjen en kommentar