Innledning del 3+4

Denne novellen er vist 4659 ganger.

Ellen svinger inn på den store parkeringsplassen på kjøpesenteret og går ut av bilen. Det begynner mens hun er på vei mot inngangen. Blikket faller på en mørkegrønn bil.
– Grønn, tenker Ellen vagt og et par irrgrønne, lysende øyne dukker opp i tankene. «Nei,» hvisker hun bestyrtet, vil ikke tenke på dem og hva det ukjente gjorde. Hun går fort videre mellom parkerte biler, og bråstopper.
Noe strøk henne på kinnet. Hun trekker pusten fort.
– Det var vinden, tenker hun redd og kjenner en svak pulsering i kroppen. Så er de der igjen. Øynene. Rett foran henne. I tankene. I drømmen. Men hun er jo våken, hun kan da ikke se øynene nå! Men de kan så absolutt se henne og det samme intense begjæret lyser i dem, akkurat som i natt.
Ellen hikster av frykt. Hun snur og begynner å løpe mot bilen sin.
– Hvorfor flykter du? visler det inni henne. Hun roter rundt i lommen mens hun løper, og finner bilnøklene med skjelvende fingre.
«Ikke her,» mumler hun. «Ikke her, vent til jeg er hjemme, til jeg er alene.» – Hvem snakker jeg med? tenker hun bestyrtet. Hun stopper ved bilen og fomler for å finne nøkkelen til døra.
– Jeg har lett så lenge etter deg, lyder det i tankene. Ellen jamrer fortvilet da noen puster henne i nakken, hårene stritter ivrig under den lange fletten når gåsehuden jager nedover ryggen. Hun snur seg brått. Ingen der. Hun er alene med et hjerte som banker hardt og fort. Bilnøklene treffer asfalten med en klirrende lyd, men Ellen hører det ikke.
«Nei,» jamrer hun ynkende. «Vær så snill.» Halsen. Ubeskyttet og naken. Hun kjenner pusten hans mot den myke huden, lukker ufrivillig øynene og trekker pusten fort. – Det er fullt av folk her, tenker hun og leter etter selvkontrollen, viljen til å protestere.
– De kan ikke se oss, lyder det i hodet, en dyp, rusten stemme. Hun fornemmer atmosfæren og kjenner den igjen… tett, tung og intim…
– Tankene mine… tenker Ellen vagt og ønsker at hun kunne hindre hendene i å ville stryke den ryggen hun vet er der, men som hun ikke kan se. Den samme ryggen som hun så heftig klynget seg rundt i natt. Fingrene brenner etter å stryke gjennom det sorte, bustete håret. – Det stjeler tankene mine…
– Jeg stjeler ikke, mumler den ru stemmen. – Jeg gir.
Ellen gisper da noe heiser opp skjørtet og stryker henne på baksiden av låret. Det kjennes ut som en varm, sterk hånd. Den er myk, og beveger seg kilende oppover for å ta et fast grep rundt den ene halvmånen. Setemusklene sitrer forventningsfullt.
– Jeg kan ikke bli kåt nå, tenker Ellen fortvilet og kjenner hvor opphisset og ør hun allerede er. Hun forbanner seg selv for å holde så hardt rundt noe hun kanskje bør frykte, men hendene har funnet det de søkte. Hun strever for å la være å spre bena ørlite isteden for å knipe dem sammen og forsøke å forhindre ham, men den forræderske kroppen har sitt eget liv. Det ene kneet smyger seg opp langs et lår som bare føles, men som hun ikke kan se.
– Jeg må forhindre det, tenker Ellen, ullen i hodet. – Jeg vil ikke bli kåt… vil ikke… ikke nå… Låret er fast, mandig og muskuløst. Hun føler et forvirrende sting av gjenkjennelse. – Jeg må gjøre noe, tenker hun fortvilet og kjemper for å få selvkontrollen til å lystre gjennom det bedøvende begjæret. – Må forhindre…
– Forhindre? ler det inni henne. – Forhindre det du selv har lyst til?
Ellen lukker øynene og ser dermed rett inn i det grønne, ertelystne blikket. Inn i de øynene som vet hva de vil, gjør hva de vil. Vet hva hun vil – og hva hun trenger.
– Vær så snill, slutt! tenker hun fortvilet, stikk i strid med det hun ønsker. Det sitrer under huden og kroppen er breddfull av lyst. – Jeg ber deg… Mens en hånd ligger godt lukket rundt den ene rumpeskalken, glir en finger fra den andre hånden under trusekanten bakfra og leter seg fram mellom de fuktige foldene i orkideen. Den søker, og finner… Ellen jamrer tynt.
– Jeg ber deg, tenker hun tryglende igjen.
– Hva ber du meg om? spør det i tankene hennes.
– Ikke her, ikke nå… Fingrene hennes har funnet det samme, bustete håret som i natt. Hun fletter fingrene inn i det herlige ragget og kjæler mens hun klynker av nytelse, for fingeren under trusestrikken vet hva den skal gjøre med det lille, brennende punktet. Klitoris er som et deilig, konsentrert senter av ild! Saftene begynner å piple ut av åpningen. Hun klarer ikke å hindre sin egne fingre i å stryke det sorte, strie håret, for hun og kroppen er ikke ett lenger.
– Når? Hvor? Den intense stemmen er tykk av begjær og Ellen stønner hjelpeløst av opphisselse. Hun skjelver svakt, beveger underlivet langsomt og ukontrollert mens de herlige fingrene forsiktig masserer et stadig våtere kvinnekjønn.
«Åh, guuuuud, vær så snill…» hvisker hun bedende i fistel. «… det er for mye folk her.»
– De kan ikke se oss.
Hun kjenner myke, varme lepper nappe ertende i øreflippen og sende hete ilinger nedover ryggen. Hårene i nakken reiser seg igjen og Ellen grøsser motvillig av fryd.
«Vær… så… snill…» Hun synker ned på knær, er for kraftløs til å stå oppreist. Det å kjempe imot den voldsomme lysten som banker i kroppen, tar all kraft fra henne. Hun er svimmel og verker etter å lukke seg rundt ham med varmen sin, suge ham inn i sitt myke, våte, sultne dyp og gi ham alt hun har. Fingrene i skrittet forsvinner, kjønnet skriker etter å få kjenne den lette massasjen igjen.
– Når? Hvor?
– Senere, hos meg, tenker Ellen i et fortvilet forsøk på å få en slutt på det, hele kroppen dirrer hysterisk og tigger etter mer. – Når jeg kommer hjem.
– Jeg kommer tilbake…
Med et gisp kommer Ellen brått til seg selv på parkeringsplassen. Hun står og lener seg inntil bilen, og ingen rundt henne har merket noen ting. Det eneste som kan vitne om at noe har skjedd, er bilnøklene som hun mistet i sjokket.
Hun bøyer seg nølende ned og plukker opp nøklene.
– Det forsvant da jeg ba om det, tenker hun, selv om «det» uten tvil er et mannlig vesen. Men hva slags vesen? – Han er ikke her nå. Jeg trenger ikke å flykte. Jeg kan trygt handle. Hun legger nøklene i lommen og går mot inngangen. Irritert merker hun at tankene gjentar det han sa. Hun kan ikke flykte.
Ellen banner mumlende og prøver å fortrenge den merkelige følelsen av deja vu. Hun har opplevd dette før.

Del 4

Bildøren smeller igjen og Ellen står utenfor det lille, hvitmalte huset sitt med to fulle bæreposer. Hun skal til å sette fra seg den ene posen for å finne husnøklene, men stopper.
– Jeg er redd for å gå inn, tenker hun og kjenner et sug i magen. – Jeg kvier meg for å åpne døra og se inn i to grønne, lokkende, begjærende øyne.
Det sitrer i kroppen, særlig mellom bena og brystvortene knopper seg hardt. Med sinte bevegelser setter hun posene fra seg, finner nøkkelen og låser opp med brå, ampre bevegelser.
«Jeg er ikke redd,» sier hun halvhøyt og trassig. «Ikke for å gå inn i mitt eget hus på grunn av en toskete drøm.» – En deilig drøm, retter hun stille.
Hun låser ettertrykkelig døra bak seg og går inn på kjøkkenet med posene. Hun er anspent i bevegelsene og forknytt i magen. Ellen er på vakt.
Varene blir lagt på plass. Mens hun rydder, har hun følelsen av at noen står bak henne og ser på henne med ertende, grønne øyne. Men hver gang hun snur seg, er det ingen der. Hva annet skulle hun vente? Hun har jo bodd alene siden hun flyttet fra barnehjemmet hun vokste opp på, etterlatt og foreldreløs. De eneste guttene hun har hatt noe forhold til, gikk hun fort lei av. Kjedelige, alle sammen. De var ikke noe samboeremne noen av dem. Og ingen kunne gi henne det hun lette etter, ingen kunne stille lengselen. Derfor er hun fremdeles alene og hvor mye hun enn ser seg over skulderen når hun føler ham, så er det like folketomt.
'Senere,' sa Ellen på parkeringsplassen. 'Når jeg kommer hjem.' Det hørtes nesten ut som et løfte, men hva annet kunne hun ha gjort for å bli kvitt ham der ute, med folk over alt? 'De kan ikke se oss,' hadde han sagt, og det stemte jo.
Ellen fukter ansiktet med kaldt vann for å klarne tankene. Så lager hun en kopp kaffe og går inn på stua. Det er en koselig, liten stue med grønne planter, trehvite ungdomsmøbler og aquareller på veggene. Maleriene vitner om en innestengt kunstnersjel som ikke vet hvordan den skal slippe ut. Slik som lengselen og begjæret. Det eneste bildet som ikke er selvmalt, er bildet av Ellens avdøde katt, Lusifer. En grå, hvit, sort og brun spraglete hannkatt som ble femten år. Fremdeles kan bildet av Lusifer få tårene fram i Ellens øyne. Lusifer ligger begravd under det store treet i hagen, det treet han alltid klatret opp i for å fange fuglene som med letthet stakk av. Hun adopterte Lusifer da hun var fem år, og tok ham med fra barnehjemmet da hun fikk sitt eget sted å bo. Det er fem uker siden han døde. Fem ensomme uker.
Det er et kvarter siden Ellen kom hjem og ennå har hun ikke følt noe av den tunge, kjønnlige atmosfæren av lyst, slik som i natt. Hun forbanner den forræderske følelsen av skuffelse som stikker svakt i magen. Hun tar en slurk varm kaffe. Skulle så gjerne lagt seg tilbake i stolen, lukket øynene og slappet av, men hun tør ikke. Er redd han lettere når fram til henne og styrer henne hvis hun kobler av.
Langsomt og gradvis blir atmosfæren stua forandret. Ellen setter seg opp i stolen med rak rygg og ser seg nervøst omkring mens hun kjenner hjertet dunke hardere. Redd? Forventningsfull? … kåt?
«Faen,» sier hun plutselig og smeller knyttneven i armlenet på stolen. «Faen ta deg, hvorfor må du gjøre meg utrygg i mitt eget hjem?» Intet svar, bare en ertende taushet blandet med en snikende intimitet.
«Svar, for helvete…» Åh, nei. Hun slår hånden for munnen, må ikke bruke slike ord, hun vet jo ikke hva hun snakker til.
Ellen blir grepet av frykt og tier. Hun lytter redd, puster tyngre og skjelver på hånden som tar etter kaffekoppen. Hun svelger en slurk, setter koppen på bordet og rykker hånden fort til seg da det føles som en varm finger stryker henne på håndbaken. Huden brenner der berøringen fant sted. Hun trekker pusten dypt.
«Greit,» sier hun lavt og tvinger seg til å være rolig, selv om kroppen er i fullt opprør innvendig. Hun setter seg tilbake i stolen og presser ryggen godt inntil for å føle seg tryggere, for å være sikker på at det ikke er noe bak henne som hun ikke kan se. Men hva hjelper det å ha oversikt over hele stua? Det er jo ikke der han er. Han er inni henne. En bølge av redsel jager gjennom Ellen.
– Herregud, tenker hun sjokkert. – Kanskje jeg er besatt? Den samme stemmen som fylte tankene hennes på parkeringsplassen, ler rått og hånlig inni henne.
– Den var jævlig god, ler den. – Besatt!
«Slutt,» hulker Ellen, såret og sint. «Det har du ingen rett til.» Hun gisper og stivner. En hånd hun ikke kan se, blir lagt på kneet hennes. Den er varm, nesten brennende het.
– Hva har jeg ingen rett til?
«Å le,» hvisker Ellen og holder pusten. Hun løfter hendene og holder dem knyttet foran munnen. – Du har ikke rett til å le av meg, tenker hun svimmel. Hun begynner å føle seg ør, slik som på parkeringsplassen. Og slik hun følte seg i natt. Beruset av begjær. Huden på kneet brenner av den usynlige berøringen.
– Hvorfor ikke?
Stemmen… Hes og lokkende… Det er akkurat som hun selv tenker ordene, for hun hører dem ikke. Hun puster fortere og tyngre, mens de formfulle brystene heves og senkes lokkende. Det irriterer henne at brystvortene strutter harde og stive mot bomullsstoffet i genseren.
– Du bryter deg inn i mitt liv, tenker Ellen. – Du jager meg og manipulerer kroppen min til å gjøre det du vil. Du forfører meg, og gjør meg redd og forvirret, og så ler du av meg. Din djev… din…
Ellen avbryter tankestrømmen forskrekket. Hva er det hun tenker på? Har hun gått fra vettet? Men forbausende nok blir hun roligere da stemmen igjen dukker opp inne i henne.
– Bare si det… Djevel. Det er en av de tingene jeg ikke er.
Hånden hun ikke kan se, stryker henne på låret. Ellen angrer at hun tok på seg skjørt i dag. Hele kroppen dunker i takt med hjertet, opphisset og sitrende, hver nerve dirrer i spenning og lyst mens skjørtet blir skjøvet lenger og lenger oppover lårene av en varm, usynlig hånd.
Hun biter seg nervøs i overleppen og liker ikke at kroppen nyter det som skjer.
– Ikke gjør det.
– Hvorfor ikke? Du vil det. Jeg vil det. Vi vil det, begge to.
– Nei.
– Joda, hvisker han og dytter skjørtet helt opp, til det ligger som en krøllete bylt rundt hoftene. Ellen lukker øynene og kjenner hjertet gjøre et ekstra hopp når hun får se det grønne blikket igjen. Hun stønner svakt og ufrivillig.
– Hvem er du?
– Det vet du. Husker du dårlig?
– Jeg vil se deg.
– Du har sett meg. Du vet hvem jeg er – og hvem du er.
Ellen dirrer innvendig da begge lårene blir befølt av to sterke hender. Mykt, halvt masserende, lenger og lenger opp. Hun kan ikke se hendene, men ser at huden får små fordypninger der fingrene stryker og gnir. De glir ned på innsiden av lårene, der huden er tynnest og mest følsom og påvirkelig, bena skilles langsomt. Hun vrir seg i stolen, brenner av lyst. Han har fått henne dit han ville…
… dit han ville…? Med siste rest av egen vilje, tar Ellen tak i skjørtet og drar det ned med et rykk. Ingen bestemmer over henne!
De deilige hendene forsvinner brått, som om han nappet dem vekk. Hun reiser seg fort og løper panisk ut av stua, holder hendene for ørene, vil hindre stemmen i å komme inn i hodet. Det er nytteløst. Den hese, opphissende latteren når inn til tankene allikevel. Med hendene for ørene og med dårlig balanse, snubler hun i dørstokken ut til entreen og blir liggende på filleryen i gangen. Hun rekker ikke å reise seg igjen, før han er over henne. Kroppen skriker etter å bli tatt, huden brenner etter kjærtegn, underlivet svulmer av dunkende begjær og hele lystfylte Ellen dirrer av lidenskap og ønske om å bli tilfredsstilt av ham. Hver nerve i kroppen er som spente fiolinstrenger som bare venter på å bli strøket av buen hans. Hun bønnfaller kroppen sin om å kjempe imot, reise seg og styrte ut, flykte vekk, men kroppen vil noe ganske annet.
«Neiii,» roper Ellen bønnfallende, men uten overbevisning. Hun blir liggende på magen, ute av stand til å hindre ham. Viljen hennes vil ikke hindre ham, ikke kroppen heller. Hun vil ha ham. Med hver ørlille, vanvittige, hysterisk kåte bit av kroppen vil hun ha ham nå. Sjelen brenner og det haster med å få ilden slukket. Særlig ille er heten mellom bena.
Filleryen hun lander på, er myk og varm. Hun knytter hendene skjelvende og hvisker halvhjertede protester da skjørtet langsomt blir dyttet oppover lårene igjen, bakfra nå.
«Vær så snill…»
Et par varme lepper rammer inn en tunge som bit for bit dekker de nakne fotbladene hennes. Tungespissen pirrer og kiler. Ellen klynker og presser ansiktet ned i filleryen, nyter det og hater seg selv for å nyte det.
«Vær så sniiiill…» klynker hun med kinnene røde av skam.
– Det er jo det jeg er. Den varme pusten skaper ilinger der den treffer, tungen spiller på baksiden av leggene. Stadig lenger opp, sakte, forventningsfullt. Skjørtet dyttes helt opp, til det ligger rundt livet, trusene trekkes langsomt og dvelende av. Så tergende langsomt at Ellen ønsker at han skal rive dem av og ta henne hardt og brutalt.
– Nei, tenker hun ør, det føles som hun er i ferd med å sprekke av begjær, det iler søtt og dirrende mellom bena, dunker varmt, vått og utålmodig. Underlivet brenner, det er den uslokkelige ilden av begjær. – Nei, tenker hun igjen, som for å be bena sine om å ikke spre seg, for å be underlivet holde seg i ro. Men hoftene ruller langsomt fra side til side, underlivet glir fram og tilbake, bevegelser hun ikke klarer å styre, som hun egentlig ikke vil stoppe. Rundt åpningen trekker musklene seg rytmisk sammen, orkideen lengter etter å bli gjennomboret av et hardt og pumpende lem. Den har vætet trusekilen, for spalten er en rennende, duftende våt blomst full av nektar.
Munnen er halvåpen og Ellen ligger med øynene lukket. Hun ser ham for seg, ser de jadegrønne øynene, og gisper da en varm, ertende finger stryker innsiden av lårene og oppover. Det kiler. Fingeren fortsetter til den møter nakne kjønnslepper og glir over skamleppene, de fuktige foldene. Fingeren stopper og glir ertende halvveis inn i blomsten. Hun klemmer sammen musklene i skjeden, omfavner fingeren idet den glir ut igjen, glinsende av væte. Den finner lystknappen. Hun stønner lydløst, svaier ryggen og skyter baken i været mens fingeren masserer lett, ømt og uutholdelig rolig.
«Herregud,» klynker Ellen åndeløst og ør ned i filleryen mens hoftene begynner å leve sitt eget liv. De roterer svakt, hun klarer ikke å forhindre det. Stemmen er grøtete når hun stønner av lyst, for hun vil ha mer. Må ha mer. Begjæret strømmer vilt i årene, som flomfulle elver om våren. «Vær så snill…»
Det er ikke lenger en bønn om at han skal la være. Hele kroppen skriker nå, ikke bare underlivet. Hun eier ikke en klar tanke i hodet. Tankene er pakket inn i den samme tåken som i drømmen. Hele Ellen er omsluttet av hett begjær og trangen etter å tilfredsstilles. Deilige bølger iler fra underlivet og ut i kroppen hver gang han stryker fingeren over klitoris. Hun klynker og jamrer når hun puster stakkåndet ut, gisper når hun drar pusten. Å stå på knær og albuer med baken i været og skrevende ben, bidrar bare til større opphisselse. Hun ønsker slik som i natt at hun kan se ham. Men hun vet hvordan han ser ut. Hun har jo sett ham, det sa han. Og han tar henne ikke, han gir…
Ellen retter ut armene mens hun løfter hodet i forventning. Øynene stirrer rett fram i ingenting, blikket er slørete. Hun står med knærne skrevende, godt plantet i filleryen og venter med duggvåte liljeblader. Han legger hendene på baken og hun kan kjenne noe varmt, glatt og hardt mot åpningen. Noe pulserende og ivrig. Hun svaier ryggen og skyter baken enda mer i været, og stønner igjen mens han vider henne mer ut. Foldene slipper taket i et lydløst kyss, skamleppene måper og hun er helt åpen. Som en utsprunget blomst i morgendugg. Luft mot fuktigheten gjør at det kjennes kjølig ut i varmen, noe som gjør henne enda kåtere.
– Vær så snill… farer det gjennom hodet hennes. – Gjør det, vær så sniiiiill…
Et klagende, langtrukkent, jamrende rop lyder fra den opphissede, unge kvinnen idet han langsomt og pinefullt trenger inn i henne. Han er stor, han er deilig, fyller henne så perfekt, så godt, gnir mot magiske punkt og passer henne som hånd i hanske, som… som… som et varmt, hardt, stivt, herlig lem i et fuktig, mykt, melkende kvinnekjønn. Hun knytter nevene hardt i nytelse, trekker sammen musklene i underlivet og melker manndommen hans hver gang han glir litt ut. Han vet nøyaktig hvordan han skal bevege hoftene for å berøre henne der det kjennes best. Herregud, så stor han er, så god. Så sanseløst nydelig…
Ellen støter imot, møter ham med underlivet og sammen øker de takten mens han holder hardt rundt de runde hoftene. Raskere og raskere. For hvert støt skapes en søt, deilig fornemmelse i underlivet. Til slutt klarer hun ikke å holde tritt med ham. Han styrer selv det voldsomme rittet mens han holder hoftene i et fast grep med sterke never. Han må holde henne godt fast da Ellen plutselig skriker, skjelver og faller sammen med ansiktet mot filleryen. Hun nyter bølge på bølge av den voldsomme orgasmen mens hun stønner jamrende. Knærne glir fra hverandre for hun blir kraftløs i lårene. Hun strekker bena ut, synker sammen og blir liggende med magen presset mot filleryen, med skrevende ben, bøyde knær og hælene presset mot en fast, velformet rumpe som hun enda ikke har sett. Da han kommer, kjenner hun rykningene i lysken hans mot baken og hører et gutturalt, knurrende stønn i tankene. Ellen klarer ikke å røre seg. Utmattet ligger hun stille og lar ham fylle henne mens hun nyter at han gjør det.
Så er det over. Han ligger over henne, tung og god. Ellen liker det, liker å kjenne tyngden hans. Kjenner at han etter en stund krymper gradvis inni henne. Hun klemmer musklene sammen litt og smiler svakt da lemmet glir ut. Men den flommen av sæd hun ventet seg, som hun antok hun måtte slite med for å få vekk fra filleryen, den kommer ikke. De eneste safter som finnes i underlivet, er hennes egne. Forbauset snur hun på hodet, idet han flytter seg og forsvinner fra ryggen hennes.
Gangen er tom. Ellen er alene.
«Nei,» klynker hun fortvilet av utmattelse. «Ikke forsvinn nå igjen.» Tårene begynner ukontrollert å strømme, hun er sårbar etter å ha elsket så altoppslukende og intens. «Ikke forsvinn nå, vær så snill,» trygler hun gråtende.
– Ta det med ro. Jeg er her.
«Åh,» sukker Ellen lettet og synker snufsende sammen mens hun tørker tårene. «Hvor er du?»
– Rundt deg, inni deg… over alt. Ellers er jeg i Evigheten. Nå er jeg her. Hos deg.
Ellen reiser seg møysommelig og går langsomt inn på stua, opp trappa og ut på badet. Hun er for sliten til å tenke klart. Det føles som hun har lagt igjen alle kreftene i gangen. Hun får møysommelig av seg klærne og går inn i dusjen, merker at hun er roligere i kroppen enn hun har vært på flere år. Det er uvant. En deilig, befriende følelse.
– I Evigheten, tenker hun mens hun lar det varme vannet kjærtegne slitne muskler. – Hva mente han med det? Og hvor er han? Jeg hører ham jo, ser ham for meg, men ser ham liksom ikke likevel. Jeg kan bare ane hvordan han ser ut. Men hvor er han? Hva er han? Og hva vil han med meg?
Ellen skvetter og holder nesten på å miste dusjhodet da han svarer.
– Du vet alle svarene.
Hun virvler rundt og stirrer ut i baderommet, men som ventet er det spottende tomt.
«La meg være,» roper hun sint. Hun holder dusjstrålen slik at vannet dekker forsiden av kroppen. Det føles tryggere, ikke fullt så nakent i all nakenheten. «Jeg er lei av at du skremmer meg hele tiden.»
– Vil du at jeg skal forsvinne?
«… ja…» Ellens nølende svar er ikke overbevisende, hun merker så alt for godt at hun vil han skal bli. Hun, og kroppen hennes.
– Jeg tror deg ikke. Noe stryker henne på halsen og Ellen føler en irritert trang til å slå etter det. Hun er sliten og lei av å bli ertet.
– Ikke lek med meg, tenker hun bedende og trekker pusten da fingeren blir erstattet av en varsom munn. – Du bare braser inn i livet mitt, i hverdagen min, forfører meg når jeg minst ønsker det og stjeler både tankene og viljen min.
Ryggen blir dekket av en kraftig brystkasse. Ellen lukker øynene og lener hodet tilbake, på en sterk skulder, inntil halsen hans. Hun vet at hun burde vært vettskremt, men føler en merkelig, behagelig trygghet sige inn.
– Syns du ikke jeg har rett til en forklaring? tenker hun mens to armer omfavner henne. Hender kjærtegner brystene dovent og knoppene stivner igjen. Men det ligger trygghet i kjærtegnene, de er ikke ment for å hisse opp nå. Fingrene liker bare å kjæle, liker å være nær henne og ta på. Hun kjenner det, og føler tryggheten synke dypere inn i sjelen mens det pirrer svakt i kroppen. Hun ser ikke hendene som hun trekker vekk fra brystene, for å føre dem ned til magen. De blir der, heldigvis. Hun orker ikke å bli tent igjen.
– Hva vil du vite? Av den ru, lave stemmen hun hører i hodet, forstår Ellen at han smiler. Han morer seg, for han liker å terge henne. Merkelig, hvor god og varm han kjennes ut, selv om hun ikke kan se ham. Hun lar øynene være lukket, føler at hun ser mer av ham da. De grønne øynene smiler i tankene hennes. – Hva vil du vite?
Hendene hans dekker brystene igjen. Hun merker med forbauselse at hun liker det. Det føles ikke påtrengende, slik hun ofte føler om oppmerksomheten rundt brystene blir for stor.
– Jeg vil se deg, tenker hun. – Jeg vil se hvem jeg har elsket med, hva som gjør meg så brennende kåt, som får meg til å tenne så ukontrollert at alle tenkelige hemninger er som blåst bort. Jeg vil…
Ellen nøler. Hun vet hvem han er, sier han. Hun har sett ham før. Så gåtefull, men likevel så kjent. Som om hun kjenner stemmen og han som eier den, som om hun kjenner ham. Hun føler en kilende fornemmelse av erindring.
– … jeg vil huske.
Ellen åpner ikke øynene, selv om armene som holdt rundt henne, griper om skuldrene og snur henne rolig rundt. Hun holder fremdeles dusjstrålen foran seg, som en mental beskyttelse. Brystene hever og senker seg i tung pust. Kroppen skjelver spent.
«Lukk opp øynene, Sommerfugl,» hvisker han og lager ilinger nedover Ellens rygg av den varme pusten i øret når han hvisker det velkjente kjælenavnet. Hun trekker pusten og åpner øynene. Hjertet banker hardt av spenning.
De grønne øynene er det første hun ser. Og den muskuløse skikkelsen er akkurat så høy som hun trodde, kanskje ti centimeter høyere enn hun selv. Men huden… Mørk og med et grønt skimmer, som dypgrønn jade. Ellen står målløs og stirrer, for nå ser hun ansiktet. Med markerte øyne som skrår svakt oppover og kraftige bryn som følger den samme skråen over tinningene, skjeve, høye kinnben – nesten som en asiat, men mye smalere, mer dyrisk og sensuell. Et tynt, smalt, sort skjegg rundt munnen og på haken står i stil til de mørke øyenbrynene. Kjeven er litt firkantet, munnen velformet med smale lepper. De ser myke ut… ventende… som om de ber om å bli kysset… Og så smiler han – et bredt, fandenivoldsk smil. Ansiktsuttrykket røper at han vet hva hun vil, vet hva hun ønsker og han liker å gjøre det hun ønsker. Det ligger noe lokkende vulgært i øynene. Noe dypt, instinktivt. Smiler er ikke vennlig, men heller ikke brutalt eller ondt. Det er selvsikkert, ispedd en god dose ironi. Ørene er litt spisse øverst og håret er sort, halvlangt og bustete.
Hun lar blikket vandre nedover kroppen, forbi den senete halsen – får lyst til å presse leppene inntil og kysse den – ned til en kraftig, mørkegrønn, glatt brystkasse. Magen er muskuløs, nesten som et vaskebrett og under de mørke kjønnshårene… Ellen trekker pusten ved synet av det erigerte, ventende, store verktøyet. Kriblinger i underlivet minner om drømmen, parkeringsplassen og entreen. Baken og bena er som resten av kroppen. Mørkegrønne, muskuløse og senesterke, og musklene spiller virilt under den eiendommelige, vakre, fargede huden.
Han er slank og sensuell, har en utstråling som stjeler all vilje og motstandskraft. Ellen føler allerede lysten banke i kroppen og ser ham i øynene igjen mens halsen snører seg sammen i lengsel. Hun kjenner et par tårer krype sakte nedover kinnene. Klarer ikke å hindre det, bryr seg heller ikke om å prøve. Hun smiler lykkelig av gjensynsglede. Åndsfraværende henger hun dusjhodet på plass, ser på glimtet i øynene hans at han forstår. Han ser at underbevisstheten husker, selv om hun ikke gjør det.
Ellen legger armene vant om den grønne, smidige nakken, svelger klumpen i halsen, en klump som er frambragt av glede og eldgammelt savn.
«Ahmeron,» hvisker hun halvkvalt. «Kjæresten… Herregud som jeg har lengtet.» Et øyeblikk står Ellen med de varme, sterke armene rundt seg, uten andre tanker i hodet enn gleden over å se ham igjen etter så lang tid. Så stivner hun i den kjærlige omfavnelsen.
– Jeg kjenner ham. Jeg kjenner navnet hans, tenker hun bestyrtet og sperrer opp øynene. Hun skyver ham litt fra seg, og stirrer uforstående og forvirret på ham, for hun er tilbake til badet og dusjen igjen. – Ahmeron, synger det inni henne, som en vemodig, eldgammel melodi. Hun slipper ham og legger hendene for ansiktet, ute av stand til å forstå det ufattelige. Det går langsomt rundt i hodet av forvirring.
Hun kjenner ham. Hun vet hvem han er. Minnet om ham ligger gjemt dypt i sjelen, som et ekko fra en tid da hun visste hvordan det var å virkelig elske. Fra en tid hun visste hva begjær var, og visste hvem hun selv var.
«Ahmeron,» hvisker hun skremt og stønner mot håndflatene med ansiktet gjemt i hendene. «Hva er det som skjer med meg?» Ahmeron griper rundt håndleddene, tar hendene hennes vekk fra ansiktet og smiler ertende.
«Husker du ikke alt, Leyhla?» sier han med den hese, hissende stemmen som alene kan få henne tent. «Vil ikke minnene våkne opp?» En hånd bak nakken, en arm rundt livet og Ahmeron drar henne nærmere. Staven hans ligger klemt mellom dem, den pulserer svakt og varmt mot magen og venusberget. Ellen puster tungt mot halsen hans og strever for å tenke klart. Hun ser på den mørkegrønne, innbydende huden på halsen. Hun vet at den er myk og god å kysse. Den er varm, smaker godt og kler å bli pyntet av glitrende, fuktige striper på kryss og tvers fra en leken, søkende tunge. Hennes tunge. Det sitrer svakt i leppene ved tanken på å presse dem inntil den fristende halsen.
«Skal jeg hjelpe deg å huske, Leyhla?» hvisker Ahmeron lavt. «Skal jeg hente minnene dine for deg?» Ellen nikker, for hun orker ikke å svare. «Ikke tenk. Tøm hodet for tanker.» Han stryker henne på ryggen med en hånd, legger pannen sin mot hennes og holder hodet varsomt fast med den andre hånden. – Ikke vær redd…
Ellen trenger ikke å tømme hodet for tanker, det har Ahmeron klart for lenge siden. Mens hun står stille og føler den intense nærheten mellom dem, kjenner hun tankene hans. De trenger seg på, slik som den mørke stemmen. Ahmeron fyller hodet hennes med bilder fra sin egen hukommelse, bilder hun først ikke gjenkjenner, men som plutselig er henne bevisst ved et sjokk. Navnløs frykt jager gjennom kroppen og hun prøver panisk å skyve Ahmeron vekk, men han holder henne for godt fast.
«Ikke vær redd, Leyhla. Det har allerede skjedd. Du kan ikke hindre det. Det er over.» Den ru, lave stemmen gjør henne roligere og Ellen adlyder. Hun prøver å slappe av og legger armene bedre rundt ham, kjenner ryggmusklene under hendene. Kjenner roen sige inn i sjelen. Så åpner hun sinnet og lar bildene strømme inn.
Hun ser seg selv og Ahmeron. Håret er ikke oppsatt eller flettet, slik hun helst bruker å ha det. Nå henger det i lange, sorte, løse lokker nedover ryggen. Klærne er enkle. Det er gamle klær. Veldig gamle. Den enkle kjolen når henne til midt på de nakne leggene og blir holdt sammen i livet med et belte. Hun er barføtt. Ahmerons ord lyder langt borte, fra parkeringsplassen. '…Jeg har lett lenge etter deg…' Ubevisst holder hun bedre om ham der de står nakne i dusjen, omgitt av damp og varmt vann. Ahmerons intense utstråling gir henne trygghet nå, og begjæret er plassert i andre rekke. Gjennom bildene i tankene kan hun høre stemmen hans.
– Jeg har lett lenge, Leyhla. Den gutturale stemmen er full av smerte og Ellen forstår at det ikke bare er hun som har lengtet. – I tre hundre år, Sommerfugl. Over tre hundre år.
Langt borte kan Ellen kjenne en hånd gripe om håret sitt, den lange fletten. Hånden holder henne i et fast grep. Et trygt, kjærlig grep. Det virker som han ikke tør å slippe når han endelig har funnet henne igjen.
Flere bilder strømmer på. Av henne og Ahmeron. Han er naken og vakker. Har alltid vært naken, aldri hatt verken grunn eller lyst til å dekke den nydelige kroppen. Ikke vil han at hun skal være påkledd, heller. Hun løsner beltet, men rekker ikke å ta kjolen av før Ahmeron river den i to fra halslinningen og ned. Det ser voldsomt og brutalt ut, men Ellen kan se at hun liker det. Den rå lidenskapen Ahmeron behandler henne med, tenner henne. Han er brutal på en kjærlig måte. Brystene blottes og de er nakne, begge to. Som i en drøm i våken tilstand kan Ellen være vitne til at de elsker hett oppå bordet med kjolen som en skjev duk, og synet tenner henne. Det er som å se seg selv på video.
De er i et rom, i ei tømmerstue. Det brenner i grua og får mørke skygger til å danse i rommet, og det dunkle lyset gjør Ahmerons hud enda mørkere. Han tar henne på det robuste bordet midt i rommet. Hun ser ham bakfra, ser hvordan han strammer setemusklene hver gang han støter inn. En sammensnørt skinnpose ligger på kanten av bordet, er nær ved å falle ned. Synet av det elskende paret får kåtheten til å strømme gjennom henne igjen, sammen med den forbløffende sannheten som åpenbares i et blaff: Ahmeron er den hun hele livet har lengtet etter! Og ventet på!
Brått trenger andre bilder seg på. Ahmeron er ikke der lenger, men en masse folk flokker seg rundt henne. De roper til henne, de er sinte og skjeller henne ut, de spytter og sparker. Noen kaster steiner og alle er rasende. De tvinger Ellen ned på bakken og bakbinder henne, før de surrer henne fast til en stige og setter den opp mot en vegg så alle kan spotte henne. Ellen kjenner et taust, desperat skrik innvendig. Hun vil snu seg vekk når de griper tak i stigen og velter den før de bærer henne av gårde over den store, åpne plassen. Hun vil ikke se seg selv lenger og gjenoppleve marerittet en gang til. Men hun kan ikke lukke øynene eller snu seg for bildene i hodet.
– Nei, roper hun skrekkslagen innvendig, samtidig med seg selv når de frakter henne på stigen bort til bålet hun skal brennes på. Og bålet… det er en godt brukt offerplass, full av aske og forkullede trebiter. – Ahmeron, NEI! Vær barmhjertig.
– Leyhla, min vesle vakre heks, sender Ahmeron gjennom bildene. Han bryter av og tvinger henne vekk fra fortiden. «Min lille Sommerfugl. Husker du nå?»
«Ja, Ahmeron,» hulker Ellen og kinnene blir fuktige av salte tårer. Hun er opprørt av minner og følelsen av avmakt over å se alt uten å kunne gjøre noe for å hindre det. «Min evige elskede. Jeg husker.» Hun løfter hodet og ser på ham med et blikk fylt av kjærlighet og gjenkjennelse. «Jeg husker alt.»
Mens Ellen puster ut og finner roen inntil Ahmerons kropp i dusjen, drar han strikken ut av hårfletten hennes. Han smiler skjevt og gjenkjennende da de dampfuktige, sorte lokkene bølger nedover Ellens slanke rygg.
Lengsel. Livet har vært slik. Alltid noe å lengte etter. Aldri følelsen av å ha funnet ham som kunne gi henne det hun ville ha. Ham som hun kunne gi seg hen til, være nok for, elske av hele sitt hjerte, være seg selv sammen med, med all den brennende lidenskap, lyst og det begjæret hun rommer uten alltid å høre: «Herregud, får du aldri nok?» hver gang hun ville ha mer.
Var det da så rart at hun aldri hadde funnet Den Rette? For hvem kan vel konkurrere mot et tidløst begjær for en elskende demon?

Legg igjen en kommentar