kapittel 10

Denne novellen er vist 2154 ganger.

Morgenen er enda ung når Leyhla merker Marolis nærvær. Søvnløs har hun ligget og stirret ut i natten, tom innvendig etter alt som har skjedd. Hun har allerede rukket å avslå Ahmerons første forslag om å elske en gang til. Noe stemmer ikke innvendig, i sjelen. Hun må finne ut hvordan hun skal få det på plass. Alt beror på henne. For Ahmeron er alt som før, ingenting er forandret selv om hun har vært utro mot ham. Han ser det jo ikke slik som hun føler det.
– Jeg reddet ham, tenker hun gang på gang og holder rundt seg selv. – Jeg var ikke utro, jeg reddet ham. Jeg fikk ham tilbake, han er her, hos meg. Og han tilgir meg.
Hverdagen har så vidt begynt utenfor husveggene, men Leyhla orker ikke å stå opp enda. Selv om hun ikke er trøtt, er hun mentalt sliten.
Hun legger seg på ryggen og lytter.
– Ahmeron…
– Hva er det, Sommerfugl? Han støtter seg på albuen og ser forhåpningsfull på henne. Kanskje vil hun forsøke allikevel?
– Han er på vei tilbake. Leyhla ser på sin elsker, føler trang til å stryke ham over kinnet, men noe holder igjen. Hun sukker dypt. – Maroli er på vei tilbake. Jeg kjenner det.
– Kanskje han kan hjelpe oss. Ahmeron smiler skjevt, et smil som får Leyhlas hjerte til å banke litt hardere av kjærlighet.
– Jeg tror ikke…
– Det ville kanskje løsnet for deg da, om du fikk oss begge to.
«Ikke tull,» mumler Leyhla og ser vekk mens kinnene blir svakt røde. «Det er ikke derfor han kommer…» Hun gløtter bak Ahmeron og ser det gjennomsiktige omrisset av Marolis kropp. Langsomt materialiserer han seg og dukker opp ved siden av sengen deres. Men det fandenivoldske blikket og seierssikre smilet som Leyhla grudde seg til å møte, er ikke der. Isteden er ansiktet fylt av frykt og fortvilelse.
«Hvorfor fortalte du det?» hveser han med en stemme som får det til å gå kaldt nedover Leyhlas rygg. Ahmeron ser rart på ham.
«Fortalte hva da?» sier han. «Hva faen snakker du om?» Maroli overser ham og stirrer isteden skrekkslagen på Leyhla.
«Hvorfor i helvete fortalte du Anita om Ronia og Jarek?» Han blir stående der han er, tør ikke gå nærmere. Han vet hva som skjedde med Vyzak under Leyhlas vrede.
«Fortalte du Anita om hva Ronia gjorde???» Ahmeron ser bestyrtet på Leyhla, som kjenner en vond følelse synke inn i kroppen, som en dump smerte i magen. Den setter seg som bly i kroppen og får hårene til å reise seg på hodet. Hun kjenner nummenheten spre seg i ansiktet, hendene, bena…
«Jeg… sa at hun ikke måtte gjøre det. Hun trengte litt trøst etter… Trengte en forklaring på det som hadde skjedd… Jeg…» Blikket flakker fra den ene demonen til den andre. «Jeg sa jo at hun ikke kunne gjøre det på den måten, for hun var ikke heks!» Det siste blir sagt i et fortvilet skrik.
«Hun har i hvert fall prøvd,» svarer Maroli stivt. «Og det er faen ikke min feil. Hun kom jo rennende etter meg med en jævla kniv, en diger en. Hadde jeg blitt der stort lenger, hadde hun pinadø klart det også.» Han ser vilt på Leyhla. Knærne svikter og hun hører dunket i gulvet når han kneler for henne, i frykt. «Det var ikke min feil, jeg sverger. Ikke send meg til Lengselens Land, det var ikke min skyld…»
«Hvor er hun nå?» avbryter Ahmeron anspent.
«I senga hjemme, vel. Jeg måtte jo forsvinne før jeg endte opp som…» Han rekker ikke å fullføre resten av setningen. Leyhla slår dyna til side og Maroli skvetter inn til veggen, i frykt for hennes vrede. Men det er ikke Maroli hun tenker på nå. Sjokket har letnet og det haster. Leyhla fortrenger den lille stemmen i bakhodet som sier at det er for sent. Selv Ahmeron tier der han hastig følger etter henne.
Maroli nøler og blir stående igjen på knær. Han føler ikke for å bli med tilbake, allikevel skjønner han ikke hvordan han kan la være. Og på samme tid skjønner han ikke hvordan han skal klare å følge dem. Forvirret reiser han seg og setter seg ned på sengekanten, lut i ryggen og med hengende hode. Han sukker dypt av lettelse fordi han slapp unna Leyhlas vrede. Denne gangen. Men hva om hun blir så sint når hun finner Anita, at hun allikevel sender ham til Lengselens Land?
«Det var ikke min skyld,» mumler Maroli lavt. «… helt sant…»
Langsomt blir han gjennomsiktig. Så er soverommet tomt.

Det hviner i dekk. Leyhla holder så hardt rundt rattet at knokene er hvite, og hendene dirrer i det krampaktige grepet. Byen har så vidt begynt å våkne, men det enser hun ikke i den ville farten. Hastig påkledd sitter de i bilen på vei til Anitas hus. Ahmeron holder seg fast mens han gløtter urolig bort på heksen sin. Han kjenner ikke igjen blikket hennes, det stirrende uttrykket, det stive ansiktet. Men det er så mye ved Leyhla som han ikke kjenner igjen for tiden.
Hver sving får den lille bilen til å krenge så han må klamre seg fast. At de fremdeles holder seg på veien, ser han på som et under slik som Leyhla kjører. Om han hadde vært særlig kamerat med den bevisstheten som menneskene kaller Gud, hadde han kanskje vært tilbøyelig til å sende en bønn nå. Men han er en udødelig, og selv om han kveler et gisp midt i en skrens, vet han at han ikke trenger å be. Ikke til noen.
– I alle fall ikke for meg selv, tenker han vagt idet Leyhla bråstopper utenfor Anitas hus med hvinende, hissige dekk, og kveler motoren så bilen gjør et lite hopp mens hun river opp døra og løper med det sorte håret flagrende bak seg.
«Låst,» mumler Leyhla med hul, fremmed stemme da hun tar i dørhanken og river noen ganger. Hun ser fortvilet på Ahmeron. «Hvordan skal jeg komme meg inn? Døra er jo låst.» Hun røsker i døra igjen, uten resultat.
«Vent litt…» Ahmeron løper rundt hushjørnet og hopper lett over hekken. Han løper til baksiden av huset, til den lille hagen. – Verandadøren står på gløtt, sender han idet Leyhla også hopper over hekken og løper bort til ham. Ahmeron har allerede reist stigen som lå inntil husveggen, og er halvveis på vei opp. Hun følger etter med hjertet i halsen, forsøker å la være å tenke akkurat nå. Hjertet banker hardt og fort av frykt, for innerst inne vet hun hva hun kommer til å finne.
Stigen svaier mens hun klatrer oppover så fort balansen tillater. Hun ser Ahmerons fot svinge over kanten av verandaen og forsvinne, og følger etter så fort hun kan. Hun hører Ahmerons skritt innover i stua. Han har aldri vært hjemme hos Anita, så han vet ikke hvor soverommet er. Han rekker ikke å finne det før Leyhla kommer inn i stua og løper mot trappa. Han ser hvilken retning hun tar og er kjappere, er nede før hun er halvveis i trappa. Soveromsdøra står på gløtt der nede, og Ahmeron løper inn – og bråstopper i døråpningen. Når Leyhla når fram, virvler han rundt og griper tak i henne.
«Ikke gå inn,» sier han fortvilet. «Vær så snill, skån deg selv for den opplevelsen.» Han skyver henne vekk fra soverommet.
«Slipp meg,» protesterer Leyhla og føler en barnslig trang til å sparke ham på leggene for å få ham til å slippe. Hendene holder godt rundt overarmene, for godt.
«Det er ikke noe å… »
«Jeg vil se hva Maroli har stelt i stand,» freser Leyhla illsint med hjertet dunkende som harde, dype slag av frykt i magen. Ahmeron ser vantro på henne med vidåpne øyne.
– … Hva Maroli har stelt i stand??? Sommerfugl, du kan da ikke…
Han vet han må være forsiktig nå. Et lite øyeblikk forsøker han å samle tankene, finne de rette ordene, akkurat det øyeblikket Leyhla trenger til å rive seg løs og presse seg forbi. Bare for å oppdage at hun skulle ha adlydt hva demonen hennes rådet henne til. Ahmeron forsøker å gripe etter henne, men hun når fram til soveromsdøra og stopper på terskelen.
Leyhla stivner, fullstendig tom i hodet og kroppen av sjokket. Hun er ute av stand til å rive vekk blikket, snu seg og forlate Anitas dødsleie. Hun stirrer og stirrer, helt til Ahmeron tar tak i henne et lite, bittelite øyeblikk etter og drar henne ut av soverommet. Han lukker døra, men det er for sent, for bildet er allerede etset inn i tankene. Den nakne, hvite kroppen til venninnen, liggende på ryggen i senga med armene rett ut, og med knærne liggende på siden, bøyd. Den ene hånden er dekket av mørkt, stivnet blod. Sengetøyet er gjennomtrukket, det vises ekstra godt på det hvite dynetrekket. Øynene er vidåpne og tomme, stirrende ut i ingenting. Og ansiktet… en dødsmaske i vantro skrekk. Ikke fredfylt som i døden, slik det skal være. Nei, det er slik de ser ut, de som blir sendt til Lengselens Land, og Leyhla gjenkjenner ansiktsuttrykket til den døde venninnen. Hun har sett det før. Ikke i så fullt monn, men det er de samme trekkene som hadde preget farens ansikt etter så lang tid der nede. Langt, langt i det fjerne hører hun et umiskjennelig hylekor, som tusener av stemmer i motvind, i storm. Eller er det kanskje stormen i hennes indre som får det til å hyle i ørene?
Viljeløst følger hun med når Ahmeron leder henne opp trappa igjen, opp til stua. Men hun rekker ikke å komme seg bort til sofaen før hun knekker sammen. Med hendene for ansiktet, med smerten brennende i kroppen synker hun sammen, for knærne vil ikke bære henne lenger.
«Neeeiii,» jamrer hun, stemmen stiger gradvis til et skrik og hun holder seg for ørene for å stenge ute koret fra Lengselens Land. «Neiiii, neiiii, neiiii…» Hun krøker seg sammen, ruller sammen kroppen som en ball og blir liggende og skjelve i krampaktig gråt. Hører ikke Ahmeron, ikke engang når han forsøker å nå igjennom i tankene hennes. Det er blokkert. Stengt. Hun skriker skingrende i sanseløs gråt og rister som i krampe, sammenkrøpet på Anitas stuegulv mens samvittigheten får halsen til å snøre seg. Vissheten om at det er hennes skyld, er for tung å bære akkurat nå.
Alt for tung.

– Sommerfugl, la meg trøste deg… To armer smyger seg rundt Leyhla mens hun står og ser ned på Anitas grav. Det er bare timer siden hun ble senket i jorden, og det bugner av blomster på haugen av jord som er spadd over kisten.
Det er en vakker kirkegård. Et fredfullt sted på en solfylt, vakker dag. Store, bugnende, andektige kastanjetrær ruver over utallige gravplasser. Her hviler de avdøde sannelig i fred. Anitas familie har forsvunnet til en liten sammenkomst etter begravelsen, hvor også Leyhla var invitert. Hun orket ikke engang å se Anitas mor i øynene da hun stille, men høflig avslo det vennlige tilbudet.
Hun ser på den blomsterdekte graven og forsøker å kjenne etter, men føler ingen ting. På gravsteinen står det med sorte bokstaver det fulle navnet, fødselsdato og den siste dagen i Anitas liv. Nederst står det håpefullt: “Du lever i minnet.” Steinen er i grålig marmor, den har samme farge som… som sanden i… i…
«Er Anita i Lengselens Land nå?» spør Leyhla stille. Halsen er tykk av sorg, og øynene er tørre og tomme.
«Ja. Men hun er et menneske. Det er antakeligvis allerede over. Mennesker varer ikke lenge i Lengselens Land, vet du.» Han stryker det lange, sorte håret og føler den dype sorgen hennes som en nummen sperre. Det er som en bomstasjon og han kjenner ikke prisen for å slippe igjennom. – La meg trøste deg, hjelpe deg…
– Du kan ikke, Ahmeron. Jeg må lide alene.
– La oss gå hjem, og elske. Finne styrke hos hverandre.
– …
Det er ikke mange ord han får i retur av Leyhla om dagen. Det er mer følelser, ordløse tanker og fornemmelser. Komplekse og vanskelige ting for en demon å forstå. De går hjem, tett omslynget. Leyhla med lut rygg og et tomt uttrykk i ansiktet, Ahmeron med en vond følelse innvendig.

Han hjelper henne av med den sorte jakken. Henger den på plass for henne. Stua er stille, den virker ekstra stille etter begravelsen, som for øvrig var en trist opplevelse som de måtte igjennom. Anitas utrøstelige familie, deprimerende musikk, salmene og presten med ord som ikke betydde noe for verken ham eller Leyhla, for de visste så mye, mye mer enn det presten gjorde. Enn det noen gjorde.
Han går bort til den lille, ensomme heksen sin. Legger hendene på skuldrene hennes, merker godt hvor anspent og avvisende hun er. Det er som usynlige radiobølger. Han ser dem ikke, men føler dem som en ugjennomtrengelig vegg. Allikevel lar han det ikke skremme ham vekk. Ikke enda.
– Sommerfugl, la meg trøste deg. Hendene hans masserer varsomt de anspente skuldrene, sender varme som han håper vil hjelpe henne å slappe av.
– Du kan ikke.
– La meg forsøke. Du trenger det, vi trenger det, begge to. Leppene hans mot den myke huden i nakken hennes. – Slipp det fri, Sommerfugl.
Å kjenne Ahmerons lepper i nakken slik, pleier å få gåsehuden til å prikke i hodebunnen og nedover ryggen. Nå trekker hun ikke engang pusten. Hun stirrer ut av vinduet med armene i kors. Avvisende. Han trenger ikke å se på henne engang, det føles som en mur mot sjelen. Han holder hardt rundt henne og presser varsomt et voksende lem mot halebeinet hennes, i håp om at begjæret tar imot beskjeden og ønsker å våkne. Det brenner i ham, koker i blodet. Han føler skammen hennes. Skyldfølelsen over Anitas skjebne, og omgangen med Maroli henger fremdeles igjen som rødme i Leyhlas kinn. Ahmeron stønner lydløst og skjelver dypt i sjelen. Hendene søker etter brystene hennes, han ønsker å ta rundt dem, klemme dem, kjenne brystvortene vokse mot håndflatene mens Leyhlas begjær vokser mot sjelen hans. Men hun har hendene i kors, og slipper ikke grepet. Lar ikke hendene hans komme fram.
– Jeg kan ikke. Vær så snill, la være.
Hendene hans glir langsomt ned overarmene, opp igjen, gnir skuldrene langsomt og lett, inntil han drives vekk av isveggen hennes. Han ser forvirret på henne, på det ravnsvarte håret, den slanke ryggen, den avvisende holdningen. Det gjør vondt innvendig.
– Leyhla, hva er det som skjer med oss?
– Med meg, Ahmeron, tenker hun vagt uten å snu seg. – Med meg. Det er jeg som er problemet.
Ahmeron kjenner en kald klump av frykt i magen. Han forsøker å berolige seg selv med at han har vært for utålmodig. Han vet ingenting om menneskers sorg og følelser i slike situasjoner. Kanskje var han for snar, kanskje trenger hun tid. Det er bare timer etter begravelsen, det er klart hun trenger tid.
– Hvis du ikke vil ha mitt begjær… sender han og holder varsomt rundt overarmene hennes igjen. Tar en sjanse, møter ikke den samme muren. Hun kjenner at det varmer. – … vil du da ta imot min kjærlighet?
– …
Et trygt og beskyttende grep omfavner henne lett, omslutter henne med alle de kjærlige, gode følelser Ahmeron klarer å oppdrive. Og det er ikke få. Han har lært av en mester. Han ønsker å hjelpe, men vet ikke hvordan. Han ønsker å trøste, men vet enda ikke hva det egentlige problemet er. Han aner det, føler det, men får ingen ord fra Leyhla for å forstå det. Den mentale veggen som er mellom dem, kjennes som en dump, vag, nummen følelse i magen hans. Det gjør vondt i demonsjelen.
De mørke skyggene har ikke forsvunnet enda. Det er ikke Char og Omel denne gangen. Det er Leyhlas egen samvittighet som stenger for følelsene hennes og nekter henne å gi slipp på skylden. En mørk skygge som grundig hindrer begjæret å slippe frem, samme hvor mye hun har behov for å la det slippe ut. En mørk, fortærende skygge som er atskillig mer farlig enn Vyzaks disipler var.
For denne skyggen kommer innenfra.

Fire uker etter begravelsen står Ahmeron ved soveromsvinduet hjemme hos seg selv og Leyhla, og ser ut. Ser på ingenting. Det gjør vondt innvendig, demonen er forvirret.
Det har vært en slitsom tid. Selve begravelsen var en så sorgfull opplevelsen at han velger å glemme den, selv om han vet at Leyhla ikke kommer til å klare det på lenge enda. Hun er ikke i stand til verken glemsel eller andre ting. Og tiden etter begravelsen vil han helst ikke tenkte på. Men han trenger ikke å tenke. Det kjennes på kroppen.
Han sukker tungt, kjenner hvor sliten han er. Tappet for krefter. Hvor mange avslag han har fått fra Leyhla, har han mistet tallet på. Det gjør like forbanna vondt hver eneste gang. Nå tør han ikke å prøve mer. Stoltheten har han mistet for lenge siden. Håpet også. Følelsen som har tatt over, heter ’det er ingen vits i å forsøke, bare for å få et nytt avslag.’ Men hvor lenge vil det da gå, før han er så kraftløs at han visner bort og blir til intet?
Han har forsøkt å forstå, men når han prøver å sende til henne, møter han isveggen. Steinmuren. Ingen kontakt, og det sårer ham, forvirrer ham, og det gjør vondt. Alle forsøk på å få henne til å fortelle har vært som en ball som spretter mot muren og blir kastet tilbake. Han når ikke fram.
Leyhlas side av sengen er tom igjen. Atter en gang har Ahmeron gått til sengs alene. Fire uker uten sex kan gjøre enhver frynsete i kantene. Hva kan det vel da gjøre med en avhengig demon… Nede i stua sitter Leyhla med tv-en slått på. Rødvinsglasset er sikkert tomt allerede, kanskje for andre gang. Om en liten stund kommer hun til å sovne på sofaen, og Ahmeron blir nødt til å gå ned og bære henne opp.
Han går bort til sengen, legger seg på ryggen og stirrer opp i taket med hendene foldet under hodet. Den tomme følelsen i brystkassen har vokst seg en ørliten tanke større igjen, og den øker for hver dag han ikke når fram til Leyhla. Ikke bare trenger han kjærligheten hennes, men hun hindrer ham i å hente den styrken som hun vet han trenger fra hennes begjær og utløsninger. Det er som om en liten del av Lengselens Land gror fram innenfra. Sjelen kjennes grå og tom ut.
Han trekker pusten dypt, sukker tungt. Rommet er svakt opplyst av nattlyset i støpselet, det som Leyhla insisterte på å kjøpe fordi hun følte at de mørke skyggene ville holdes på avstand da. Et stakkars forsøk på å hindre Char og Omel i å komme tilbake, uten å reflektere over at de mørke skyggene som nå plager henne, de kommer innenfra. De kan ikke fjernes med all verdens lys.
Lysten murrer i Ahmerons kropp. Han brenner etter å stå opp, gå ned i stua og ta tak i heksen sin, rive klærne av henne og forføre henne like grundig som han gjorde den første gangen de møttes. Da hun var ung og uskyldig og ikke visste hvilket begjær som bodde i henne, eller hvilke krefter. Da Ahmeron vekket henne opp og lærte henne gleden ved begjæret. Det er i sannhet hun som har besatt Ahmeron nå, og ikke omvendt, slik demoner egentlig skal. Han lukker øynene og ser henne for seg, slik hun lå i gresset ved den lille innsjøen hvor de elsket så hett. Med glitrende øyne fulle av lyst, med kåtheten bankende i kroppen som utålmodig kløe, med begjæret skjelvende i kroppen og blomsten full av nektar, med hele seg fullstendig rede for ham. Og med de glitrende, grå øynene stirret hun på ham med et bedende blikk, en stum bønn om å bli tatt. Han hadde dukket ned i liljen og drukket nektaren den gangen. Hadde boret ansiktet mellom Leyhlas ben og styrket seg, nytt henne, gitt henne nytelse og blitt enda mer ubegripelig avhengig av den deilige, lille heksen sin.
Hennes avslag forvirrer ham. Det uinteresserte blikket, de tomme øynene… Han når ikke inn til henne og det gjør ham fortvilet, det gjør ham vondt. Et menneske kunne kanskje klart å hjelpe henne ut av depresjonen, men Ahmeron vet ikke hva slike følelser er. Han vet bare at han skjelver av lyst for henne, at han trenger henne desperat, tiltrekkes av skammen og at det er nytteløst å gå ned til henne nå. Han orker ikke et avslag til. Makter det ikke.
«Har du problemer, ditt jævla liksom-menneske?»
Ahmeron ser skrått på Maroli der han gradvis dukker opp i skredderstilling på Leyhlas side av sengen. Han ser sur ut.
«Hva faen gjør du her?» spør Ahmeron uvennlig.
«Det kan du jo spørre den lille heksa di om,» svarer Maroli grinete og legger armene i kors over brystkassen mens han lener seg tilbake og støtter seg med ryggen mot hodeenden. «Det er hennes feil at jeg ikke kommer meg verken hit eller dit.»
«Jaså?» Ahmeron rynker brynene og snur seg over på siden mens han støtter hodet i håndflaten og ser på Maroli.
«Jepp. Den lille, skamfulle heksa di er skyld i at jeg ikke kommer meg tilbake til Evigheten, samme hva jeg gjør.» Maroli sukker dypt. «Hvis du ikke får skikk på henne, kommer jeg til å bli her til jeg visner.»
«Kanskje jeg visner først,» mumler Ahmeron og setter seg opp, resignert lut i ryggen.
«Kan du ikke bare ta henne, da? Jeg trodde du hadde all verdens tilgang på å samle krefter fra henne, jeg.»
«Det trodde jeg også.» Ahmeron ser trist ut. «Men det er visst mer med å være menneske enn jeg trodde.»
«Åja,» mumler Maroli og himler med øynene. «Følelser, er det det som er problemet?»
«Hun klarer ikke å tilgi seg selv for å ha tent så jævlig på deg, når du trengte kraft for å hjelpe meg tilbake.»
«Herregud,» mumler Maroli og ser oppgitt i taket. «Er det bare derfor jeg holdes igjen her?»
«Dessuten er det hennes feil at Anita forsøkte å blande blod med deg. Det var hun som fortalte om Ronia og Jarek,» fortsetter Ahmeron. «Og hun overtalte deg til å dra innom Anita en siste gang før du forsvant for godt.»
«Skulle ha forsvunnet for godt der og da, ja,» sier Maroli mørkt. «… men der tok jeg jaggu feil. Med andre ord er jeg strandet her, inntil hun har tilgitt seg selv på grunn av at hun er kåt på meg?»
«Ser sånn ut,» mumler Ahmeron slukøret. «At Anita klarte å ta livet av seg, hjalp ikke særlig på den dårlige selvfølelsen og samvittigheten Leyhla hadde fra før. For svarte, hun bebreider seg selv så jævlig for alt som har skjedd, at hun har blokkert for begjæret.»
«Å fy faen…»
«Og ingen av oss får kraft, heller, så lenge det er sånn. Hun har jo ikke lyst lenger.»
«Å joda,» sier Maroli. «Lysten er der. Begjæret også. Ulmer og brenner som aldri før, gjør det. Men det ligger bare så dypt gjemt at den skamfulle underbevisstheten ikke vil la lysten slippe fram. Og hvorfor i helvete ikke det, da?»
«Hun straffer visst seg selv for å ha vært utro og for å ha sendt Anita til Lengselens Land,» svarer Ahmeron. «Hun sier at hun fortjener ikke nytelse på grunn av det hun har gjort, det hjelper ikke hva jeg sier eller gjør…»
«Som jeg sa, kan du ikke bare ta henne? Jeg føler skammen hennes som en jævla magnet, Ahmeron. Det er så sterkt! Jeg har faen meg aldri følt noe lignende. Du må pinadø hjelpe meg å slippe unna.»
«Tror du ikke at jeg tiltrekkes av skammen hennes?» Ahmeron ser sliten på Maroli. «Det er jo nettopp det som er så utmattende. Forsøker jeg å tenne henne, å forføre henne, så glir hun bare unna og gjemmer seg bak den forbanna isveggen sin. Jeg klarer ikke å holde på henne lenge nok til å vekke begjæret i henne.»
«Har du tau?»
De to demonene ser på hverandre. Lenge. Så begynner et besk, lite smil å gro i Marolis munnviker, et smil som smitter over på Ahmeron. Han fylles med håp mens vissheten siger over ham, Marolis tanker, begges plan.
For første gang på lenge føler han seg som en fandenivoldsk demon igjen. Og denne gangen har han en medsammensvoren.
«Jeg håper at Leyhla er uthvilt,» sier han lavt og kjenner spenningen banke svakt i kroppen, en spenning som stadig øker ved tanken. «… for i natt skal hun bli kvitt skammen.»
«På tide,» nikker Maroli fornøyd.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar