Denne novellen er vist 3435 ganger.
Hvileløs vandring fra rom til rom. Stillhet. Lytter, håper, ønsker… lengter. En og annen lampe er tent, stua ligger i et dunkelt lys. Gardinene er trukket for og hindrer det nyfødte dagslyset i å komme inn.
Det er natten som er verst. Det er da minnene kommer. Når stillheten er påtrengende og omverdenen ikke kan skyve tankene vekk. Da rir lengselen som en utrøttelig mare gjennom sinnet. Stillheten runger nådeløs i den lille stua, forsterker følelsen av ensomhet. De eneste lydene er svak rasling i silkebadekåpen som Anita har på seg.
Hun forsøkte å mane ham fram i natt. Men det gikk ikke. Satt i timevis i sofaen, i skredderstilling med lyset slått av. Bare et stearinlys sto og brant på stuebordet, og Anita stirret og stirret på flammen mens hun forsøkte å tenke på Maroli. Forsøkte å se ansiktet hans for seg, kroppen, lemmet… Det brennende ønsket om at han skulle dukke opp, var som den lille flammen som langsom fortærte stearinen. Det etset i sjelen sammen med begjæret og lengselen etter ham. Allikevel var det ikke nok. Med blikket stirrende på det lille, gule, blafrende livet på toppen av stearinlyset, hadde hun gang på gang kjent tårene renne nedover kinnene uten å bry seg om å tørke dem vekk. Hva var vel vitsen i å tørke dem vekk? Hun satt slik i natt og så lyset brenne helt ned, lykkelig uvitende om den kampen som pågikk hos Ellen og Arild.
Hun ser seg rundt i den svakt opplyste stua. Holder rundt seg selv som om hun fryser, og kanskje er det det hun gjør. Fryser i sjelen av ensomhet mens begjæret og lengselen brenner. Anita skjelver innvendig, savner varmen som Marolis lidenskap fylte henne med. Den varmen han har lagt igjen i form av en lengtende hete er ikke nok.
Hun går langsomt, nesten motvillig ut på badet. Lyset skjærer uvennlig i øynene, og når hun møter sitt eget blikk i speilet, er det vanskelig å kjenne seg igjen. Lyset er ikke snilt mot Anita, allikevel kommer mye av det utsultede blikket innenfra. Hun strekker ut en nølende hånd, rekker den mot seg selv. Hjertet banker litt fortere når hun tenker på speilbildet hjemme hos Ellen og Arild. Speilflaten er kald når fingertuppene stryker over, men blikket forblir det samme sultne, lengselsfulle. Øynene stirrer ikke fandenivoldske og frekke tilbake på henne, samme hvor mye hun forsøker å mane det fram.
Anita legger begge håndflatene mot speilet, lener seg over servanten og presser pannen inntil. Hun lukker øyene, trekker pusten styrkende, sukker dypt, kjenner kulden i speilflaten mildne den indre, forvirrende heten for en liten, stakket stund.
Men bare for en liten stund. Håpet glemmer ikke så lett, ei heller kroppen. Et blaff av erindring i tankene gjør at lyst og lengsel flommer brått gjennom Anitas bevrende kropp. Om bare fingrene i speilet hadde flettet seg rundt hennes fingre. Om bare ansiktet kunne skifte farge og form, bli mandig og sensuelt og skjeggete, og vakkert grønt. Om bare munnen kunne smile frekt mot henne og øynene gnistre som jade før de nesten forsvant i et demonisk smil under tunge øyenbryn.
Anita retter ryggen og trekker seg unna speilet. Snur seg vekk fra seg selv og går. Hun minnes ikke bare begjæret. Hun minnes skammen også. Bare tanken på det som skjedde hjemme hos Ellen er nok til å la rødmen flomme hett over Anitas kinn. Hun vet hva de har vært vitne til, Ellen og Arild! Den mest intime situasjon… og i deres egen stue. Og så Arild, som er så vanskelig å la være å tenne på. Tenke på. Fantasere om, uten at hun har vågd å fortelle det til Ellen. Men det var ikke så rart at hun tente så innmari på Arild, han var jo også demon! Heldige Ellen… Anita har ikke tall på hvor mange ganger hun har onanert med Arilds ansikt i tankene, vel vitende om at det var en nytteløs fantasi, men ved Gud, slik en deilig fantasi. Like deilig som de følelsene Maroli vekker i henne, bare med den forskjellen at denne frie demonen skaper dem så mye, mye sterkere, fordi han gjør det med hensikt.
Anita tenker på hvor hjelpeløst kåt hun var da hun og Maroli ble avbrutt midt i akten sist. De måtte slite henne vekk fra Maroli og holde henne fast i sofaen, inntil hun hadde roet seg ned og fått kontroll over seg selv.
Som i smerte krøker hun seg sammen midt på gulvet og gjemmer ansiktet i hendene. Det er varmt av skammen som river og sliter i den stakkars kroppen, godt blandet med begjæret som Maroli har startet. Hun stønner fortvilet, ør av forvirring.
«Jaså, det er skammen som tar deg i natt?»
Anita farer sammen og gisper da hun stirrer opp på Maroli med store øyne og vilt blikk. Han er så nydelig at det gjør vondt å se på ham.
«Du kom,» hvisker hun åndeløst. «Du kom tilbake. Til meg. Jeg har ventet sånn, trodde ikke du ville komme tilbake, men du kom.» Øynene hans glitrer mot henne og hun ser at han puster fort og tungt. Brystkassen heves og senkes, og det lokkende utstyret står allerede struttende og rede, og venter på henne. Hun reiser seg og kjenner hvor vanvittig sterkt hun reagerer på ham, uten å ane at det er skammen hennes som har tent Maroli så kraftig nå.
«Det er siste gang,» sier han lavt. Anita jamrer som i smerte.
«Ikke si det, det kan ikke være det.» Hun presser hendene mot ørene og snur seg vekk. «Jeg vil ikke høre det.»
«Så la være,» mumler Maroli og går bort til henne. «Det finnes jo adskillig bedre ting å gjøre enn å høre på pisspratet mitt, ikke sant?»
Han strekker ut hendene, drar litt i beltet som er knyttet i livet på badekåpen, så sløyfen truer med å løsne.
«Isteden for å la skammen ta deg, kan du jo la meg ta deg,» sier han med en dyp, knurrende stemme, som får det til å risle deilig nedover Anitas nakke. Alle hennes sanser er på tå hev og det føles som om hjertet har fylt hele kroppen, så hardt som det banker over alt.
Sløyfen i livet glir forrædersk villig opp og badekåpen deler seg langsomt. Den nakne huden som blottes, virker solbrun i det dunkle lyset. Anita senker hendene og ser på demonen med bedende blikk. Det dunker påtrengende mellom bena, sødmefulle pulsslag fra en lengtende kvinneblomst. Blikket blir langsomt tyngre mens begjæret synker inn. Maroli skiller badekåpen fullstendig, før han skyver den ned av skuldrene hennes. Det glatte stoffet adlyder villig og badekåpen glir ned på gulvet, hvor den blir liggende som en krans rundt Anitas nakne føtter. Å kjenne stoffet gli over huden er som et kjærtegn i seg selv.
Hun er naken, og sårbar. Blikket som glir over den grønnskimrede, hissende kroppen er blygt. Kinnene er varme av skammen over igjen å oppleve den fullstendig ukontrollerte tenningen for demonen, allikevel klarer hun ikke la være å se på ham. Den senesterke halsen, den muskuløse, glatte brystkassen, den flate magen… Når Anitas blikk faller på Marolis reisning, renner kåtheten gjennom den hjelpeløse kroppen hennes. Stiv og stolt står den og peker mot magen hennes, som om den har sin egen vilje. Forhuden har glidd tilbake, og øyet titter frekt i retning venusberget. Den beveger seg svakt i takt med Marolis hjerteslag, og ser mer levende ut enn Anita setter pris på. Det syder sødmefullt mellom bena ved synet, og nå hører hun selv sin egen pust. Stakkåndet, ukontrollert. Hun er igjen i hans makt, hater det og elsker det. Hun bever i takt med sine egne hjerteslag og merker ikke at de følger samme takt, hun og demonen.
Det virker som om Maroli liker at hun ser på ham. Han står i alle fall helt stille, har ikke berørt henne enda, unntatt når han skjøv badekåpen ned. Huden brenner fremdeles på skuldrene, der fingrene så vidt strøk over. Anita skjelver og lar blikket gli oppover igjen, til det nydelige ansiktet. Til de glitrende, grønne øynene som ser så intens på henne under tunge øyenbryn, det korte skjegget, de myke leppene som hun så alt for godt vet hvor deilige er å kysse. Et lite blaff i tankene, ingenting mer, allikevel flammer lidenskapen opp så hun må snappe etter luften i et gisp. Det rykker samtidig i kroppen da nervene krymper seg i lyst når hun hører Marolis stemme i tankene.
– Hardt eller rolig?
«Hva?» hvisker hun og legger atter hendene på sine skamrøde kinn. Blikket flakker.
– Hvordan vil du ha det? visler Marolis stemme i Anitas tanker igjen. Han tar et steg fram og strekker ut en hånd, stryker henne i nakken. – Hardt… Han står helt inntil henne nå. Hun kan kjenne den svake, behagelige lukten av ham. – … eller rolig?
Den lave, murrende stemmen. Som et ekko fra skjult, forbudt mørke, hvor veggene drypper av vellystens rennende safter, hvor duften av kjønn ligger blytung i mørket og får luften til å dirre som i en overopphetet ørken. Det renner noe gjennom Anita. En skjelven.
– Jeg… vet ikke. Blikket som gjengjelder Marolis suggerende blikk, er sløvere nå. Kinnene er ikke lenger så røde av skam, nå er det begjæret som er i ferd med å ta fullstendig over.
– Bestem deg, lille menneske. Jeg er din. Alt du begjærer, det gir jeg deg, bare du bestemmer deg for hvordan. Maroli trekker henne nærmere, hun adlyder viljeløst. – Hardt eller rolig?
Hun tør ikke tenke det engang. Tør ikke høre ordene, langt mindre si dem høyt. En liten følelsesladet bombe springer i magen som en skjelvende eksplosjon når det går opp for henne hva hun vil at svaret skal være. Hånden som hviler i nakken får huden til å brenne, får nervene til å sitre under den hete huden, får hårene i nakken til å reise seg i velvære og lyst, og trang etter mer. Hun skjelver, klarer ikke å kontrollere de svake sitringene som dirrer støtvis gjennom kroppen. Det er lyst, begjær, essensen av hennes ærlige, fortvilte reaksjoner på å ha Maroli så nær. Sammen med det uunngåelige ønsket om å være ham enda nærmere.
Hun tenker det ikke, setter ikke ord på det. Skamfølelsen er så alt for sterk til at selv underbevisstheten vil uttale det i tankene. Og allikevel hører han hennes innerste ønske, hennes sjels ærligste svar.
Anita gisper igjen da Maroli drar henne heftig inntil seg og presser munnen mot hennes i et hardt kyss. Hendene stryker hardt over ryggen, gnir og masserer og presser den nakne kvinnekroppen mot sin mens han med krum rygg skyver underlivet fram og presser lemmet mot Anitas venusberg, det er så hardt at det gjør vondt. Hun slår armene rundt ham og besvarer kysset, styrer det ikke selv. Kroppen ønsker det, og tankene blir ulne, blir borte. Hun gaper mot munnen hans, suger tungen inn og kjenner at ilden han behandler henne med, den heftige villskapen, den smitter over og får blodet til å koke.
Da Maroli presser hendene mot Anitas ører, holder hodet hennes fast og stirrer på henne med dyrisk blikk, hører hun ingenting annet enn sine egne pulsslag i ørene, og sin egen hete pust. Fingrene stryker åndsfraværende over den kraftige brystkassen hans mens leppene brenner og dunker etter kysset – og etter å bli kysset enda mer. Hun skjelver innvendig, det sitrer under huden som elektriske strømninger, som små, sildrende, friske bekker med glitrende klart vann. Men vannet som sildrer i Anitas årer nå, det er hett og rødt og får kroppen til å brenne.
Da Maroli bøyer knærne og tar tak under Anitas lår, gisper hun igjen og slår armene om nakken hans, for å holde seg fast når han løfter henne opp på sterke armer. Kjønnsleppene vider seg ut og omfavner undersiden av det harde utstyret, nerver og muskler trekker seg sammen i det hete kvinnekjønnet mens søte sitringer jager utover i underlivet ved berøringen. Anita tvinner anklene i hverandre mens han bærer henne mot soverommet. Hun føler seg lett som en fjær. Marolis styrke og lidenskapen han fyller henne med, gjør at hun flyter også i tankene, i hodet. Ør stirrer hun inn i den grønne brønnen som glitrer av alt hun lengter etter. Bare hun dukker dypt nok ned i den brønnen, vet hun at hun finner alt hun trenger, alt kroppen og sjelen brenner så liderlig for.
Når han kaster henne fra seg, flyr hun ned i madrassen og spretter litt når hun lander. Hun rekker ikke å summe seg før han er over henne. Skrever over, holder henne fast. Griper tak med sterke hender rundt håndleddene og presser dem ut og ned.
Maroli sitter overskrevs over Anitas lår og smiler selvsikkert mens han ser på henne med selvtilfreds blikk. Hun er i hans makt.
– Kåt, lille venn? Hendene holder for hardt, og Anita liker for godt følelsen av å bli tatt. Hun ynker seg og forsøker å vri seg løs. Maroli ler mykt. – Det er bra. Kjemp imot, det blir bedre for begge da. Anita jamrer lavt når hun hører den vislende stemmen i tankene, de sier det hun føler. Å kjenne styrken hans, øker lidenskapen som allerede gjør henne svimmel.
«Slipp meg,» hvisker hun uten å mene det.
– Ikke faen. Nå skal jeg ta deg så grundig som du aldri har blitt tatt før.
Anita ser bedende opp på ham og ynker seg igjen. Brystvortene strutter mot den grønnskimrende demonen, og roper på leppene hans, et rop som Maroli hører. Han bøyer seg ned og lukker leppene rundt den ene lyserosa knoppen, suger den inn i munnen, småbiter, lar tungen gli eggende rundt så Anita vrir seg under ham. Men løs, det kommer hun ikke. Mellom lårene ligger den glatte pungen hans og kiler ertende, mens det harde lemmet pulserer mot venusberget. Hun jamrer seg da hun kjenner lårene presse utover, det skriker i bena etter å spre knærne lengst mulig fra hverandre. Han er så nær kjønnet nå, med sitt eget, om han bare kunne løfte seg litt, så hun klarte å skille bena og få ham inni…
En våt, glitrende sti legges igjen fra det ene brystet til det andre da Maroli skifter side, uten å la tungen miste kontakten med Anitas hud. Da han suger den andre brystvorten inn i munnen, skriker hun kort når det freser i underlivet, og vrir seg igjen. Det er åndeløst deilig, helt hysterisk nydelig å kjenne styrken i hendene hans, tyngden som tvinger henne ned i madrassen, de sterke bena som presser lårene hennes sammen, all hans virilitet som tar pusten fra henne. Pusten, og fornuften. Hendene knytter seg, men det er ikke i raseri. Ansiktet ligger i grimase, men selv om det ser ut som hun har det vondt, er det ikke smerte som rir Anitas kropp nå. Hun hater seg selv for å presse underlivet mot ham, så hun kan kjenne hardheten enda bedre. Kinnene blir skamrøde igjen når hun føler kjønnet skrike stumt etter det som frister, som er så nær, så hardt, så stivt og rede…
Når Maroli slipper håndleddene hennes, rører hun seg ikke. Andpusten stirrer hun på det sorte fakset til demonen som kysser den myke huden med sugende kyss, nedover magen så nerver og muskler sitrer ukontrollert og trekker seg sammen av fornemmelsen. Det korte skjegget kiler svakt, det er godt, hun liker det. Liker hendene som hardt glir til albuene, til skuldrene og videre til brystene, hvor knoppene strutter ivrige etter munnbehandlingen hans. Hun stønner da nevene griper rundt med sprikende, grådige fingre, og klemmer og knar. Huden blir melkehvit mellom hans grønne fingre mens tungen glir ned i navlen, og noen omganger rundt før den fortsetter enda lenger ned. Han smyger seg nedover, men presser fremdeles lår og legger sammen med sine egne knær. Hun får ikke lov til å skreve. Ikke enda. Anita roper jamrende av lyst, klarer ikke å holde tilbake kroppens nytelseslyder. Det sprenger for hardt, er for påtrengende. Tungen glir gjennom busken på venusberget og borer seg mellom lårene så hun vrir på kroppen og roper av begjær igjen. Hun legger begge underarmene over ansiktet, dekker sin skam, sin rødme, sin lyst og nytelse uten å forstå hvor mye dette hisser Maroli, hvor beruset han blir av hennes rødme og varme kinn. Tungen borer seg mellom de sammenpressede kjønnsleppene og finner den ømfintlige, sitrende, lille nytelsesknotten.
Anita skriker kort og rykker i kroppen ved første berøring. Hun verker etter å skille bena, det gjør nesten fysisk vondt nå, å bli tvunget til å holde dem samlet, og dette forsterker nytelsen, gjør henne forvirret i alle følelsene som jager rundt i kroppen. Rommet går sakte rundt, senga svever. Maroli stikker tungen ut så langt han klarer, kjenner smaken av den våte Anita og stønner mot lysken så det risler gjennom henne. Hun svaier ryggen og klynker jamrende uten å legge armene ned. Det føles tryggere sånn, når hun skjuler ansiktet. Men det hjelper ikke så mye, for de grønne øynene lyser i tankene hennes også. Og nå svømmer hun virkelig i den grønne brønnen i blikket hans. Med lange, seige, tunge tak. For vannet er tykt, og hun har ingen fremdrift. Noe drar henne lenger ned i det mørke dypet, og hun vet hva det er. Det er ikke Maroli. Det er hennes eget begjær. Hennes dyriske, tunge, mørke indre som hun aldri har latt slippe ut og opp i lyset.
Når hun åpner øynene og stirrer ned på det sorte ragget, ser hun Marolis hode bevege seg langsomt fra side til side mens tungen leter i foldene i den våte liljen. Hun tar i av alle krefter og forsøker å tvinge ham til å la henne skille bena. Og til slutt, som en sann befrielse, får hun lov. Kjønnet gisper etter luft, skriker etter Marolis tunge, etter det harde lemmet, etter noe, skriker, brenner av lengsel og lyst. Maroli presser leppene hardt mot Anitas duggvåte blomst og suger foldene inn i munnen, hvor tungen begynner å arbeide og massere. Hun vrir seg, skriker, slår armene ut til siden og griper tak i dyna, i puta, vet ikke hva hun holder i, vet bare at hun må holde seg fast for ikke å falle av når senga går rundt og kroppen koker over. Marolis sterke armer smyger seg under lårene hennes når han legger seg ned på magen og presser sitt bankende, utålmodige lem ned i madrassen. Han holder rundt de smidige lårene, holder fast, så hardt at hun kommer til å få blå merker der i morgen. Men hva gjør vel det, så godt som det er å bli tatt med en demons virilitet?
Hun tør ikke lukke øynene igjen. Rommet går bare rundt da, og senga virvler rundt i rommet. Hun stirrer på den mørke taklampen i det dunkle lyset, har i alle fall et holdepunkt i all ørheten som får bevisstheten til å svime rundt. Gang på gang skyter deilige lyn utover i kroppen, frambragt av den evig arbeidende tungen og munnen til Maroli. Han trekker armene til seg, legger den ene over magen hennes for å presse henne ned, holde henne fast. Med den andre fører han en finger inn, og kjenner med det samme at veggene klemmer sultne rundt mens Anita skriker igjen og vrir seg i nytelse. Hun ønsker en finger til, to fingre til, noe hardere, mer levende, noe… noe som hun ikke får enda. Å føle det heftige begjæret ri gjennom sjelen får henne til å jamre seg i skam igjen, men det er for sent å kjempe imot. Kroppen ønsker dette, mer enn noe annet. Ingenting annet betyr noe nå, bare Maroli og det han gjør med henne.
To fingre glir inn, dypt inn, helt inn. Anita kaster på overkroppen, underlivet blir grundig holdt fast. Uten å slippe taket i blomsten med munnen, glir fingrene ut og inn, og blir våtere og våtere av Anitas duftende nektar. Det korte skjegget som dekker haken, er pyntet av glitrende dråper. Gang på gang melker de myke veggene rundt fingrene hans, for hver gang stønner han og får jenta til å vri seg enda mer heftig og hjelpeløs i nytelse. Omhyggelig samler han bena og setter seg på kne, uten å avbryte tungearbeidet. Fingrene, derimot, trekker han ut, og føler den illsinte protesten i Anitas kåte sjel. Han tar tak under knærne hennes, løfter føttene opp og tvinger dem sammen, bakover, oppover, presser lårene mot brystene hennes mens tungen glir i lange drag fra rumperosen, over åpningen, opp til begynnelsen av spalten og ned igjen, gang på gang. For hver gang han berører knotten med tungespissen, stønner Anita høyere, skjelver sterkere. Hun er så kåt, så kåt, det hjelpeløse, lille mennesket. Og så full av skam over seg selv.
Til slutt reiser han seg opp på knær og senker seg ned så hodet på lemmet kysser blomsten. Å kjenne den harde fristelsen mot de myke kronbladene sender nye små lyn gjennom Anita.
– Skal jeg gli inn i deg nå? visler demonens stemme i Anitas tanker. Hun jamrer seg tryglende og skjelver svakt. – Vil du at Maroli skal ta deg nå?
«… jaaaa…» pistrer Anita tynt og slår armene hardt rundt lårene sine. Presser ansiktet mot skinnleggene, kjenner sin egen hete pust mot huden.
– Hardt eller rolig?
Marolis hofter går dovent og eggende fram og tilbake, undersiden av lemmet gnir eggende over våtheten, gnir saftene utover knotten som får nervene til å skrike under den sarte huden. Anita hikster.
– Hardt eller rolig? gjentar demonen.
«Treng inn i meg,» hvisker hun bedende, ør i hodet. Med hendene holder hun et hardt grep rundt sine egne ankler, lårene presser brystene flate slik hun omfavner bena sine.
– Hardt eller rolig? Du får det som du ønsker… Pungen kiler mot rumperosen så musklene kniper seg sammen av nytelse. Hoftene glir tilbake, får undersiden av det harde lemmet til å stryke mot leppene, mellom leppene, og når hodet blir liggende like over åpningen, stopper han og lar det hvile.
– Hardt eller rolig? Han dypper det så vidt innenfor, og skamleppene omfavner det takknemlig, ivrig, sitrende av lyst og begjær. Anita jamrer langtrukkent og fortvilet ute av stand til å gi ham noe svar.
– Hardt… Hodet glir så vidt innenfor, Anita gisper og stivner åndeløst mens hun venter på mer. – … eller rolig?
«Hardt,» hvisker hun og skiller leggene litt, møter de glitrende øynene hans med et panisk blikk. «Hardt. Hardt, hardt, hardt, hardthardthardt…» Hun freser de siste ordene, lidenskapen tar overhånd. Så skriker hun. Et langt, jamrende skrik av nytelse når Maroli trenger dypt inn i henne i et eneste, deilig, hardt støt. Han lener seg forover og presser lårene enda mer mot brystene hennes, men det er ikke tungt. Det er bare deilig. Særlig når hendene hans dekker rumpeskalkene og hoftene begynner å gå. I harde støt dunker han lemmet inn i den skjelvende brønnen hennes mens hun roper kort for hver gang han støter inn. Marolis setemuskler trekker seg sammen for hver gang han støter framover, så skinkene blir innhule av virilitet og spenstighet. Det er som å se en hingst i arbeid.
Det freser i underlivet, kaldt og varmt og søtt og deilig… Hun slipper taket i anklene, legger armene over hodet, gir seg over, lar seg bli tatt grundig og hardt og deilig. Muskler trekker seg kraftig sammen i en hard utløsning uten at Maroli flytter på seg eller senker tempoet. Han jager videre mens Anita synker halvveis ned igjen og kommer til bevissthet før han stiller seg på knær og plasserer leggene hennes over skuldrene, løfter underlivet opp med en rumpeskalk i hver neve, og fortsetter. Hvert støt forplantes oppover, Anita kjenner tydelig hvordan lårene disser svakt, hvordan brystene skjelver i takt med Marolis hofter. Hun stirrer vilt på den elskende demonen, som krumrygget står og stirrer på sitt grønne lem når det glir ut og inn av hennes overkåte, svulmende blomst. Hun rekker å møte blikket hans, før hun kniper øynene igjen og ansiktet forvrenges i nok en grimase av ukontrollert nytelse. Det er en utløsning som er en forlengelse av den første, som aldri helt ga slipp. Hun må holde seg fast i dyna igjen, er redd for å lette og falle av senga mens kroppen eksploderer i et heftig, herlig fyrverkeri av nytelse. Langt, langt borte merker hun at Marolis takt forandres. Hun rekker å komme til seg selv og åpne øynene før han støter ettertrykkelig til bunns i henne, og stivner der med krum rygg mens han skjelver svakt.
Forsiktig senker han Anitas underliv, og trekker seg deretter langsomt ut mens han ser på henne. Hun hiver etter pusten, det kjennes som om hun har løpt flere maraton etter hverandre. Hjertet dunker panisk og svetten pipler på pannen. Underlivet er numment.
«Bli hos meg,» hvisker hun gråtkvalt. «Jeg kan ikke leve uten deg.»
«Joda, det kan du,» sier Maroli lavt og trekker seg litt unna. Oppdraget er utført, han har holdt sitt løfte til Leyhla. «Og det må du, det vet du.»
«Jeg vil ikke leve uten deg. Klarer ikke.» Anita setter seg sliten opp i senga, hun er rufsete på håret og rød i kinnene. Blikket glir over kroppen hans, som om hun vil innprente hver lille centimeter av ham i hukommelsen.
«Du er nok pokka nødt, lille venn.» Maroli ser bestemt på Anita, som slår blikket ned og resignerer. Slik ser det i alle fall ut.
«Kan du vente her litt?»
«Hvor lenge er litt?» Maroli ser etter henne når hun naken går ut av soverommet, litt ustø, utkjørt som hun er. Han rynker brynene når det ikke kommer noe svar, ikke engang i tankene hennes. Men han blir sittende på sengekanten til hun kommer tilbake. Maroli er egentlig en snill demon.
«Maroli…» Anita ser på ham med skinnende øyne. Uttrykket i ansiktet hennes er ikke som Maroli forventet. Det tryglende, bedende blikket er borte. Nå er det heller noe virkelighetsfjernt i øynene, og han ser at hjertet banker hardt under brystkassen. Brystene hever og senker seg når hun puster spent. «Maroli,» gjentar hun. «Kjæreste… du må bli hos meg. Du må.»
«Jeg har jo sagt…» begynner Maroli, men bråstopper da det blinker i knivbladet som hun holdt i hånden bak ryggen. Hun holder kniven foran seg, bladet peker mot ham. Maroli krabber langsomt bakover i senga, vekk fra Anita.
«Tør du ikke, kanskje?» spør hun og stemmen høres hul ut. Hun går et skritt inn i soverommet, nærmere Maroli.
«Tør hva da?» mumler demonen vaktsomt.
«Tør du å blande blod med meg?»
«Er du fullstendig gal?» utbryter Maroli sjokkert. «Du får meg faen ikke til å bite på den der. Jeg lærer nemlig av andres feil, jeg.»
«Er du feig?» Anita sperrer opp øynene og løfter kniven mot ham. «Tør du ikke?» Hånden skjelver svakt, kniven også, og bladet ser skarpt ut.
«Nå holder du kjeft og legger vekk den kniven, ellers blir det månelyst her.»
«Maroli,» tigger Anita og holder den andre hånden bedende mot ham, med håndflaten tryglende opp. «Bland blod med meg. Jeg tør. Tør ikke du?» Det skarpe knivbladet presses mot Anitas håndledd, lager et lite søkk i huden før det trenger igjennom i en glidende bevegelse når hun fører kniven nedover. Et dypt kutt. For dypt. Maroli gisper når en stråle av friskt blod står ut fra den avkuttede pulsåren. Støtvis pumpes blodet ut, i takt med hjerteslagene. Kniven skar dypt, men det ser ikke ut som om smerten trenger igjennom Anitas omtåkete sinn.
«Du er faen hakke meg spinngal,» mumler han. «Leyhla kommer til å drepe meg om hun finner ut hva jeg har fått deg til å gjøre.»
«Hvorfor vil du ikke? Hun sa jo det var slik,» jamrer Anita og går et vaklende skritt mot ham. «Vær så snill, bland blod med meg, Maroli.»
«Hva???» Maroli ser bestyrtet på henne. «Hvem var det som sa hva?»
«Ellen fortalte meg hva jeg skulle gjøre for å besette deg,» svarer Anita med et fjernt uttrykk i øynene. «Jeg måtte utfordre deg, akkurat som moren gjorde med sin demon. Vær så snill…» Blodet pumpes ikke fullt så kraftig lenger, strålen er svakere og selv om Maroli ikke er et menneske, så vet han hva det betyr. «Bland blod med meg, Maroli,» hvisker Anita igjen og krabber opp på knær i senga, hvor hun farger laken og dynetrekk med røde striper. Hun holder kniven mot Maroli, som rygger tilbake og holder hendene beskyttende foran seg med håndflatene mot Anita.
«Skjønner du ikke at jeg ikke kan?» Langsomt fader han vekk og forsvinner.
Med tomt blikk blir Anita stående på knær i senga og stirre på dyna der Maroli forsvant. Langsomt synker hånden ned. Kniven glir ut av det faste grepet og blir liggende harmløs i senga. Hun synker sammen med et forvirret uttrykk i ansiktet, legger seg sammenkrøpet på det stedet hvor hun sist så sin elskede demon. Snuser inn duften av ham, presser ansiktet ned i dyna. Det går langsomt rundt i hodet mens bevisstheten gradvis forsvinner. Rommet svirrer rundt og hun forsøker å holde seg fast i dyna. Men hun får ikke grep, kroppen er for svak, for tømt for den livgivende, varme væsken. Langt i det fjerne ser hun et mørke, og et dunkelt lys som kommer nærmere og nærmere, jo mer farten øker, jo svimlere hun blir. Men lyset er ikke så tindrende som hun forventet. Det ser dunkelt og fargeløst ut.
Noe gjør vondt i brystet, i hjertet, i sjelen. Det er et skrik som vokser, som presser på og vil ut. Hun hører det langt borte, også. Som om tusener av lengtende sjeler roper på henne. De vet hvordan hun har det, de er beslektet med Anitas sjel, og hun har blitt en av dem. En av stemmene i koret. Hun trekker pusten og hyler ut sin smerte, sin lengsel, og hylet blir til et skrik idet hun når enden av mørket og det fargeløse lyset åpenbarer seg. Langsomt, uendelig langsomt tar lyset form, blir virkelighet. Anitas virkelighet. Hun sitter i grå sand, stirrer over de fargeløse sanddynene rundt seg og føler landskapet, skyene over, ørkensanden, kjenner alt fylle henne med en lengsel så kraftig at det kjennes som et spark i magen. Hun krøker seg sammen i mental smerte, legger hendene for ørene, hyler sin desperate, evige, fortvilede lengsel ut sammen med det klagende koret i tankene sine.
Koret i Lengselens Land.
