Kapittel 10

Denne novellen er vist 2728 ganger.

En øgle løp over Leyhlas nakne hud. En kald firfisle med små føtter. Klebrige fotspor satte seg på sjelen, slik kjentes det ut da Omels blikk gled over henne.
Klærne lå i en tilfeldig, uryddig haug på bakken, sammen med Ahmerons. Hun så kjærlig på ham mens han ga henne det samme blikket der de sto, fem – seks meter ovenfor hverandre. Bundet fast på hender og føtter til hvert sitt tykke eiketre. Leyhla hadde blåmerker på armer og ben etter å kjempe imot da de holdt henne fast og kledde av henne. Men det ble lettere for de hissige demonene da et sverd ble holdt mot Ahmerons strupe. For mye skjedde på en gang, hun klarte ikke å samle tankene for å kjempe imot. Nå, derimot, når hun sto ansikt til ansikt med Ahmeron og ventet på sin uvisse skjebne, kjente hun frykten langsomt bli erstattet av kald overveielse. Til og med raseriet klarte hun å holde i stramme tøyler, og det var viktig. Hun tenkte ikke så bra når hun var sint, og akkurat nå trengte hun all den konsentrasjonen hun kunne mobilisere. Heldigvis hadde de gitt blaffen i hestene og forlatt dem der ulykken hadde skjedd.
– Jeg elsker deg, sendte Ahmeron trist. – Samme hva som skjer.
– Jeg elsker deg også, sendte Leyhla ømt tilbake.
"Kutt ut det pjattet," sa Char og kastet en sten mot Leyhla fra der han satt inntil bålet. Han bommet med et par centimeter fra hodet hennes da hun rakk å rykke det til side. Steinen spratt tilbake fra trestammen med et harmløst, lite smell. Hun så på ham med smale øyne, før hun lukket dem og pustet dypt inn for ikke å miste den viktige, nøytrale følelsen. Brått gikk det et sett gjennom henne da et glimt av en hammer dukket opp i tankene. Det var et ekko, et rop fra Åsgard, fra hennes første holmgang – og forhåpentligvis den siste.
Leyhla lukket øynene og pustet skjelvende ut igjen mens hun la bakhodet inntil trestammen hun var bundet til. Det kilte i kroppen. Hun måtte streve for å fortrenge trangen til å smile av lettelse. Neste gang hun møtte Mime skulle hun jammen kysse ham i panna. Eller på truten. Det fortjente han jaggu! Men å tenke det, det kunne hun ikke. Loke var her, og demonene kunne fortelle ham hva hun tenkte. Alt dette foregikk i et blaff i Leyhlas tanker, men Ahmeron så forvandlingen hos henne. Uten å vite hva hun tenkte, skjønte han at hun hadde funnet noe viktig. Blikket hun sendte ham, var så fullt av kjærlighet at det gjorde vondt i brystkassen hans. Følelsene sprengte på i Ahmerons demonhjerte.
"Sa jeg ikke at dere skulle kutte ut det pjattet?" sa Char mykt og reiste seg.
"Vi har ikke sagt noe," mumlet Ahmeron.
"Ikke tenkt noe, heller." Leyhla stirret Char i øynene uten frykt eller hat i blikket. Hun så at den onde demonen undret seg. Det var litt av en forskjell siden forrige gang han så henne. Nå hadde menneskekvinnen en utstråling av triumf. Svak, men den var der. Leyhla på sin side, kjente forskjellen mellom Char som mørk skygge og nå – en ekte, fullt ut manifestert demon. Men takket være erfaringen fra kampen med Vyzak, var det lett å skyve tenningen vekk.
"Si meg…" sa Char slepen og la armene i kors uten å slippe Leyhla med det smale, granskende blikket. "Skulle ikke du vært i din sjels mørkeste dyp nå?"
"Det va'kke no' særlig sted å være," svarte Leyhla rolig, på en så nonchalant måte at Char følte et stikk av irritasjon.
"Hvem hjalp dere ut?" Stemmen var kald og myk, men Leyhla visste hvilket raseri som bodde i demonen. Hun så på den vakre, grønne huden hans og lurte på hvordan noen kunne tro at de var jotner. Skjønt, når en så på hestene forsvant all tvil om den misforståelsen. Og slike demoner fantes ikke i vikingtiden, så hva annet kunne de være, enn jotner?
"Ingen," svarte Leyhla rolig og overveid, mens hun lukket tankene så ikke Marolis navn plutselig skulle dukke opp. "Min sjels mørke var ikke så dypt som dere trodde. Jeg er visst en ganske overfladisk person."
"Løgner."
"Jotnefaen."
Leyhla snudde hodet avventende og lukket øynene mens hun krympet seg ørlite, idet Char impulsivt løftet hånden for å slå henne. Men han besinnet seg. Lederdemoner nedlot seg nok ikke til fysiske avstraffelser. Han snudde seg mot Galito, som reiste seg villig med sverdet i hånden. Leyhlas pust gikk ikke engang fortere mens hun fulgte den nye demonen med blikket. Han var ikke mye høyere enn henne da han stilte seg foran heksen og så henne rett i øynene. Hun stirret tilbake. Hjertet slo i normal takt og Leyhla virket så selvsikker og rolig at Galito ble litt usikker. Han flakket med blikket og så på Char.
"Lek deg, Galito. Bruk henne, hiss henne opp… la sverdeggen smake blod og la henne blø litt," sa Char med sin mørke, myke stemme før han gikk tilbake til bålet som Loke hadde tent, og stadig matet med ved. Natten kom snart, og det var alltid greit å se sine ofre når de led.
På nært hold var det tydelig at Galito virket yngre enn Char og Omel. Leyhla hadde aldri tenkt over det før. Ahmeron virket så tidløs og så perfekt for henne at alder aldri hadde vært et spørsmål. Hun hadde alltid følt at Ahmeron var fysisk fem, kanskje ti år eldre enn henne. Men nå, når hun så Galito i øynene, så hun inn i et ansikt litt yngre enn sin egen alder. Skjønt, så mye som hun hadde reist i tid, var hun vel like tidløs som Ahmeron nå. Eller var det så enkelt som at Galito ikke hadde rukket å bli så gjennomsyret av ondskap som Char og Omel var?
Leyhla ristet av seg spørsmålene. Uansett var det feil tid og sted, for hun trodde ikke at Galito kom til å svare henne. Han sto bredbent foran henne med sverdet i hånden og lot blikket gli over den nakne kvinnekroppen. Hadde situasjonen vært en annen, hadde kroppen hennes reagert. Men Leyhla psyket det enkelt vekk. Hun ville ikke gi dem tilfredsstillelsen å se henne bli kåt på noen av dem. Hun fant ikke oppgaven særlig vanskelig.
Galito strakte ut en hånd med håndflaten opp, for å presse den mellom bena hennes og antageligvis påvirke henne med lyst. Han var jo tross alt en demon. Galito så selvsikkert på Leyhla, men fingrene hans rakk ikke engang å berøre kjønnsbusken før han trakk hånden brått til seg, som om han hadde brent den. Og det var akkurat det han hadde gjort. Han blåste på fingrene og ristet hånden mens han stirret vantro på Leyhla.
"Hva venter du på?" spurte Omel borte fra bålet. Galito snudde raskt på hodet og så på ham mens grepet hardnet rundt sverdet og øynene smalnet.
"Ingenting," svarte han mørkt. "Jeg bare ser på henne før jeg begynner."
"Bli ferdig i kveld, da."
Sverdet ble hevet og spissen nærmet seg Leyhlas skulder for å rispe i naken hud.
"Er du også en av Vyzaks disipler?" spurte Leyhla mykt. Galito så på henne og rynket brynene i undring.
"Hvem er Vyzak?"
"Hvem 'var'," rettet Leyhla og smilte vennlig. "Det var Char og Omels store leder, som jeg sendte til Lengselens Land etter at han angrep mine kjære." Galito senket sverdet forbløffet. "Akkurat slik som jeg kommer til å gjøre med deg om du rører meg eller Ahmeron," fortsatte Leyhla like mykt, men det gnistret besluttsomt i øynene hennes. Tilfreds så hun hvor usikker Galito ble, en bekreftelse på sin antagelse. Han var slett ikke av samme støpning som de to andre uslingene.
"Det klarer du ikke."
"Ikke det?" Leyhla smilte mykt igjen mens hun så like vennlig på ham. "Du klarer ikke å ta på meg uten å brenne fingrene, så prøv å få meg til å blø… om du kan, lille Galito." Den unge demonen ble smal i øynene og løftet sverdet igjen. Leyhla fulgte spissen med blikket og spente musklene umerkelig mens de mentale musklene økte presset. Sverdspissen ble rettet mot brystene hennes, mellom de to svulmende forhøyningene. Kanskje ønsket Galito å lage en kledelig, rød stripe mellom brystene. En forlengelse av kløften.
Spissen rispet knapt i den usynlige auraen hennes. Galito senket sverdet og Leyhla slappet av. Han hadde ikke engang merket at hun hadde gjort noe. Og huden var like uforskammet hel og uskadd.
"Hvem faen er du?" spurte han lavt.
"Ditt verste mareritt om du skader oss," hvisket Leyhla. "Men det tror jeg ikke at du egentlig ønsker…"
"Galito!" Omels stemme fikk den unge demonen til å fare sammen og ta et skritt tilbake mens han løftet sverdet igjen. Han svingte det med begge hender som en golfkølle og så ut til å ta sikte på kutte låret hennes i to like over kneet. Leyhla presset leppene sammen og tok i av alle krefter, som når hun hadde tatt imot Mjøllner, men denne gangen trengte hun ikke å kjempe for å slippe våpenet helt inn. Sverdet bråstoppet like før det traff huden, som om det traff en myk vegg, og spratt så hardt tilbake at Galito mistet taket. Han så forbløffet etter sverdet som endte harmløst i gresset en halvmeter unna. Spissen gjennomboret bakken, så det ble stående og dirre som et symbol på Galitos utilstrekkelighet.
"Du trenger ikke å gjøre dette, Galito," sa Leyhla lavt og så alvorlig på ham. "Det finnes andre demoner enn Char og Omel. Demoner som ikke lever med hat, visste du det?" Galito så på henne med øyne som var store av sjokk.
"Ti stille," hveste han. "Du aner ikke hva…" Galito avbrøt seg selv da han i øyekroken merket at Char reiste seg og kom bort til dem. En hard hånd i nakken var nok til å vise hvem som var hva av de to. Galito stønnet av smerte.
"Hva i Evighetens navn er det du driver med, din lille dritt?" hveste Char og slengte Galito brutalt ned i gresset før han plukket opp sverdet. Galito stirret opp på ham, mørk i øynene og rasende av fornedrelse. Men Char hadde bare øyne for Leyhla. Han pekte på henne med en finger som dirret av raseri. "Hvem er du, kvinne?" Leyhla så på Galito med et blaff av medynk. Han hadde reist seg, og sto med nevene knyttet og strake armer langs kroppen. Forsmedelsen var total, for på toppen av alt sto et menneske der og følte medynk med ham. Han stirret hatefullt på Leyhla, men blikket overbeviste ikke henne. "SVAR!" brølte Char.
"Nei, men behersk deg, da." Leyhla så strengt på ham. "Du trenger ikke å behandle Galito på den måten. Det var ikke hans feil." Char smalnet øynene mens han løftet ansiktet, så pupillene nesten forsvant nederst i øynene og det hvite lyste øverst fra gluggene i hans mørkegrønne ansikt. Han så vill ut, nesten manisk.
"Du står naken foran oss, bundet og forsvarsløs, og så refser du meg for hvordan jeg behandler en annen demon?" Han løftet sverdet som for å kløve henne i to fra skallen og ned. Leyhla spente musklene igjen, for å ta imot sverdet med sin mentale styrke. Hun satte inn alt hun hadde nå, for Char var adskillig sterkere enn Galito i både tro og rå makt.
Det gnistret i hodet og suste i ørene idet hun spente sjelens muskler. Det stakk i det ene øyet også, som om hun sprengte et blodkar i anstrengelsen. Sverdet spratt tilbake og fløy over hodet på Char, så Galito måtte kaste seg til siden for ikke å bli spiddet selv. Han så like forbløffet på Leyhla nå som i sted, og for første gang følte han et stikk av tvil når han betraktet Char. Omel og Loke kom slentrende bort til dem mens Char så fra sverdet og på Leyhla, og tilbake til sverdet igjen. Det var vantro i blikket hans.
"Hvem faen er du, menneskekvinne?" freste han med mord i blikket. "Eller rettere sagt; hva er du? Ikke et vanlig menneske, i hvert fall. Da hadde du aldri klart å komme deg opp fra din sjels mørkeste, eller stoppe sverdet slik du gjorde nå. Hva er du?"
"Jeg er Leyhla, har jeg sagt." Øyet kjentes like fint ut da hun rolig besvarte blikket.
"Hva er problemet?" Omels rolige stemme sto i total kontrast til Char. "Har dere blitt så bløthjertet at dere ikke klarer å skade et menneske?"
"Prøv selv," mumlet Char og gjorde en bydende gest med hånden mot sverdet. Omel smilte overlegent.
"Det er vel ikke nødvendig at flere av oss dummer seg ut." Han vinket med en finger mot sverdet og så avventende på Galito, som straks plukket det opp.
"Om hun er usårbar, hvorfor ikke ta ham isteden?" sa Loke glatt og nikket mot Ahmeron. Leyhla trakk pusten dypt og tømte tankene for all frykt og protest. Hun følte seg så sterk, så uslåelig. Ahmeron hadde trodd på henne, stolt på henne, og han hadde hatt rett når det gjaldt å bekjempe demonene. Hun fant det ut når hun måtte.
Den eneste som ofret henne et uutgrunnelig blikk, var Galito da de gikk bort til Ahmeron isteden for. Ahmeron trakk pusten dypt, som for å stålsette seg for det som skulle komme. Det brant i Leyhla etter å sende til ham, be ham om å være sterk og be om tilgivelse for at hun ikke kunne fjerne smertene hans på denne avstanden. Men hjelpen han fikk var mer enn nok… inntil et visst punkt.
"Du er vel ikke usårbar, Ahmeron," smilte Char og tok sverdet fra Galito. Han var fremdeles hissig etter nederlaget med Leyhla. Knokene ble lysegrønne i det harde grepet da han løftet sverdet og stakk spissen dypt inn i Ahmerons nakne lår.
Ahmeron behersket trangen til å stønne høyt av smerte. Han bet tennene sammen og spilte opp neseborene mens musklene spilte under huden og blikket ble fjernt av selvbeherskelse. Char smilte tilfreds.
"Jaså, du har ikke blitt så mye menneske enda, gamle venn." Den onde demonen betraktet blodet som rant ut av såret da han trakk sverdspissen ut. Mørkegrønt og glinsende tegnet det en tykk stripe nedover låret, en bekk som delte seg ved kneet og fortsatte ned leggen, og over ankelen der det ble til tre-fire striper, før det møtte bakken. Det lignet på flytende, mørk jade. Leyhla svelget og tok seg sammen. Hun stirret på såret hans og kjente varmen fylle brystkassen, kjente kjærligheten velle opp i seg da hun så Ahmerons ansikt. Varmen strømmet ut fra henne og strøk ham kjærlig over kinnet med mentale hender, nedover brystkassen og ned til låret. Langsomt lukket såret seg foran øynene på de tre demonene – og en slu ås. Bare den grønne stripen av demonblod lå igjen på huden, som bevis for at det virkelig hadde vært et sår der.
"Hva i Helheimen…" mumlet Loke forbløffet og hevet øyenbrynene. Bare Galito snudde seg og så på Leyhla med undrende blikk. Hun besvarte det rolig uten å fortrekke en mine. Char løftet sverdet igjen, sintere nå. Han stakk spissen inn så hardt at den gikk gjennom Ahmerons skulder. Char måtte slite for å få det ut igjen, så dypt inn i trestammen som spissen sto. Ahmeron bet tennene sammen mens halsen snøret seg for ikke å skrike. Han lukket øynene og tømte hodet for tanker mens han forsøkte å psyke vekk den intense smerten, som ikke akkurat ble mindre av at Char strevde med å rykke ut sverdet igjen. Ahmeron spente magemusklene og slappet av i skulderen mens han tydelig kjente Leyhlas varme kjærlighet bølge over seg. Forundret kjente han styrken i kreftene hennes mens sverdet ble rykket ut. Smertene kunne hun ikke lindre på avstand, men såret ble lukket mens Char ble enda sintere. Han stakk sverdspissen flere ganger i Ahmerons andre lår mens Ahmeron holdt pusten for ikke å skrike. Den nytelsen skulle de ikke få, selv om smertene var vanvittige! Og for hvert stikk sverdet gjorde, for hvert åpne, blodige, mørkegrønne kuttsår sendte Leyhla ut sin kjærlighet så halsen snørte seg og brystkassen brant. Tårene fikk blikket til å bli skurrete mens hun så hva de gjorde med Kjæresten hennes, men aldri slo hun blikket ned, aldri så hun vekk.
Sårene lukket seg ett og ett og Char slengte sverdet fra seg med et rasende brøl. Det havnet langt inn i skogen og ingen gjorde mine til å hente det igjen. Han stirret illsint på Ahmeron, som ga ham et slitent, men fornøyd blikk mens den ene munnviken ble dratt opp i et lite, besk smil av seier. Han så ikke særlig sunn ut med grønne blodstriper over hele kroppen, men uten en eneste synlig skramme.
"Jaså," mumlet Omel og vekslet mellom å se på Ahmeron og på Leyhla. "Så det er slik det er. Hun kan ikke skades…" Han pekte på Leyhla, før han snudde seg mot Ahmeron. "… og han kan ikke drepes… Det var litt av et dilemma." Han gikk bort til Leyhla og så uinteressert på den nakne kroppen hennes. "Hvordan skal vi løse dette da, Leyhla?"
"Du kan slippe oss fri og dra tilbake til Evigheten," svarte Leyhla og så på ham med det samme rolige blikket. Følelsene var under kontroll. Omel ristet langsomt på hodet.
"Neineinei, du vet at det ikke går. Dere utførte helligbrøde da dere styrtet Vyzak og forlot Evigheten. Og særlig da dere kom dere unna vår forrige disputt. Men å fortsette på denne måten, det går jo slett ikke. To ting er i alle fall sikkert." Omel smalnet i øynene. "Du er ikke den du gir deg ut for, lille menneskekvinne. Men å presse svaret ut av deg har ingen hensikt, slik som du driver på. Dessuten har dere en medhjelper blant demonene, og vi kommer til å finne ham, selv om dere ikke vil fortelle hvem det er."
"En halv løsning på problemet blir det jo," skjøt Char inn. Han stilte seg ved siden av Omel etter å ha roet seg ned. "Vi skal bli kvitt dere. Svake mennesker og deres forbannede følelser," fnøs han og tok fram en liten kniv. "Denne kniven blir Ahmerons undergang og Leyhlas død."
"Hva mener du med det?" spurte Loke interessert. Leyhla svelget så det hørtes mens hun stirret på kniven. Skaftet var grått og så ut til å være laget av sandstein. Bladet virket upusset og grovt. Char strøk en finger over bladet og følte på eggen, den virket slett ikke skarp.
"Har du hørt om demongift?"
"Nei, bevares," svarte Loke mens Leyhla gløttet på Ahmeron, i håp om å få et svar fra hans reaksjon. Hun likte ikke den utilslørte frykten hun så i øynene hans.
"Bladet er innsatt med essens fra Lengselens Land, Leyhla," sa Char med en myk stemme som likevel dirret av hat. "Kjører jeg denne kniven gjennom et demonhjerte, vil han miste all livskraft. Om ikke med en gang, så allikevel etter hvert. Å, Evighet," utbrøt Char i et øyeblikk av ubeherskelse, og knuget kniven hardt mens han la hodet bakover og stønnet som i nytelse. "Det er jo perfekt!"
"Hva er perfekt?" spurte Galito undrende. Char snudde seg mot Ahmeron.
"Hvis menneskekvinnen er usårbar for våre sverd, så vil det pine henne til døde å se at hennes elskede demon dør langsomt foran øynene hennes."
"Dyktig, Char," mumlet Omel og fulgte etter ham. "Ahmeron er ikke usårbar slik hun er, vi kan med letthet stikke ham."
"Og etterlate dem her til sin grusomme skjebne. Bundet og døende." Char smilte bredt, det var et ondt grin. "Det er perfekt."
– Ahmeron? sendte Leyhla lamslått. Hvis det de fortalte var sant, hva ville det hjelpe ham at hun brukte sine legende krefter? – Ahmeron, er det sant?
– Det er sant, sendte han flyktig tilbake og så skremt på Char som kom mot ham med kniven i hånden. – Ikke helbred meg. Fri deg for smerten å se meg dø langsomt.
"NEEEEIIII", skrek Leyhla fortvilet idet knivbladet forsvant dypt inn i Ahmerons brystkasse. Det gled inn mellom to ribben og punkterte hjertet mens Ahmeron gurglet, blikket ble fjernt og halsen snørte seg i sjokk og smerte. Alle musklene i overkroppen trakk seg brått sammen i sjokket. Kroppen spente seg som i krampe mens Char trakk kniven ut igjen med et tilfreds smil. Galito snudde seg vekk. Blikket hans falt på Leyhla som bøyde hodet og knep øynene sammen mens hun spente hver muskel, hver nerve, hver sene i kroppen for å lukke såret i Ahmerons hjerte og brystkasse. Fort, så han ikke mistet for mye blod. Kjærligheten som vellet ut fra henne strømmet mot Ahmeron, som gispet panisk etter luft med sammensnøret strupe. Det suste i ørene hans, stakk og verket kraftig i brystet, og brant og etset mens sorte flekker flimret for øynene. Langsomt sluttet det mørkegrønne blodet å strømme fra stikksåret, mens hjertet ble helet og begynte å slå normalt igjen. I alle fall tilsynelatende normalt. Men både han og de tre andre demonene visste hva som lå igjen der inne.
Grov, ondskapsfull latter spredte seg mens Char kastet kniven høyt opp i luften med et seiersfullt flir. Kniven løste seg opp i et blaff og forsvant som flyvende sand i et lite vindpust. Leyhla kjente skrekken strømme gjennom seg for første gang siden de rev av henne klærne. Hun gjenkjente sanden mer enn godt nok. Det var i sannhet en kniv med essenser fra Lengselens Land.
"Nå, menneskekvinne?" sa Char mens han kom mot henne. "Tror du at du kan redde demonen din nå?"
"Kanskje får hun hjelp fra demonen som hjalp dem sist," foreslo Galito og slo blikket ned med det samme han møtte Leyhlas funklende perler.
"Det finnes ingen demoner som tør å hjelpe dem nå," knurret Omel og stilte seg så nær Leyhla at hun kunne kysset ham om hun ville. Det eneste hun ønsket var å få den ene foten fri, så hun kunne gi ham et kne i lysken. "Far vel, lille hemmelighetsfulle menneskekvinne. Vi møtes igjen når du er klar til å dra til Lengselens Land frivillig."
"Når du har mistet din forræderske demonelsker," tilføyde Char.
"Tar det lang tid?" spurte Loke og så uinteressert på Ahmeron.
"Det spørs på kvinnen," svarte Omel. "Hun er nok sterk, men så sterk er hun ikke. Er du vel?" Han snudde ryggen til henne. "Vi ses, Leyhla. Om ikke før, så i alle fall siden."
Leyhla fulgte dem med et fortvilet blikk mens de gikk bort til ridedyrene sine. De svingte seg opp i salen og snudde jotnehestene. Like før de galopperte bort, snudde Galito seg og så på Leyhla. Midt i sin fortvilelse kunne hun tydelig føle den unge demonens tvil og blikket hadde et blaff av bønn om tilgivelse. Så satte han hælene i siden på jotnehesten og galopperte etter de andre.

Stillheten som fulgte, var total!
– Ahmeron, sendte Leyhla intens og merket ikke at hender og føtter begynte å bli numne, de hadde vært bundet ganske lenge nå. – Ahmeron, vær så snill, svar meg, Kjæresten.
Hennes elsker og sjelevenn sto med hodet bøyd forover, så slapt at hun ikke engang var sikker på om han var våken. Men han var i live – fremdeles – ellers ville han ikke klart å svare henne.
– Hvorfor lukket du såret? sendte han svakt. – Hvorfor sparte du deg ikke den smerten, å se meg dø foran øynene dine?
"Jeg kan ikke se deg dø," sa Leyhla fortvilet og så bedende på ham. "Vær så snill, våkne. Se på meg, Kjæresten. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg? Redde deg?" Hun begynte å gråte av fortvilelse. "Si hva jeg skal gjøre…"
"Jeg trenger styrke," hvisket Ahmeron og løftet hodet møysommelig, det så ut til å koste ham krefter.
"Hva slags styrke?"
"Leyhla… du kan ikke hjelpe meg nå." Ahmeron lukket øynene som i smerte mens Leyhla trakk pusten dypt. "Ikke slik jeg trenger det…"
"Neiiii," gråt hun. "Ikke si det. Jeg kan komme meg løs, jeg kan få oss begge løs og hjelpe deg. Elske med deg. La deg styrkes på mitt begjær, mine utløsninger, så mange du trenger…"
"Du klarer ikke å gi meg så mange som jeg trenger nå, Sommerfugl. Dessuten… hvordan skal du komme løs?"
"Jeg kan gande løs tauene," gråt Leyhla fortvilet, men visste at det var nytteløst. Hun var ingen gander. En gang hadde hun klart å gande klærne av den prestefrua som var skyld i at mamma Ronia ble sendt på bålet. Men det hadde vært en annen situasjon. Hat, vel overveid sinne, kontrollerte følelser. Nå var hun for fortvilet til å samle tankene nok.
– Lukk heller øynene og la meg dø, sendte Ahmeron med sorg i stemmen. Livskraften hadde allerede begynt å slippe taket. Leyhla rev fortvilet i tauene, men kjente at det var nytteløst, de var for stramme.
"Jeg nekter å gi opp så lett," freste hun rasende. "VÅKN OPP!!!" Skriket hennes hjalp litt, men det ville ikke vare lenge før Ahmerons hode igjen sank ned på brystkassen. Han trengte å samle energi, få nye krefter. Fort!
Leyhla trakk pusten og forsøkte å konsentrere seg. Prøvde å slappe av og gå inn i seg selv, lukke ut tankene om at det hastet.
– Torild, tenkte hun intens. – Torild, Torild, Torild… Hun strakte tankene ut slik hun hadde gjort den natten mamma Ronia ble hentet av presten. – TORILD…
– Leyhla, hva er det du gjør? sendte Ahmeron.
– Forsøker å få tak i hjelp, svarte hun. – Ikke send, spar heller på kreftene. Du trenger dem så sårt… Hun lukket seg inn i seg selv igjen mens hun samlet alle tankene på å nå den unge vikingkvinnen. – … Torild… Torild…

Det smalt i veden da en luftlomme i treverket plutselig ble blottet og frigjorde oksygen, så gnistregnet sto i ildstedet. Lusifer leet knapt på ørene av den brå lyden. Han lå i soveskinnene til Leyhla og Ahmeron, godt sammenkrøllet. Det eneste som rørte seg på katten var brystkassen når han pustet, og haletippen som vippet opp og ned som tegn på at han trivdes med tilværelsen.
Brått løftet han hodet og lyttet med store øyne. Torild, som satt og skrapte hareskinn så på ham.
"Hva er det, Lusifer?" sa hun med vennlig stemme. "Hører du noe utenfor?" Hun forventet ikke noe svar fra et dyr, og fortsatte med arbeidet. Hun hadde tenkt å lage votter av det myke skinnet. Magne så på katten da han hoppet mykt ned på gulvet og gikk bort til døra. Der satte han seg og stirret på dørhåndtaket mens han mjauet langtrukkent og klagende. Torild så på ham med undring i blikket mens noe rørte seg innvendig.
"Hva er det, lille venn? Skal du ut nå?" Hun hevet øyenbrynene forbauset da Lusifer løp bort til henne og mjauet klagende, før han sprang bort til døren og strakte seg så lang han var etter dørhåndtaket. Han gjentok runden et par ganger, og for hver gang sank det noe i Torild. En visshet. Hun så rådvill på sin far. "Hva tror du han vil?"
"Kanskje han værer noe," sa Magne og undret seg. Torild lyttet mens ansiktet ble fullt av undring.
"Nei, han hører Ellen."
"Hva?" Magne lyttet med ørene på stilk, men hørte ikke noen ting. "Nei, det er umulig."
"Jo, han hører Ellen. Hører ikke du ropet hennes?" Torild reiste seg og grep kappen sin mens hun gikk bort til døra, hvor Lusifer ivrig gikk i ring med halen høyt til værs og mjauet klagende for å få henne til å forstå. "Hører du ikke, far?"
"Det er kanskje et rop kun for dine ører," sa Magne alvorlig og rakte henne en fakkel mens han så strengt på henne. "Ser du noen jotner, så går du utenom."
"Ja, far." Torild tok imot fakkelen og åpnet døra. "Jeg tror det haster…" Hun løp etter Lusifer, som ventet på henne før han satte til skogs.

Svetten rant i striper ned Leyhlas tinning, hals og brystkasse. Konsentrasjonen sto på for fullt. Med jevne mellomrom avbrøt hun sendingen for å skyve kjærlige bølger og helbredende tanker på Ahmeron. Det så ut til å hjelpe, men ville ikke holde i all evighet.
"Hold ut," hvisket hun fortvilet. "Bare litt til, kjæresten. Hold ut…" Hun gispet og så ned da noe mykt strøk over de nakne, kalde leggene hennes. Så brøt hun ut i gråt. "Lusifer… Åh, gud, Lusifer… Ahmeron! Lusifer er her."
– …
"TORILD!!!" ropte Leyhla skrekkslagen da hun knapt merket et svar fra Ahmeron. Langt inne i skogen bak seg kunne hun høre kvister og grener som knakk mens Torild løp mot bålet som Loke hadde latt brenne. Hun gispet da hun nådde fram og trakk en kniv fram fra beltet uten å mukke.
"Hva har skjedd?" spurte hun mens kniven åt seg innover tauene rundt Leyhlas føtter. Fakkelen hadde hun satt i bakken så hun fikk begge hendene fri.
"Vi fant jotnene," sa Leyhla tomt. "Vi må hjelpe Ahmeron. Det haster."
"Ahmeron? Skal vi ikke skjære løs Arild før vi leter etter noen andre?"
"Jeg mente Arild," gråt Leyhla. "Han heter egentlig Ahmeron, men det vet ikke engang Tor." Torild så forvirret på henne, men skar tauene over på Leyhlas håndledd også, før hun løp over til Ahmeron og begynte å befri ham. Leyhla ville løpe etter, men falt sammen. Det kjentes ut som tusenvis av maur kravlet rundt inni bena når blodsirkulasjonen ble satt i gang igjen, etter å ha stått bundet så lenge. Hun stønnet av smerte og krøp på alle fire mot Ahmeron og Torild, mens nummenheten og fornemmelsen av maur i årene langsomt forsvant. Hun la hendene mot Ahmerons brystkasse og sendte all den varme og helbredende vibrasjon hun var i stand til å gi. Han stønnet idet tauene rundt anklene løsnet, men våknet ikke. Selv ikke da de to unge kvinnene la ham ned på bakken.
"Hvorfor våkner han ikke?" spurte Torild bekymret og slo ham lett på kinnene. "Er han skadet?"
"Det er… jotnenes verk," svarte Leyhla uten å fjerne hendene fra brystkassen hans. "Jeg skal forklare deg alt sammen senere, men akkurat nå trenger han hjelp." Hun så innstendig på Torild. "Fra oss begge."
"Bare si hva jeg skal gjøre."
"Kyss meg."
"Hva?" Torild sperret opp øynene og trakk seg litt tilbake. "Dette er vel verken rett tid eller sted, Ellen."
"Jeg kan forsikre deg om at det er rett tid og sted, Torild," sa Leyhla og så bedende på henne. "Jotnene… de var ikke jotner, men demoner. De hadde hjelp av Loke og de har forgiftet Ah… rild med en slags demongift. Han trenger styrke, ellers dør han."
"Hva slags styrke?" Torild så storøyd på henne. "Mat? Vann? Si hva han trenger, så skal jeg hente det."
"Han… han trenger… trenger oss. Vårt begjær. Vår lyst… at vi når toppen. Det er det han trenger. Vår nytelse og toppen av den." Leyhla så på Torild med tryglende blikk. "Vær så snill, jeg vet at det høres helt sykt ut, men vær så snill å tro meg. Det er det eneste som kan redde ham. Vær så snill…" Tårene som rant ned Leyhlas kinn var ikke de første.
Men det var første gang kinnene hennes hadde blitt kysset rene for tårer av en kvinnemunn. Leyhla holdt pusten mens Torilds lette kyss søkte etter munnen hennes. Da leppene møttes, merket ikke den fortvilte heksen at hun støttet seg med begge sine varme hender på Ahmerons brystkasse. Hun kysset Torild med øynene lukket og kjente at lysten forsiktig banket på og ville inn.
Derfor så hun heller ikke at Ahmeron åpnet øynene.

Legg igjen en kommentar