Kapittel 2

Denne novellen er vist 3887 ganger.

Da Leyhla våknet neste morgen, var Ronias seng tom.
«Ronia?» Intet svar. Hytta var tom. Frokostgrøt sto ved grua og ventet på Leyhla. Hun øste litt oppi en bolle men spiste uten å ha særlig matlyst, for uroen vokste og grodde til ulmende angst. Den spredte seg i magen etter hvert som tankene vandret.
Hun gjorde seg ferdig og gikk ut av hytta, og kjente uroen skylles vekk av lettelse da Ronia ropte på henne. Hun kom gående opp fra bakken som ledet ned mot den klare sjøen. Våt i håret, våken og blid.
– Nå er verdens undergang nær, tenkte Leyhla forundret. – Har hun badet i sjøen?
«God morgen,» sa Ronia og ristet lett i det lange, brune, dryppende håret for å få luft i det, så det tørket fortere.
«God morgen selv,» svarte Leyhla. «Har du blitt selvplager? Du hater jo å bade i kaldt vann.»
«Jeg trengte det.» Ronia satte seg ned i det myke gresset. «Natten var så… varm.» Leyhla slo seg ned ved siden av mens hun så skrått på moren.
– Og kinnene dine blusser, tenkte hun.
«Hvor skulle du på denne tiden av morgenen, lille datter?»
«Jeg ble engstelig da du ikke var i hytta. Trodde presten hadde vært her og tatt deg med.» Leyhla la seg på ryggen i gresset og strakte seg mens hun så opp i den blå himmelen.
«Jaså,» sa Ronia tørt og plukket et strå. «Jeg blir visst nødt til å stå opp tidlig litt oftere, så vi får vennet deg av med den angsten.» Hun bet i strået og sukket fornøyd, det var en herlig morgen å leve på. «Det er jo ikke første gang at nervene dine spiller deg et puss.»
«Nei, men så har jeg også hørt det ofte nok, at det vrimler av tystere i byen. Hvor mange ganger har du sagt at vi to er på tynn is i prestegården?» Leyhla satte seg opp og så på moren, før hun dro strået ut av munnen hennes.
«Utallige ganger, vennen min. For å være sikker på at du ikke begår noen feil og viser evnene dine til feil personer.»
«Men hva er vitsen med å ha dem, hvis jeg aldri kan bruke dem?» protesterte Leyhla frustrert. «Det er som tortur å la dem ligge ubrukt. Dessuten er jeg redd for at evnene visner bort og forsvinner hvis de aldri blir brukt.»
«Det kommer de aldri til å gjøre. Men du har evner vi ennå ikke aner noe om,» sa Ronia alvorlig og visste at hun gjentok seg selv. «Jeg er bare pulverheks, men vi vet at du kan helbrede med hendene – og påføre andre din vilje, i alle fall hvis du er sint.» Leyhla så ned i gresset og skjulte et tilfreds smil. Ronia tenkte vel på den gangen de hadde handlet i byen og en ung gutt hadde kalt Leyhla en horeunge. Leyhla hadde blitt forbannet og Ronia dro henne med seg før noen skade var skjedd. Men da de senere så den samme gutten på torvet, hadde Leyhla med tankene fått ham under sin vilje. Den stakkars gutten hadde etter Leyhlas stumme ordre klatret opp på nærmeste bod, dratt buksene ned og blottet seg for alle på det store torvet. Når Leyhlas vilje styrte ham, nyttet det ikke å stå imot. Ronia hadde i all hast fått dem vekk derfra, og siden den gangen hadde hun bedt datteren holde seg i skinnet. En visste aldri når mistanken kunne falle på en av dem, to vakre, enslige, sensuelle kvinner. Bare det var nok til å bli mistenkt for hekseri.
Ronia så på datteren sin i den morgenvarme sommersola. Hun visste meget godt at hun ikke kunne holde Leyhla i tømmene stort lenger. Det var bare et spørsmål om rett anledning før hun trosset morens advarsler og forbud mot å bruke evnene. Ronia sukket og la seg på ryggen i gresset, strakte den slanke kroppen og betraktet de få, hvite bomullsdottene som sakte drev over dem på en safirblå himmel.
Det var lenge siden Ronia hadde vært så skjelvende opphisset som i natt. Det hadde vært i nærheten av det uutholdelige. Følelsen av at kroppen skulle sprenges av lengsel etter et hardt, deilig utstyr hadde plaget henne hele natten. Å se Ahmeron hadde vekket gamle, fortrengte lyster i Ronia. Lyster hun hadde skjøvet vekk, vel vitende om at ingen mann på jorden kunne gi henne det hun hungret for. Men den verste følelsen hadde vært at hun misunte datteren sin. Å kjenne liflige dufter av elskovssafter, høre de små klynkene og godlydene fra den andre sengen, å ane at det var noe mer der enn bare Leyhla, å skimte en mørk skikkelse i hete bevegelser under datteren…
– Nå får du jammen slutte, tenkte Ronia strengt og rynket ubevisst øyenbrynene. – … ellers må du ta enda en dukkert. Du har hatt dine sprell. Nå er det Leyhlas tur. Hun er sterk nok til å overvinne enhver demon som måtte forsøke å besette henne… Ronia sporet av i tankegangen. Hun mintes det hun hadde overvært om natten igjen, og kjente sødmefylt, søt, bankende varme i underlivet. Det som hadde vært hos Leyhla om natten, hadde sannelig ikke besatt noen ting som helst, samme hvor mye det prøvde. Det hadde begjært. Det hadde selv blitt forført, vært besatt.
Ronia snudde på hodet der hun lå. Et par gresstrå kilte henne på kinnet mens hun møtte blikket til Leyhla, som lå ved siden av.
– Hva slags evner er det du har gjemt i deg, min stolte datter? tenkte Ronia kjærlig. – Hva har du fått av din far?
«Hallo…?»
De skvatt begge to, og satte seg opp og stirret på den beskjedne, gamle kona som sto ved hytta.
«God dag, Ronia,» sa kona og nikket høflig. Ronia smilte svakt til datteren og reiste seg. Kjolen ble flyktig børstet fri for gress og strå.
«Hei, Anna. Har du vondt igjen? » sa Ronia vennlig.
«Ja, skuldrene har visst fullstendig slått seg vrange nå,» sa gamle Anna unnskyldende. «Kan du hjelpe meg, Ronia? Se…» Den giktiske kona holdt frem kurven hun bar på. «Jeg tok med et brød til dere.» Ronia smilte varmt.
«Det lukter deilig, Anna. Klart jeg skal hjelpe deg. Bare kom inn, du.» Hun åpnet døren for gamle Anna.
«Jeg stikker ned til sjøen,» mumlet Leyhla og lot dem være igjen alene. Gamle Anna var snill. Hun hadde fått hjelp før og brydde seg ikke om rykter som gikk. Om det var slik hekser var, hadde gamle Anna sagt, så skulle hun ønske at verden var full av dem.
Leyhla gikk med lette steg ned mot sjøen, samme vei som Ronia hadde kommet fra. Hun gikk ned en bratt skråning med tynne bjørketrær, ned til sitt eget idylliske sted. Det var fullt av ormegress, løvtrær og vakre blomster. Hun stoppet nå og da for å plukke noen søte, fristende markjordbær, før hun gikk videre. Full av energi småløp hun det siste stykket ned til det klare vannet i den lille sjøen. Hun slengte beltet fra seg, vrengte av seg kjolen, løp befriende naken og kastet seg uti.
Kaskader av luftbobler virvlet rundt Leyhla og kjærtegnet kroppen kilende før de fløt opp til overflaten. Hun sparket i fra, kom seg opp sammen med boblene og gispet høyt av det brå kuldesjokket. Så la hun på svøm utover med kraftige tak. Men bare et lite stykke, før hun snudde og krøp hutrende på land.
«Br-r-r-r-r, jeg hater kulde,» mumlet Leyhla og strøk vannet av kroppen før hun tullet kjolen godt rundt seg, og satte seg i solen. «Jeg fatter ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette hver morgen.» Hun samlet det våte håret og vred det rundt og rundt til det var som et stramt tvinnet tau, for å vri mesteparten av vannet ut. Så stivnet hun forbauset. To varme lepper og en varm tunge ble presset mot halsen, på den kalde huden.
«Åh,» sa Leyhla glad mens hjertet banket hardere og tankene svømte lenger vekk. Hun tente momentant. «Hei, Ahmeron. Er du der allerede?»
«Hei, Sommerfugl. Så kald du er.» Ahmerons hete pust inntil øret fikk det til å prikke deilig i hårrøttene. Han dukket opp bak henne, dro kjolen vekk og presset brystkassen inntil ryggen hennes for å gi litt varme. Hendene fikk det til å sitre svakt i kroppen da de dekket brystene. Det var godt å kjenne huden hans mot sin. Han krysset armene foran henne, høyre hånd på venstre bryst og omvendt. Det føltes beskyttende å sitte så nær ham, å være så intim. Brystvortene hardnet lydig mot Ahmerons håndflater.
«Det er bare utenpå,» smilte Leyhla med øynene lukket mens han rolig og behagelig masserte de runde, håndfulle brystene. «Innvendig er jeg het som en vulkan i Helvete.»
«Jeg vet det.» Han lot håndflatene berøre bare de stive knoppene med runde, lette bevegelser og sendte sitrende, deilige støt ned til Leyhlas underliv. Knoppene struttet ivrig av berøringen.
«Har du vært der?»
«Hvor?» Ahmeron smøg en hånd ned mellom bena hennes. «Inni deg?»
«Åh…» sa Leyhla overrumplet og stirret ned på venusberget hvor hånden hans lå. Så rykket hun til. «Ahmeron, ikke gjør det.» Hun grep tak i den myke, mørkegrønne hånden og trakk den opp fra skrittet. Ahmeron gliste.
«Denne gangen snakker du sant,» sa han.
«Og det er din skyld at jeg er sår,» mumlet Leyhla. Hun trakk knærne til seg og la armene rundt. Det var deilig å sitte sammenkrøket med Ahmeron bak seg. Trygt og godt. Han holdt rundt henne med en arm og strøk henne i nakken med den andre hånden. Fingrene kilte lett, som et ømt kjærtegn. Hun ble fylt av velbehag og slappet av, selv om lysten allerede hadde meldt sin ankomst. Forbannet også, at hun var så sår.
«Har du vært i Helvete, Ahmeron? » gjentok hun.
«Nei, hva skulle jeg det for?»
«Finnes det, da?»
«Finnes og finnes, nysgjerrige gås.»
«Kvakk, kvakk. Finnes Gud?»
«Folk tror på ham, så han finnes vel, da.» Ahmeron kysset henne lett og dvelende på halsen. Han sugde og bet forsiktig, så gåsehuden reiste seg i nakken. Leyhla grøsset stille av velvære og smilte.
«Så alle guder finnes, så lenge noen tror på dem?»
«Tro er en egen kraft,» svarte demonen mot huden i nakken hennes. Pusten kjentes het ut og Leyhla stønnet lydløst. «Sjelen er vilje, og vilje er kraft. Hvis mange tror, blir guden sterkere, for kraften blir stor. Men mange mennesker kaster bort kraften på unyttige guder isteden for å konsentrere seg om den egentlige kraften. Sjelens kraft. Viljen. Det er det som er den egentlige kraften.» Hvert ord han formet med leppene, fikk det til å kile i huden og påvirket samtlige hårsekker over hele kroppen til å trekke seg sammen. Huden nuppet seg i deilig, rislende gåsehud. Leyhla smilte igjen, og nøt det.
«Har du møtt Gud, Ahmeron?»
«Næh. Han tilhører en verden, jeg en annen, » mumlet han med leppene mot halsen nå.
«Kan jeg ikke få bli med til din verden, Ahmeron?» Hun fuktet leppene og kjente tenningen stige i kroppen.
«Herlighet, som du maser.» Ahmeron bet henne lett i øreflippen. Pusten mot øret sendte nye brennende ilinger nedover halsen, så brystvortene trakk seg sammen igjen. «Dessuten hører du hjemme her, i dette livet, denne tiden, denne verdenen. Og her skal du holde deg, også.»
«Hvorfor er du her, da? I min verden? Kan du bare komme og gå som du vil?»
«Så å si.»
«Eksisterer du fordi jeg tror på deg?»
«Nei, jeg er håndfast. Bare kjenn.» Ahmeron holdt fram hånden. Leyhla grep den og kysset håndflaten lett, presset leppene inntil og smakte på ham med myk tunge. Ahmeron stønnet lavt. «De fleste gudene er laget av mennesker,» fortsatte han. «Tro er bare en kraft. Energi samlet fra mange sinn. Jo flere som tror, jo sterkere er guden deres. Men demoner eksisterer uten menneskers tro.»
«Hva er du laget av, da? » Leyhla grep kjolen som Ahmeron hadde lagt i gresset ved siden av. Hun ville dra den over hodet, men Ahmeron grep kjolen og la den i gresset igjen.
«Jeg liker deg bedre naken,» sa han med den dype, knurrende stemmen. Leyhla lo lavt og kjente at kroppen reagerte svakt.
«Hva om noen kom og så oss?»
«Da ville de bare sett deg, Sommerfugl. Alle mennesker er ikke som deg og Ronia.»
«Kan Ronia også se deg?»
«Hun så meg i alle fall i natt.»
«Hva??» utbrøt Leyhla bestyrtet og kjente rødmen skylle over ansiktet da hun tenkte på hva moren hadde vært vitne til. «Er du sikker?»
«Hun sov ikke særlig godt etterpå.» Ahmeron lo lavt og klemte Leyhla inntil seg. Hun kjente ereksjonen banke inntil ryggen og reagerte spontant, men hun var nok for sår mellom bena til å bli kåt nok til å nyte det.
«Jeg syntes du sa at hun sov,» mumlet hun dystert og skamfull med varme kinn.
«Det blir vel ikke lenge før mamma Ronia tar seg en tur til Bloksberg,» sa Ahmeron lavt og overhørte elegant Leyhlas fortørnede kommentar. Leyhla snudde seg rundt og satte seg ansikt til ansikt, omfavnet av bena hans. Hun hadde fremdeles knærne bøyd oppunder haken og armene rundt bena. «Du rødmer, Sommerfugl.»
«Jeg vet det.» Hun bøyde hodet og skjulte ansiktet bak knærne for Ahmeron. Nå forsto hun hvorfor Ronia hadde badet i morges. Det hadde vært nødvendig med kaldt vann for å slukke heten. «Tanken på at min egen mor var vitne til…» Hun avbrøt seg selv da hånden til Ahmeron igjen var mellom bena hennes. Varm og myk, med kilende fingre. Leyhla trakk pusten og ble het innvendig. Det vibrerte i nervene da fingrene lette seg forsiktig fram i følsomme hudfolder og streifet så vidt steder som verket etter å bli nærmere berørt. «Hva sa jeg i sted? » sa hun lavt og Ahmeron smilte svakt fordi hun pustet merkbart tyngre. Han betraktet den rosa, fristende blomsten mens han kjærtegnet den irriterende lett.
«Du ba meg om å ikke gjøre det.»
«Hva er det du gjør nå, da?» Leyhla løftet hodet og så på ham, men de grå øynene var ikke så avvisende og strenge som hun trodde. Blikket begynte å bli slørete og hun kjente at hun ikke var så sår som hun hadde forventet. Svake, deilige ilinger fikk henne til å trekke pusten hver gang Ahmerons finger traff knoppen.
«Jeg gjør det.» Ahmerons ansikt strålte langsomt opp i et selvsikkert flir. «Du liker det. Bare si det. Du liker tanken på at noen kan se deg naken her nede ved sjøen også, ikke sant?» Leyhlas øyne hadde mistet alt som kunne tolkes som avvisning. Nå så de inn i Ahmerons grønne, hypnotiserende øyne, slørete av begjær.
– … jeg liker det, tenkte hun langt borte, fullstendig klar over at Ahmeron leste tankene. «Vær forsiktig, jeg er så sår,» hvisket hun ør. Hun lente seg tilbake og støttet seg på albuene. Kjente kroppen sitre svakt av forventning, lett beruset av lidenskap.
Ahmeron grep rundt anklene hennes og skilte de slanke bena, plasserte et lår på hver side av seg og lot blikket gli over den vakre, slanke, lysgyldne kroppen. Han nøt synet av henne. Leyhla så brystkassen hans heve og senke seg i litt raskere tempo, hun pustet ubevisst i samme takt som ham. Fingrene strøk og kilte. Leyhla følte trang til å klemme bena sammen, men Ahmeron stilte seg på kne mellom bena så hun ikke kunne samle dem. Det hisset henne. Murret i kroppen. Sitret i sjelen. Ahmeron la seg over henne, så nær at han kunne kysse henne om han ville. Varsomt, som pusten fra vingen til en flagrende sommerfugl over enga la han igjen et kyss på de ventende leppene. Leyhla lukket øynene, ventet lengselsfullt på flere. Men Ahmeron hadde andre planer. Med bare fingertuppene strøk han Leyhla varsomt over pannen, nedover kinnene. En finger fulgte leppenes form, og lot henne smake på den og kjenne smaken av seg selv, før den fortsatte ned halsen. Knoppene på brystene trakk seg sammen og ble harde da han lukket hendene rundt og gned dem ertende lett mellom to fingre, sendte søte støt ned til underlivet via skjulte strenger innvendig. Fingrene lagde stormer av rislende bekker over hele kroppen da de fortsatte nedover og fikk magemusklene til å trekke seg ukontrollert sammen av berøringen.
Leyhla la seg helt ned, gresset var kjølig mot ryggen. Hun stirret opp i den blå himmelen og nøt det Ahmeron gjorde. Han la seg på magen mellom bena hennes, smøg armene under lårene, og rundt livet. Fingrene krafset seg lett gjennom kjønnshårene på venusberget og videt ut leppene litt. Den varme pusten mot kjønnet fikk det til å kile av lyst mellom bena. Med sterke armer holdt han Leyhla fast. Hun kom ikke løs og likte følelsen av armene tett rundt sine smidige lår. Hun likte å være i hans makt, og stolte på ham fullt og helt.
Hun kikket nedover kroppen og så ned på Ahmeron, ble opphisset ved synet av munnen hans så nær det lyserøde kjønnet. Det var fuktig, glinsende og mer enn lovlig fristende. Han skjøv hudfolder til side med leppene for å komme bedre fram til det deiligste punktet. Eller gjøre det hele mer synlig for henne? Det virket slik på det ertende smilet da hun møtte blikket hans over kjønnsbusken. Så pustet han direkte på den sitrende, lille knoppen og Leyhla klynket lavt. Den myke tungen med en ørliten kløft i midten beveget seg irriterende sakte. Den kilte og pirret, smakte på henne, utforsket hver lille del av den kjøttfulle blomsten som var så øm, våt og varm. Hun så ham presse leppene inntil den tynne huden, over blomsterknoppen og suge forsiktig mens han masserte ørlett med tungen. Han lukket øynene og stønnet svakt, som om han nøt den saltsøte smaken av henne.
Leyhla la hodet ned i gresset, og svevde på rosa skyer av glede og nytelse. Hun lukket øynene, strøk Ahmeron over det bustete håret, flettet fingrene inn i det og holdt hardt, hadde lyst til å presse ham inntil den duggvåte orkideen i yrende begjær. Ahmerons tunge utforsket hver lille krok av blomsten hennes, gled langsomt opp og ned, fram og tilbake. Av og til nappet leppene lett i myke folder og sitrende kjønnslepper, før kun tungespissen viftet ømt og eggende over det mest ømfintlige punktet der nede. Leyhlas blikk var skurrete av nytelse når hun stirret opp i himmelen, før hun lukket dem igjen i full konsentrasjon over det som skjedde. Om hun hadde åpnet øynene helt, ville hun ikke klart å se Ronia. Busken som moren sto bak, var stor nok til å skjule henne for Leyhla og demonen. Og nå angret hun bittert på at hun hadde fulgt etter Leyhla da gamle Anna hadde dratt.
Ronia krøket seg bedre sammen. Egentlig burde hun gå stille tilbake til hytta, men hun klarte ikke å slippe Leyhla og Ahmeron med blikket. Særlig ikke Ahmeron. De små bevegelsene på det bustete hodet mellom Leyhlas ben, viste så alt for tydelig hva han drev med der nede, sammen med Leyhlas umiskjennelige klynk av nytelse. Misunnelsen sved i henne, banket i hver åre og nerve, sammen med det brennende, uutholdelige behovet for en hun aldri kunne få. Hun kunne ikke hindre hendene sine i å dra kjoleskjørtet oppover lårene. Med øynene naglet fast til det elskende paret i gresset nedenfor, begynte Ronia langsomt å beføle seg selv. Lidenskapen brant i kroppen. Nervene sitret under huden. Hun var dampende våt mellom bena, klissete mellom skamleppene, nummen av en alt for lenge oppdemmet kåthet og lengsel. Fingrene fant myk, feminin kvinnehud, og våte folder skilte seg villig i et lydløst kyss da hun stilte seg på knær med bena så langt fra hverandre som mulig, så det verket i senene i lysken. Lange gresstrå kilte henne på baken og bidro til større opphisselse. Hun så ikke de to-tre blanke dråpene som krampaktig holdt seg fast i mørke kjønnshår, før de ble for tunge og falt ned i gresset. De rant ned fra en overkåt kvinneblomst. Med oppspilte nesebor og vanskelig behersket pust av frykt for å bli oppdaget, begynte hun selv å massere i glatt, fuktig, bankende varm nytelse.
Leyhla klynket gradvis høyere i søte hvin mens hun steg mot orgasmen. Hun svaiet ryggen og stønnet da kroppen spente musklene i svake, deilige, rislende spasmer, og presset Ahmerons hode mot kjønnet uten å tenke på om han fikk puste eller ikke. Tungen viftet fort og lett over det sitrende, dirrende punktet og Ahmeron stoppet ikke før Leyhla tryglet ham om det, utmattet og lykkelig.
«Snu deg,» hvisket Ahmeron oppfordrende. Haken var glitrende våt av saftene hennes. Han stilte seg på knær igjen, stirret på den yppige rumpa og den rosa, fristende spalten, og kjente begjæret banke i kroppen. Hendene grep rundt det slanke livet mens et stort, mørkegrønt, blankt hode snuste på Leyhlas våte åpning. Ahmeron stønnet langt og gryntet dypt av vellyst idet han langsomt gled inn. Han holdt igjen hoftene hennes og gled ut igjen. Så inn, og ut, og inn, og ut, og…
Takten økte. Og Ronia økte takten. To fingre hadde bakfra funnet veien så langt inn at de støtte mot bunnen, omsluttet av våte, varme vegger hvor musklene pulserte. Knoppen ble ømt, men hardt massert sammen med skamleppene mens saftene dekket fingrene og innsiden av lårene. Et par perler fra fuktigheten hang stadig i kjønnshårene. Ronia merket ikke at en svettedråpe rant ned fra tinningen og over kinnet, som var rødt av opphisselse. All oppmerksomhet var rettet mot Ahmeron, den grønnskimrede, mørke, vakre demonen. Han var dyrisk, sensuell og farlig. Hun klarte ikke å slippe staken hans med blikket. Stor, hard, lokkende, pumpende, fristende. Den jòg taktfast ut og inn av hennes klynkende, kåte datters fuktige, villige kjønnsåpning. Skamleppene lå som en rød munn rundt skaftet, de tok imot på vei inn, sugde ham på vei ut, gjorde det mørke skinnet glinsende vått av safter innenfra. Ronias hender gikk i takt med Ahmerons støt og følelsene rant over. Hun sank skjelvende ned i gresset, holdt pusten og presset leppene hardt sammen for ikke å la noen lyder unnslippe mens hendene forsiktig masserte i kroppens siste, heftige, ukontrollerte spasmer.
Et lite øyeblikk ble Ronia liggende og puste ut i det svale gresset, som kjentes som en befrielse mot hete kinn. En overveldende følelse av ensomhet fylte henne, hun måtte ta seg sammen for ikke å begynne å gråte mens klumpen i halsen vokste seg påtrengende stor. Sliten og ør kom hun seg opp på skjelvende ben. Hun ville løpe opp til hytta før Leyhla så henne, men klarte ikke å motstå suget i kroppen, trangen, det brennende behovet for å ta et siste blikk.
Det føltes som noen helte en bøtte iskaldt vann i hodet på Ronia. Hun stivnet paralysert og ble nummen i kroppen da blikket hennes traff Ahmerons grønne, intense øyne. Vissheten skylte gjennom henne; demonen hadde hele tiden vært klar over at hun var der. Det ertende, selvsikre smilet som bredte seg i ansiktet hans, som blandet seg med begjæret, var mer enn nok som erstatning for ord. Han visste. Ahmeron visste. Ahmeron kjente Ronias lengsel. Kjente han hemmeligheten hennes også?
Redselen slo over Ronia mens Ahmeron lukket øynene, bøyde hodet bakover og ropte halvkvalt og gutturalt av nytelse da han kom. Det lød som et dyrisk rop fra en bukk i brunst. Hun bråsnudde og styrtet opp skråningen som om hun hadde fanden selv i hælene.
Og kanskje var det nettopp det Ronia trengte nå?

Legg igjen en kommentar