Kapittel 3

Denne novellen er vist 5053 ganger.

Leyhla lå på magen i gresset og pustet lykkelig ut. Hun verket i lemmene av uvant muskelbruk. Ahmeron lå over ryggen hennes og måtte hjelpe henne da hun ville snu seg. Hun lo lavt og la seg til rette på ryggen, i gresset under Ahmeron.
«Herregud, så stiv jeg er. Du sliter meg ut.»
«Det er din egen feil,» flirte Ahmeron ned i gresset, han lå med kinnet inntil Leyhlas. Han var ikke spesielt tung og Leyhla likte å kjenne ham tett, tett inntil seg slik som dette.
«Hva mener du med min egen feil?»
«Du er jo så jævla hissende og deilig, jeg glemmer at jeg sliter deg ut.»
«Men du er jo demon, Ahmeron,» smilte Leyhla skjevt. «Du skal ikke glemme sånt. Du skal ha kontrollen hele tiden, styre oss begge.» Ahmeron støttet seg på albuene og så på henne med dype, grønne øyne. «I alle fall har det vært slik hittil,» sa Leyhla lavt og så skjelmsk på ham. «Styrte du det ikke nå?»
«Jeg… vet ikke. Faen, hvorfor skal du spørre så mye?» Han sank ned igjen og la kinnet sitt inntil hennes, ville ikke at hun skulle se ansiktet hans. Men Leyhla forsto uten å se. Hun strøk ham ømt på ryggen.
«Hvorfor kan du ikke forføre meg hvis jeg ikke vil?»
«Vet ikke,» mumlet han. Det bare er sånn.»
«Nå lyver du,» sa Leyhla triumferende. «Hvorfor kan du ikke ta meg hvis jeg ikke vil bli tatt?» Ahmeron sukket og rullet over på siden. Leyhla smøg seg inntil ham, like naken som den dagen hun ble født, og la hodet på armen som automatisk la seg rundt henne. Solbrun, lys hud mot grønnskimret.
«Noen mennesker har et ønske om å bli forført. Det er lengselen deres vi demoner benytter oss av når vi forfører. Det er en lengsel forbundet med skam, fordi de er opplært til å tro at begjær og lyst er stygt.»
«Og jeg har en sånn lengsel?» spurte Leyhla.
«Nei. Du har noe annet. Du og Ronia. Dere er sterke og sensuelle, stolte og seksuelle. Dere er skikkelig heite og fullstendig oppriktige. Dere ber om å bli tatt, men er ærlige når det gjelder deres eget begjær, og dere har en vilje så sterk at selv ikke demoner kan tvinge dere. Hvis du virkelig ikke vil, er det ingenting jeg kan gjøre med det.»
«Mamma Ronia har bestandig sagt at jeg er sta,» smilte Leyhla svakt.
«Mange lyver for seg selv og sier de ikke har lyst når de egentlig er smekkfulle av kåthet. Moralen holder dem tilbake, selv om det er dette de har lengtet etter hele livet.»
«Og det er da dere forfører?»
«Ja. Og så skammer de seg over seg selv etter at de lot seg overtale til noe så usømmelig og lyver dermed for seg selv enda en gang.»
«Først når de sier de ikke vil, og etterpå når de sier de ikke hadde lyst?»
«Ja…» Ahmeron strøk en hårlokk vekk fra ansiktet hennes. «Og fordi de ikke vil innrømme ovenfor seg selv at de likte å bli forført, likte følelsen av nytelse og kåthet. Likte at de nøt sex og å bli tatt. De skammer seg for det og later som om de ikke likte det. De vil ikke innrømme sin egen seksualitet. Men slik var aldri du.» Ahmeron smilte svakt og Leyhla ble overrasket da hun så at han var virkelig blendende vakker uten det fandenivoldske ansiktsuttrykket. Han så nesten lykkelig ut. Han smilte skjevt av det granskende blikket og strøk en kjærlig finger over kinnet hennes.
«Hva om dere dukker opp for å forføre noen som ikke skammer seg, da?»
«Demoner tiltrekkes av skam. Er menneskene stolte og fri angående sin egen lyst og legning, får de aldri demonbesøk.»
«Men hvorfor forfører dere?»
«Fordi…» Ahmeron avbrøt seg selv og kysset henne grådig. Han presset leppene hardt mot hennes og sugde Leyhlas tunge inn i et heftig kyss. Hun likte avledningsmanøveren.
Leyhla pustet ut da kysset etter en deilig stund ble avbrutt, mens hun smilte mot demonen sin.
«Hva med deg, Ahmeron? Og løgn? Hender det at du lyver for deg selv noen gang?»
«Kanskje. Ubevisst.»
«… slik som nå?» Leyhla kikket opp på ham og kjente suget i kroppen. Bare å se på ham var nok til å få følelsene i sving, hjertet banket hard og fort etter kysset. Hun elsket denne følelsen. Elsket Ahmeron, så kort tid hun enn hadde kjent ham.
«Hva mener du med det?» spurte Ahmeron forsiktig, som om han egentlig ikke ønsket å spørre. Leyhla kjente at han spente musklene ørlite, som om han ble på vakt.
«Med beske smil og slu latter vil du overbevise deg selv – og kanskje meg også, ubevisst – om at det som har skjedd, ikke er sant,» sa hun rolig og kjente hjertet banke litt hardere. «Jeg har innsett hva du betyr for meg. Jeg har oppdaget at kjærlighet og begjær kan gå hånd i hånd. Jeg kan jo se at det har skjedd.»
«Hva har skjedd?» Ahmerons stemme var vaktsom nå.
«Ikke prøv å late som om du ikke har kjent det, Ahmeron. Da er du ikke bedre enn de menneskene som demonene så grundig forfører, » sa Leyhla rolig. «Hvorfor innrømmer du det ikke, at du har klart det ingen demon før har klart? » Ahmeron satte seg brått opp og ble sittende med ryggen til henne. Han så anspent ut.
«Du snakker tull,» mumlet han avvisende.
«Jeg har sett det i øynene dine, slik du har sett det i mine, » sa Leyhla inntrengende. Hun satte seg opp og la en hånd på armen hans. «Du er som et menneske som ikke vil godta at det har lyst og begjær, og ønsker å bli tatt. Du må godta at du har blitt forelsket i et menneske, slik jeg har forelsket meg i en demon. Dette er ikke bare begjær, det er noe mer, noe dypere.»
«Hva faen mener du med det?»
«Jeg elsker deg.»
«Ikke si det,» mumlet Ahmeron fort. «Ikke si sånt.»
«Hvorfor ikke? Skammer du deg over det?» Leyhla smøg seg inntil Ahmeron og strøk ham kjærlig over håret mens hun så bedende på ham. «Hvorfor lyver du for deg selv? Jeg ser det i øynene dine at du elsker meg også.» Den vakre demonen sank sammen da han la hendene for ansiktet og stønnet.
«Leyhla, Sommerfugl… Det er så mye du ikke forstår.»
«Det er derfor jeg spør så mye. Fortell,» tryglet Leyhla inntrengende. Ahmeron ristet på hodet.
«Jeg kan ikke.»
«Kjæresten min,» sa Leyhla lavt og strøk ham på ryggen. «Hvorfor ikke?»
«Fordi… du tar feil.»
«Hva mener du?»
«Det er ikke løgn når jeg ikke vil innrømme noe for deg eller meg selv.» Ahmeron så på henne mens han trakk pusten dypt, haken skalv. «Det er frykt.» Leyhla rynket øyenbrynene uforstående.
«Frykt, Ahmeron? Finnes det noe som du kan være redd for?»
«Det var en demon… En demon som hadde forelsket seg i et menneske og han måtte bøte for det. Med en skjebne verre enn døden. Demoner har også regler, slik som dere mennesker. Leyhla… lille Sommerfugl…» Ahmeron så fortvilet på henne, all hardhet og selvsikkerhet var borte nå. Det var en redd demon som satt ved siden av Leyhla, som ikke klarte å skjule følelsene sine, som kysset henne mykt før han reiste seg og flyktig forsvant.
Leyhla ble sittende på knær nede ved den klare sjøen med følelser og tanker i vilt opprør. Hun grep kjolen og dro den skyndsomt over hodet, følte seg med ett så mye naknere. Ahmerons frykt hadde smittet over, selv om hun ikke visste hva hun hadde å frykte. Mens hun festet beltet i livet, bestemte hun seg for å finne det ut. Hun ble nødt til å spørre Ronia, for Ahmeron kom så visst ikke til å fortelle mer. Demon eller ikke, hun forsto frykt når hun så det.
Hun reiste seg møysommelig, stiv i kroppen og sår mellom bena. Så begynte hun langsomt å gå oppover skråningen, hjem til mamma Ronia.

Ronia løp inn i hytta med kåtheten vilt bankende i kroppen, sjokkert over demonens blikk. Det hadde ikke vært spor av overraskelse i de selvsikre, grønne øynene hans. Kun triumf og visshet. Han var en jeger som hadde narret byttet sitt dit han ville og visste at det ikke kunne unnslippe fellen.
Ronia var ør i hodet da hun rev opp skapdøra og grep en krukke innerst inne i skapet. Hun skalv på hendene av innestengte følelser, bevegelsene virket paniske.
Hvor mye rommet vissheten i demonens blikk? Hva var det han visste? Ronia stoppet opp idet hun skulle til å grip etter sopelimen, bestyrtet over seg selv og handlingene. Hvor lenge siden var det nå? To år? Fem? Ti? Tyve? … tusen? … alt for lenge. Selv om turen til Bloksberg ikke ville gi henne alt kroppen hungret etter, ville den i alle fall stilne det som var verre enn frykten for demonens visshet: Heten i kroppen, den brennende, intense, uutholdelige lengselen, savnet etter å bli holdt rundt, kjælt med, bli tatt ettertrykkelig, hardt og godt og samtidig ømt…
Det hadde bare vært en i hennes liv. En elsker så heftig og brennende het at ingenting ville noen gang kunne erstatte ham. Båndet ble brått revet over åtte måneder før Leyhla ble født og siden den gangen hadde Ronia måttet ty til Bloksberg. Det fantes ikke annet. Ikke for Ronia. Ingen drikk, ingen salver eller formler. Ingenting som kunne bringe henne dit hun egentlig ville, til ham hun trengte å være hos, han som forlot henne. Ingenting kunne slukke brannen mellom bena, ilden i kroppen. Bloksberg var det nest beste, Ronia hadde ikke noe valg. Det hadde Ahmeron sørget for nå. Ingen hvile for den hvileløse… ingen ro for Ronia.
Med den paniske lidenskapsflammen brennende i hver nerve i kroppen, grep hun sopelimen med en hånd som skalv av opphisselse. Den andre hånden holdt krampaktig rundt krukka med salven. Så la hun på sprang inn i skogen, bort fra hytta. Bort fra den klare sjøen og datteren og demonen hennes. Nå skulle Ronia til Bloksberg, og det hastet.
Hun fant en liten, idyllisk gressplett, rev kjolen av seg med iltre bevegelser som om hun ikke maktet å vente et sekund lenger. Borte var vissheten om den vanvittige hodepinen hun kom til å få. Ivrig åpnet hun krukken, smørte salven over de tynneste hudområdene på kroppen. Under armene, bak knærne, i albueleddet, mellom bena… Spesielt grundig mellom bena, der det brant av kåthet, skrek smertelig av lyst. Så var det bare å legge sopelimen mellom bena og vente på rusen fra den narkotiske salven.
Ronia lukket øynene, slappet av, ble svimmel og ør. Grepet rundt kosteskaftet var så hardt at knokene hvitnet, hun holdt seg fast mens skogen og verden og omgivelsene gikk rundt og rundt. Åpnet hun øynene nå, var hun sikker på at skogen ville være langt under henne. Like før rusen for fullt fikk overtaket, hvisket hun et navn. Et navn hun hadde forsøkt å glemme, fortrenge. Smerten det medførte å minnes ham, var for overveldende. Men nå, da den svimle rusen fylte kroppen og lidenskapen sprengte på, kunne hun tillate seg å minnes. Nå var det trygt. På Bloksberg fantes ingen smerte. Her var minner velkomne og kunne ikke skade henne. Lengsel ble byttet ut med jublende lyst. Ronia la hodet tilbake der hun red på sopelimen, og lo høyt og skingrende. Hun var på vei over skogen, over fjell og sjøer med dyrisk kåte smådjevler som følge til Bloksberg, til Mørkets Fyrste og et slør av begjær og fortrengelse. De fløy rundt henne som små kulelyn, gliste bredt og grådig, og lo sammen med henne. Skingrende latter fra lystige djevlegrin. Ahmeron og Leyhla var langt borte.
Navnet sang i Ronia som en nydelig melodi fra den tiden hun var lykkelig.
«Jarek,» hvisket Ronia åndeløst. «Jarek, jeg venter fremdeles…»
Ronia kunne skimte Bloksbergs lokkende bål i det fjerne.

Leyhla åpnet døra inn til hytta og gikk inn.
«Ronia?» Rommet var tomt, hun fikk ikke noe svar. «… mamma?» Leyhla så seg omkring. Hun hadde halvveis ventet at gamle Anna fremdeles var her, men det måtte være en ganske god stund siden hun hadde dratt. Hvor lenge de hadde elsket nede ved sjøen, ante ikke Leyhla. Hun hadde en tendens til å miste ethvert begrep med tid når Ahmeron var i nærheten. Tiden var ikke viktig. Hun la merke til at en av skapdørene sto på gløtt. Hun gikk bort og skulle til å lukke den da armen stoppet på halvveien.
– Salven, tenkte Leyhla. – Det er i dette skapet hun har Bloksbergsalven! Hun åpnet skapdøra, kikket inn og fikk bekreftet mistanken. Krukka var borte. Leyhla snudde seg mot kroken der sopelimen pleide å stå, men hun trengte ikke å se for å vite at den var borte.
Det var allerede langt på dag. Hun fant fram posen med urtene og tok opp en liten pose med et pulver som virket mot hodepine, rede til å ta imot Ronia når hun kom tilbake. Leyhla visste at hun ikke skulle forstyrres nå.
Siden Ronia hadde knabbet sopelimen, fant Leyhla ut at hun likeså godt kunne skure gulvet. Hun lot det være igjen litt vann, tok det meste og varmet det i den store gryta over grua. Da det var varmt nok, fant hun fram skurekosten og såpe. Så tok hun tak i skjørtekanten bak, mellom bena. Kanten dro hun opp foran og festet den i beltet, så kom ikke kjolen i veien. Hun gikk ned på knær med baken i været og begynte å skrubbe, med en iver og glød som ikke lignet henne.
Tankene kvernet om Ahmeron, som så ofte ellers det siste døgnet. Var det bare en dag siden hun hadde møtt ham? Hun smilte og lo stille. Når hun klemte skjedemusklene sammen, kjente hun minner fra Ahmerons store, deilige lem.
– Tiden flyr når en har det moro, tenkte hun og skrubbet ivrig på det langt fra skitne gulvet. Det var noe i kroppen som følte trang til å komme ut. Noe som fremdeles brant, som ikke ga henne fred. En uvant, indre uro.
– Hva vil han egentlig med meg? En skulle nesten tro det var han som var besatt. Av begjær. Ikke som mamma Ronia sier, kun for egen vinning. Jeg har jo hatt utbytte av det, jeg også. Dessuten… Leyhla smilte enda bredere, samlet håret og la det under kjolen så det ikke hang i veien for henne. – Dessuten har jeg vunnet mer enn Ahmeron. Jeg vant min egen demon, jeg. På grunn av skammen min? Var det det han sa? Jeg eier da ikke skam, jeg? Han sier så mye rart, men jeg føler at han snakker sant. Hvorfor var han så redd? Hvilken annen demon var det han snakket om, og hva slags straff?
Leyhla rettet seg opp, sto på knær og så vurderende ned på verket sitt mens hun skjøv en kranglete hårlokk til side med håndbaken.
– Kan du ikke stille deg på alle fire igjen? Du er så hissende med rumpa i været, vislet Ahmerons stemme gjennom hodet og Leyhla lo kvitrende av glede.
«Du er tilbake.»
– Du blir ikke kvitt meg så lett, Sommerfugl.
«Jeg vil ikke bli kvitt deg, Ahmeron. Vet du hvor tom jeg blir når du har forsvunnet?»
– … Sikkert like tom som jeg blir når jeg har dratt…
Det var en svak, nølende sending, men Leyhla følte den som den beste kjærlighetserklæring hun kunne ha fått. Hun smilte ømt mens hun reiste seg opp og så seg omkring for å få øye på ham. Det var godt å få bekreftet at det ikke bare var hun som lengtet.
– Hvor er du, Ahmeron? tenkte hun og satte seg på enden av bordet, og dinglet litt med bena mens hun så seg rundt.
– Rett foran deg.
– Jammen… jeg ser deg ikke. Leyhla kjente kroppen sitre forventningsfull mens brystvortene knoppet seg i spenning. Pusten gikk litt fortere, påvirket av intensiteten.
– Kjenn etter.
Hun strakte ut en hånd i tomme luften, kunne fremdeles ikke se noe, men håndflaten traff en varm brystkasse. Hun lo begeistret av overraskelse.
«Hvordan får du det til?»
– Det sier jeg ikke, knurret Ahmeron tett ved øret hennes, mens hånden ble trykket tilbake da han bøyde seg fram og skjøv knærne hennes til side.
– Men… hvor er du, egentlig? Leyhla lukket øynene og nøt den varme tungespissen mot øreflippen, det sitret i nakken og ga henne deilig gåsehud over hele kroppen da Ahermons hete pust fikk det til å kile i øret. Hun trakk pusten stakkåndet og grøsset av fryd.
– Jeg er hos deg, jeg. Mellom beina dine. Ahmeron la hendene på Leyhlas skuldre og dyttet henne varsomt bakover. Hun kunne se konturene av ham, han ble klarere der han sto mellom de skrevende knærne hennes.
«Neimen, der er du jo.»
«Ser du meg bedre nå?»
«Ja.» Hun strakte hendene opp mot ansiktet hans og strøk kinnene lett med myke, kjærlige fingre. Ahmeron lukket øynene og trakk pusten dypt og lydløst. Den grønnskimrede staken reiste seg taktfast med pulsslagene hans, og stanset da den pekte mot Leyhla. En retningspil som viste veien til Lystens Hule. Ahmeron åpnet øynene igjen, det lyste begjær og villskap mot den unge heksen. Det myke var borte. Hun trakk pusten fort og spent mens hun begynte å løsne beltet i livet med famlende fingre.
«Åh,» gispet hun da Ahmeron plutselig tok tak med begge hender, i halslinningen på det tynne kjolestoffet. Han rev brått til hver side og spjærte kjolen så brystene ble blottet, de disset lett da kroppen skalv svakt. «Ahmeron…» Leyhlas stemme var tykk av lidenskap da hun la seg tilbake. Hun spilte opp neseborene og kjente den søte anelsen i skrittet, bankingen og den svulmende fornemmelsen da kjønnet ble blodfylt av lyst. Han strøk henne hardt over magen. Leyhla likte det og ville at han skulle stryke hardere. Da hendene hans fant brystene og knadde dem, presset hun hodet hans ned mot kløften, og slapp ikke taket da han litt etter heiste seg opp og så på henne. Kanten av bordet presset mot lårene, like under rumpa. Ahmeron sto mellom bena hennes og kjolen var presset mellom to kjønn som banket av lyst for hverandre. Det brant så uutholdelig der nede at Leyhla kastet fra seg beltet med utålmodige bevegelser og Ahmeron rev i stykker resten av kjolen. Den ble liggende som en skjev duk på bordet.
Hun stirret på hardheten hans, den sto stolt og pulserte svakt i takt med hjerteslagene, blodet rullet fort og kraftig i demonkroppen nå. Hodet var blankt og den tynne, ømfintlige huden glinset mørkegrønn mot henne. Hun strakte ut en hånd, kjælte med ham, strøk fingrene gjennom de svarte, krusete kjønnshårene. Tok tak rundt ham og dro huden langsomt opp og ned mens Ahmeron lukket øynene i nytelse og stønnet. Han følte at det var like før han sprengtes av lyst. Fascinert stirret hun på det mørkegrønne skinnet som gled opp og ned rundt den harde stammen når hun dro ham. Da hun så opp på ham igjen, var lysten i øynene hans et glitrende speilbilde av hennes eget brennende blikk.
Ahmeron tok et godt tak i håret hennes og tvang hodet bakover mens hun styrte ham inn i den dampende varmen sin. Slukte ham med en våt, sugende åpning. Med et felles stønn av nytelse ble de som ett igjen. Han slapp ikke de lysegrå øynene med sitt grønne blikk, de gnistret av villskap. Leyhla fuktet leppene, lente seg tilbake igjen og ble liggende på bordet med Ahmeron over seg og blikket låst fast i hans.
– Hardt, Ahmeron, tenkte hun vilt. – Ta meg hardt og godt. Ahmeron trakk seg ut, langsomt og pinefullt. Han var nesten ute av henne, kunne se vingene under hodet smyge seg ut mellom skamleppene før han støtte hardt inn igjen. Leyhla krummet ryggen og klynket langtrukkent. Søte, små eksplosjoner ble sendt ut fra underlivet og spredte seg i kroppen som elektriske støt, som gnistrende kulelyn. Ahmeron bet tennene sammen og lot all dyrisk lyst overta bevisstheten. Enda en gang, langsomt ut og kraftig inn med en øm brutalitet som forsterket Leyhlas egne dyriske lyst. For hvert støt han jòg inn i henne, klynket hun høyere av nytelse.
De merket det ikke første gang. Men andre gang det banket på døra, stivnet de begge to, idet Ahmeron var helt til bunns i Leyhla. Som en engstelig statue holdt de stille pusten og lyttet spent. Da det banket for tredje gang og et spisst:
«Hallo?» hørtes gjennom døra, stønnet Leyhla irritert og skuffet.
– Den helvetes prestefitta. Av alle forjævlige mennesker, og hvorfor akkurat nå? tenkte hun rasende og bannet enda mer intens.
– Så la være å åpne da, lød Ahmerons stemme, men Leyhla ristet på hodet og sukket.
– Vær sikker på at hun har hørt oss. Jeg må bli kvitt henne før Ronia kommer hjem. Og jeg som begynte å nærme meg… Leyhla samlet bena da Ahmeron motvillig trakk seg ut, erigert og flott, og glinsende fuktig av nektaren hennes. Hun gled ned på gulvet, så trist på den ødelagte kjolen og kastet et oppgitt sideblikk på Ahmeron før hun tullet et teppe rundt seg. Deretter åpnet hun døra og håpet at prestefrua ikke la merke til den opphissede glansen i øynene og de røde, blussende kinnene. Tydelige spor på begjærets deilige sti. Men prestefrua hadde vel aldri gått den stien og kjente ikke sporene.
Den lille, tykke kroppen sto ikke særlig i stil til det bistre, stramme ansiktet. En skulle tro at ansikt og kropp hadde hatt to forskjellige liv. Med hendene foldet foran magen og et spisst blikk på Leyhla, sto prestefrua utenfor i en grå, kjedelig kjole med et sort sjal over skuldrene og håret i en stram, ukledelig knute i nakken.
«Er moren din hjemme?» Stemmen var overbærende, som om hun følte seg for god til å snakke til Leyhla, i alle fall for god til å hilse god dag, slik normale dødelige gjorde.
«God daaag, prestefrue,» sa Leyhla ettertrykkelig og neiet skikkelig dypt med hendene fast knyttet foran brystet for å holde teppet rundt seg. Det føltes som om hun så vidt subbet baken i gulvet i den sarkastisk overdrevne gesten. Frua hadde vel fått slag hvis hun ante hva som nettopp hadde foregått der inne. Dog, kanskje det hadde vært like greit, så ville i alle fall Leyhla vært kvitt prestefrua for godt. «Nei, hun er ikke hjemme, dessverre, prestefrue, beklager.»
«Aner du hvor hun er?» Frua dro sjalet bedre om skuldrene med en utålmodig bevegelse.
«Beklager, nei. Unnskyld.» Leyhla neiet igjen, så underdanig at det var irriterende. «Er det noe jeg simple menneske kan hjelpe ærede prestefrua med?»
«Jeg skulle gjerne hatt noe for ryggsmertene mine,» sa frua og prøvde å høres ynkelig og lidende ut. «Kan du hjelpe meg med noen urter eller en besvergelse eller noe? Det ryktes om at folk har fått hjelp her før.» To tilgjort triste og bedende øyne så på Leyhla. Spørsmålet hørtes krampaktig uskyldig ut, men Leyhla hadde hørt om frua før. Hun fikk vondt i ryggen hver gang hun ville ut og avsløre hekser, når hun skulle gjøre det så mye bedre enn mannen og få en ekstra fin plass i himmelriket.
– Skaff deg en slankekur, eller en pikk som duger, tenkte Leyhla grovt og så forskrekket ut mens hun ristet energisk på hodet. «Slikt driver da ikke vi med, det er styggedom det, ærede prestefrue. Men bare ta det rolig.» Leyhla bøyde seg fortrolig fram. «Jeg skal ikke si noe til presten om at frua tror på slikt.» Prestefrua fnøs, snurpet leppene sammen og snudde demonstrativt ryggen til. Leyhla smilte triumferende og betraktet den vuggende baken til frua, som forlot heksehytta med sinte, irriterte skritt.
Hun lukket døra tilfreds og gikk bort til Ahmeron. Han satt i skredderstilling oppå bordet og underholdt seg selv med hodepinepulveret. Kastet posen litt i været, tok imot og kastet den opp i været igjen. Lemmet sto fremdeles som et stolt monument reist til ære for erotikkens gave.
– Såååå… hvor er Ronia? sendte han og så uskyldig på henne.
«Hva tror du?» sa Leyhla lavt. Hun stilte seg foran ham, klemte bena sammen og kjente at kjønnet banket irritert i protest over avbrytelsen. Hun ignorerte det, for nå ville hun ha noen svar. Hun så på ham og lot teppet falle ned på det halvveis nyskurte gulvet. «Etter å ha vært vitne til det vi gjorde i natt, din slyngel, hvor tror du Ronia er?» Ahmeron trakk fraværende på skuldrene og kastet posen opp i luften igjen. «Har hun sett oss flere ganger?» Leyhla prøvde å se ham inn i øynene, men Ahmeron var påfallende opptatt med pulverposen. Hun pustet dypt inn og kjente irritasjonen prikke under huden. Stahet og vilje dirret i henne, overdøvde den avbrutte lysten og fortrengte irritasjonen i det varme kjønnet.
– Ahmeron! Se på meg!
Den vakre demonen fanget posen på vei ned. Blikket gled langsomt opp og fant øynene hennes. Det glitret i grønt av innestengte, blandede følelser.
– Har Ronia sett oss flere ganger? Leyhlas spørsmål var kommanderende og inntrengende, Ahmeron hadde ikke noe valg.
– Ja, tenkte Ahmeron vagt.
– Når?
– Hva betyr det? Hovedsaken er at hun kom seg til Bloksberg.
«Lot du henne se oss med vilje?» utbrøt Leyhla bestyrtet og la hendene på lårene hans. Neglene boret seg ubevisst inn i det grønnskimrende kjøttet og lagde trykkmerker i huden.
– Hun trengte det. Ronia lengter. Jeg hjalp henne av gårde til Bloksberg. Hennes lengsel er verre enn den som drev meg til deg.
«Lengter etter hva? Etter hvem? Ahmeron…» knurret Leyhla og strøk fingrene gjennom håret i et forsøk på å klarne tankene. «Jeg blir gal, gal av at du bare forteller halve historier hele tiden. Faen ta deg, jeg vil vite.» Hun stilte seg foran ham med nesetippen en millimeter fra hans og flettet fingrene inn i det trygge hårfakset. Det gnistret i stahet og perlemor. – Jeg vil vite, Ahmeron, tenkte hun hissig og smalnet i øynene. – Hvorfor vil du ikke fortelle?
– Jeg vet ikke alt, Leyhla. Ahmeron la hendene rundt Leyhlas nakke, la pannen mot hennes og lukket øynene. Han vugget svakt fra side til side.
Ahmeron virket sliten. Leyhla kjente at han søkte styrke. Hun myknet innvendig, og sukket dypt mens hun la armene rundt ham og ga av sin varme, sin kjærlighet. Hendene ble varme når hun strøk ham.
– Sommerfugl, jeg vet ikke alt.
– Så fortell meg hva du vet.
«Det er lettere å si hva jeg ikke vet. Hvordan får en en demon ut fra Lengselens Land?»
«Lengselens Land? Hvor er det?» Leyhla trakk seg litt vekk og så undrende på ham.
«En annen verden, Leyhla.»
«Er det den demonen som du snakket om i morges? Han som ble straffet med en skjebne… verre enn…»
– … ja. Jeg ga ham mitt ord da han ba om hjelp. Dessuten var han en utbryter og jeg beundrer ham for motet og selvstendigheten han viste.
«… og… han og… Ronia…?»
– … ja. Leyhla, du må ikke fortelle noe av dette til Ronia. Det er ikke det rette tidspunktet enda. Ahmeron så på henne. «Dessuten risikerer jeg en del med å komme hit så ofte.»
«Hvem bestemmer det?»
«Det bør du ikke vite.»
«Så ikke kom så of… Hånei.» Leyhla avbrøt seg selv og så fortvilet på ham. «Det vil jeg ikke si. Jeg holder ikke ut å tenke meg en dag uten deg.»
– … og jeg klarer faen ikke å holde meg unna, tenkte Ahmeron vagt og så resignert ned i bordet han satt på. Leyhla løftet haken hans varsomt med en finger, og kysset ham lett på munnen med myke lepper.
– Jeg skal ikke si noe til Ronia, sendte hun. – Jeg har tusen spørsmål, men svarene får heller komme etter hvert. Jeg vil ikke tvinge deg til noe, Kjæresten.
Ahmeron gikk ned fra bordet og trakk Leyhla godt inntil seg i en heftig omfavnelse. Han klemte henne hardt mot sin egen, sterke kropp, en handling som akkurat da sa mye mer enn all verdens ord.

Prestefrua var på vei opp stien fra den syndige heksehytta, som hun kalte den. Uflaks at det ikke var noen naboer i nærheten, som hadde kyr. Hadde en av kyrne sluttet å gi melk, da hadde saken vært klar. Men hytta lå for avsides til, for at slike bevis skulle dukke opp.
Den sure frua mumlet for seg selv og fulgte stien forbi skogen. Hun snudde seg på toppen av bakken og stoppet opp for å gi det overarbeidede, kolesterolspekkede hjertet litt hvile. Mens hun sto og pustet tungt og kikket hatefullt ned på den lille, idylliske hytta, merket hun en liten bevegelse i skogkanten lenger nede. Hun smalnet øynene, skjermet med hånden for sola og myste. Etter hvert som det gikk opp for henne hva hun så, forvandlet den sammensnurpede munnen seg til et ondt, triumferende smil.
Så fort hun kunne, gikk hun hjem til prestegården for å gi presten, sin mann, sikre bevis. Hun hadde jo sett det med egne øyne, det hun hadde visst hele tiden. Ronia, heksemamma’n, vaklende ut fra skogen, halvnaken og bustete på håret, mens hun slepte på et velbrukt kosteskaft.
Prestefrua tviholdt på sjalet med blekfete fingre og satte ivrig opp farten.

Legg igjen en kommentar