Denne novellen er vist 4234 ganger.
Leyhla hørte den tørre hosten allerede da Ahmeron åpnet den tunge eikedøren for henne. Hun gløttet bekymret på Ahmeron mens Lusifer smatt inn og småløp gjennom den store hallen med halen fornøyd til værs. Gamle, ærverdige lunger fyltes med støv igjen, og Leyhla skjønte hvor Coronus var, på tross av ekkoet som forvillet seg gjennom de mange, dype, store rommene i Tidens Tempel.
– Åh nei, tenkte Leyhla brått med dårlig samvittighet. – Jeg skulle jo stelle Stjerna. Hvordan kunne jeg glemme det?
– Gå til Coronus, du. Jeg skal stelle Stjerna, sendte Ahmeron kjærlig. – Du glemte det vel fordi du har nok med å finne ut hvordan du skal overtale ham. Leyhla smilte varmt etter ham da han gikk etter Lusifer gjennom hallen. Hun visste at han kjente blikket hennes i ryggen. Det var tydelig å se på den ranke holdningen, det stolte, løftede hodet og de faste skrittene. Leyhlas smil forsvant da Coronus’ tørre hoste igjen gjallet gjennom hallen og fikk henne til å dra blikket motvillig vekk fra sin elskers vakre skikkelse. Hun sukket bekymret og begynte å gå etter lyden. Det sorte, skinnende håret og det enkle kjoleskjørtet vaiet i takt med skrittene.
Det var langt å gå. Tidens Tempel virket uendelig, så mye som det rommet av menneskeskjebner og tidsdagbøker, foruten Rådssalen og alle de andre rommene Leyhla og Ahmeron vanligvis ikke hadde adgang til. Leyhla gikk innover i gangen til venstre etter den tunge eikedøren. Selv om gulvet var laget av glattslipte marmorplater, var det ikke kaldt å gå barføtt. Og om hun hadde gått gjennom denne korridoren utallige ganger nå, ble hun allikevel aldri lei av å se på veggene. Utskjæringer i tre, vakre mønster hugget i stein, abstrakte malerier i strålende, duse farger, bilder av ukjente steder på jorden, men som allikevel var så kjente for sjelen at det gjorde vondt av lengsel og glede å se dem. Leyhla var umettelig og mens hun skrittet gjennom korridoren, beundret hun veggene atter en gang. Særlig likte hun effektene de lagde, de store glassvinduene i alle regnbuens farger, som fikk lyset til å spille så nydelig over gulv og vegger. Lyset kom fra en sol utenfor som aldri vistes, men som skinte klart og tydelig gjennom vinduene i Tidens Tempel. Det var som å gå gjennom en eventyrverden, et fortryllende forhekset land.
Omsider kom Leyhla fram til en uunnselig dør, så liten og skjult at hun holdt på å gå forbi den. Slik var det alltid, men denne gangen sto den på gløtt. Det var derfor hun hadde hørt Coronus så godt, og det var fra denne gløtten hosten lød.
Leyhla åpnet døren og begynte å gå ned trappa som startet like innenfor dørterskelen. Jo lenger ned hun kom, jo kraftigere hørtes den tørre hosten. Av og til så krampaktig at det smertet Leyhla dypt inn i sjelen å høre det.
– Coronus? tenkte hun søkende mens hun nærmet seg bunnen av trappa, og hørte lyden av den gamle tempelvokteren der nede.
– Hei, min lille solstråle, sendte Coronus glad tilbake og idet Leyhla fikk øye på ham, knakk han sammen i nok en hosteri. Føttene ble skjult under den hvite, vide kappen han alltid var kledd i. Hun småløp bort til ham og la hendene over ryggen hans uten å berøre ham. Slik renset hun lungene for støv og ga dem styrke til å fylles med luft igjen. Selv om det ikke ville vare særlig lenge på dette støvete stedet. Coronus rettet ryggen og tok et dypt magadrag mens han smilte lettet. Varmen fra Leyhlas legende hender trengte dypt inn, helt inn til bronkiene, og fikk støvet til å fordufte fra de gamle, slitne lungene hans.
– Du skulle ikke ha vært her nede i livsbiblioteket du, med din elendige helse, tenkte Leyhla bekymret der hun sto bak ham, uten å slippe ryggen hans med sine legende hender. – Hvorfor akkurat du? Hvorfor ikke Bastofus? Eller Meriofus?
– Fordi jeg er flinkest, smilte Coronus under det grå skjegget som dekket halve ansiktet og godt og vel halve brystkassen hans. Han så over skulderen og møtte Leyhlas perlegrå blikk med sitt gamle blå. Intelligente øyne glitret mot henne under hvite, buskete øyenbryn, det var tydelig å se at han moret seg. – Bastofus bruker en hel evighet på å lete seg fram i reolene, og Meriofus kan ikke lese.
– Men så er du også skrøpeligst, tenkte Leyhla og senket hendene. – Dessuten tror jeg deg ikke. Meriofus leser godt han, og Bastofus gjør nok en god jobb hvis han får bruke den tiden han trenger. Hvorfor plager du deg selv til dette? Hun så bekymret på ham mens tankene hennes strømmet over Coronus. Han følte hennes bekymring og smilte godslig.
– Det er noe jeg har valgt å leve med, kjære venn. En del av min åndelige utvikling.
– Kan du ikke i det minste få noen av menneskene i mellomlivet sitt, til å komme hit og tørke støv? Det er jo derfor du får sånne hostekuler. Se på dette… Leyhla grep boken som Coronus holdt i hendene. Den var dekket av et tykt lag støv. Hun trakk pusten dypt og holdt boken vekk fra Coronus mens hun blåste hardt, så alt støvet forsvant fra framsiden av permen og blottet den gamle skriften og det nydelige mønsteret som var risset inn i skinnpermen. Støvet virvlet av gårde i tykke hybelkanindotter og la seg harmløst til ro på marmorgulvet. Hun så oppgitt på Coronus, den ærverdige gamle mannen som hadde så mange liv bak seg. Han var en av tempelets voktere, en av tre vise som utgjorde dommerkollegiet i Tidens Tempel. En av Tidens Mestere – og allikevel ikke unnlatt kroppens fysiske lover. Han var for ny her inne til det. Fremdeles under åndelig utvikling.
– Menneskene som kommer hit, har annet å gjøre enn å tørke støv for gamle tempelgubber, tenkte Coronus og lo mens han tok boken tilbake. – Denne her for eksempel, har levd dette livet ferdig på jorden. Han er på vei opp hit nå, for å stå til doms for kollegiet. De andre er så treige til å lete i alfabetet, det er derfor jeg bestandig melder meg frivillig. Jeg finner boka fort, jeg. I forhold til Meriofus som ikke kan lese…
– Ikke tenk noe stygt om Meriofus, smilte Leyhla. – Nå lyver du igjen. Dessuten var det tross alt han som sa at jeg og Ahmeron kunne bli her.
– Det var det da ingen som hadde noe imot i hele dommerkollegiet. Coronus strøk hånden kjærlig over den tykke lærpermen. – Dere begge – og særlig du, Leyhla – har skapt liv i disse gamle salene igjen. Et annet lys enn det som glitrer inn av vinduene. Du er et eget lys, solstrålen min, og du glitrer, du får oss gamle gubber til å glitre som når gamle glassmalerier blir vasket og igjen skinner av lys og klarhet. Om ikke Meriofus vil innrømme det, så er det tydelig å se at også han trives med å ha dere her. Han så på henne med et kjærlig blikk, en bestefars blikk. – Hvordan gikk det forresten?
– Hva? Leyhla så forvirret på Coronus, hun hadde stått så lenge og stirret på boken han holdt i hånden. Det var tydeligvis en gammel bok, med gulnede blader som sikkert var fulle av skrift, fortellinger om det livet som denne sjelen hadde levd på jorden. Nå skulle han altså til doms og gjøre opp status for livet sitt, og vite om han hadde klart å nå de mål han hadde satt seg i sitt forrige mellomliv.
– Oppdraget ditt, smilte den gamle tålmodig. – Soldaten på jorden. Helbredet du den stakkars sårede sjelen hans?
– Både kropp og sjel, smilte Leyhla skjevt og fulgte etter Coronus opp trappa hun hadde kommet fra. – Hva som enn hadde gjort ham så hard, så er det borte fra sinnet hans nå. Coronus nikket anerkjennende der han langsomt klatret foran henne oppover de steile trinnene. Ingenting hastet.
De forlot det enorme biblioteket. Det eneste rommet i hele tempelet som gjorde Leyhla målløs og ærbødig. Det var endeløse rekker, hylle på hylle, rad på rad med skjebner og liv for alle jordens mennesker. Alle utenom Leyhla.
– Det er fint, lille trefrosk. Fint for soldaten.
– Trefrosk? tenkte Leyhla og lo. – Hvorfor det?
– Du er så fin og lysegrønn i huden, og så hopper du fra den ene dimensjonen til den andre. Du hopper i tiden også.
– Trefrosker er knallgrønne, de, tenkte Leyhla og så på armen sin. Den var en beroligende blanding av hvitt og pistasiegrønt.
– Jada, men du kler det bildet. Coronus smilte mot Leyhla mens han holdt døren opp for henne. Hun steg opp og ut i den vakre korridoren.
– Trefrosk eller ikke, smilte hun tilbake. – Kvekk, kvekk. Det er faktisk oppdragene mine jeg ville snakke med deg om.
– Ja vel? Coronus la en trygg, lett arm rundt Leyhlas skuldre mens de langsomt gikk videre bortover gangen. Følelsen han frambrakte hos Leyhla, var et barnebarns følelser for en bestefar hun aldri hadde hatt. Hun elsket den ærverdige gamle mannen. – Hva er det du lurer på? Leyhla foldet ubevisst hendene foran seg mens hun gikk. Hun følte seg ydmyk ovenfor denne vennlige tempelvokteren.
– Kan jeg ikke få et oppdrag der jeg kan ta med meg Ahmeron? Det begynner å bli tungt å dra fra ham, og jeg lengter sånn etter ham når jeg er på jorden.
– Får du ikke nok av de du helbreder? Coronus så ikke på henne da han sendte spørsmålet, men Leyhla hørte på stemmen i tankene sine, at han moret seg.
– Å jo da, jeg får så det holder, smilte hun skjevt. – Men det er Ahmeron jeg elsker og trenger, samme hvor mange jeg helbreder med begjæret mitt på jorden. Hun snudde på hodet og så på Coronus i profil. Han holdt den gamle boken tett inntil brystkassen med den ledige hånden, som om den var en verdifull skatt. Og det var akkurat det den var, for sjelen som var på vei til Tidens Tempel. – Snille Coronus, du er den bestefaren jeg aldri hadde. Kan du ikke forsøke å overtale Bastofus eller Meriofus til å sende Ahmeron og meg sammen neste gang? Det må da finnes noen som trenger et hett, erotisk par til å lege sjela si? Redde forholdet? Skakk-kjørt erotisk eller snakker ikke samme begjærlige språk… Tror du ikke? Ett eller annet sted, eller en eller annen tid, hva? Hm? Værsåsniiill…?
– Hmmmm… jeg undres om ikke… Coronus rynket brynene mens et lite lys tentes i de snille, dog lure øynene hans. Så nikket han langsomt. – Jeg skal prate med Meriofus. Jeg leste nettopp noe i en livsbok, som jeg tror kan være av interesse. Det er en bonde… Han avbrøt seg selv og løftet hodet mens han tenkte.
– Ja? En bonde? Hva med bonden? Hva?
– Nei, jeg må prate med Meriofus først. Men jeg tror det skal gå bra.
– Nå gjør du meg nysgjerrig, sendte Leyhla og lo mykt.
– Jeg vet det. Anse det som en prøvelse du vil ha godt av, tenkte Coronus og humret i det lange skjegget.
– Jeg lurer av og til på om ikke du er en prøvelse også, smilte Leyhla stille. – Du vet ikke hvilke prøvelser jeg har hatt, eller kommer til å ha, din luring.
– Nei, og det er opp til deg å bestemme deg for om det er en forbannelse du fikk av din far, eller en gave fra din mor Ronia. Det er jo derfor vi ikke finner din bok, kjære solstråle. Ellens liv tok brått slutt da hun tok livet av seg i trafikkulykken. Ellens øvrige liv og alt etter det er skjult, selv for oss. Akkurat som de livene du har levd fra Leyhlas tid og til nå, de bøkene er ufullstendige. Det er demonblodet ditt. Det begynte å bruse for fullt da du havnet i Evigheten, og at du skulle komme tilbake igjen og bringe Ellen til live, det sto faktisk ikke i boken til Ellen i det hele tatt.
– Og det er demonblodet som er skyld i at jeg ikke får stå til doms for dommerkollegiet også?
– Vi har ikke så mye å gjøre med andre dimensjoner, Leyhla. Vi vet ikke mye om demoner. Ærlig talt var dette den beste måten å takle deg på, å la deg dra tilbake til jorden som deg selv og hjelpe andre, og på den måten søke din åndelige utvikling isteden for å la Ellens liv bli gransket for dommerkollegiet. Du og Ahmeron er den første kontakt vi har med demoner – og antakeligvis den siste.
– Jeg håper da det, tenkte Leyhla så spakt at Coronus ikke hørte det, og slo blikket ned på sine foldede, svakt grønne hender. – Jeg håper da inderlig det.
Leyhla hørte den behagelige, hule lyden fra bekken lenge før hun kom fram. Et stykke bak stallen og Tidens Tempel lå en diger, frodig løvskog. Da Leyhla og Ahmeron gikk gjennom skogen første gang, var det som å føle lettelsen fra alle trærne som hadde bukket under for forurensning og skamhogst på jorden. Her var de fredet, her fikk de trygt gro slik de ville. Allikevel var det en pen, ryddig skog uten det typiske, viltvoksende urskogpreget. Lenger inne i skogen lå en bortgjemt, intim oase. Hun trengte ikke engang å sende til Ahmeron, for å vite at det var her han var. Hun gikk gjennom den vakre løvskogen, tro barføtt på mykt gress. Trærnes grener dekket himmelen over henne med ynde og eleganse. Av og til skinte det eiendommelige, vakre lyset gjennom løvet og fikk det grønne taket til å glitre. Jo nærmere oasen hun kom, jo hulere ble lyden fra bekken. En liten lysning åpnet seg for henne, så hun fikk øye på Ahmerons grønne, vakre, nakne kropp i kulpen.
Vannet var krystallklart og hadde en behagelig temperatur. På den slake, glatte bergveggen hadde vannet dannet en liten grop, hvor bekken sildret nedover og lagde små bølger i kulpen når den traff vannflaten. Vannet fortsatte videre ut av kulpen i en halvmeter bred bekk. Leyhla gikk uti bekken for å holde Ahmeron med selskap. Hun kunne trenge en avkjøling og vaske av seg støvet fra livsbiblioteket. Bare den hule lyden fra rennende vann, var nok til å få Leyhla til å slappe av på det idylliske stedet.
Hele den idylliske oasen var omringet av store bregner, ormegress og løvtrær. Ahmeron halvt satt, halvt lå med øynene lukket og med armene utstrakt langs kanten av oasen. Han snudde seg mot Leyhla da han hørte at hun gikk uti. Så smilte han.
– Sommerfugl, tenkte han. – Så vakker du er. Kle av deg, så blir du enda vakrere. Leyhla smilte svakt og dro av seg beltet så kjolen hang løst rundt henne. Det havnet i gresset, og sekundet etter fikk beltet selskap av kjolen. Som en svakt lysgrønn skogsnymfe sto hun i bekken og smilte til Ahmeron, som reiste seg og trakk pusten dypt mens han stirret på den vakre heksa si.
– Fy faen, du er nydelig.
– Såda, smilte Leyhla mens hun førte armene over hodet og strakk seg så det knaket i ryggsøylen. – Ikke slike ord på et så fredfullt sted.
– Men det er jo sant, jo. Kom hit.
Leyhla adlød. Hun sank inn i demonens ventende armer og møtte leppene hans i et kyss som var våtere enn bekken. Han flettet fingrene inn i håret hennes, floket det til uten at hun brydde seg, holdt henne fast i et deilig grep mens han lot sin egen tunge gli rundt hennes, lot leppene smake på den myke munnen mens brystene ble klemt mot den kraftige brystkassen hans. Manndommen hadde allerede reist seg og presset seg mellom Leyhlas lett adskilte lår, og sto nå og trykket kjærlig mot våt varme. Hun avbrøt kysset og smilte.
– Jeg er varm og jeg er svett. Kan vi ikke bare ligge og flyte en stund, og kose oss?
– Jeg koser meg nå, jeg, tenkte Ahmeron en smule utålmodig. Men han adlød og hånd i hånd fulgte de bekken tilbake til oasen, hvor de sank nedi. Ahmeron med ryggen inntil kanten og skuldrene i høyde med gresset. Leyhla mellom bena hans så hun kjente det harde lemmet trykke utålmodig mot ryggen, og med armene hans rundt seg. Høyre hånd på venstre bryst og omvendt. Yndlingsstillingen i oasen. Det murret svakt i kroppen, men for øyeblikket var det bare deilig å kose, ikke å kåte opp.
Hun sukket av velvære og la hodet tilbake mot Ahmerons sterke skulder. Han la kinnet mot håret hennes og snuste inn duften.
– Elsker deg, Sommerfugl. Med hele meg.
– Jeg kjenner det, smilte Leyhla og fikk et lett kyss på øret til svar.
– Fikk du snakket med Coronus?
– Ja. Han skulle spørre Meriofus om noe. Han ville ikke si hva det var, men det var visst noe om en bonde et eller annet sted.
– Som vi begge skulle ta? Ahmerons stemme hørtes skeptisk ut i Leyhlas tanker. Hun lo lavt og strøk armene hans, som lå i kors foran henne. Hendene klemte lett rundt brystene. Koseklemming.
– Nei, teiting. Åssen da? Får du panikk hvis bonden er bifil?
– Tror ikke det er noen god idè, tenkte Ahmeron og bet henne lett i nakken. – Jeg er ikke homsedemon. De finnes, de også. Jeg har ikkeno’ imot homofile jeg, men jeg er en heterodemon. Ikke engang et lite snev av bifili. Kan vi ikke ta bondekona i stedet?
– Teiting, gjentok Leyhla og gliste. – Jeg tror bonden har problemer i sexlivet, og så skal vi hjelpe ham med det, da vet du. Men det er ikke sikkert, for det er Meriofus som bestemmer det, siden han er høyest på rangstigen og tillot oss å bli.
– Jaha… Leppene ble presset mot den sarte halshuden – uten tenner denne gangen. Isteden kom tungen ut og fuktet halsen i bitte små sirkler innenfor leppenes grenser. – Da kan vi jo bare slå oss til ro og kose oss da, inntil vi får svar. Ikke sant?
Mellom tommel- og pekefingre tittet Leyhlas brystvorter ut. Hun oppdaget det ikke før Ahmeron klemte dem lett og begynte å rulle dem fram og tilbake mellom fingrene. Hun stønnet lavt.
– Det der er ikke kosing, lille vennen min, sendte hun og visste at han merket hvordan begjæret hennes langsomt våknet.
– Jeg vet det. Er det ikke godt?
– Du jukser. Hun beveget overkroppen ørlite fra side til side, og gned lemmet hans mellom dem. Ahmeron stønnet.
– Jeg vet det også. Dessuten svarte du ikke på spørsmålet mitt. Er det ikke godt?
– … joooo… Leyhla smilte og lukket øynene mens hun nøt å kjenne kroppen langsomt tennes under Ahmerons kyndige fingre. De gned de harde brystvortene lett mens leppene hans la fra seg varme kyss på halsen hennes. Gåsehuden prikket nedover nakken mens nervestrengen som forbandt brystene og underlivet, dirret av fornemmelsen som fingrene hans skapte. Da hun vred på hodet, var han klar med munnen og møtte henne i et rolig kyss med myke lepper. Hun stønnet mot leppene hans som nappet i hennes, lekent, ømt, hissende. Hendene tok bedre tak rundt brystene, og klemte dem forsiktig og gradvis hardere. Knadde dem som bolledeig, uten å miste kjærligheten som lå i kjærtegnene. Varmen som vibrerte mellom Leyhlas ben begynte for alvor å bli plagsom, så hun snudde seg mellom bena hans og skjøv hendene under den grønne demonrumpa. Selv demoner ble lettere i vann.
– Det er flere som kan kose her, tenkte hun idet periskopet dukket opp i vannskorpen. Hodet, blottet for forhud, stakk opp over kulpens vannskorpe mens resten forble under vann. Uten å slippe blikket hans med sitt, lukket hun munnen rundt den harde, glatte svampen og tok ham i munnen så han vred seg i nytelse og knurret. Hun løftet rumpa hans litt lenger opp, og gled så langt ned med munnen som hun klarte. Pungen duvet i vannskorpa og Ahmeron skalv. Uten å la ham synke ned i vannet igjen, gled hun opp og presset tunga varsomt mot undersiden av det stive lemmet. Tungespissen var i berøring med Ahmerons hud helt fra tuppen på hodet, nedover baksiden og helt ned til den glatte pungen. Når hun gløttet opp på ham, møtte hun et sløret blikk med øyenlokkene halvt igjen. Det var et ansikt som bare viste en eneste ting: Begjær. Vel, to ting. Nytelse også. Og når hun strakte tankene og møtte sjela hans, kjente hun også kjærligheten. Det var deres treenighet.
Ahmeron lukket ikke øynene før Leyhla sugde varsomt en stein inn i munnen, men da la han også hodet tilbake og stønnet høyt. Tankene strakk ikke til i all nytelsen. Noe lyd måtte ut! Han gurglet langtrukkent mens Leyhla lot tunga gli fram og tilbake på den rynkete pungen. Hun nøt å kjenne huden trekke seg ukontrollert sammen ved behandlingen hennes og gled langsomt over til den andre steinen, for å gi den samme behandling. Ahmeron skalv i hele kroppen når nytelsesriene bølget gjennom ham. Den muskuløse brystkassen hevet og senket seg i begjærlig pustetakt mens Leyhlas tunge gled oppover igjen. Like før munnen omsluttet hodet på ny, strakte han ut en hånd og flettet fingrene inn i håret hennes. Holdt fast. Tvang henne ned – uten at det føltes som tvang. Hadde hun protestert, ville han sluppet taket før protesten nådde fram til sinnet hans. Men Leyhla visste at det faste grepet var et tak av kjærlighet, og hun sèg ned, lukket leppene rundt og sèg opp igjen da han dro i håret hennes, uten protester, tvert imot. Hun likte å bli behandlet hardt av Ahmeron, når hver bevegelse inneholdt så mange kjærlige følelser som de gjorde nå.
Neste gang Leyhlas lepper gled oppover, avsluttet de i et lett kyss på tuppen av hodet. Hun rakk ikke å sige ned igjen, før Ahmeron trakk knærne til seg og presset føttene mellom bena hennes. Hun ble tvunget til å skreve, og reiste seg opp da han langsomt gled ut i vannet mellom lårene hennes. Når hun sto oppreist med skrevende ben, rakk vannet Leyhla nesten til kjønnsbusken, noe som passet Ahmeron helt glimrende. Han fløt nedover på ryggen med periskopet frekt struttende i vannskorpa, og stoppet akkurat da munnen lå under Leyhlas brennende kjønn. Hun så ned på ham, møtte det glitrende, grønne blikket og kjente hjertet banke hardt av opphisselse. Armene snodde seg rundt lårene hennes, så hendene ble liggende på framsiden av lårene, og låste henne fast. Han trengte bare å strekke ut tunga for å få henne til å klynke kort av nytelse, han nådde akkurat fram til foldene – og litt til. Nesa ble presset mot venusbusken og tunga snodde seg mellom de varme, våte foldene så Leyhla jamret seg. Hun måtte konsentrere seg for ikke å synke sammen i knærne og drukne han som lå mellom dem. Hun grep tak i panneluggen hans med begge hender, sank ørlite sammen i knærne og passet på at nesa hans var over vannet hele tiden, så han fikk puste mens han jobbet med tunga i blomsten. Gang på gang klynket hun når tungespissen sveipet over det punktet der det brant og sitret mest. Og gang på gang sveipet tunga akkurat over det stedet som Ahmeron likte så godt, fordi det ga henne så mye nytelse. Av og til stakk han den så langt ut som han klarte, og hentet safter innenfra, før han fortsatte i kronbladene, nøt smaken av henne, nøt liljen til sin dyrebare menneskekvinne. Ør i hodet løftet Leyhla ansiktet for å se opp i det vakre løvtaket… og stivnet på halvveien.
– Ahmeron… Uten å tenke helt klart strakk hun armene ned og skjøv demonen under vann med et plump. Det var en ren refleks, styrt av tanken på å få ham til å stoppe. Han kom seg prustende opp bak henne, ganske irritert mens han hostet og fnøs for å få ut vannet han nettopp hadde pustet inn i begjærlige åndedrag.
«Faen, hvorfor…» Utbrøt han forarget, stikk i strid med all tankeoverføring. Så stivnet også Ahmeron ved synet av den eldgamle mannen ved bredden av kulpen. Han satt i lotusstilling og så veldig avslappet ut. Det lange, hvite skjegget nådde helt ned til fanget og enda lenger, og sto i stil til det glatte, lange håret som lå lett over skuldrene hans. «Åh.» – Hei, Meriofus.
– Hei, Ahmeron, sendte Meriofus tilbake. – Dere trives i kulpen, ser jeg. Stemmen hørtes forbausende klar og behagelig ut, til å komme fra en så gammel sjel. Ahmeron stilte seg bak Leyhla og ville legge hendene på skuldrene hennes, men hun strakk seg hastig etter kjolen som lå i gresset på den andre siden av kulpen – den andre siden av dommerkollegiets eldste, og dermed mest ærverdige medlem.
– Hvor… hvor lenge har du sittet der? Leyhla stirret på den hvitskjeggete mannen mens kinnene langsomt ble varme. Hun forsøkte å skjule den avslørende nakenheten med kjolen. Meriofus’ øyne glitret under buskete øyenbryn, Leyhla kunne ha sverget på at det var morskap i blikket hans.
– Lenge nok, barn, sendte han mykt til henne. – Lenge nok.
Leyhla så beklemt på Meriofus mens hun presset kjolen inntil seg, uten å bry seg om at kanten duppet i vannskorpen. Han var også en bestefarstype, men en helt annen karakter enn Coronus. Å møte blikket hans nå og vite hva han hadde vært vitne til, fylte henne med en forbausende brennende skam. Kinnene, ja, hele ansiktet kokte. Hun hørte Ahmeron stønne hjelpeløst bak seg, og vred på hodet for å se ham i øyekroken. Han sank sammen i knærne og ble sittende i oasen med vann halvveis opp til brystkassen, og med hendene klemt mellom lårene, som for å stagge begjæret og det tydelige beviset for hvor Leyhlas røde kinn hadde kjentes best.
– Ikke skam deg nå, for pokker, tenkte han fortvilet. Det ble sendt på deres interne tankekanal, slik at Meriofus hørte ikke hva han sendte. – Du vet da hvilken effekt det har på meg! Kutt ut, for faen.
– Jeg kan ikke hjelpe for det, sendte Leyhla beklemt tilbake med knallrøde kinn. – Vi har jo blitt tatt på fersken av en av våre bestefedre – den strengeste, og det treffer midt i blinken på skampunket i sjela mi. Fy flate, så flaut…
– Å, faaaaen… Ahmeron stønnet igjen og snudde ryggen til dem begge, ute av stand til å beherske sin opphisselse. Han ble sittende i kulpen med ryggen krum, og lagde ringer i vannskorpen som fløt utover og kranglet med de bitte små bølgene fra bekken i bergveggen.
– Hva er i veien? spurte Meriofus mens han betraktet Ahmeron med rynkede øyenbryn. Han så bekymret ut. – Er Ahmeron syk?
– Nei da, han er bare… eh… Han er… Demoner blir opphisset av at mennesker skammer seg. Og når du plutselig sto der, så… så… Leyhla slo blikket ned igjen. Hun bøyde seg fort og hentet vann fra kulpen med en hånd, for å kjølne sine hete kinn. Det hjalp ikke særlig. – Jeg skammer meg over… hva du har vært vitne til, mumlet hun med blikket festet i det klare, glitrende vannet. Hun kunne tydelig se den myke sandbunnen der nede, hvor tærne krøllet seg ned i. – Jeg… skammer meg over at du… så oss elske.
– Du skal ikke skamme deg over noe så vakkert, barn. Meriofus’ stemme var lav og behagelig i tankene. Leyhla løftet sitt tunge blikk og møtte et par vennlige, gamle øyne. Hvor gamle de var, var også for Coronus en gåte. – Det vakreste på jorden er også vakkert her. Ekte kjærlighet og rent begjær. To mennesker – eller i deres tilfelle; to sjeler som elsker hverandre, og har evnen til å vise det… Den gamle, ærbødige mannen smilte vennlig. – Skam er det siste du bør føle. I alle fall om dere skal utføre et oppdrag sammen.
– Hva? Leyhla stirret gapende på ham med hevede øyenbryn, det var så vidt hun husket å holde kjolen foran seg. – Får vi et oppdrag sammen? Får jeg ta med meg Ahmeron? Jeg og Ahmeron sammen i det jordiske livet igjen?
– Åh… Ahmerons lille sukk av lettelse var et bevis på at skammen slapp taket. – Endelig. Kom deg ned, din rakker…
– Ahmeron da! Leyhlas ansikt sprakk i et flir. Meriofus’ øyne glitret og kinnene dro det hvite skjegget opp i et tydelig smil.
– Jeg skal ikke forstyrre dere lenger. Jeg ville bare fortelle dere om oppdraget. Kom til Rådssalen etterpå – når dere har bearbeidet Leyhlas skam, sendte han ertende og forsvant inn i skogen igjen.
– Den luringen, tenkte Leyhla forbløffet. Hun kastet kjolen i gresset og sank ned i vannet, ned til sin elsker og elskede. – Og jeg som alltid har sett på ham som en streng, gammel bestefar.
– Og så er han bare en gammel gris, svarte Ahmeron og trakk henne inntil seg.
– Ahmeron da!!!
– En gammel, grisete kikker, det er det han er.
– Og han kan høre deg.
– Vet det. Ahmeron gliste. – Tenk på hva han så i sted. Tenk på hva vi drev med.
– Kutt ut. Leyhla kjente at kinnene begynte å bli varme igjen, og skjønte hva Ahmeron drev med. – Din sleiping, jeg skammer meg ikke. Han sa at jeg ikke skulle det.
– Midt i den mest intime situasjon, hva? Tenk at han så min tunge langt inn i ditt allerhelligste. Tror du han fikk reisning? Eller er han for gammel?
– Kutt ut, din grønne øgle! Hele ansiktet var varmt nå, og det vistes sikkert tydelig. I alle fall så det slik ut på Ahmerons kraftige reisning.
– Kanskje sitter han bak en busk og drar skinn akkurat nå, og håper på at vi skal fortsette. Med stirrende blikk og oppbretta kjortel…
– Nå slutter du! Leyhlas kinn flommet over og var dypt skamrøde igjen. Ahmeron stønnet av lyst og krøket seg sammen, som om han fikk et slag i magen. Han grep Leyhla hardt rundt overarmene, snudde henne fort rundt og presset overkroppen hennes ned i gresset langs kanten av kulpen med et bestemt håndgrep i nakken, så hun ble stående med rumpa til værs og kjønnet klart for ham. Med dentene kneet tvang han bena hennes fra hverandre, den ene foten skled til side i sandbunnen og blomsten skilte leppene i et lydløst kyss. Leyhla gispet over kraften han brukte, og da han uten videre styrte seg rett inn og bunnet hardt i ett eneste støt, stønnet hun jamrende og sank med ansiktet ned i gresset. I harde, raske støt ble hun tatt kraftig bakfra av den kåte demonen mens stråler jòg utover i kroppen fra et overstimulert underliv. Hun jamret seg skjelvende, gang på gang, det var deilig, alt for deilig. Ahmerons hardhet trengte like dypt, like fort, like hardt inn for hvert støt og hele tiden holdt han en hard hånd i nakken hennes og presset henne ned. Leyhlas fingre krummet seg krampaktig rundt et par gresstuster mens sjelen begynte å stige mot toppen. Vannet skvulpet rundt lårene hennes, det rakk nesten opp til det sitrende kjønnet som så grundig ble gjennomboret av Ahmerons deilige stive. Pungen hans skvulpet i vannskorpen så vannperlene sprutet, den ømfintlige huden ble kjærtegnet av det behagelige oasevannet. Da jamringen hennes steg til fistel, slapp Ahmeron taket i nakken og holdt henne hardt rundt hoftekammen, trakk henne til seg for hvert støt, dro henne nesten helt av når han trakk hoftene sine tilbake og holdt et vanvittig tempo så hele kroppen hennes disset. Han stirret ned på sitt glinsende, grønne kjærlighetssverd som var så fuktig av safter fra kvinnen han elsket og begjærte så kraftig. Å se leppene hennes omslutte det harde, pumpende utstyret, å høre hennes lyder av nytelse, det var nok til å få ham svimmel, nok til å få det til å gå rundt i hodet på den stakkars demonen – og nok til å sende ham bang! til topps.
Han gurglet dypt og gutturalt mens han krummet ryggen og støtte til bunns, stanset der og skalv lenge mens orgasmen rislet gjennom ham, gjennom sjelen og helt ut til fingertuppene. Det prikket i elektriske støt i hele huden, helt opp i hårrøttene, så det føltes som om håret reiste seg på hodet. Langsomt kom han til seg selv igjen, etter det kraftige fyrverkeriet av nytelse.
Andpusten rettet han ryggen og hoftene begynte å gå igjen, da Leyhla førte en hånd bak seg og klemte rundt den ene skinken.
– Du trenger ikke mer, kjæresten. Stopp…
– Hva? Ahmeron stivnet og kjente en kald følelse i magen. – Får du det ikke til? Et stikk av frykt, et minne fra det vonde i fortiden. Men Leyhla lo sliten, og fikk ishånden rundt sjela til å slippe taket.
– Er du gæer’n? Jeg har ikke kommet så kraftig siden jeg svimte av mellom deg og Maroli. Kjente du ikke det? Men jeg behold i alle fall bevisstheten nå. Å hoi… Leyhlas klingende latter blandet seg med den beskjedne klukkingen fra vannfallet inn i oasen.
Leyhla rettet ryggen og pustet ut mens Ahmeron lettet trakk seg ut, fremdeles stiv og rede. Hun rakk knapt å snu seg, før han slo armene rundt henne og klemte henne hardt inntil seg i en heftig omfavnelse. Stikket av engstelse hadde ikke gitt seg helt, fortiden spøkte fremdeles i Ahmerons bakhode. Frykten for ikke å strekke til, å ikke kunne hjelpe Leyhla hvis hun trengte det, og frykten for å miste det han trengte mest av alt her i verden; hennes livgivende begjær og kjærlighet. Bare tanken fikk ham til å skjelve av redsel. Leyhla så ham dypt i øynene da omfavnelsen letnet ørlite, og strøk ham kjærlig og mykt over kinnet.
– Jeg vet, tenkte hun ømt. – Jeg vet. Og det blir aldri sånn igjen.
– Jeg elsker deg, Sommerfugl. Og trenger deg så jævlig.
– Jeg vet det også, smilte hun. Det perlegrå blikket glitret mot ham, før hun ble alvorlig. – Jeg elsker deg også. Men nå tror jeg vi må begynne å bevege oss i retning Rådsalen, ellers risikerer vi at Meriofus kommer og henter oss.
– Og håper på å ta oss på fersken igjen, smilte Ahmeron bredt.
– Kutt ut, har jeg sagt! Leyhla klasket ham på den ene skinka og frigjorde seg for å få på seg kjolen. I brystkassen svulmet den kjærligheten hun følte for sin elskede demon.
Hånd i hånd vasset de gjennom bekken og videre gjennom skogen. Deres første oppdrag sammen sto for tur.
