Kapittel 4

Denne novellen er vist 2880 ganger.

Stua ligger mørk. Leyhla går forsiktig opp trappen til andre etasje, hun vil ikke lage for mange lyder nå som Anita endelig har falt til ro. Ahmeron gikk opp for et par timer siden, noe som kanskje var like greit. Det ville bare endt med at Anita hadde blitt såret av likegyldigheten hans. Leyhla akter å få en forklaring fra ham, om hun så må bruke evnene sine til å tvinge den fram. Hun har en mistanke, men vil ha den bekreftet.
Hun slår av lyset i gangen og går inn på soverommet. Som ventet ligger Ahmeron i senga, men hun kan merke at han ikke sover. Hun lukker døren, og blir stående midt på gulvet og se på mannen i senga, mannen hun elsker. Hun kjenner en merkelig vemodig følelse innvendig, kjærligheten sprenger.
– Vel? tenker Leyhla og vet så utmerket godt at han vet hun er der. Han bløffer ikke henne, samme hvor rolig han ligger og hvor tungt han puster.
– Vel hva da? sender Ahmeron tilbake uten å snu seg, han ligger med ansiktet bort fra døra.
– Du vet hva jeg mener. Leyhla begynner å kle av seg. Ahmeron snur seg og legger seg på siden med hodet støttet mot hånden, mens han ser på henne med mørkegrønne, glitrende øyne. Han betrakter kroppen hennes etterhvert som plaggene forsvinner og avdekker den myke huden som han har kysset så mange ganger, strøket, fått varme fra… Den kroppen som han elsker å elske. Leyhla setter seg på sengekanten, svinger bena opp i hodeenden, og blir sittende oppå dyna og se på ham. Han slår blikket ned i dyna.
– Se på meg, Ahmeron, tenker Leyhla og er glad for at det sinnet hun følte før i kveld, er forsvunnet. Det er ikke en ordre hun gir ham, selv om hun meget godt er i stand til det. Ahmeron møter blikket hennes frivillig, før han blir tvunget. I blikket hans kan hun se den samme rådvillheten, den samme forvirringen. – Vil du fortelle meg hva du tenker på?
– Sommerfugl… Ahmerons ansiktstrekk mykner, som om han var redd for hva hun kom til å si. Han legger den ledige hånden på leggen hennes, og stryker langsomt og kjærlig.
– Er du redd, Ahmeron?
– Jeg vet ikke.
Hånden hans er varm og god, men det blir etterhvert kaldt å sitte oppå dyna når hun vet hvor godt og varmt det er under. Ahmeron åpner for henne og slipper henne inn til seg, før han legger armene rundt henne og holder.
«Jeg føler meg delt i to,» hvisker han. «Jeg vet ikke om jeg kan gjøre det du ber meg om, å hjelpe Anita.»
«Hun er min beste venninne, Ahmeron. Den eneste jeg har.» Leyhla høres ikke bebreidende ut, for hun vil så gjerne forstå. «Jeg merker at du reagerer på henne, og skjønner at det er skammen hennes som er skyld i det. Men hun er det eneste mennesket jeg er glad i. Er det derfor du oppførte deg slik, for å skjule at du ble tent av skammen hennes? Du klarer ikke å lure meg, det vet du.»
«Det var ikke derfor, og jeg beklager oppførselen. Leyhla… Om jeg hjelper Anita, blir det som å motarbeide meg selv. Hvordan ville jeg reagert om jeg forførte ei skamfull, lengtende jente og ble hindret i oppgaven av en annen demon?»
«Det er ikke så lenge siden du forbannet din egen rase og skammet deg over å være en av dem,» svarer Leyhla og ser på ham. De ligger tett sammen, stryker en hånd over myk hud nå og da. Ikke for å hisse opp, bare for å behage, være nær og slappe av. «Vil du nå begynne å forsvare dem?»
«Jeg kan ikke fornekte hvem jeg er. Hva om du hadde vært Anita og noen hadde hindret oss i å bli forelsket?»
«Nå glemmer du en ting.» Leyhla legger seg oppå ham, blir liggende mage mot mage mens hun legger haken mot den kraftige, glatte brystkassen, med lett skrevende lår. Hun kjenner noe røre seg mot venusberget, Ahmerons lille demon er i ferd med å våkne. «At vi møttes, var din plan for å få Ronia til Evigheten og Jarek ut av Lengselens Land. Det du ikke visste, var at jeg var fullt ut i stand til å forføre deg, fordi jeg er halvblods demon.» Hun stryker ham på kinnet med den ledige hånden. «Ahmeron, kjæresten min… Anita er ikke heks eller halvblods noen ting. Hun er ikke i stand til å besette eller forføre noen. I hvert fall ikke en demon! Denne demonen kommer til å forlate henne når han har gjort oppgaven sin.» Ahmeron sukker så tungt at Leyhla stiger litt opp før hun synker ned igjen.
«Faen ta deg,» mumler han og Leyhla smiler. Trass ordbruken er stemmen hans tykk av kjærlighet. «Din lille heks, faen ta deg.» Fingrene hans fletter seg inn i håret hennes, kiler i nakken og gir deilige, rislende frysninger.
«Er det mulig å komme i kontakt med ham?»
«Jeg vet ikke.»
«Om ikke du vil gjøre noe, så må jeg forsøke.» Leyhla ser sta på ham. «Jeg akter ikke å se på at Anita får hugsott og lengter seg til døde. Dette er ikke akkurat Lengselens Land, men det finnes flere måter å visne på enn å bli til grå sand.»
«Slik Anita lengter nå, har hun allerede blitt en del av Lengselens Land. Tomrommet vi svevde i, stemmene vi hørte, husker du det?»
«Hvordan kan jeg noen gang glemme,» mumler Leyhla hult.
«Alle som lengter er med på å skape Lengselens Land. Slik som Evigheten, er også Lengselens Land abstrakt.»
«Og stemmene vi hørte var lengtende sjeler, ikke bare fra Lengselens Land, men også fra det jordiske livet?»
«Ja.» Ahmeron stryker henne over ryggen. Det rører seg under magen hennes, hardner ytterligere. Leyhla klarer fremdeles å ignorere det, for hun vet at den lille demonen ikke vil mykne før den har fått det den vil ha.
«Hva kan jeg gjøre for å hjelpe Anita?»
«Jeg vet ikke, Sommerfugl. Vi får bare vente og se hva som skjer.»
Leyhla legger kinnet mot den bankende brystkassen hans og sukker oppgitt.
«Hvorfor forfører dere egentlig? Hva er vitsen med det, med reglene deres, de oppgavene som enhver demon har, som den faens Vyzak gnålte om?»
«Kan vi ikke elske?» Hendene har nådd baken hennes nå.
«Nei, vi kan ikke elske. Du slipper ikke unna så lett, jeg vil vite mer.»
«Ikke tving meg,» knurrer Ahmeron dypt. Han tar et godt tak i det lange håret og tvinger det bakover, så hun ikke kan bevege hodet. Øynene hans glitrer faretruende og hadde ikke Leyhla kjent ham så godt, ville hun blitt redd.
– Slipp. Et langt øyeblikk ser de på hverandre, før taket i håret løsner og hun kan krype lenger opp og legge kinnet sitt kjærlig mot hans.
– Lille Sommerfugl, hvis du elsker meg må du gi meg tid, for faen.
Han vet så utmerket godt at hun kan befale ham, tvinge ham til å fortelle det hun vil vite. Men nettopp det at hun lar være, får ham til å elske henne desto høyere. Å vite at hun har styrken, makten, uten å bruke den mot ham. Det verker i ham etter å klemme henne inntil seg, men hvor mye nærmere kan hun komme enn dette? De grønne øynene ser inn i hennes, inn i kald perlemor som allikevel er så varm, som kan glitre av brennende kjærlighet, slik som nå. Han sier ikke noe, gjør ingenting. Holder bare rundt henne og ser henne inn i øynene. Han blir tykk i halsen av følelser som svulmer og fyller ham, følelser som ikke eier ord men som speiler seg i øynene, hvor Leyhla kan lese dem. Han føler det milde sinnet hennes som et kjærtegn mot sjelen. Hendene hans begynner å stryke den slanke ryggen igjen, slik tankene beføler Leyhlas tanker. Han merker at hun slapper av, lar Anitas problemer skyves til side og lar nå'et innta bevisstheten. Og i Leyhlas nå ligger en gryende opphisselse. Hun smiler svakt. Pusten går litt dypere, litt fortere. Kroppen er rede, slik som sjelen.
– Nå… kan vi elske.
Det knytter seg i Ahmeron, en eksplosjon som utløses i et vell av overveldende ømhet og intenst begjær, og treffer Leyhla midt i sjelen som en Amors pil. Hun gisper overrasket og lukker øynene mens Ahmerons følelser renner gjennom henne, og får gåsehuden til å fosse over hele kroppen. Hun grøsser av velbehag og smiler svakt med munnen halvt åpen.
– Deilig, sender hun åndeløst. – Gjør det en gang til. Ahmeron nyter synet av henne når hun gisper igjen, like overrasket som første gang de intense følelsene strømmet over henne. Hvert hår på kroppen reiser seg. Fremdeles ligger hun med øynene lukket, men nå puster hun betydelig tyngre. Ahmeron blir tykk i halsen mens det banker hardt i lysken. Staven har reist seg i full lengde til ære for Leyhla. Når hun siger litt lenger oppover kroppen hans, møtes de to hete kjønnene. Han stønner ved den våte berøringen og knar rumpeballene hennes med store sirkler. Når hun fortsetter lenger ned, sitrer det i underlivet for han vet hva hun kommer til å gjøre.
– Snu deg rundt, tenker han. – Jeg vil smake på deg samtidig. Drikke deg og bore tunga inn…
Leyhla adlyder villig. Hun skrever forsiktig over hodet hans og legger seg i 69. Støttet på albuene tett inntil hoftene hans, kan hun lukke begge hender rundt hardheten mens hun gaper over, og samtidig nyte tungen hans i sitt sitrende kvinnekjønn. Leppene napper ertende i foldene før tungen finner lystknoppen. Hun klynker med svampen i munnen, lukker den ene hånden rundt hans glatte pung og synker så langt ned som hun klarer, før hun lukker leppene rundt og suger seg oppover det jernharde lemmet. Den andre hånden holder fremdeles rundt, og drar skinnet ned så forhuden blotter glansen. Tungen hennes glir rundt og rundt den harde glattheten, eggende langsomt. Hun merker at musklene i rota trekker seg sammen i nytelse og kjenner Ahmerons stønn vibrere svakt mot liljen, mens hans hete pust får små støt til å frese som bittesmå kulelyn utover i kroppen. Ahmerons tunge borer seg inn i den fuktige åpningen. Han stønner igjen når hun lukker leppene om hodet, og suger lett mens hun lar en våt tunge gli langsomt rundt vingene og over det lille, søte, frekke øyet i tuppen.
Når Ahmeron varsomt suger knoppen inn i munnen og lar tungespissen blafre forsiktig over, er det som om han krymper seg i nytelse når Leyhla stønner, fremdeles med ham i munnen. Det vibrerer i hele stammen og bobler i lysken. Han fortsetter behandlingen, merker at saftene begynner å piple ut fra den duftende, fristende åpningen og vet hva det betyr. Litt til nå, så vil den deilige, vakre, hete heksen hans tippe over kanten og styrte ut i orgasmehavet med et solid plask.
Ahmeron er ør i hodet. Begjæret banker i hele kroppen, i samme takt som Leyhlas hjerte. Hun slipper taket i staven hans med munnen, og legger hodet tilbake mens hun jamrer klagende og holder hardt rundt med begge hender. Selvstyrte muskler trekker seg sammen under Ahmerons tunge, like før kroppen hennes strammer seg og hun krummer ryggen. Hun presser ansiktet ned mot pungen hans mens hun skriker i utløsning, saftene strømmer nedover Ahmerons ansikt, noe som får ham til å jamre av nytelse selv. Han er svimmel når han skyver Leyhla lenger ned i enden av senga, samler bena og stiller seg på knær, og fremdeles på alle fire blir Leyhla tatt hardt, virilt og ømt bakfra. Han styrer rett inn, klarer ikke vente lenger, den våte, glitrende, måpende åpningen er for fristende. Med perler av safter i det tynne, smale skjegget jager han inn med harde støt og knar rumpeballene hennes med grådige never. De klagende ropene hennes er som opphissende musikk i Ahmerons ører og er en del av det som skyver ham lenger mot toppen. Ilden i kroppen skaper røk i hodet og tankene blir ulne av begjær.
Leyhla krummer fingrene rundt dyna hun blir presset ned i og kjenner nummer to begynner å nærme seg. Hun blir hjelpeløst overmannet av de rislende, svimlende følelsene. Fullstendig uvitende om det hete dramaet som utvikler seg nede i stuen, lar hun bølgene jage gjennom seg mens musklene melker Ahmeron. Han krummer ryggen selv nå, klarer ikke holde igjen lenger. Hun er for god, så alt for god. De melkende veggene som omslutter lemmet, bringer ham rett opp i senteret av fyrverkeri på lystens himmel. Med et dypt, knurrende stønn bunner han i heksen sin og synker kraftløs ned over henne, presser henne ned i senga og blir liggende tung over Leyhla mens fyrverkeriet ebber ut.

Med øynene lukket og den lånte dyna godt trukket opp til haken, ligger Anita i sofaen og tar etter søvnen. Tankene har allerede gått over til halvt styrte drømmer, som hun snart mister kontrollen over, og drømmene kommer så langt at de styrer seg selv. Det er like før hun faller i søvn.
Brått kjenner hun et lite, kjølig drag mot ansiktet. Det er nok til at hun sperrer opp øynene og gisper mens søvnen jages ubønnhørlig bort. Hjertet slår hardt og fort av den brå tilbakekomsten mens hun med vidåpne øyne stirrer ut i halvmørket i Ellen og Arilds koselige stue. Bare stive silhuetter av møblene er å se. Hun sukker og skifter stilling, prøver å holde skremmende tanker ute.
Noe hun ikke klarer å fortrenge, er beviset på at kroppsfunksjonene også fungerer om natten – det er straffen for å drikke te så sent på kvelden. Litt oppgitt over sin egen blæres dårlige kapasitet slår hun dyna unna, skrur lyset på i lampetten over sofaen og griper etter skjorten sin. Trusene har hun på. Hun står opp, knytter skjorten i livet, og går mot trappa og opp til badet.
Lyset på badet er sterkt etter mørket i stua. Hun blunker med øynene og venner seg ikke til det før hun er ferdig og kan trekke i. Mens hun stiller vannet i kranen for å vaske hendene, ser hun på speilbildet sitt. Det lyse håret er litt bustete etter utallige omdreininger på puta i søvnløshet, på leting etter ro. Da hun skrur av vannet, ser hun ned og skal til å riste hendene for vann da hun stivner i bevegelsen.
Brått kjenner hun et lite, kjølig drag mot halsen. Hun ser fort opp og stirrer i speilet, men ser at hun er helt alene på badet. Selvfølgelig. Allikevel kjenner hun en sterk trang til å snu seg, forsikre seg om at ingen står bak henne. Det klør i nakken, som om noen står og stirrer på henne.
Anita kan ikke dy seg. Hun snur seg halvt til den ene siden, gløtter, snur seg til den andre og slapper av. Hun smiler fåret og ser i speilet igjen for å si til seg selv hvor dum hun er. Speilbildet som ser tilbake på henne smiler, men ikke fåret, slik som hun selv. Hun rygger tilbake og treffer veggen bak seg med ryggen, slår hendene for munnen for ikke å skrike av skrekk. Speilbildet gjør det samme, men de grønne øynene ser ertende på henne og da hun tar hendene vekk og han følger bevegelsene hennes, får hun se at smilet er like skadefro og fandenivoldsk som da han forlot henne på fabrikken.
«Nei,» jamrer hun tynt, men den skurrete, grove stemmen i tankene sier noe annet.
– Å joda, knurrer den og blikket begynner å gjøre henne susete i hodet. Bedøvende, det er det det er. Anita synker sakte ned, forsvinner fra speilet og setter seg på gulvet, hvor hun legger de fuktige hendene mot kinnene, ansiktet er varmt. Fremdeles med ryggen mot veggen, åler hun seg bort til døren, forbanner seg selv da det allerede brenner svakt i underlivet. Et nytt, lite kjølig drag, nå mot kinnet og Anita gisper av skrekk. Hun snur seg fort, men ser ingenting. Et bilde dukker opp i tankene, en mørk, sorthåret arbeidskar med vernehjelm og kjeledress, og glimt i øynene under tunge øyenbryn. Brått kan hun føle varmen fra fabrikken, den dyriske atmosfæren som nesten tok pusten fra henne da hun kom inn i rommet og han sto ved det bordet som de elsket på…
Anita klynker mens hun kommer seg opp fra gulvet og ut av badet. Hun smyger seg ned langs gelenderet og kan fornemme ham over alt. Å gå inn på soverommet faller henne ikke inn, selv om det ville vært det smarteste akkurat nå. Hendene glir følende langs gelenderet som hun panisk klemmer seg mot. Men i tankene er det lårene hans hun stryker, og bildene i hodet får det til å sitre under huden, en sitring som sprer seg i resten av kroppen da hun kjenner vindpustet igjen. Hun løper de få trinnene som er igjen ned til stua og stirrer på lampetten over sofaen. Som om den oppredde sofaen er hennes eneste redning, kaster hun dyna til side, hiver seg oppi og drar dyna opp til haken. Slik blir hun sittende og se seg rundt i stua, nå med lyset på. Øynene søker mot trappen og nok en gang forbanner hun seg selv, denne gang for den spiren av håp hun kjenner innerst inne, et håp om at han skal komme.
Hun trenger ikke se mot trappen, han er her allerede og det lille pustet hun kjenner mot ansiktet er ikke kjølig nå. Det er varmt og pirrende. Anita gisper, snur på hodet og stirrer inn i et par skinnende øyne. Han står på gulvet ved enden av sofaen og ser på henne. Hun trekker pusten dypt, glemmer å holde dyna oppe ved synet av den nakne, grønnskimrende skikkelsen. Hun kan se at han er opphisset, kjenner selv kriblingen bli sterkere ved synet av ham og selv om hun sier til seg selv at hun må stritte imot, slipper hun dyna og reiser seg langsomt på knær i sofaen.
«Ikke gjør det,» sier hun svakt og bedende da han kravler på alle fire over armlenet og langsomt begynner å krype mot henne. Som en puma, et grønnskimret kattedyr, dyrisk og hissende. Anita stønner stille og langtrukkent av begjær.
– Hvorfor ikke? spør han i tankene hennes. Hun ser at han ikke beveger munnen og forstår at han bruker telepati, slik som han gjorde utenfor fabrikken for å lokke henne inn.
«Jeg vil ikke,» hvisker hun tryglende mens han kommer nærmere, er så nær at han ser opp på henne der hun står på knær og skjelver i bena. Han strekker ut en hånd og løsner knuten i livet på skjorten hennes.
– Løgner, hvisker det i hodet hennes og hun vet at han har rett. Hun lyver. Hun vil, alt i henne vil, alt brenner etter at han skal gjøre det hun lengter etter. Nå er ansiktet hans så nær at hun kan kjenne den varme pusten mot magen, som er naken fra trusekanten og opp. Med munnen bare et par centimeter fra Anitas hud, reiser han seg opp på knær og skyver skjorten ned av skuldrene hennes. Plagget sklir langsomt nedover og brystene blottes, armene henger resignert ned. Leppene er allerede adskilte og klare til å ta imot ham da han kysser henne grådig og sultent. Hendene hans stryker hardt over ryggen, presser henne mot ham og den harde ereksjonen. Anita slår armene om halsen hans, fletter fingrene inn i det strie håret og styrer ikke lenger seg selv.
Da han langsomt drar av henne trusene, skriker det i henne etter å be ham skynde seg. Bevegelsene hans er uutholdelig pinefulle og tenner en ild i sjelen, en flamme så brennende het at alle fornuftige tanker blir erstattet av et ønske: Å bli tatt av ham, altoppslukende, hardt og grundig. Nå!

– Leyhla…
Filmen blir kuttet. En nydelig sommerfugl er i ferd med å lande på en vakker blomst, men plutselig er Ahmerons stemme der og bringer Leyhla tilbake til virkeligheten og soverommet. Langt bort fra drømmelandets blomsterenger.
– Leyhla, du må våkne.
«Hva? Hva er det?» Søvndrukken setter hun seg opp i senga og ser seg rundt i mørket.
– Hysj. Var det ikke du som ville gjøre noe for å hjelpe Anita?
– Hva er det, Ahmeron? Leyhla slår på lyset og gløtter fort på klokken før hun ser på sin elskede. Hun merker at sekundviseren står stille. Tiden går ikke. – Hva snakker du om?
– Det er noe som foregår. Kom.
Ahmeron glir ut av dyna, trekker dongeribuksene på seg og går mot døren. – Kommer du, eller?
– Hva er det som foregår? Leyhla smyger en lett badekåpe rundt seg og følger stille etter ham.
– Føler du det ikke? sender Ahmeron anspent og Leyhla forsøker å kjenne etter. – Et taust rop, et signal…
– Våknet du av dette? tenker Leyhla og kan føle dragsuget mot sinnet.
Da de går nedover trappen, er det ikke tvil om hva som foregår på stuen. Tung pust, små klynk og regelmessige bevegelser i dyna på sofaen… Leyhla blir plutselig motvillig til å gå ned og inn på stua. For Anitas skyld har hun ikke lyst til å komme og avbryte henne midt i en så intim situasjon.
– Ahmeron, kan vi ikke vente til de er… ferdige?
– Da kan det være for sent. Jeg vet ikke hvor fort han kommer til å forsvinne… Ahmeron fortsetter ned trappa og Leyhla følger etter. Det gjør det lettere å huske at den intime situasjonen er nettopp det problemet Anita kom for å få hjelp til. Og hun blir nesten glad da hun husker at Ahmeron vekket henne, på tross av tvilen hun vet at han følte.
Det første Leyhla ser da de kommer inn på stuen, er en mørk, grønnskimret kropp mellom to hudfargede ben, og et sorthåret og et lyshåret, bustete hode.
– Slik har Ahmeron også vært, tenker hun vagt og gløtter opp på Ahmeron, som står ved siden av henne. Ved tanken på at demonen nede i stua er slik som alle andre demoner, kjenner hun en knute av angst i magen. Hva om det er en av Vyzaks disipler? Når navnet på den forhatte demonen dukker opp i tankene, husker hun den ubehagelige overraskelsen hun hadde fått ved å oppdage at han kunne lese tankene hennes, slik som Ahmeron. Og hvis Vyzak kunne, kan sikkert demonen i sofaen det samme.
Det tar bare et halvt øyeblikk å resonnere seg fram til det, men Leyhla stenger tankestrømmen for sent. Hun sperrer øynene opp da det sorte, bustete hodet rører på seg og han ser opp. Glimtet han sender henne, og smilet som spres i ansiktet er ikke vennlig, men heller ikke fiendtlig. Anita merker ikke at han smiler like skadefro til de to i døren, som han gjorde til henne. Hun merker ikke at de har kommet inn i det hele tatt. Som i en trance ligger hun med øynene lukket og sjelen i hans makt. Smilet hans viser det, slik som øynene gjør. Et seiersfullt smil. Da han får øye på Ahmeron, sakner hoftene farten og stopper opp. Leyhla ser på Ahmeron, som anspent stirrer tilbake på demonen i sofaen og trekker pusten.
«Hei, Maroli,» sier han lavt. Hendene hans er knyttede, og Leyhla fornemmer det sterke opprøret i ham over å møte fortiden og sin egen rase.
«Hei, Ahmeron,» svarer Maroli likegyldig og frigjør seg Anitas bedende armer når hun tryglende strekker seg etter ham. «Det var faen meg på tide dere reagerte.»

Legg igjen en kommentar