Kapittel 3

Denne novellen er vist 2785 ganger.

«Slapp av, bare ligg rolig og slapp helt av.» Leyhlas lave, melodiøse stemme hjelper og får fyren på benken til å puste dypt inn og gjøre som hun sier. Han ligger på magen. Leyhla holder hendene over skuldrene hans, lar varme strømninger overføres fra hendene og til de anspente, verkende musklene. Han smiler.
«Det gjør godt.»
«Det er meningen,» svarer Leyhla vennlig mens hun retter ryggen litt. Dette er dagens siste pasient og hun er litt sliten etter den siste tiden med urolig søvn.
«Det varmer så godt. Dessuten hjelper det.»
«Du trenger ikke komme på en stund nå. Vi får se hvordan det går.» Leyhla klapper ham lett på ryggen som et tegn på at han kan reise seg. Hun går ut av det lille avlukket og trekker forhenget bort. Så går hun bort til kontorpulten og tar imot betalingen fra pasienten – en fornøyd pasient.
«Sannelig bra at jeg hørte om dere,» smiler han og hekter jakken av stumtjeneren. «Det er ikke særlig moro å få et skuldertrekk fra legen hver gang jeg spør hva han kan gjøre for å hjelpe meg.» Leyhla smiler tilbake og gir ham en kvittering.
«For hundre år siden lo folk av det legene gjør i dag. Men jorda er ikke flat lenger. Om hundre år vil kanskje all alternativ medisin være anerkjent og likestilt med den allmennpraktiske medisinen.»
«Jeg håper du har rett i det. God middag,» hilser pasienten fornøyd. Så går han ut og lukker døren akkurat idet telefonen ringer. Leyhla stryker fingrene gjennom håret mens hun sukker og griper telefonen.
«Klinikk Ronia.»
«Hei, Ellen, det er Anita,» sier det fort i andre enden av tråden. Ved lyden av venninnens stemme dukker nattens drøm opp. Straks er Leyhlas oppmerksomhet skjerpet.
«Anita? Hei, det er jammen lenge siden jeg har hørt fra deg nå.»
«Kan vi møtes i dag?»
«I dag? Jaaa…» – Noe har skjedd, tenker Leyhla med rynkede øyenbryn. Anitas så velkjente munterhet er borte, og er erstattet med en redd undertone. «Bare ta deg en tur, du. Men Arild kommer til å være hjemme.»
«Det gjør ikke noe, kanskje han også kan hjelpe meg.»
«Har det skjedd noe, Anita?»
«… Ja… det har skjedd noe. Når kan jeg komme?»
«Når du vil, det vet du da,» sier Leyhla og rynker brynene. «Vil du ikke si hva det er?»
Vanligvis foretrekker Anita å komme på besøk når Leyhla er alene. Hun har inntrykk av at Anita blir skremt av Ahmerons overveldende utstrålning, derfor er det mer enn merkelig at hun ønsker at Ahmeron skal være til stede. Det er altså ikke et vanlig strikke-hekle-pratebesøk hun vil få.
«Jeg vil ikke snakke om det over telefonen,» svarer Anita. «Vi snakkes senere.»
Leyhla blir sittende ved kontorpulten med den samme tenkerynken i pannen, helt til Ahmeron kommer ut av det andre avlukket med sin siste pasient. Av blikket Leyhla sender ham, ser han at hun er tankefull.
– Hva er det, Sommerfugl?
– Vi venter besøk, sender Leyhla tilbake og reiser seg så Ahmeron får ta imot betaling. Hun går opp trappen til første etasje og entreen deres. Klinikk Ronia holder til i sokkeletasjen under huset, en ombygd kjeller, perfekt for formålet. Hun går inn på kjøkkenet og hiver en kjedelig frossenpizza inn i ovnen. Skritt i trappen kan fortelle at Ahmeron er på vei opp etter en normal arbeidsdag. Leyhla setter på tevann og slår på trakteren akkurat idet et par hender varmer skuldrene hennes.
«Hvem er det som kommer på besøk?» Leppene hans berører skulderen såvidt mens han skyver skulderstroppen på trøyen hennes ned. Leyhla smiler svakt.
«Anita. Og hold opp med det du gjør.»
«Hvorfor det?» Ahmeron setter forsiktig tennene i skulderen og Leyhla snur seg.
«Fordi jeg ikke vil nå.» Hun ser fast på ham og han vet at hun er sterkest. Han kan hisse henne opp, tirre henne og fylle henne med begjær til randen av vanvidd, men det er ingenting han kan gjøre hvis hun ærlig og redelig ikke vil.
«Faen og.» Ahmeron smiler skjevt. «Anita, hva? Betyr det at jeg må skygge området i kveld?»
«Nei. Hun ville spesielt at vi begge skulle være her.»
«Åh?» Ahmerons ene øyenbryn glir i været. «Den var ny. Vanligvis er hun redd meg.»
«Det er din egen feil.»
«Min feil?»
«Du er for sexy,» svarer Leyhla tørt og dytter ham vekk for å finne fram asjetter og bestikk. Ahmeron ler lavt.
«Kanskje jeg skal prøve meg på gamle kunster og besette henne lite grann, for å holde meg i trening.»
«Våg deg.» Leyhla er på vei inn i stuen.
«Sjalu?»
«Niks.» Leyhla kaster et ertende blikk på ham når hun kommer inn på kjøkkenet igjen. «Om du hadde prøvd, ville det vært nytteløst. Det ville jeg sørget for.»
«Og hva ville du gjort, da?»
«Besatt deg.» Leyhla tar tak i kraven på dongeriskjorten hans, drar ham inntil seg og ser ham dypt i de grønne øynene uten å klare å skjule glimtet i sine egne grå. «Jeg ville besatt deg, brukt deg til min egen vinning og gitt deg hugsott så du kunne lengte deg syk når jeg forlot deg etterpå.»
«Du har allerede besatt me, sier Ahmeron lavt med den mørke, gutturale stemmen som røper hva som ligger gjemt dypt i ham. Demonblodet bruser. «Og brukt meg så det monnet.»
«Da står vi likt.» Leyhla slipper ham, lukker øynene og fester et varsomt kyss på leppene hans. Så ser hun på ham igjen, alvorlig nå. «Jeg tror noe har skjedd med Anita. Hun hørtes redd ut i telefonen.»
«Har hun også sett mørke skygger?» smiler Ahmeron svakt og finner et par teposer i kjøkkenskapet. Leyhla ser tankefullt ut av kjøkkenvinduet. En ullen følelse vibrerer i henne. En merkelig spenning.
– Kanskje det, Ahmeron, tenker hun og ser betenkt på sin elsker, sitt livs evige lys og inderlige styrke. – Kanskje det…

Asjettene ryddes av bordet og pizzaen er over halvert, men bare Leyhla og Ahmeron har rørt den. Anita har såvidt nippet til teen. Matlysten er borte, lik gnisten Leyhla alltid har sett i øynene hennes. Det er en annen Anita enn den hun kjenner som tar med seg tekruset når hun reiser seg fra kjøkkenbordet, og setter seg i sofaen.
– Vi tar oppvasken senere, tenker Leyhla og ser på Ahmeron, som nikker. Han setter på litt rolig musikk i håp om at Anita skal bli litt mer avslappet. Han værer spenningen, kan føle hvor forvirret og redd hun er. Dessuten ligger begjæret som en ny aura rundt henne, og han vet at Leyhla har sett det samme som ham. Men han er ikke sikker på om Leyhla har merket alt. Sammen med det nye begjæret ligger også skammen, og den er sterk nok til at Ahmeron kjenner at han reagerer.
«Anita,» sier Leyhla etter en liten stund og ser på henne. «Du har nesten ikke sagt noe siden du kom.» Anita sukker, ser på Leyhla og trekker på skuldrene.
«Hva kan jeg si? Det… det er så ufattelig, så uforståelig…» Anita ser anspent ut der hun sitter i sofaen med føttene krøllet under seg og tekoppen mellom hendene.
«Hva da?»
«Det som skjedde. I dag. Det begynte i går. Jeg ringte til deg med en gang jeg kom hjem i dag, i håp om at du kanskje vet noe om det. For jeg skjønner ingenting.»
«Vet noe om hva da og hvorfor skulle jeg vite noe om det?» Leyhla bruker ikke å være tålmodig. Ikke vanligvis. Men nå må hun gå varsomt frem og la Anita bruke den tiden hun trenger til å fortelle.
«Du driver med så… mye rart. Healing og sånt, også tenkte jeg… at…du kanskje… at dere…» Anita trekker på skuldrene igjen mens hun rødmer og ser ned i tekoppen. Men hun finner ikke noen svar der.
«Hvorfor ikke begynne med begynnelsen, Anita?» spør Ahmeron rolig og Anita ser skyldsbevisst på ham der han sitter i lenestolen. Han ser behagelig avslappet ut, med den ene foten bøyd og ankelen støttet på det andre kneet. Hendene henger slapt fra armlenene, og øynene som betrakter Anita er vennlige. Leyhla kan se at det er lengsel i venninnens blikk og brått minnes hun at hun har sett det blikket før.
– Ronia, tenker hun vagt og merker sideblikket som Ahmeron sender henne. – Hun har det samme blikket som Ronia alltid hadde.
«Jeg er visst forelsket, men… jeg vet ikke i… hva.» Anita ser fremdeles på Ahmeron, som om hun er fengslet av noe hos ham, noe som hun ikke har sett før. «Det føltes som når Arild ser på meg, bare mye sterkere…» Så drar hun blikket til seg, og blir varm i kinnene av skam. «Jeg… unnskyld, Ellen.»
«Du trenger ikke å be om unnskyldning for å reagere på Arild,» sier Leyhla vennlig. «Han har den effekten på de fleste jentene, stakkars gutt.»
– Pass deg, tenker Ahmeron. – Ellers skal den stakkars gutten vise deg hva slags mannfolk han er i kveld.
– Jeg anser det som et løfte, sender Leyhla tilbake. – Men slutt å forstyrre meg med de teite tankene dine. Konsentrer deg om Anita du, nå.
– Jeg får jo ikke lov… Ahmerons øyne glimter av morskap da Leyhla sender ham et spisst blikk i øyekroken, uten at Anita legger merke til kontakten mellom dem.
«Jeg skjønner bare ikke hva som skjer med meg.» Hun ser fortvilet på Leyhla. «Alt jeg klarer å tenke på er… ham.»
«Hvem er han?» spør Ahmeron og denne ganger unngår Anita å se på ham, selv om det er vanskelig. Ahmerons øyne var så like… det var akkurat som å se inn i de øynene hun begjærte så hett inne i fabrikken. De ga henne den samme, rislende følelsen innvendig. Bare svakt. Ikke slik som før i dag. Ikke så altoppslukende, skremmende dominerende som da. Allikevel kjenner hun ekkoet av den hjelpeløse lysten som overmannet henne på fabrikken, når Ahmeron ser på henne. Hun rødmer dypt uten å vite at Ahmeron må ta seg sammen for ikke å vise hvilken effekt Anitas skam har på ham. Men Leyhla ser det, føler det, og forstår.
«Jeg vet ikke,» svarer Anita stille. «Jeg vet bare at det ikke kan være et levende menneske.»
«Hva skjedde?» spør Leyhla og Anitas kinn blir hete igjen.
«Han forførte meg. Jeg møtte ham i går – og på vei hjem fra jobb i dag, forførte han meg.» Minnene dukker frem. Hun kan se for seg det senete, barkete ansiktet som hun strøk, leppene hun kysset så grådig. «Noe så… altoppslukende, så deilig…» Anitas stemme dør ut og hun henfaller i bildene fra hukommelsen.
«Hvordan så han ut?»
«Mørk, solbrun hud, sort hår, grønne øyne… Men det var mer den utrolige utstrålingen som bergtok meg. Slik som utstrålingen… som Arild har.» Hun gløtter på ham og rødmer igjen. "Bare mye, mye sterkere. En karisma som tok pusten fra meg. Bedøvende, overveldende, fengslende…»
«Og erotisk, het og begjærlig, hva?» sier Ahmeron tørt. «Og etterpå forlot han deg? Og tiden sto stille?» Anita ser storøyd på ham med skremte, blå øyne.
«Hvordan…?»
«Faen.» mumler Ahmeron og reiser seg. Han går bort til vinduet med hendene i bukselommene, og ser ned i hagen. Lusifers grav ligger like under rognebærtreet, det treet Leyhla har forbudt ham å hogge ned fordi det var Lusifers yndlingstre. Han er full av motstridende følelser og gjør sitt ytterste for å skjule det for sin samboer og herskerinne.
– Tror du det jeg tror? tenker han og sukker.
– At Anita er forført av en demon, sender Leyhla tilbake mens hun ser på den rådville venninnen. – En som kom deg i forkjøpet.
– Ikke tull, for faen. Ahmeron snur seg og ser på kvinnen han elsker, mens han forsøker å skjule for Leyhla det han vet er nytteløst å skjule. – Finn heller ut hva vi kan gjøre.
– Jeg??? Det er du som er spesialist på dette feltet, Ahmeron. Du er demonen av oss to.
– Og du er halvblods.
Den intime tausheten mellom Ahmeron og Leyhla gjør Anita nervøs. Hun kan ikke vite at de sender til hverandre. Hun ser fra Leyhla til Ahmeron, og tilbake til Leyhla igjen.
«Hva er det? Hvorfor sier dere ingenting?»
«Anita…» Leyhla slipper Ahmeron med blikket og ser på den forvirrede venninnen. «Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare deg dette, men… har du hørt om demoner?»
«Jeg har sett "Eksorsisten", hvis det er det du mener,» svarer hun og blir langsomt blek. Leyhla smiler svakt og legger en beroligende hånd på skulderen til Anita.
«Ta det rolig. Slike demoner finnes bare på film. De ekte demonene derimot, de dukker opp og forfører og stikker av… vanligvis.» Hun gløtter på Ahmeron som setter seg igjen.
«Hva???» Anita ser skrekkslagen på venninnen. Hendene som holder rundt tekruset er hvite, de klemmer så hardt rundt keramikken og hun glemmer nesten å puste av lammelse. «Mener du å si at… jeg er…» Leyhla nikker svakt og Anita stirrer på Ahmeron. «Arild?»
«Du er forført, ikke besatt,» retter han.
«Av en… demon?»
«Åpenbar. Han nikker. «Og det ganske grundig.»
«Vil han komme tilbake?» Det ligger lengsel i stemmen hennes, samt en god dose håp. Ahmeron trekker på skuldrene og ser ut av vinduet. Ansiktet røper ingenting.
«Mulig.»
– Ahmeron, tenker Leyhla og betrakter ham med vantrohet i blikket. – Er dette din måte å hjelpe Anita på? Likegyldighet? Ahmeron møter blikket hennes og i de jadegrønne øynene kan Leyhla se en uendelighet av blandede følelser. Ahmeron er i opprør og det kan ikke skjules. Hun snur seg mot Anita. «Vi skal forsøke å finne en måte å hjelpe deg på.»
«En demon…» gjentar Anita og ser desperat på Leyhla. «Jeg tør ikke å sove hjemme i natt, tør ikke være alene. Hva om han kommer igjen? »
«Er det ikke det du vil, da?» sier Ahmeron mykt.
«Ahmeron!» Leyhla er i ferd med å bli forbannet nå. – Jeg skjønner at du er splittet, men ikke la det gå utover Anita, freser hun i tankene.
– Sommerfugl, sender Ahmeron tryglende og lukker øynene som i bønn. – Vær så snill…
– Jeg skal ha en forklaring av deg senere, sender Leyhla sint tilbake. – Men innen den tid trenger du ikke å oppføre deg som om du overhodet ikke bryr deg.
– Da tror jeg det er bedre at jeg ikke er til stede nå. Ahmeron unnlater å se på Leyhla når han går ut på kjøkkenet og begynner å fylle i vann for å vaske opp. Leyhla sukker når kjøkkendøra lukkes.
«Jeg beklager, Anita. Jeg tror ikke Arild er helt seg selv i dag.» – Eller tvert imot, tenker hun humørløst. «Det er klart at du skal få ligge her i natt. Går det bra å sove på sofaen?»
«Det går fint.» Anita ser spørrende på henne. «Du… kalte Arild noe annet, gjorde du ikke?» Leyhla smiler tørt.
«Det var kjælenavnet, som jeg også bruker hvis jeg blir sint.» Det var bare halve sannheten, men Anita trenger ikke å vite mer enn det.
«Du er heldig som har Arild,» sier Anita med lengsel i stemmen, og Leyhla kan tydelig sanse hvor mye som er i opprør i henne. «Det er som om dere kan lese hverandres tanker, dere passer så perfekt sammen. Trenger liksom ikke snakke til hverandre, som om dere er innstilt på samme kanal… Jeg håper ikke du tar det ille opp at jeg reagerer sånn på ham.»
«Ikke tenk på det. Det skal godt gjøres å ikke reagere på en som Arild,» smiler Leyhla beroligende.
«Hvordan møttes dere, egentlig?»
«Du skal få vite det en annen gang.» Leyhla klemmer skulderen hennes igjen. «Jeg tror du har fått nok å tenke på for en stund.» Hun ser på kjøkkendøra og hører hvor energisk Ahmeron jobber med oppvasken. Hun føler forvirringen hans, og sukker tungt. – Kjæresten min? sender hun forsiktig, hun liker ikke at Ahmeron tror hun er sint på ham. Sendingen hun får tilbake, kjennes lettet ut.
– Ikke vær sint på meg, Sommerfugl. Det holder jeg ikke ut.
– Jeg er ikke sint, tenker Leyhla og kjenner kjærligheten røre seg i brystkassen. – Bare forvirret.
– Jeg elsker deg. Trenger deg så jævlig. Vet du det?
– Ja, sender Leyhla og ser på Anita, som sitter og ser tomt ned i en halvfull kopp med lunken te. – Jeg vet det. Jeg trenger deg, også.
Leyhla vet det ikke enda, men hun kommer til å trenge adskillig mer enn det Ahmeron er i stand til å gi. Og selv gi mer enn hun trodde hun var i stand til.

Legg igjen en kommentar