Kapittel 4

Denne novellen er vist 4248 ganger.

Et sus av forventning lød inne fra land da Mjøllner fløy av gårde, slynget ut fra Tors kraftige hånd. Det gnistret i kalde lyn og dundret av rumlende torden så bakken skalv. Ahmeron trakk pusten dypt og holdt den der. Om det hjalp Leyhla at han tok i av alle mentale krefter, det visste han ikke. Men det skadet for pokker ikke å prøve!
Leyhla slapp sverdet hun holdt i hånden og løftet begge hendene mot Tor med håndflatene fram. Tor hadde kastet hardt, hun ville aldri klare å slynge den tilbake. Dessuten husket hun brått noe hun hadde lest om Mjøllner:
'Mjøllner treffer alltid sitt mål og kommer alltid tilbake til kasterens hånd…'
Leyhla konsentrerte seg og sendte kraft ut fra håndflatene, som om hun skjøv auraen foran seg og gjorde den om til en kompakt vegg av mental styrke. Hun måtte ta i med sine fysiske krefter også, for å holde igjen da Mjøllner møtte veggen hennes og farten ble bremset. Veggen var ikke hard nok til at hammeren spratt tilbake, og det hadde heller ikke Leyhla forventet. Den traff jo alltid sitt mål, og den kom ikke til å returnere til Tor før den hadde truffet Leyhla. Hun bet tennene hardt sammen og kjente musklene i armene dirre av anstrengelsen. Lårene skalv også, og leggene. Leyhla måtte ta i av alle krefter for å holde Mjøllner på avstand. Å slappe av et øyeblikk, var uaktuelt. Da ville hammeren nå sitt mål og hun hadde tapt.
– Til første blod, Sommerfugl, sendte Ahmeron forsiktig, livredd for å ødelegge konsentrasjonen og den mentale muren hennes, så hammeren slapp igjennom.
– Hva? Send en gang til, tenkte fort Leyhla og kjente pannen bli fuktig av svette, både av konsentrasjon og fysisk arbeid. Knærne sviktet og hun sank ned i knestående, men hun behold hammeren på to meters avstand.
Stillheten inne på land var total. Alle einherjene og æsene stirret forbløffet på den svevende hammeren der den harmløst hang i luften, i hodehøyde med Leyhla men på betryggende avstand fra sitt mål.
– Til første blod, gjentok Ahmeron. – Slipp hammeren forsiktig inn, klarer du det? Og så griper du den før den treffer deg.
Leyhla stirret på Mjøllner og så tydelig det vakre smijernsarbeidet som lå i våpenet. Sannelig syns hun den var nær nok… så brøt smilet langsomt fram i det vakre, kattaktige ansiktet mens Ahmerons ord sank ordentlig inn.
– Ahmeron, du er et geni, jublet hun tilbake. Ikke for løssluppent, hun måtte ikke miste kontrollen. Forsiktig lot hun hammeren komme nærmere. Det kjentes tydelig hvordan den jobbet og presset på for å nå sitt mål. Til første blod. Jada. Men også til Mjøllner traff sitt mål. Og hva skjedde hvis Mjøllner traff målet uten at det ble spilt blod?
Svetten piplet nedover tinninger og kinn mens Leyhla konsentrerte seg om å føre Mjøllner langsomt nærmere. Mistet hun grepet bare et lite øyeblikk, ville tvekampen være tapt og Mimes seier et faktum. Nedover halsen rant svettedråpene i glitrende striper, de samlet seg på brystkassen og fortsatte ned kløften. Hun var klam over hele kroppen, men kjente det ikke i kampens hete. Stadig nærmere kom hammeren, inntil hun kunne legge hendene forsiktig rundt skaftet og selv presse pannen mot våpenet. Mjøllner kysset ømt den klamme pannen, et kaldt jernkyss fra en dødelig hammer, men like harmløst som en regndråpe fra himmelen. Mjøllners oppgave var halvveis. Hammeren føk brått ut av Leyhlas hender og fløy tilbake til Tor, like fort som den hadde nærmet seg Leyhla inntil hun stoppet den med sin mentale vegg.
Sjokkert mumling fra land fortalte den unge heksen at einherjene knapt trodde det de hadde sett. Hun gløttet på Odin og så forbløffelsen lyse fra det årvåkne øyet hans. Utslitt sank hun sammen på bakken og støttet seg på strake armer, lut i ryggen mens hun pustet ut. Å legge seg helt ned, det tok hun ikke sjansen på. Hun ville ikke bli overrasket av et nytt utfall fra Tor. Hver muskel skalv og verket, det suste i ørene av blodet som ble pumpet rundt i kroppen av et hamrende hjerte, og hun pustet som om hun hadde løpt flere kilometer.
– Takk, Ahmeron, tenkte hun omtåket mens hjertet begynte å slå litt mer normalt. – Det var din ide. Takk.
Da hun løftet hodet og så på Tor, sto han med Mjøllner i hånden og så avventende på henne. Forbauselsen lyste i ansiktet hans, sammen med den adskillig større respekten han brått følte for sin motstander. Det hadde ikke vært hans mening å kaste så hardt, men Leyhla hadde truffet de rette punktene for å få ham til å reagere… Han nølte et øyeblikk, så la han hammeren an bak seg og slynget den av gårde igjen. Ikke så mye for å vinne tvekampen, men mer for å se om han hadde sett rett den første gangen.
Et samstemt sus av forundring lød fra einherjene da Leyhla løftet hendene, fremdeles stående på kne mens lyn flerret himmelen og tordenen rullet. Slik var det alltid når Tor svingte hammeren.
– Åh gud, ikke så snart igjen, tenkte hun utslitt mens bakken skalv under henne i et kraftig tordendrønn. – Jeg har ikke hentet meg inn enda… Hun bet tennene sammen og stønnet av krafttaket da hun igjen måtte ta imot hammeren med den mentale veggen. Mjøllner stoppet mykt, som om den traff tykk bomull og ble liggende der inne. Men det var bare en illusjon, det kjente Leyhla tydelig. Hammeren presset på, ikke like hardt som første gang. Dette var et kast av ren nysgjerrighet og Leyhla sendte en takknemlig tanke til Tor. Mime ville neppe godtatt det om han hadde gitt opp etter et kast.
Armene begynte å skjelve igjen. Albuene sviktet langsomt. Det kjentes som å ha tatt akkurat så mange armhevinger som hun var i stand til, og så ta noen til, og så enda noen, og til slutt forsøke å presse armene til å ta den siste som var en for mye. Fremdeles stående på knær lente Leyhla seg litt framover for å legge kroppsvekten på, og styrke den mentale muren slik. Hammeren sèg rolig fram mot Leyhla mens hun stirret på den. Hun så tydelig et vått svettemerke fra forrige kyss. Nærmere og nærmere, hun lot den slippe tett innpå og kunne ta rundt skaftet igjen. Hun følte tydelig styrken fra Ahmerons sending, der han sto inne på land og hjalp henne uten å vite at det hjalp.
Forsiktig, mens hun stadig stemte imot og trakk muren tilbake, lot hun Mjøllner komme helt inntil pannen igjen. Nok et kaldt kyss av stål, et svalt kjærtegn på en varm panne. Det skulle ikke mer til, så ble Mjøllner røsket ut av Leyhlas hender igjen. Den fløy tilbake til Tors hånd, slik den var opplært til – slik den var smidd, full av dvergemagi.
Leyhla sank helt ned og skalv over hele kroppen mens hun hev etter pusten. Hun håpet inderlig at Tor ventet med sitt neste kast. Hun hørte rop og heiing inne fra land, men var ikke sikker på om det var henne eller Tor de forsøkte å oppmuntre. Det flimret for blikket da hun åpnet øynene. Sorte og røde prikker danset rundt. På en måte var dette verre enn å kjempe mot Vyzak. Den gangen var det kjærligheten som hadde hjulpet henne å seire. Nå måtte hun stole på sine egne evner, og de var ikke så kraftige som hun ønsket. Det tok på mer enn hun hadde trodd, å stå imot Tors kast.
– Ikke reis deg enda, Leyhla, sendte Ahmeron. – Tor er en hedersmann, han kaster ikke hammeren mens du ligger nede.
– … så sliten, svarte Leyhla. – … vet ikke om jeg klarer… en runde til…
– Bare bli liggende, Sommerfugl.
Lut i ryggen lå Leyhla på knær og albuer, sammenkrøket mens hun forsøkte å hente styrke fra et sted som var tomt for lenge siden. Kroppen verket og hver eneste muskel skalv ukontrollert. Hendene kjentes numne og kraftløse ut. Ropene fra land forstummet, susingen i ørene avtok og ble erstattet av den svake brisen som strøk over holmen. Når hun åpnet øynene var blikket klart, uten de dansende prikkene. Verden var ikke så langt unna lenger. Hun løftet hodet ørlite, og stivnet. Blikket hennes fulgte Tors støvler oppover leggene, lårene…
Leyhla tvang kroppen til å reise seg opp på kne og se opp i ansiktet til tordenguden. Rett foran henne sto han med Mjøllner i hånden.
"Reis deg, Ellen Hammerstanser," sa Tor og rakte henne en hånd. Hun la sin hånd i hans, den virket liten og spe i forhold til tordengudens neve. Like fast var håndtrykket hans, i forhold til Leyhlas kraftløse grep. Takknemlig tok hun imot hjelp til å reise seg opp, uten helt å legge vaktsomheten fra seg. Tordenguden så alvorlig på henne uten å slippe hånden hennes. Hun pustet fremdeles tungt. De yppige brystene hevet og senket seg tydelig, selv om hun forsøkte å skjule sin svakhet etter krafttapet.
"Liten ære og liten gunst var det i Mimes oppdrag," sa Tor andektig. "Men stor var min ære i dag, å få kjempe mot deg."
"En av oss må blø," sa Leyhla lavt, hun var for svak til å legge kraft i stemmen. "For Mimes oppreisning må en av oss blø." Tor slapp hånden hennes og bøyde seg ned. Uten et ord tok han opp sverdet og rakte det til Leyhla med skaftet mot henne.
"Jeg tror vi begge vet hvem som skal blø, kvinne."
"Du kaster hardt, Tor," mumlet Leyhla og tvang armene til å løfte hendene. Å lukke fingrene rundt skaftet var en kraftanstrengelse. Hun stønnet. "… for hardt for en kvinne."
"Hold du sverdet, så er holmgangen snart overstått," sa Tor og lukket neven rundt det tveeggete sverdbladet. Leyhla klemte sine skjelvende fingre rundt skaftet, hun hadde ikke flere mentale krefter å hjelpe seg med. Armene skalv hjelpeløst. Hun bet tennene sammen og presset leppene hardt mot hverandre, mens hun tok i for å holde igjen sverdet da Tor fort trakk neven til seg. Han løftet neven høyt opp over hodet, den var knyttet så hardt at knokene hvitnet. Ut mellom fingrene tøt det røde striper av blod. Dråpene rant sakte nedover Tors arm mens han gikk noen skritt mot mengden av guder og einherjer på land.
"Første blod er spilt," ropte han med kraftig stemme, over armen av sjø som skilte holmen fra fastlandet. "Holmgangen er over. Tordenguden har møtt sin overmann…" Han snudde seg mot Leyhla med et svakt smil. "… og Tors overmann er en kvinne."
Leyhla hørte ikke den klirrende lyden da sverdet hennes traff bakken. Jubelropene fra land overdøvet både det og hennes egne tanker. Men Ahmerons stolte jubelrop hørte hun over alle andres.
Det var en stemme fylt av kjærlighet.

Stemningen i tronsalen var adskillig lettere og vennligere nå. To stoler var satt fram foran Odins tronstol, noe Leyhla var mer enn glad for. Hun trodde ikke hun ville klare å stå særlig lenge på sine utmattede ben.
– Jeg ville heller hatt deg for meg selv nå, tenkte Ahmeron der han satt ved siden av henne med hennes hånd i sin.
– Jeg også. Leyhla smilte kjærlig mot ham. – Det varer sikkert ikke lenge. Jeg… Hun så forbløffet på sin elskede demon. – Jeg… trenger styrke.
– Trenger styrke? Ahmeron så grundig på henne mens Odin ankom med Gere og Freke. Ravnene satt allerede stolte på ryggen av tronstolen. – Hva slags styrke?
– Jeg trenger… styrke fra deg. Vissheten rant sakte inn over Leyhla mens Ahmeron så på henne og forsto.
– Bruser demonblodet hetere enn før, Sommerfugl?
– Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg trenger deg. Deg og din… din…
– Og jeg trenger din utløsning også, svarte Ahmeron og så på henne med et blikk som rommet all den kjærlighet og det begjæret han følte for henne. De la ikke engang merke til at Odin satte seg i tronstolen, så oppslukte var de av Leyhlas nye oppdagelse. Så intens trengte de hverandre at de ble dratt mot hverandre. Leppene møttes og Leyhla klynget seg til Ahmeron i et hett kyss med armen rundt nakken hans.
– Jeg må ha deg, sendte hun ullent mens begjæret flammet opp. – Jeg trenger deg, nå! Jeg trenger din kraft og styrke, det du kan gi meg. Ditt begjær, din kjærlighet… din…
"Kanskje seier'herren' av tvekampen kan ofre litt tid på oss æser før hun feirer seieren med sitt reisefølge," sa Odin tørt.
Det krevende kysset ble brått avbrutt, godt hjulpet av æsenes løsslupne latter. Leyhla satte seg til rette i stolen og lo selv mens hun rødmet, noe som ga Ahmeron problemer et lite øyeblikk. Han fikk kontroll over seg selv mens Leyhlas rødme forsvant.
"Mime har fått oppreisning," sa Odin og så skrått på det grinete hodet på bordet ved siden av tronstolen. "Holmgang har dere gått og en har kommet seirende ut. Tors blod ble spilt og ord vi ga vil bli holdt."
"Vil det da si at jeg kan være trygg på at katten min ikke blir drept?" spurte Leyhla og så direkte på Odin. Han smilte.
"Ingen vil røre verken dere eller katten – eller hesten for den saks skyld."
"Og vi blir ledet over Bivrost til Midgard, slik vi ønsket?" Leyhla klemte Ahmerons hånd mens hun spent ventet på svaret.
"Det er lovet og det vil bli gjort." Odin reiste seg. "Aldri før har et menneske beseiret Tor og samtidig vunnet hans vennskap. Feire skal vi!" Han ble avbrutt av æsenes rungende jubelrop, og måtte dempe dem med bydende hender og et lite smil. "Vi møtes i gildesalen, hvor mjøden renner fra Heidruns jur, og flesket aldri ende tar fra grisen Særimne. KOM!" Odin gikk ned fra podiet og mot døra med kappen flagrende bak seg, fulgt av feststemte æser.
"Hva snakket han om?" mumlet Ahmeron og så rart på Leyhla, som smilte.
"Heidrun er ei geit. De melker mjød fra jurene og det blir aldri tomt." Hun reiste seg og dro Ahmeron opp fra stolen. Det hadde vært godt å få være litt alene nå, men kysset hadde styrket litt og hun kunne saktens vente.
"Og Særimne, da? Hva er det?"
"En magisk gris. Samme hvor mye kjøtt du skjærer fra Særimne, så vokser det ut igjen like fort som det blir skjært av." Hun lo. "Kom da, Ahmeron, så skal du få smake mjød."
"Mjød!" sa Ahmeron ettertrykkelig og så på sin kvinne. Han hadde aldri sett henne feststemt, og likte denne nye, spennende siden av henne.
"En gjæret drikk laget av honning," smilte Leyhla og dro demonen sin med seg ut av tronsalen. De fulgte etter Tor og konen hans Siv, som ventet ved døra. Siv hadde omsorgsfullt festet et knytte rundt Tors skadete hånd.
Sammen gikk parene mot gildesalen, hvor feststemte einherjer, æser og valkyrier allerede hadde startet feiringen av Tors suverene nederlag.

Utallige langbord var fulle av kjøttfat og mjødkagger i den store gildesalen. Bakerst i salen var et podium stort som en scene, med tunge fløyelstepper hengende på veggen bak, slik som i tronsalen. Langs langbordene satt skålende og slafsende einherjer, og for en gangs skyld satt ikke æsene på gudenes langbord oppe på podiet. De menget seg blant de andre.
"Har Tjalve fått sverdet sitt tilbake?" Leyhla rakte begeret fram da en unnselig tjener gikk forbi med en kagge full av mjød. Tor og Siv satt på ovenfor henne, og ved siden av hadde hun selvfølgelig Ahmeron. De holdt hverandres hender under bordet.
"Jeg ga det tilbake til ham med det samme vi kom til land," svarte Tor, han satt med armen rundt Siv. "En stolt gutt, det var lett å se."
"Jeg må finne ham senere og takke ham igjen," sa Leyhla. "Kanskje får jeg lov til å gi ham et kyss også?" Hun så skrått på Ahmeron.
"Gi ham hva du vil, du," smilte demonen varmt og la fra seg et saftig kyss på Leyhlas kinn.
"Men ikke gjør Tjalve for forlegen," smilte Siv vennlig. Hun var en frodig kvinne med lunt humør, og Leyhla likte henne bedre og bedre etter hvert som de ble kjent. "Husk han er uberørt, Ellen."
– Kanskje vi skal forføre ham? sendte Leyhla mens hun tok en slurk mjød og kjente et lite sting i magen av begjær mens mjøden varmet innvendig.
– Frister det med en uberørt jomfrugutt? Ahmeron smilte og forsynte seg av det velduftende kjøttet som lå på fatet foran dem. Særimnes kjøtt vokste ut i takt med einherjenes apetitt, og i kveld jobbet visst grisen overtid. – Det er opp til deg det, med mindre…
– Med mindre hva da, øgla mi? Leyhla kvalte et gisp idet Ahmerons hånd slapp hennes under bordet og gled oppover mellom lårene.
– Med mindre det ikke frister mer med ei jente, da. Uten å se på henne presset han hånden enda lenger opp, og fortsatte å spise som om ingenting skjedde under bordet. Leyhla kjente rødmen skylle over ansiktet ved Ahmerons ord. Samtidig stakk det av lyst mellom bena, et stikk hun verken kunne eller ville fortrenge. Hun kjente tydelig varmen fra hånden hans gjennom skinnet i buksa.
– Du lovte meg at jeg selv skulle få bestemme når det skulle skje, sendte hun og drakk mer mjød. Pusten gikk litt fortere nå.
– Og jeg har holdt det jeg lovte, jeg. Gjør du?
– Når det passer seg sånn, svarte Leyhla og spredte bena litt, så fingrene hans kom bedre til der hun ønsket de skulle nå fram. Hun kvalte et stønn i begeret da fingertuppene strøk over sitrende lepper. Når han skrapte med neglene mot bukseskinnet, kilte det i hele underlivet.
"Jeg kan forstå Odins skepsis," sa Tor og løftet Leyhla forsiktig ut av hennes intime stemning – men dog ikke helt. Ahmerons fingre forsvant ikke, de fortsatte å beføle Leyhlas bukseskritt som dekket en stadig varmere, våtere lilje. "Jeg mener… han trodde jo ikke at dere var alminnelige mennesker, og Hugin og Munin hadde jo ikke sett dere i Midgard. Dessuten foregikk ikke holmgangen helt uten magi… sååå…" Han kremtet og gløttet fort rundt seg. "Hvor kommer dere egentlig fra? Sånn i all fortrolighet?"
– Skal jeg fortelle? spurte Leyhla sin fingerferdige demon.
– Det er også opp til deg, Sommerfugl.
– Det var da voldsomt så ettergivende du er i dag, da.
– Seierherren bestemmer…
– Tosk. Men vær så vennlig å fjerne fingrene dine, ellers klarer jeg ikke å tenke.
– Fortell fort, da. Jeg er kåt. Og det er du også.
– Og kåtere kommer jeg til å bli… "Vi kommer ikke fra Midgard, Tor," smilte Leyhla mens både Tor og Siv bøyde seg interessert nærmere. "Det er en utrolig reise vi har foretatt, men kanskje ikke mer utrolig enn å gå over en regnbuebro fra gudeverdenen til jorda der menneskene bor."
"Så hvor kommer dere fra?" spurte Siv interessert. Fakler og levende lys speilte seg i øynene hennes, det var lett å skjønne hvorfor Tor fant henne attraktiv. Leyhla smilte og rakte fram begge hendene.
"Gi meg hånden din, Tor." Hun så avventende på ham og ristet på hodet da han ga henne høyre hånd. "Ikke den. Den hånden som du skadet i holmgang." Tor rakte henne hånden med knyttet på. Leyhla tok det av og la sin ene hånd over Tors håndflate. Hun berørte den ikke, allikevel så hun Tors øyenbryn heve seg i forbauselse.
"Det… det varmer," sa han mens Sivs øyne ble større.
"Og sårene dine forsvinner," mumlet hun forbløffet. Leyhla fjernet hånden og Tor gransket håndflaten nøye. Langsomt blomstret smilet opp i ansiktet hans, så øynene forsvant.
"Nå tror jeg det er på tide at du forteller, Ellen Hammerstanser."
"Vi kommer fra fremtiden. Og som vi sa; fra Evigheten. Og fra et sted som kalles Tidens Tempel… vi har reist mye i tid, og vi har holdt oss i skjul fra noen som ikke vil oss vel."
"Så dere er verken æser eller vaner eller mennesker?" spurte Tor storøyd.
"Vi er mennesker," smilte Leyhla. "Men ikke som dem som bor i Midgard. Det viktigste er at vi ikke er en trussel mot Åsgard. Vi er ikke jotner. Absolutt ikke. Vinner jotner i holmgang mot Tor, kanskje?" Leyhla gliste mot Tor, som løftet begeret og klinket det sammen med Leyhlas mens han lo rungende.
"Skål for Ellen Hammerstanser, min overmann, og skål for Arild Følgesvenn, hennes trofaste reisefølge også."
"Nåda, han er adskillig mer enn et reisefølge," smilte Siv og slo begeret sitt sammen med Ahmerons. I øynene hennes kunne Leyhla se den samme interessen som hun hadde sett hos Sunniva, men ikke i like sterk grad. Det forbauset henne å oppdage at sjalusien uteble – en behagelig oppdagelse, kanskje med litt hjelp av mjøden.
"Hvor er Tjalve nå?" spurte hun. "Jeg vet jo ikke om jeg rekker å snakke med ham i morgen, før vi drar til Midgard."
"Han er ute i geitefjøset," svarte Tor og forsynte seg med mer svinekjøtt. "Han setter sikkert pris på besøk."
– Han setter sikkert pris på mer enn det, sendte Ahmeron og flyttet føttene før Leyhla rakk å sparke ham på leggen.
"Vent litt da," sa Siv og så på det høye podiet som så ut som en slags scene. "Brage har visst laget et kvad om holmgangen i dag." Leyhla snudde seg mot podiet og så skalden stå der oppe med harpen klar. Han klimpret noen klokkeklare toner, så det ble fullstendig stille i salen. Deretter begynte han å spille mens han sang med vakker tenorstemme:

"Ven var møyen som latter spant
og Mimes harme vrede vant.
Stor var gråsprengt hodes sinne,
skulle ille bli for kvinne.

Stedfortreder, det var Tor
Æsers tvil var høy og stor.
Ven og vakker med mannemot,
sto hun fast som Yggdrasils rot.

Holmgang Mime bistert krevde,
ei den fagre møy, hun bevde.
Tor sin Mjøllner kraftig fløy,
rammet ei den fagre møy.

Ganger to fløy hammer nyss,
møyen fikk to pannekyss.
Tor sin hånd til møyen rakte,
sverdet – hånden blodet smakte.

Fylt av ære seier var,
da blodet rant fra tordenkar."

Einherjenes jubel runget i gildesalen mens mjødbegrene klinket sammen i festrus. Men allerede før Brages harpe hadde falt til ro, var Leyhla og Ahmerons plasser tomme.
De var på vei til geitefjøset.

– Banker begjæret, min lille demonkvinne? sendte Ahmeron mens han fulgte etter Leyhla med hånden sin i hennes.
– Det er uutholdelig, sendte Leyhla tilbake mens hun småløp gjennom Valhalls ganger på vei ut. Kappene flagret elegant bak dem, som Leyhlas hår. Ahmeron bremset henne og trakk henne inntil seg mens han presset leppene mot hennes i et krevende kyss. Det brant og han elsket denne følelsen. Leyhla besvarte kysset med samme iver og glød. Hendene hans strøk lårene hennes hardt mens han presset henne mot veggen med underlivet, så hun tydelig kunne kjenne hvor opphisset han var. Bare dette var nok til at begjæret rant gjennom henne. Hun stønnet mot munnen hans. Ahmerons hender dro trøya oppover og utålmodige fingre snørte opp bukselinningen, før de smatt nedi og søkte mellom lårene, hvor de visste at det var varmt og vått.
"Ahmeron," klynket Leyhla og skjøv underlivet mot fingrene hans. Det brant etter å få ham til å fortsette der han slapp i gildesalen. "Åh, jeg holder ikke ut…"
"Skal vi finne Tjalve…" Fingrene fant den duftende væten hennes, hun jamret stille mens lysten skalv gjennom kroppen. "… eller skal vi finne oss en mørk krok her og nå?" Stemmen hans, pusten mot øret… gåsehuden som rant nedover som deilig prikking, fikk brystvortene til å trekke seg sammen og bli harde og ivrige mot håndflaten som ikke var opptatt mellom lårene hennes.
"Begge deler," gispet hun og så seg rundt med et panisk blikk. Nærmeste mørke krok var ikke langt unna. Hun halte ham med seg fire-fem meter, så ble de oppslukt av mørket.
Hun klynget seg til den hete demonen og kjente brått hvor sterkt hun trengte ham. Litt susete i hodet av mjøden var hun nok, men ikke nok til at det overdøvet det ekte begjæret. Fingrene famlet under Ahmerons overdel for å knytte opp lærreimen som holdt buksene oppe. Da de gled ned, fulgte hun etter og fant det hun søkte. Grådig lukket hun leppene rundt og stønnet av smaken. Om mjød smakte deilig av gjæret honning, hva var vel det mot smaken av Ahmeron? Hans grove, knurrende, svake stønn var som musikk i hennes ører og bare lyden var nok til at lysten stakk dypt i underlivet igjen. Hun gled helt ned på lemmet, fylte hele munnen med ham før hun langsomt gled opp og holdt rundt ham med begge hender. Blikket som glitret mot hans i mørket, skinte som perler.
– Deilig, sendte han omtåket mens de jadegrønne øynene lyste ned mot henne. De forsvant da han måtte lukke øynene i nytelse, idet hun sugde seg forsiktig fast i en av hans glatte steiner. Leyhla merket skjelvingen som gikk gjennom ham, og elsket å oppleve hans nytelse på denne måten. Hun lekte med pungen hans, tungen gled fra den ene steinen til den andre mens hendene lot skinnet gli langsomt opp og ned. Hun elsket det så vanvittig, å kjenne hardheten under den myke, tynne, føyelige huden som dekket det blodfylte lemmet. På knær sto hun foran Ahmeron og kjælte med ham, inntil demonen ikke klarte mer. Han tok et solid tak i håret hennes, i nakken, samlet håret i neven og dro henne opp uten å lugge. Det var et hardt grep, og Leyhla stønnet svakt og jamrende av lyst, mens han presset henne mot veggen og skilte de slanke bena med et utålmodig kne.
– Vil du inn? sendte hun og kjente leppene brenne etter et kyss.
– Ikke enda. Selv om Ahmeron var dirrende av hett begjær, smilte han ertende mens han sank ned på knær foran henne. – Ikke enda, Sommerfugl. Det er ikke bare du som vil nyte smaken av den du elsker.
Leyhla hjalp selv til med å løfte trøya mens Ahmeron sank ned på knær og dro buksene helt ned til snørestøvlene. Hun krøllet sammen kanten på trøya og blottet seg for Ahmeron, og holdt krampaktig rundt den sammenkrøllede kanten som om det gjaldt livet. En finger strøk varsomt bortover den ene leppekanten, hun var så full av nektar nå at kronbladene lett åpnet seg for demonen som en rose mot sola. Det kilte irritert mellom bena, fingeren ertet og kroppen ønsket mer enn dette lette kjærtegnet. Hun knuget fingrene rundt stoffet og kjente demonens hete pust mot venusberget. Ør i hodet så hun ned på ham med et skurrete blikk, og møtte hans ertende, glitrende øyne.
– Trasig å holde ut? sendte han mens fingeren gled ørlett fram og tilbake over leppekantene. Leyhla lukket øynene og presset bakhodet mot veggen hun sto inntil. Noen gikk forbi ute i gangen, men det var umulig for dem å se hva som foregikk i den mørke kroken.
– Jeg er vel ikke den eneste… Leyhla smilte da hun hørte Ahmerons gutturale stønn i tankene. Munnen hans var så nær, pusten så het… Hun fòr sammen da en myk tungespiss plutselig kilte i begynnelsen av spalten. Han presset nesa mot venusbusken og boret tungen så langt inn i spalten som han klarte, mens fingeren som hadde kilt så ertende og deilig gled inn der nektaren kom ut. Leyhla holdt pusten og kjente en skjelving av nytelse jage gjennom kjønnet, den spredte seg i kroppen som ringer i vann. Tungespissen gled over det ømmeste punktet som sitret utålmodig, sende søte, kalde støt av nytelse utover i underlivet så Leyhla var nødt til å jamre lavt. Gangen var tom, ingen hørte henne. Hun klamret seg til trøya som hun holdt opp, kjente rommet bevege seg langsomt, svimmel som hun var av lyst og begjær. Fingeren fant punktet innvendig, det kjentes som om han befølte selve sjelen. Leyhla klynket og fuktet leppene, mens hun presset hendene mot brystet og knuget stoffkanten så knokene ble hvite. Tungen og fingeren, de samarbeidet, fulgte hverandres rytme inntil muskler skalv ukontrollert i den sarte hekseblomsten.
Da Ahmeron kjente hvor mye våtere hun brått ble, skjønte han var som var i ferd med å skje. Han kjente det også, mot sjelen. Heksa hans klarte ikke å skjule sin nytelse, og hvorfor skulle hun det? Han boret to fingre inn i henne og nøt den saltsøte smaken av heksehonning, mens den ledige hånden lå mot Leyhlas mage og presset henne mot veggen så hun ikke skulle falle sammen i utløsningen. Før den rakk å ebbe helt ut, reiste han seg opp og presset munnen mot hennes i et kyss våtere enn på lenge. Hun kjente smaken av seg selv og slo armene rundt ham, besvarte kysset med en iver som tilsa hva hun tenkte akkurat nå. Egne safter, andres safter… Tunga hennes gled rundt hans før hun sugde den inn i sin egen munn med et stønn av lyst.
– Tenker du på Sunniva? sendte han mens hendene grådig gled opp og ned ryggen hennes og lemmet presset ivrig mot venusberget. Hun flettet fingrene inn i håret hans og stirret på ham, mens pusten gikk fort og tungt. Så smilte hun svakt.
– I alle fall på ei jente, om ikke Sunniva. Hun bøyde hodet bakover når han bet henne lett i halsen. Pusten var like het mot halshuden som den hadde vært mellom bena. – Hvilken som helst jente…
– Lengter du etter å smake igjen?
– Litt… Leyhla jamret svakt da en hånd gled mellom dem, mellom lårene hennes, befølte det varme, dirrende kjønnet like utenfor åpningen. Trøya lå sammenkrøllet klemt mellom dem og falt ikke ned. Når hånden hans forsvant, presset han det blodfylte lemmet mot venusberget igjen, så det nesten gjorde vondt, så hard var han.
– Så smak, da… Ahmeron strøk fingertuppen ørlett over leppene hennes. Det kilte og brant, hun skilte leppene og tok imot da han forsiktig stakk fingeren inn i munnen. Det dirret i fingeren da hun stønnet lavt. Den våte tunga gled rundt og Ahmeron knurret dypt av lidenskap, mens han nøt å se nytelsen i sin kvinnes ansikt når hun smakte på seg selv og sugde lett. Det stakk av lyst i underlivet, knøt seg i lysken og brått klarte han ikke vente lenger. Å se henne, å føle tunga rundt fingeren, å ha henne så nær og så kåt, det ble for mye.
Han var sterk, demonen hennes. Lett som en fjær følte hun seg i armene hans.
– Hold deg fast rundt nakken min, tenkte han ør. Leyhla adlød mens han presset en fot mellom bena hennes og tvang henne til å skreve. Da han presset den andre foten mellom, grep han rundt lårene hennes og løftet henne opp. Slik sto han omfavnet av lårene, med skinnbuksene hennes bak seg, stramt rundt ankler og legger, og med våt nytelse foran seg. Hun krysset anklene og klamret seg fast. I stunder som dette virket det som om lemmet hans hadde sitt eget liv. Som om det snuste seg fram på egen hånd. Mens Ahmeron sugde seg fast på Leyhlas myke hals, lette den lille demonen hans seg fram i våte kronblader, snuste seg fram til inngangen… og trengte inn.
Leyhla klamret seg til Ahmeron med armene rundt hans sterke nakke, mens halsen snørte seg så hun ikke skulle skrike og tilkalle hele hæren av einherjer. Neglene boret seg inn i demonens rygg uten at han merket det, så ør var han av nytelse over å være omsluttet av Leyhlas våte vegger. Han spiddet henne mot veggen med baken hennes i nevene, løftet henne litt opp i hvert kraftige støt med hoftene, så de deilige brystene skalv svakt mot den sterke, blåkledde brystkassen og munnen hennes søkte etter hans. Selv ikke kappen hadde han tatt av seg, den dekket ryggen hans – og hennes føtter – om noen skulle få et glimt av bevegelse i mørket. Hoftene jobbet mens de kysset hverandre lidenskapelig, han tok henne knallhardt og hun elsket det. Da hun trakk pusten støtvis og de melkende musklene rundt staven begynte å bli fullstendig uten rytme, slapp han taket i munnen hennes og stirret på det vakre ansiktet. Kroken var mørk, men han så auraen hennes skinne i mørket, som i Tomrommet. Det var svakt. Om noen gikk forbi i gangen nå, så ville de ikke se det. Dette fenomenet var kun for hans sjel. Han stirret på sin elskede Sommerfugl mens han holdt rundt Leyhla.
– Kom da, sendte han ør og stirret på det vakre ansiktet. – Kom da, kom…
– Nei, sendte Leyhla skurrete, begjæret gjorde tankene ulne.
– Jo, kom. Jeg trenger det, trenger deg og din befrielse. Han stirret på det vakre ansiktet så fullt av nytelse. Øynene var lukket og munnen lett åpen. – Gi meg det du vet jeg trenger. Kom, Sommerfugl.
– Du også… Leyhla åpnet øynene og så på Ahmeron med et slørete blikk. – Jeg trenger det. Kom du også…
Ahmeron kjente musklene i lysken knytte seg i lyst mens veggene melket ham ukontrollert. Leyhla rant over og knep ansiktet sammen i en grimase av nytelse mens hun holdt pusten og stivnet i armene hans. Det ble for mye, synet fikk ham til å tippe over, foruten følelsen av den opphissede sjelen hennes som hele tiden strøk og befølte sjelen hans. Han krummet ryggen og presset heksa hardt inntil seg, bunnet i henne og bet seg fast i skulderen hennes mens verden gikk rundt for ham et lite, deilig øyeblikk.
Da han åpnet øynene, fant han dem begge på gulvet i en tett omfavnelse. Leyhla strøk ham over håret og lo svakt.
– Jeg tror ikke vi trenger Tjalve, sendte hun kjærlig.
– Er du sikker? Vi kan fremdeles dra til geitefjøset.
– Nei. I det humøret jeg er i nå, ville jeg skremme vettet av en stakkars uberørt tjenestegutt. Leyhlas tenner glitret i mørket da hun smilte mot ham. – Skal vi dra tilbake til gildesalen?
– Det haster ikke. Han strøk brystene hennes på utsiden av overdelen. De hadde elsket heftigere enn på lenge, allikevel var de så å si påkledde. – Jeg syns vi har det greit nok her i den mørke kroken, jeg.
Leyhla tok imot de smilende leppene hans da han kysset henne, og lot mjøden flyte og flesket vokse i gildesalen uten å ofre det en tanke.
Einherjene klarte nok å feste uten deres hjelp.

Legg igjen en kommentar