Kapittel 5

Denne novellen er vist 3195 ganger.

"STJEEEEERNAAAA…" Leyhlas klare stemme ljomet gjennom skogen. Hun satte hendene som trakt rundt munnen og trakk pusten dypt. "STJEEEEERNAAAA…"
"LUSIFEEEER…" Ahmerons dype stemme sto i sterk kontrast til hennes, men bar ikke mindre mellom trestammene.
"Pssssuissuissuisss…"
"De kan da ikke ha sprunget så jævlig langt, vel?" Ahmeron stirret mysende innover i skogen mens de gikk. Det var det samme stedet som Odin og Sleipner hadde stoppet dem, og beordret dem til Valhall. "Kanskje Lusifer ikke fant Stjerna da han løp tilbake?"
"Han er ikke dum, den katten," mumlet Leyhla, men hun hørtes ikke helt overbevisende ut. Så sukket hun tungt. "De kan være milevis av gårde. Vi skulle ha spurt om å låne en hest."
"Jeg gidder ikke å gå tilbake for å spørre," sa Ahmeron og trakk pusten dypt. "STJEEERNAAAA…" De fortsatte å gå mens de stadig la Valhall lenger bak seg. Da de nærmet seg stedet hvor veien fra Tidens Tempel hadde munnet ut, var skogen kun skog. De hadde heller ikke ventet noe annet. Veien ville ikke komme tilbake før tiden var inne. Og da dukket den opp der de var, ikke der den hadde vært sist. De trengte aldri å lete etter veien for å finne den. I motsetning til å finne dyrene.
"LUUUSIFEEEER, pssssuissuissuissss… STJEEERNAAAAA…" Leyhla stivnet og holdt pusten. – Hysj, hør… Med et spent, avventende uttrykk i ansiktet stoppet hun og holdt hånden opp for å stoppe Ahmeron også. Så smilte hun gledesstrålende da en gjenkjennelig vrinsking lød langt borte. Det var som å se solen trenge igjennom et skylag og stråle opp.
"En hest," smilte Ahmeron. "Det var da som katten…"
"Det er henne," mumlet Leyhla spent. "Jeg kjenner igjen den vrinskinga." Ahmeron kjente halsen snøre seg og brystkassen verke ved synet av Leyhlas glade ansikt. Så vakker hun var da hun jublende sprang avgårde i kåte, livsglade hopp med det lange, sorte håret flagrende bak seg over den røde kappen. Hun lo lykkelig og lokket på Stjerna, som nærmet seg med dundrende, raske hover. Da hun så den rødbrune pelsen og den gule manen flagre mellom trærne, løp hun mot hesten med åpne armer. Stjerna vrinsket ivrig og travet de siste meterne fram til Leyhla, som la armene rundt den solide halsen i en kjærlig omfavnelse. Stjerna bøyde halsen og la hodet inntil Leyhlas rygg, tydelig glad for å se henne igjen. Hun humret lavt og spilte ut neseborene etter galoppen mens hun fikk pusten tilbake. Ahmeron jogget bort til dem, glad for å se at Stjerna virket uskadd. Han klappet hesten på halsen, og strøk og klødde over neseryggen og i pannen, under den lyse luggen. Stjerna humret mot demonen og dyttet ham med mulen mens hun snuste, og fylte brystet til Ahmeron med stolthet. Han strøk Leyhla på ryggen.
"Se hvem som kommer der," sa han lavt inn i håret hennes, der øret befant seg under. Leyhla kikket bak Stjerna og så et dyr bykse mot dem i lange, kattaktige sprang og halen til værs, typisk Lusifer.
"Han fant henne," hvinte hun lykkelig. Ahmeron var allerede på vei mot ham, selv om han regnet med at katten kom til å løpe bort til Leyhla. Han ble stor i øynene da Lusifer styrtet rett bort til ham og gned seg kjærlig mot bena hans. Smilende løftet han opp katten og kjente hvordan kroppen dirret da Lusifer tillitsfullt satte igang malemaskina. Det durte som en liten vibrator mot brystkassen. Ahmeron lo lavt og kjente noe mykne innvendig.
"Han maler," sa han og følte at smilet han sendte Leyhla var ganske fjollete. "Det er første gang han maler hos meg." Den store, sterke, tøffe demonen ble myk innvendig av en malende katt. Men Leyhla smilte bare tilbake med glitrende øyne, hun så hvor stolt han var.
"Han har ikke bare en eier nå, vet du." Leyhla forsøkte å strigle Stjernas man med fingrene, den var flokete av kvister som hadde satt seg fast og pelsen så litt skitten ut etter et par dager uten stell. Hun hadde visst kost seg med å rulle seg grundig i søla. "Han er glad i oss begge."
"Så gøy," sa Ahmeron og smilte like fjollete ned til Lusifer, som snuste på nesa hans og i panna når han bøyde seg lenger ned. Og så vasket han Ahmeron et par-tre ganger med en ru tunge i panna. Demonen lo hjertelig og kunne ha gitt livet sitt for Lusifer der og da.
"Vi tar dem med tilbake til stallen, så vi får stelle Stjerna ordentlig." Leyhla kom bort til ham og la en arm rundt livet hans mens hun klødde Lusifer og fikk en suss i panna. Ahmeron ga motvillig fra seg katten da Leyhla tok ham, før han selv kysset henne vart på munnen. Så gikk han bort til Stjerna og begynte å fli manen.
"Vi trenger ikke dra tilbake enda," sa han. "Vi finner oss et rolig sted og er litt for oss selv." Fingrene kjemmet forsiktig gjennom Stjernas lange ragg.
"Men her har vi ikke børster til å strigle med."
"Vi finner en kulp, en liten sjø, en bekk… lager en strigle av kvister fra en busk… Sommerfugl…" Ahmeron så på henne. "Jeg trenger å være alene med deg."
"Gjør du?" Leyhla smilte svakt og gikk bort til ham med Lusifer i armene.
"Jeg er ikke vant til å ha så mange rundt meg hele tiden. Jeg er vant til oasen ved Tidens Tempel, stillheten i Tomrommet… Einherjene er ikke akkurat stille, verken når de ser på holmgang eller når de feirer." Ahmeron strøk henne varsomt over kinnet med utsiden av krumme fingre. "Jeg vil ha deg for meg selv. I lyset. Ikke i Tomrommet eller en mørk krok hvor fulle einherjer går forbi. Jeg vil finne et romantisk sted og elske med min dyrebare kvinne. Helt for meg selv."
"Helt for deg selv?" Leyhla nikket svakt med hodet og gløttet bak ham. Ahmeron snudde seg og fikk øye på Tjalve som tittet fram bak et tre. Han smilte skjevt og fortsatte å fli Stjernas man.
"For en gangs skyld føler jeg for det." Han gløttet opp på den lille heksa si. "Hvis det er greit for deg." Leyhla kjente suget i magen. Svakt, men det var der. Spenningssuget. Det samme suget hun kjente som når hun tenkte på Sunniva. Og den første gangen med Maroli, da hun endelig ga etter og nøt de to demonene samtidig. Ahmeron trengte ikke engang å høre tankene hennes for å skjønne hva hun følte nå. Men mens hun så på ham, tok det ikke mer enn et halvt øyeblikk å kjenne kjærligheten overdøve spenningen.
"Jeg er utrolig heldig," smilte hun ømt med blanke øyne. "…som har en som klarer seg med bare meg."
"Bare deg," utbrøt Ahmeron og lo rått. "Du er jaggu et dagsverk og mer til."
"Skal jeg mane ham vekk? Så får vi være ordentlig i fred?"
– Jeg vil ha deg, Leyhla, knurret Ahmerons stemme brått i tankene hennes. Begjæret rislet gjennom henne som om stemmen var hender som strøk sjelen. – Jeg vil elske deg, smake deg, ta deg… Det er ikke ofte jeg ber deg om dette. Jeg trenger deg. Alene. Han så innstendig på henne, og Leyhla kjente kjærligheten knytte seg innvendig så halsen snørte seg. En tåre flommet over i det ene øyet og krøp sakte ned kinnet.
– Du har all rett til å be meg, Kjæresten. Så ofte du trenger. Tjalve kan vente. Det kan ikke vi. Hun lukket øynene og konsentrerte seg om unggutten som spent sto bak treet og kikket på dem. Et lite øyeblikk etter gikk han derfra med nølende skritt. Noe innvendig sa ham at han måtte tilbake til Bilskirne hvor Tor og Siv bodde. Det føltes som om Tor trengte ham. Selv om han heller ville følge etter det merkelige, spennende paret, måtte han dra derfra. Den innvendige ordren var sterk nok.
Leyhla åpnet øynene og smilte svakt til Ahmeron. Som dugg for solen hadde lysten på å forføre Tjalve forsvunnet. Nå banket bare blodet begjærlig i årene for ham som hun elsket over alt og alle. Hun sa det ikke, men blikket hun ga Ahmeron talte sitt tydelige språk.
– Han er borte. La oss finne et egnet sted. Men kan vi vaske hest først, og elske etterpå? Stjerna fortjener det, syns du ikke?
– Greit, smilte Ahmeron tilfreds. – Jeg vet at jeg ikke venter forgjeves.
– Det vil du aldri gjøre, og det vet du. Leyhla så kjærlig på ham. – Jeg trenger deg når du trenger meg. Så enkelt er det.
– Du har visst blitt mer demon enn menneske, Sommerfugl. Slik tenker nemlig ikke mennesker.
– Å? Hvordan tenker de, da? Leyhla slapp Lusifer ned og de begynte å gå, på hver sin side av Stjerna.
– De lar andre ting komme først, slik at de blir for slitne til å elske når de egentlig har behov for det. Sånt dreper langsomt.
– Dreper? Leyhla så på ham med glitrende perler når blikkene møttes over hesteryggen, det var lett for demonen å se hva kroppen hennes følte nå. Hun så den krevende lysten glitre i øynene hans, så ham spile opp neseborene og snuse inn. Kunne han kjenne på tankene hennes at hun begynte å bli våt?
– Ja. Dreper følelsene mellom dem, dreper forholdet… Om mennesker kunne brukt like mye tid på å dyrke begjæret som de bruker på å prate politikk, hadde deres verden blitt mye bedre å leve i. Men i Ellens tid var de i hvert fall på galt spor.
– Er vi på rett spor?
– Hva tror du? Han smilte langsomt og så skrått på henne over Stjernas kraftige rygg. – De hardner, Sommerfugl, tenkte han og så på henne med glitrende, grønne øyne. – Jeg ser det ikke, men jeg vet det. Ordene hans fikk brystvortene til å trekke seg sammen. Hun smilte.
– Svært så synsk du er, da.
– Trenger ikke å være synsk for å vite at du er kåt, Sommerfugl, – Du oser av brunst. Begjær. Kåthet. Du er kåt, lille heks. Og det er å være på rett vei.
– Er det så rart? Jeg vet jo hva som venter meg når veien tar slutt.
Lyden av rennende vann nådde Leyhlas ører, selv om det suste svakt i dem av blodet som banket så hett i årene. Hun så på Ahmeron og kjente et svakt, søtt støt av lyst i kroppen. Det var ekkoet fra hennes elskers behov, hennes livs lys som trengte henne for seg selv. De kom til et åpent sted i skogen og en kulp åpenbarte seg. En liten foss rislet ned i den ene enden av kulpen, og vannet ble ledet videre på den andre siden av en bekk. Det var et koselig sted. Ikke så idyllisk som oasen i skogen bak Tidens Tempel, men med en litt røffere sjarm. Det var et sted man så absolutt kunne slappe av. Hun tok av seg kappen og støvlene, og ledet Stjerna ut i kulpen, som nådde henne til midt på leggene. Hun gispet av det kalde vannet. Kanskje kom fossen helt ifra fjellene der frostjotnene bodde. Kaldt var det, uansett. Hun begynte å hente vann i hendene og fukte Stjernas pels. Ahmeron slengte fra seg den mørkeblå kappen sin, tok av seg støvlene og gikk uti. Der fortsatte han med manen og halen, og etter en stund var hesten så god som ny igjen. Lusifer holdt seg på klokelig avstand fra vannet, han hadde rullet seg sammen i gresset under et tre.
Stjerna stilte seg til slutt i vannkanten og ristet seg grundig, så vannet sto som en sky rundt henne.
"Ferdig," strålte Leyhla mot Ahmeron mens vannperler glitret i håret og ansiktet hennes, Stjerna hadde kastet vannet godt rundt seg.
"Og nå er det din tur." Ahmeron trakk henne med seg og lempet henne ned i vannet idet han la seg ned og holdt henne fast. Hun rakk ikke å protestere før hun var plaskvåt, og det bruste i ørene av luftbobler. Da han trakk henne opp igjen, gispet hun etter pusten.
"Faen ta deg, din drittsekk," freste hun. "Dette var kaldt. Du vet da at jeg hater kaldt vann!"
"Og du vet at jeg elsker å varme deg etter kalde bad," flirte Ahmeron og lo rått. Han løftet henne opp i armene, like våt som henne. Leyhla klarte ikke å være sint på ham lenge, han var for herlig til det. Hun følte seg lett som en fjær i armene hans, der han bar henne opp til det grønne gresset og la henne forsiktig ned. "Sinna enda?"
"Kjempesint." Hun strøk vekk et par sorte, våte lokker fra Ahmerons vakre, mandige ansikt. "Du har mye å gjøre godt igjen nå, ja."
"Fint…"
Om leppene var kalde etter vannet, så var kysset desto hetere. Når tunga hans gled inn, gled hennes rundt og når hans trakk seg tilbake, fulgte hennes etter. Fingrene forsøkte å åpne beltespennene samtidig, det gikk på rent instinkt. Da kysset motvillig ble avsluttet, smilte Leyhla svakt.
– Våte klær klistrer seg noe forjævlig til kroppen, så nå kan du angre at du lempet meg uti.
– Niks. Det gjør det bare mer spennende å måtte slite av deg klærne, for en gangs skyld.
– Antyder du at jeg er lett på tråden?
– Ja – og jeg elsker det! Ahmeron flirte mot heksa si og grep hendene da hun forsøkte å slå. Han kysset henne igjen, litt mer krevende nå og kjente kroppen hennes bli myk i armene sine. Hendene var kalde mot huden hennes da han løftet opp trøya for å dra den over hodet. Hun gispet. Brystene var stramme av frostsjokk, og knoppene sto stive og pekte struttende mot Ahmeron. Han klarte ikke stå imot, hørte ropet fra heksas kropp og lukket leppene rundt den ene rosinen mens en hånd dekket det andre brystet. Leyhla stønnet og la en arm kjærlig rundt det bustete, halvvåte hodet mens hun støttet seg på strak arm og svaiet ryggen. Brystet ble presset mot Ahmerons munn, og han tok så mye som han greide i munnen mens tunga lekte med den harde rosinen på toppen. Da hennes hender begynte å slite i hans våte trøye, hjalp han henne ved å løfte armene over hodet. Men buksene var det verre med. De måtte vrenges av, med god hjelp fra ivrige hender. Da de endelig lå nakne i gresset, var friheten total.
Ingen halvfulle einherjer vimset forbi dem. Ingen mørk krok de måtte gjemme seg i. Ikke et Tomrom hvor de svevde som et negativt bilde av seg selv. De hadde hverandre fullt og helt, med all den varme og kjærlighet de klarte å gi og ta imot.
Leyhlas hender strøk ømt over den kraftige, solbrune ryggen mens hun bøyde kneet og løftet en fot. Hun strøk fotbladet kjælent oppover legg og lår, helt til skinken, før hun strøk foten ned igjen. Det var ingen bevisst handling. Det var kroppen som ønsket å være nærest mulig, ønsket å gi. En arm lå under nakken hennes, den andre strøk dovent nedover siden av kroppen, fulgte den slanke linjen i midjen, ned hoften, ned låret. Så gled hånden oppover igjen, hvor den stanset og lukket seg lett rundt et bryst. Ahmeron nappet ømt i Leyhlas myke underleppe, gang på gang, skapte kilende fornemmelser dypt i sjelen så hun ikke klarte å holde tilbake et svakt stønn.
Det var så lett, så enkelt og deilig å overgi seg i den sterke demonens armer. Hun stolte på ham, fullt og helt. Han var jo hennes. Og hun var hans. Den mandige munnen nappet i overleppen hennes mens tungespissen kilte ørlett over, så hun stønnet igjen og nappet i hans underleppe. Sugde den lett inn i munnen, smakte på den, lot tungespissen gli over før den gled inn i munnen hans, mens fingrene flettet seg inn i hans bustete nakkehår og holdt fast. Tungene smakte på hverandre, dovent, lekent… og etter hvert mer krevende. Det brant innvendig, demonblodet bruste hos dem begge, men sterkest hos den fullblodse av dem. Han som snodde armene rundt henne, en rundt nakken med hånden mellom skulderbladene, den andre rundt korsryggen. Og så klemte han henne så hardt inntil seg at det knaket i ryggen, mens han stønnet knurrende av begjær og kjærlighet for sin kvinne.
Leyhla elsket det! Elsket å føle intensiteten i Ahmerons følelser når den brått flammet opp i ham. Det fikk henne til å føle seg så elsket, så tiltrengt og behøvd. Han trengte henne. Da han etter en liten stund behersket seg og slapp taket i den harde omfavnelsen, kjente hun tydelig hvordan den sterke kroppen dirret av følelser. Kyssene han la fra seg fra den ene siden av halsen og til den andre, fikk huden til å brenne. Han tvang seg til å være øm, varsom og kjærlig, for det var så mye deiligere å kjenne begjæret bygges opp i Leyhla da. Da kunne han føle hva hun følte, styre dem begge og få henne til topps og enda litt lenger, før han brått mistet grepet og rant over av ukontrollert lidenskap selv. Det var livet, selve essensen i en demons eksistens. Og vissheten om at Leyhla visste dette, visste alt om ham, det ga ham en trygghet som forsterket hans innsats for å få henne til topps.
Da hun ville sette seg opp når han gled nedover, ble hun vennlig men bestemt skjøvet ned på rygg igjen. Ligg! Føl! Nyt! var ordren, og Leyhla adlød mer enn villig. Lutrygget sto Ahmeron over henne med et kne på hver side, støttet på albuene mens han langsomt beveget seg stadig lenger ned. Ikke et øyeblikk mistet tunga kontakt med huden da han gled fra halsen og ned til det nærmeste brystet. Leyhla stønnet lavt, og strøk og strøk ham over håret mens leppene lukket seg rundt den harde, rosa rosinen hennes. Den gled rundt mens han sugde lett, kysset brystet så det ble dekket av mange våte, usynlige leppemerker mens han varsomt holdt rundt det andre og kjente knoppen stivne ivrig mot håndflaten. Da han strakte ut knærne og la seg ned, kjente Leyhla den lille demonen hans mellom lårene. Men hun klarte ikke å skille bena, Ahmeron sørget for å klemme dem sammen med sterke knær. Langsomt gled han over til det andre brystet og ga samme, lette behandling.
Nervene som lå like under huden, de skalv og brant nå. Hver gang tunga gled over knoppen kjente hun det som en spent, dirrende streng ned gjennom magen og til underlivet, som sydet sødmefylt og lengtende. Hun klarte ikke å ligge rolig. Kroppen følte trang til å røre på seg, for sjelen brant under demonens behandling. Lenger og lenger ned gled han, og gned samtidig lemmet nedover mellom Leyhlas lår. Hun strevde for å skille knærne, men han var for sterk. Hun merket at han smilte ertende mens han fuktet magen ned til navlen.
– Plages du?
– Det vet du at jeg gjør, sendte hun smilende tilbake med mørkt blikk. – La meg skille bena.
– Nei. Tunga gled over den lette behåringen på venusberget, og kilte lett der spalten begynte. Leyhla stønnet og strøk seg på magen mens hun bet seg lett i underleppa. Det var brannfarlig mellom bena nå! Det kilte mot leppene når tunga gled over, før den boret seg inn i spalten så Leyhla skalv brått i hele kroppen.
– Åh, hva er det du gjør?
– Koser meg. Koser med deg. Hva tror du? Ahmeron smilte med nesa i kjønnsbusken hennes mens han strakte tunga så langt han kunne. Han kjente smaken av nektar, og stønnet så det rislet gjennom Leyhlas kropp. Pusten var varm mot kjønnet. Hun følte Ahmerons sjel, visste at han ikke ville klare å presse bena hennes sammen stort lenger. Hun strøk brystene som han så kjærlig hadde kysset, og ble endelig bønnhørt da Ahmeron med et knurrende stønn løftet seg opp og presset et kne mellom leggene hennes. Takknemlig skilte hun bena, det føltes som en befrielse! Blomsten lå åpen og blottet foran Ahmeron, som stønnet ved det deilige synet.
– Det vakreste jeg vet, tenkte han og strøk med en finger på hver side av liljen. – Våt, vakker, nydelig… Huden brant der fingrene berørte. Særlig ille brant det der de ikke berørte, slik som det lille, intense punktet like over åpningen. Leyhla merket knapt at hun klemte hardt rundt brystene med armene krysset foran seg, idet en tungespiss søkende gled ned fra spaltens begynnelse og stadig nærmere punktet. Så oppslukt var hun av å føle og kjenne hva som skjedde der nede, at hun ikke tenkte på annet. Et sting av kåt irritasjon blaffet opp da tunga gled forbi og lenger ned. Ahmerons stemme lo mykt i tankene hennes, han visste hva hun følte og tenkte. Tunga gled opp igjen og Leyhla ble fylt med nytt håp. Hun holdt pusten… og slapp den ut da tunga gled opp til venusberget uten å ha berørt det mest brennende punktet.
De harde brystknoppene kilte mot håndflatene hennes da hun knadde langsomt og vred dvelende på kroppen. Utålmodig!
– Nå erter du, tenkte hun ør.
– Ja. Han ga i alle fall et ærlig svar.
– Du vet hvor jeg vil du skal smake…
– Her? Tunga gled lenger ned, men litt for langt til siden. Han fulgte kanten på den ene kjønnsleppen nedover. Det kilte, det brant i søte luer.
– Nei. Mer mot midten, din jævel.
– Her da? Ned til det våteste gled tunga, hvor leppene nappet i de myke foldene som lå rundt åpningen. Leyhla smilte bistert og knurret av begjær.
– Faen ta deg, sendte hun iltert, dog ikke uten ømhet. – Hardt.
– Enn her, da? Tungespissen gled fort og lett over blomstens mest dirrende punkt og Leyhla rykket i kroppen mens et kort, lavt rop unnslapp.
"Åh… ååååh, jaaaa…" Hun smilte med lukkede øyne, i et ansikt som ikke gjenspeilte noe annet enn nytelse akkurat nå. Gang på gang gled tungespissen over, og stadig sterkere ble sitringene og de søte luene som brant så uutholdelig deilig. Hun kløp i sine egne knopper mens verden langsomt gikk rundt innvendig. Da en finger gled inn der nektaren kom ut fra, stønnet hun jamrende av lyst og takknemlighet. Ahmeron snudde hånden så håndflaten var opp, på den måten var det lett å finne det magiske punktet der inne og stimulere det. Han kjente med det samme hvor mye våtere hun ble og stønnet av opplevelsen. Han var like ør som Leyhla, og måtte holde seg stramt i tømmene for ikke å gå opp på knær og renne inn i henne, bare gyve løs. Hun var for deilig, den vesle heksa hans. Selv lydene hennes var en ren nytelse for demonsjelen hans der hun lå og klynket lavt og ynket seg i nytelse. Han lot fingeren der inne få selskap av en til, kjente et sting av kåthet frese gjennom kroppen da veggene klemte rundt. Han visste hva de veggene kunne gjøre med mannlig hardhet og måtte lukke øynene et lite øyeblikk for å beherske seg. Og selv denne selvpiningen var en nytelse for en demon som hadde lært å elske med hjertet, ikke bare med kroppen men også med sin udødelige sjel.
Han lot fingrene smyge seg ut og inn mens de gled over det magiske punktet innvendig. Tunga gled hele tiden over den sitrende klitorisen, hvis han ikke lukket leppene lett rundt og kysset den gang på gang på gang… Leyhla jamret av begjær, hinsides av nytelse. Han kjente sammentrekningene mot leppene, rundt fingrene, og skjønte hvilken vei det bar. Hørte det også, på de søte klynkene og støtvise stønnene. Da hun svaiet ryggen og skrek, presset han fingrene mot punktet mens tungespissen viftet fort over knotten, inntil han selv ikke klarte å vente lenger. Leyhlas kropp hadde enda ikke sluppet spasmene da han styrte rett inn og bunnet med et dyrisk, gurglende stønn. Tungt la han seg over henne, kjente halsen snøre seg av kjærlighet da hun la armene rundt ham. Hendene dekket rumpa og klemte de muskuløse skalkene mens hun skjøv ham om mulig enda lenger inn. Ahmeron boret armene under og rundt henne, presset henne inntil seg og støtte med hoftene uten å bestemme farten. Kroppen hadde selv tatt styringen, Leyhla var så deilig at han mistet kontrollen over seg selv. Det gnistret i kroppen da toppen nærmet seg. Hele tiden hadde han Leyhlas lepper tett inntil øret, og da han skjønte av hennes nytelsesfulle lyder at en ny runde var på vei, kokte det rent over for den stakkars demonen.
Han var besatt. Ingen tvil. Hadde brutt enhver regel som demonene noensinne hadde hatt når det gjaldt å involvere seg med et menneske. Hjelpeløst var han fanget i sitt eget nett, og han elsket hvert sekund av det. Først etter å ha lært kjærligheten å kjenne ved Leyhlas hjelp, skjønte han hvor uferdig han egentlig hadde vært som demon. Ingen er hel uten kjærlighet. Leyhla gjorde ham hel, sterk… og besatt. Da Leyhla satte neglene i baken hans og skrek igjen, stønnet han langtrukkent som et ulvehyl, og kjente de deilige rislingene ta overhånd og flomme over.
Etter stormen slår trærne seg til ro. Fuglene synger igjen og sola titter fram mens gamle regndråper drypper fra oppfriskede løvblader. Slik kjentes det også for de to som lå tett sammenfiltret i gresset og pustet ut. Uten å slippe taket i hverandre, lå de og kjente hjertet falle til ro og finne vanlig rytme igjen. Pusten gikk som normalt etter en stund og til slutt klemte Leyhla skjedemusklene sammen og trykket litt med magen, så Ahmerons halvslappe, fornøyde lem gled ut. Hun lo mykt da han løftet hodet og så på henne med gnistrende, grønne, nydelige øyne.
– Jaså, så du er besatt, du?
– Leser du følelser også? smilte Ahmeron og fikk en deja vu-opplevelse fra den første gang de delte begjærets gleder. – Ikke bare tankene mine, altså. Han kysset henne mykt. – For å gjenta meg selv: At du kan lese følelsene mine i svake øyeblikk får jeg heller bære over med… husker du?
– Så lenge jeg ikke lyver for meg selv, ikke sant? smilte Leyhla lykkelig tilbake, hun var så vakker at Ahmeron måtte snappe etter pusten. Tilfredsstilt og bustete på håret, rød i kinnene og blank i de perlegrå øynene strålte hun mot ham så halsen snørte seg av følelser.
– Fy faen, som jeg elsker deg, tenkte han impulsivt. Leyhla strøk ham over kinnet og så at han ble blank i øynene.
– Jeg elsker deg også, min besatte demon.
– Vi forandrer oss, gjør vi ikke?
– Alle gjør det, i større eller mindre grad. Hele tiden. Skremmer det deg?
– … vet ikke.
De flettet seg ut av hverandre og satte seg opp. Klærne var langt fra tørre, men de vred dem opp og la dem bedre til tørk i sola som skinte. Så la de seg nakne og tilfredse i gresset, mens de ventet på at klærne i alle fall skulle tørke litt.
– Du har gjort meg hardere, jeg har gjort deg mykere, tenkte Leyhla og kilte Ahmeron på brystkassen med et strå. Åsgard var som landskapet på jorda. Trær, blomster, gress, strå… alt var som i Midgard, foruten Bivrost som ledet ned til Midgard fra Åsgard, da.
– Du mener vel at jeg har blitt mer menneskelig og du gjør mer demon av deg nå enn før.
– Gjør jeg?
– Husker du i mørket da vi stakk av fra festen?
– Ja… Leyhla smilte svakt. – Jeg trengte det. Trengte din utløsning. Ønsket ikke å komme selv, uten at du ble med på ferden til topps. Er det det du mener?
– Ja. Og jeg er mer vàr følelser nå enn før. Demoner har ikke så mange følelser, men jeg lærer stadig nye.
– Som for eksempel?
– Takknemlighet for at jeg har deg, smilte Ahmeron opp til henne. Han lå på ryggen og kjælte med håret hennes, mens hun støttet seg på den ene albuen og strøk den muskuløse brystkassen hans med den andre hånden. – Jeg har aldri kjent halsen snøre seg av følelser før. Den første gangen skremte det meg. Jeg trodde en kunne dø av følelser.
– Man kan bare bli for full av dem av og til, sendte Leyhla kjærlig. – Og da flommer det over. Tårer er fine å ha til sånt.
– Faen heller, om jeg skal begynne å grine av følelser. Ahmeron flirte bredt med glitrende øyne. – Et sted går grensa for å bli menneskelig.
– Jeg har ikke sagt at du skal bli menneskelig, jeg.
– Nei, men du påvirker meg allikevel. Hvorfor det? Det er lett å skjønne hvorfor du blir mer demonisk, du har jo blodet i deg. Men jeg har ikke menneskeblod. Ahmeron så undrende på henne. Hun strøk ham over kinnet.
– Det er det som er kjærlighet, sendte hun ømt. – Den magiske følelsen som er sterkere enn alt annet, selv sterkere enn demonblod!
– … fy faen, svarte Ahmeron ettertenksomt og Leyhla brøt ut i latter.
"Så grov du er," lo hun hjertelig. "Her ligger vi og snakker om noe så vakkert som kjærlighet, og du banner som et svin. Deilige demonen min."
"Jaha," lo Ahmeron lett. "Men hvis vi er ferdige og klærne er tørrere og Stjerna er ren, foreslår jeg at vi kommer oss vekk fra dette gudsforlatte stedet."
"Det spørs hvilke guder du snakker om." Leyhla kjente etter på trøya som lå nærmest. Ikke helt tørr, men de hadde ikke noe valg. "I så måte er dette stedet det minst gudsforlatte av alle."
"Jada, jada. Få på deg de halvtørre klærne. Hvorfor tenkte du ikke på det da du dyttet meg uti?" Ahmeron var kjapp til å gripe Leyhlas hånd da hun halvhjertet slo etter ham. Han flirte bredt. Ikke bare var det moro å hisse henne opp seksuelt. Det var minst like artig å få henne sint. Men alt til sin tid.
"Idiot," sa hun kort og tok på seg trøya med et gisp, det var kaldt med fuktig tøy mot varm hud. "Pass deg, ellers får du rett. Vannet er nært nok." Hun gløttet på ham mens han strevde med de halvvåte klærne, og kjente brystkassen fylles av varme og kjærlighet. En menneskelig demon! Til og med med sans for humor, om det så gikk ut over henne. Alt var lov, så lenge det ble gjort av kjærlighet. Men såpass må man vel tåle når man elsker en demon. "Jeg gleder meg til å komme ned til jorda og finne fred. Det er slitsomt å være på tå hev hele tiden. Er det ikke demoner som er i hælene på oss, så er det Tempelvokternes oppdrag eller kranglete æser som vil gå holmgang."
"Ja, de andre demonene har sikkert ikke peiling på vikingtiden, når jeg aldri hadde hørt om den." Han smilte lunt. "Ingen vikinger er noensinne forført av demoner, så hvordan skulle vi ha hørt om Midgard og Åsgard?"
"Jeg krysser fingrene for at du har rett."
"Bare du ikke krysser bena, så…"
Med halvvåte, ubehagelige klær gikk de hånd i hånd med Lusifer svinsende rundt seg og Stjerna luntende etter. Leyhla stoppet opp og rynket øyenbrynene. Hun snudde seg fort rundt, men det eneste hun så var kulpen og trærne som sto fredelig rundt.
"Hva er det?" Ahmeron så på henne.
– Jeg vet ikke… Jeg syns jeg følte noe. Hun trakk på skuldrene. – Det var vel bare innbilning. Leyhla tok tak rundt manen i hestens nakke og svingte seg opp. Ahmeron fulgte hennes eksempel og klemte henne inntil seg så hun kjente varmen fra ham gjennom de halvvåte klærne.
Da de skrittet vekk fra kulpen, var det ingen som la merke til øynene som fulgte dem med et slu blikk.

Legg igjen en kommentar