Kapittel 5

Denne novellen er vist 2627 ganger.

Ellen strekker seg møysommelig i den store, rommelige senga når hun våkner. Det er søndag. Men denne søndagen er annerledes. Den er tryggere, for nå er Ahmeron hos henne. En brikke i sjelen har falt på plass, hun er hel.
Ellen snur seg over på siden og ser på det merkelige som har delt seng med henne i natt. Det føles så naturlig, så riktig. Hun vet at hun har funnet det hun ubevisst har lett etter, og lengtet etter hele livet.
Sover demoner? Selv ikke for tre hundre år siden fikk Ellen svar på det. Men han ligger i alle fall med øynene lukket. Hun betrakter det mørke, dypgrønne ansiktet. Han ser ung ut, på hennes alder, selv om han er godt over tre hundre år. Tidløs. Ellen kjenner en deilig trang til å kysse ham, men behersker seg og blir liggende. Hun smiler glad når han åpner øynene, de glitrer som jade, som grønne edelstener.
– Hei, tenker hun og løfter hodet så armen hans kommer bedre til under nakken hennes.
– Hei, Leyhla. Ahmeron ser på henne med det gode, gamle, selvsikre, intense glimtet. – Stiv i kroppen? Øm mellom bena?
– Ja. Ellen smiler lunt og beveger litt på hoftene, musklene er ømme av uvante bevegelser i helgen, og når hun kniper sammen skjedemusklene, kjenner hun at hun er litt sår. – Det vet du at jeg er.
– Jeg beklager, tenker Ahmeron og flirer bredt mens han stryker armen hennes med den hånden som er ledig.
– Jeg tror deg ikke, gliser Ellen tilbake og nyter behandlingen. Så blir hun alvorlig.
«Hva er det?» spør Ahmeron med den mørke, grove stemmen og stryker Ellens lange, mørke hår.
«Jeg drømte så mye rart i natt. Om fortiden. Alt har kommet tilbake, som om det har ligget i hukommelsen hele tiden og ventet.» Hun tier og tenker. «Ahmeron, når du er her og jeg er her… hvor er Ronia?»
«Har du drømt om henne i natt?»
«Hah,» ler Ellen oppgitt. «Spør heller hva jeg ikke drømte om. Vet du…» Hun legger seg oppå Ahmeron, mage mot mage. Et kne på hver side av lårene hans, det gir en pirrende følelse å ligge tett inntil ham og skreve. «Da jeg mistet mamma Ronia, trodde jeg at hun var død og borte for bestandig, men jeg tror ikke det nå. Hvor er hun?» Hun stryker fingrene gjennom håret hans, får de strie lokkene vekk fra det vakre, sensuelle ansiktet. Demonen smiler svakt og puster dypt inn så Ellen hever seg et par centimeter opp, før hun daler ned igjen når han puster ut. Hendene hans stryker den slanke ryggen, ned til baken hvor de tar et godt tak i hver skinke og masserer lett. Kjønnsleppene skiller seg hver gang han vider ut, det sitrer svakt i liljen. «Ahmeron,» hvisker Ellen og vet hva han har lyst til. Hun kjenner kroppen våkne gradvis i begjær. «Hvor er hun?» Han stryker henne deilig hardt oppover ryggen med sterke, krevende hender. – Mer, tenker hun vagt og sukker fornøyd da Ahmeron fortsetter.
«Ronia er i Evigheten, hun også,» sier han. Ellen sperrer opp øynene og stirrer på ham.
«Hva?? Ser hun oss nå?»
«Nei, slapp av,» ler Ahmeron ertende. «Hun ser oss ikke nå.»
«Men… det betyr jo at mamma Ronia ikke er død?» Ellen ser håpefullt på Ahmeron. Han smiler.
«Har du glemt? Det finnes ingen død slik menneskene definerer død, Leyhla. Bare andre dimensjoner. Du skal få treffe henne igjen.»
«Men hvorfor er hun i Evigheten, da? Du dro jo dit for å lete etter meg, gjorde du ikke det?»
«Ronia skal finne Jarek.»
«Jarek…» Ellen rynker brynene tankefullt. «Hvem er det?»
«En demon som forførte Ronia før du ble født.»
«Jaså, hun hadde skamfølelse en gang i tiden altså,» smiler Leyhla svakt. «Og Jarek er i Lengselens Land, ikke sant?»
«Ja.» Hendene stryker lettere over ryggtavlen. De berører så vidt huden med håndflatene og Ellen får deilige frysninger på ryggen av velvære. «I Lengselens Land. Og det er vanskelig å komme dit, selv om vi endelig har funnet det.»
«Funnet det? Hvor da? Hvor er det?» Ellen ser ivrig på Ahmeron, som ler rått.
«Du er fremdeles like nysgjerrig.» Hendene som strøk ryggen, stopper på baken og griper godt tak i skinkene igjen.
«Kutt ut, din grønne larve. Jeg er ikke nysgjerrig, men vitebegjærlig,» ler Ellen og dunker med knyttnevene på brystkassen hans. «Og du er fremdeles like flink til å terge meg…» Hun stopper opp med et lite smil og munnen halvveis åpen. Ahmeron utforsker ømfintlige kroppsdeler med myke fingre. «… både på den ene og den andre måten…» Fingrene kiler yrende lett på klitoris og starter reaksjoner i kroppen, som tenner momentant og fyller henne med kåthet igjen. Ellen nyter det med lukkede øyne en kort stund, før hun kryper litt lenger ned og planter et dovent kyss på den glatte brystkassen hans.
– Blir du aldri sliten? tenker hun og ser tungt på ham. Ahmeron flirer og samler håret hennes i nakken, tvinner det rundt hånden og holder fast.
– Husk at jeg har tre hundre år å ta igjen for.
– Hjelp, tenker Ellen lattermildt. – Og jeg er stiv og lemster etter bare et døgn.
Hun lager fuktige stier med tungen på brystkassen. Ahmeron slipper taket i det lange håret, stryker henne over hodet og kjæler med lokkene mens hun strekker ut tunga og berører den ene brystvorten hans med tungespissen. Knoppen stivner. Fingrene hans kiler og pirrer, hårene reiser seg i nakken av velvære. Hun fortsetter å lage våte stier med leken tunge, småkysser seg lenger ned så han må slippe taket med fingrene, over magen, forbi navlen og merker at han puster tungt nå, forventningsfull over hvor langt hun vil gå.
Hun snuser seg gjennom de stive, krusete kjønnshårene, glir elegant forbi utstyret som står så erigert og flott, stikker tungen ut og fukter pungen grundig. Den er hårløs og rynket, huden trekker seg sammen når den våte tungen glir over. Hun kysser, slikker, kjæler med steinene og suger dem varsomt inn i munnen mens Ahmeron stønner svakt og skjelver i nytelse. Tungespissen følger den harde staken fra rota og helt opp til det glinsende hodet, som hun langsomt og pinefullt tar i munnen. Ahmeron gisper lydløst idet leppene lukker seg varmt rundt ham, de starter som et fuktig kyss på tuppen, på øyet og smyger seg vått rundt og nedover mens hun suger. Den ene hånden har tatt et godt tak rundt lemmet, drar skinnet rolig ned, til hun med sug i munnen siger langsomt opp. Leppene ligger inntil tommel- og pekefinger, følger hånden uten å miste suget og tungen glir rundt hodet hver gang munnen når opp til hodevingene igjen. Ahmeron har lukket øynene, han ligger med åpen munn og nyter for fullt.
Den pirrende, glidende tungen, den våte, sugende munnen, de melkende, lekne fingrene… Etter en lang, deilig stund er det i ferd med å bli for mye for ham. Han griper tak i Ellens hår, for å dra henne hardt opp til et vått, krevende kyss. Han angrer nesten over avbrytelsen da munn og hånd slipper taket og etterlater lemmet dirrende av lyst etter mer. Han vrir henne ned ved siden av seg, så hun blir liggende på ryggen og stirre inn i to dyriske, grønne øyne fulle av ukontrollert begjær og lidenskap.
– Du gjør meg fullstendig sprø, skurrer Ahmerons stemme intens i Ellens tanker mens hun sprer bena uten å slippe ham med blikket. Ahmerons villskap smitter over på henne. Hun stryker ryggen hans hardt, lager mørke striper på den grønnskimrede ryggen hans.
– Og du gjør meg gal, tenker Ellen. Hun skiller leppene og tar imot det voldsomme, sultne kysset han gir henne. Ahmeron kjenner smaken av seg selv og suger tungen hennes dypt inn i munnen sin. Grådig besvarer hun kysset, mens Ahmeron stiller seg skrevende på knær mellom Ellens ben, legger hendene på knærne hennes og skyver dem enda lenger fra hverandre. Han retter seg opp og ser ned, beveger hoftene fram og tilbake, gnir undersiden av det stive lemmet hardt mot venusberget, masserer med seige bevegelser mens han stirrer på den fuktige blomsten som renner over av duftende nektar. Kjønnsleppene omfavner svampen i en kjærlig klem med ømme vinger. Et deilig syn.
– Inni, Ahmeron, tenker Ellen tryglende og vrir underlivet bedre til rette. Ahmeron puster tungt, i takt med henne. Han fører hoftene litt tilbake, hun rykker i kroppen da svampen sneier knoppen på liljen og glir ned til åpningen. Den er fuktig og rede, skamleppene sitrer. Hendene glir under rumpa fra undersiden og han løfter Ellens underliv litt opp. Kommer ikke ned til henne, løfter heller orkideen opp til seg. Så støter han inn.
Ellen jamrer skjelvende da en liten eksplosjon av deilige bølger jager opp fra underlivet, hun ynker seg av nytelse da han støter inn igjen. Og igjen. Og igjen og… Raskere og raskere, i et forrykende tempo. Hun klemmer skjedeveggene sammen, kjenner den deilige, søte følelsen øke i styrke og stråle utover som elektriske strømninger. Hun skriker befriende og holder armene ut, rede til å ta imot Ahmeron når han legger seg over henne, smyger hendene under korsryggen og holder fast mens han krummer ryggen, stivner i kroppen og skjelver svakt. De melkende veggene hennes ble rent for mye. Staken støter helt til bunns, og forblir der mens utløsningen når til ende. Ellen lukker øynene, kjenner musklene hans i roten av staken når de trekker seg sammen, og nyter hans orgasme nesten like mye som sin egen. Han puster stakkåndet, presser henne så hardt inntil seg at hun tror ryggen kommer til å knekke. Men den holder, og de synker utmattet ned i dynene igjen, slitne og fornøyde.
Langsomt kommer de til hektene, tilbake til nåtiden.
– Vi har visst tre hundre år å ta igjen for begge to, Kjæresten, sender Ellen mens hun ligger i taushet og nyter nærheten med ham.
– Og så påstår de at tiden ikke merkes i Evigheten, sender Ahmeron tilbake. – … i forhold til i Lengselens Land.
«Hvordan kommer vi dit, til Lengselens Land?» Ellen ser opp på Ahmeron der hun ligger på armen hans igjen.
«For meg er det enkelt, for deg… jeg aner ikke.»
«Hvordan det?»
«Det er bare for meg å la de andre demonene vite at jeg elsker deg, så sender de meg dit.»
«… åh,» sier Ellen spakt. «Da hadde jeg dratt til Evigheten for å lete etter deg, slik Ronia leter etter Jarek.» Ahmeron smiler skjevt igjen.
«Jeg vet det. Men du må komme deg til Evigheten uansett. Vi trenger deg der for å få Jarek ut. Jeg vet ikke hvordan, men om det kan gjøres, så er du den som kan gjøre det.»
«Til Evigheten? Får jeg treffe mamma Ronia igjen?»
«Ja.» Ahmeron ler av iveren hennes. Hun snur seg, legger seg på magen, tett inntil ham og ser på ham med oppspilte øyne.
«Hva skal jeg gjøre? Hvordan kommer jeg dit? Hva trenger dere meg for?»
«Har du ikke flere spørsmål enn det der på en gang?» flirer Ahmeron småsyrlig. «Du har ikke forandret deg på tre hundre år.» Ellen ler.
«Kutt ut. Til å være så forbanna gammel, har du god hukommelse.»
«Vi tar en ting av gangen. Du er jo fremdeles forvirret over at jeg har dukket opp igjen.»
«Mmmmhm.» Ellen legger haken på brystkassen hans og faller inn i egne tanker, gir blaffen i om Ahmeron kan lese dem eller ikke.
Hele livet har hun følt seg rotløs, med en slags navnløs lengsel innvendig. Hun har ventet på å bli funnet, slik Ahmeron sa. Daffet gjennom livet, enkelte ganger utålmodig. Alltid var det Ellen som gjorde det slutt med en gutt, som gikk lei av den hun var sammen med. Han var ikke god nok, spennende nok, ikke vill nok… Også har hun altså gått og ventet på en het demon. Og nå? Når ventingen er over? Ellen prøver å kjenne etter, men finner ikke spor av rastløsheten som alltid har fulgt henne. Ingen lengsel, ikke noe savn. Hun føler seg hel. Etter et døgn med Ahmeron er hun hel, en vidunderlig følelse. Plutselig går det kaldt gjennom henne. Bare et døgn…
«Ahmeron,» sier hun redd. «Sist gang ble vi skilt etter et døgn. Hva om vi blir skilt nå også? Det kommer jeg ikke til å holde ut.»
«Ikke si sånt,» sier Ahmeron hissig. «Ikke tenk det, engang. Hører du?» Han setter seg opp i senga, drar henne opp og holder armene hennes som om han skal riste henne. Akkurat som da de sto ved sjøen og han ville overbevise henne om at han snakket sant. Et tidløst øyeblikk. “Vi drar til Evigheten sammen, treffer Ronia, hjelper Jarek tilbake og lever lykkelig til våre dagers ende, som i et hvert annet jævla menneskelig eventyr. Du må tro at det går bra.»
«Ja vel,» hvisker Ellen mens Ahmeron klemmer henne inntil seg i en heftig omfavnelse. Hun skjønner at det er flere farer med dette enn han vil ut med. «Når drar vi, og hvordan?»
«Jeg vet ikke hvordan, men vi bør være der så snart som mulig.»
«Så snart som mulig?» Ellen rynker pannen. «Hva betyr tid i Evigheten?»
«Ingenting, men i Lengselens Land betyr det ganske mye. Etter tre hundre års lengsel blir en ganske uttært etter hvert. En blir sendt dit for å lengte seg syk og dø av lengsel. Og med dø mener jeg tilintetgjort.» Ellen stirrer forskrekket på Ahmeron med åpen munn og store øyne.
«Og jeg som trodde at det å dø av lengsel bare var et uttrykk.»
«Hos menneskene er det det, ja. Men så har de heller aldri hørt om Lengselens Land.» Ahmeron slipper henne og legger bena i kors der han sitter midt i senga. «Dessuten aner jeg ikke hvordan vi skal få deg dit.»
«Til Lengselens Land?»
«Først til Evigheten.»
«Kan Ronia komme hit, så jeg får snakke med henne?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke?» Ellen ser skuffet på ham.
«Fordi Ronia er et menneske og ikke en demon,» svarer Ahmeron tålmodig.
«… åh.» Ellen bøyer hodet og ser ned i lakenet. – Ahmeron har rett, tenker hun. – Jeg er forvirret. Ronia måtte jo dø for å komme til Evigheten. Kommer alle til Evigheten når de dør? Må jeg dø for å komme dit? Ååååh… Ellen ser oppgitt i taket og merker at hun tenker i ring igjen. Enkelte ting forsvinner aldri, selv ikke i løpet av tre hundre år.
Ahmeron merker tankene hennes og ler stille.
– Kom hit, Sommerfugl. Du tenker for mye igjen. Han legger seg og drar henne ned, klemmer henne hardt inntil seg og snuser inn duften av det sorte håret. – Fy faen, som jeg elsker deg. Ellen stønner i den harde omfavnelsen, det knaker i ryggen og hun forsøker å klemme ham like hardt. Ahmeron ler rått av forsøket, og kysser henne. Det kiler innvendig da leppene hans møter Ellens, og hun trekker pusten dypt da hun kjenner at kroppen reagerer igjen. Han napper i underleppen hennes, smaker på den med tungespissen mens hun napper i hans overleppe. Langsomt ruller hun over på ryggen mens Ahmeron legger seg over. Hendene hennes stryker den muskuløse ryggen, ned til halebeinet, over rumpeballene. Kysset blir mer krevende mens hun skiller bena og skyver hoftene oppover. Han har blitt såpass hard igjen at det gjør vondt mot venusberget når han ligger så tungt over henne. Men det er deilig, å kjenne hvor kraftig han reagerer. Hvor sterkt han begjærer henne. Demonen hennes. Og selv om det er noe grovt over kjærlighetserklæringen hans, treffer ordene direkte i Ellens sjel, og blir liggende der og vibrere som et ekko.
– Jeg elsker deg også, tenker hun og gnir underlivet mot hardheten som ligger mellom dem. Hun blir ullen i tankene og myk innvendig når Ahmeron løfter hodet og ser på henne med de vakre, glitrende, grønne øynene. Om ordene han sendte var grove, er uttrykket i ansiktet rent som nysnø. Begjær og kjærlighet sitter som meislet i ansiktet, og Ellen kjenner følelsene hans vibrere. Han trenger ikke si noe, hun føler ham.
Langsomt trekker han underlivet tilbake og lar det harde, blanke hodet snuse seg fram i Ellens våte blomst. Kjønnsleppene deles, hodet stryker over klitoris så Ellen stønner mens kåtheten dirrer dypt inni henne. Lemmet glir videre, ned til den dryppende, fuktige åpningen, hvor det stanser og snuser på skamleppene, og dyppes så vidt innenfor. Ahmeron ser ertende på henne midt i alt begjæret som brenner i ham.
– Skal jeg?
– Pokker ta deg, Ahmeron. Ellen gliser og legger hendene på rumpeballene hans, mens hun trekker føttene til seg og stemmer imot. Underlivet skyves fram mens hendene klemmer rumpa med sprikende, grådige fingre, så hun skyver ham inn. – JA! Du skal.
Ahmerons hender smyger seg under Ellen, ned til rumpa hennes, hvor fingrene griper som et speilbilde rundt hennes skalker. Han klemmer hardt, så hardt at hun stønner i øret hans og biter seg fast i øreflippen. Ahmeron knurrer mot puta han presser ansiktet ned i. Nytelsen fosser gjennom kroppen når Ellens vegger melker ham. Han løfter hodet igjen og ser på henne mens kroppen instinktivt begynner på de elskendes bevegelser. Hun ser ham inn i øynene, drukner i Ahmerons sjelespeil og vet at han ser nøyaktig det samme i hennes øyne. Det ivrige, harde hodet gnir gang på gang mot G-punktet og bringer Ellen et skritt nærmere toppen for hvert støt. Hun følger rytmen hans, støter imot. De elsker tett sammenslynget, flettet i hverandres blikk. Ahmeron nyter Ellens reaksjoner når hun klynker jamrende og begynner å nærme seg toppen. Hun bruker hendene og skyver ham hardere inn i seg, forsterker støtene og møter ham, kjenner musklene hans arbeide under håndflatene, elsker det.
Brått stivner hun under den elskende demonen. Ahmeron sperrer opp øynene for å se ansiktet hennes fylles av nytelse mens hun kommer. Men det er ikke lyst og begjær som møter ham. Det er uforstående skrekk.
«Ikke forsvinn, Ahmeron. Ikke nå,» hvisker hun sjokkert med en stemme som svikter av frykt. Hun kan tydelig se taket tvers igjennom Ahmerons hode og bustete hår. Han gisper og ser fortvilet på henne.
«De har funnet meg.» Armene griper rundt den slanke korsryggen hennes, men hun kjenner at styrker ikke er den samme. Som et flimmer på en tv-skjerm fader Ahmeron langsomt vekk mellom Ellens armer, mens han ser henne i øynene med et blikk fylt av frykt og desperasjon. Armene som lå så hardt presset mot rundt korsryggen forsvinner langsomt, mens ryggen hennes synker ned i senga og får full kontakt med madrassen. Om ikke lenge vil han være fullstendig gjennomsiktig. Borte.
«Ahmeron,» trygler Ellen fortvilet og stirrer inn i de grønne øynene som langsomt blir svakere. «Kjemp imot, vær så snill. Ikke forsvinn igjen. Ikke nå!»
– Leyhla… Selv stemmen er svak. – Hjelp meg… Det er ikke stort mer enn et beskjedent vindpust i løvtrær, et ekko fra en annen tid, et annet sted.
– Ahmeron, tenker Ellen desperat og forsøker å sende tankene like sterkt som den skjebnesvangre natten da Ronia ble bortført. – Kjemp imot, kjære. Vær så snill… Musklene knytter seg i magen og armene, i hele kroppen i et anspent forsøk på å sende.
– De har fulgt etter meg hele tiden, Leyhla, hører hun langt, langt borte. – Helt siden jeg begynte å lete da du ble brent på bålet.
– Hva har de gjort med deg? sender Ellen, men dypt i underbevisstheten vet hun svaret. Tårene begynner å renne allerede før Ahmeron svarer, mens de grønne øynene omsider fordufter foran henne.
– … Leyhla… nå er det ikke bare Jarek som trenger din og Ronias hjelp…
Ellen stirrer opp i taket. Hendene som lå så grådig rundt de spenstige rumpeballene, dekker nå et kvinnekjønn som brenner av avbrutt begjær. Med adskilte ben ligger hun fullstendig paralysert, før det går opp for henne hva som har skjedd. Hun setter seg opp med knærne samlet og armene beskyttende rundt en kropp som med ett føles så naken.
«Ahmeron,» hvisker hun med en stemme som ikke vil fungere. Hun vet at hun ikke får svar, allikevel tvinges ropet fram. Et rop av fortvilelse og desperasjon: «AAAAHMEROOOOON!»
Stillheten som følger er total. Ellen synker sammen med ansiktet i hendene, alene i senga. All energi er som blåst bort, hun er utslitt og fullstendig tømt for krefter. Lenge sitter hun sammenkrøpet, så sjokkert at hun er ute av stand til å gråte, før hun kryper ut av senga og må støtte seg til veggen mens hun går ut av soverommet. Det føles som om hun går i søvne, med skylapper for øynene. Ser, uten å se.
«Ronia er i Evigheten…» mumler Ellen med kraftløs stemme og stirrer tomt på baderomsdøra uten å se den. «Vi må finne Lengselens Land…» Armene henger slapt ned langs sidene, ansiktet er uttrykksløst. Hodet er tomt for tanker. Hun må tvinge hjernen til å fungere igjen, sjokket sitter dypt. Hun går naken ned trappa med langsomme steg, som i trance.
«Jeg er min mors datter… men hvordan kommer jeg til Evigheten…?» Hun presser den ene håndflaten hardt mot pannen. «Tenk… tenk…» Hun ser seg om i stuen med forvirring og sjokk tydelig preget i ansiktet. Blikket glir ut av vinduet og hun får øye på den lille bilen som står parkert i oppkjørselen.
Langsomt får ansiktet liv igjen, øynene gnistrer som mørke perler. En visshet ligger i dem. En beslutning. Hun går inn på badet og tar på seg badekåpen av frottè, alt skjer med langsomme bevegelser. Deretter går hun ut på gangen, finner vesken og tar ut bilnøklene. Hun klemmer dem hardt inni hånden mens hun barføtt går ut i solskinnet, kun iført den rosa badekåpen.
– Jeg elsker deg, Ahmeron, tenker Ellen mens hun låser opp bildøren og setter seg inn. – Jeg skal finne deg. Om det så tar meg resten av Evigheten, så skal jeg finne deg.
Hun starter motoren, skal som vanlig til å strekke seg etter bilbeltet, men stopper midt i bevegelsen. Hånden synker tilbake, hun trekker pusten dypt.
«Jeg skal finne deg. Jeg er min mors datter.» Hendene som griper rundt rattet, skjelver før grepet fastner bestemt.
Hun trør gassen i bånn og kjører ut på gata med hvinende dekk. Motorveien er ikke langt unna. Den lille bilen kommer i alt for stor fart til aksellereaksjonsfeltet og vingler litt idet Ellen svinger inn i venstre kjørebane. Hun stirrer rett frem uten å la seg anfekte av hissige tut fra andre bilister. Hun hører dem ikke i den tilstanden hun er i nå.
Det er ikke mange biler på motorveien i dag. De fleste ligger i 90 – 100 km/t. Ellen ser ikke på speedometeret. Hun ser bare rett fram med et stivt blikk og enser ikke hvor langt nålen går. Rattet rister svakt av feilstilte felger, det merkes så godt i stor fart. Den lille bilen jager av gårde forbi alle andre i høyrefeltet. Politimennene i radarkontrollen blir et øyeblikk stående og glo forbløffet etter henne idet hun raser forbi. Så fyker en politibil etter med ulende, dragende sirener.
Hun nærmer seg tunnelen. To felt inn, to felt ut og noen meter med fjellvegg imellom de motgående kjørefeltene. Ellen mister gangsynet, blir fartsblind, alt bare farer vilt forbi som streker i mange farger. Skurrete og uklart. Hun vet ikke engang hvor hun er, eller hvilken tunnel hun har kommet til. Det eneste hun vet er at hun må gå inn i dette alene. Hjertet dunker hardt og fort, og hun kaldsvetter uten selv å merke det. Hun nærmer seg tunnelen, holder i rattet så knokene blir kritthvite, og fingrene verker og skjelver. Hun merker ikke at neglene presses inn i håndflaten så blod pipler ut. Duringen fra den anspente motoren på høyt turtall blander seg med drønnet i Ellens ører når blodet raser gjennom kroppen. Både bilen og blodet har en ufattelig fart. Hun stirrer stivt på fjellveggen like til venstre for filen sin, presser gasspedalen i gulvet av all kraft med en naken, dirrende høyrefot, en gasspedal som for lenge siden ble trødd i bånn.
Ingen biler i høyre fil. Plutselig vrir hun rattet kraftig mot høyre og bilen skjærer vinglende over i den andre filen. Rattet vris brått til venstre og den uunngåelige skrensen kommer. Ellens bil braser gjennom autovernet. Et kort smell høres like før den øredøvende, skjærende lyden da bilen farer inn i fjellveggen. Plutselig sammenkrøllet jern og singling i glass. Det er slik det lyder, når en bil blir knust mot en fjellvegg. Brutalt, kort og voldsomt. Kun et lite øyeblikk, så er det over. Da sjokkerte tilskuere omsider får summet seg og når bort til det sammenkrøllede vraket, er det allerede lenge siden det var for sent. Ambulanse blir tilkalt over politiradio, men det haster ikke lenger.
Hele fronten på den lille bilen er klemt inn i kupeen og det lukter sterkt av bensin. Da en politimann ser inn i kupeen, blir han lamslått stående og stirre. Han ser en vakker kvinne med langt, sort hår som sitter i førersetet. Hun er klemt i hjel og hun er nesten naken. Beltet rundt livet har løsnet og badekåpen som er halvåpen, blotter så vidt det ene brystet. Røde striper av blod fra ansiktet renner nedover den slanke halsen og fortsetter ned mellom brystene. Smale, røde, varme striper. Hun ligger med hodet inntil nakkestøtten som er bøyd bakover, og blør fra kutt på kinnet og i pannen. Et blekt ansikt før så fullt av liv. Øynene er åpne, de ser tomt ut i ingenting. Lysegrå øyne. Perlemor, men den glitrer ikke lenger.
Hadde øyenvitnene orket å gå nær nok og studert henne, ville de sett antydningen til et smil i Ellens ansikt.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar