Kapittel 4

Denne novellen er vist 4604 ganger.

Leyhla hadde akkurat fått Ahmeron av gårde og tatt på seg en hel kjole igjen, da Ronia åpnet døra. Hun vaklet inn med smale øyne og bustete hår, satte sopelimen i hjørnet og stønnet av smerte da den traff veggen med et svakt dunk.
«Ååååh,» jamret hun svakt, holdt seg for øynene og satte seg forsiktig ved bordet med en krympende mine. Et par lokker lå klistret til den svette, bleke pannen. «Jeg holder ikke ut.»
«Er det så ille denne gangen?» spurte Leyhla beklemt, vel vitende om at hun hadde indirekte skylden for at Ronia hadde dratt. Hun blandet ut hodepinepulveret i en kopp med vann.
«Verre,» hvisket Ronia svakt. «Det var så lenge siden nå, jeg hadde glemt hvor vondt det er etterpå…» Hun tok imot koppen som Leyhla ga henne, før hun reiste seg langsomt og gikk mot soverommet.
«Hvor er salven?» spurte Leyhla forsiktig.
«… ikke mer igjen.»
«Var det verd det?»
«… vet ikke enda,» svarte Ronia lavt på vei inn til soverommet.
«Vil du ha litt mat?» Leyhla gikk etter og støttet henne bort til sengen.
«… orker ikke noe,» sa Ronia, med kraftløs stemme som knapt hørtes. Øynene var smale, i et blekt ansikt dekket av små svetteperler. Hun drakk innholdet i koppen før hun la hodet på puta og sukket tungt. Blikket var slørete av smerte. «Hendene dine…?»
«Kjære deg, selvfølgelig,» sa Leyhla medfølende. Hun holdt hendene like over Ronias hode og kunne kjenne energien, den helbredende, legende kraften, strømme ut av håndflatene. Ronia smilte svakt.
«Mmmm, det varmer,» mumlet hun lavt.
«Blir det bedre?»
«Mmm…» Ronia orket ikke svare, den dunkende hodepinen bedøvet tankene. Hun slappet fullstendig av under datterens behandling og kjente at søvnen fikk overtaket.
Leyhla satt en stund hos moren, før hun stille gikk ut av soverommet med den tomme koppen i hånden, og lot Ronia sove ut rusen i fred.

Leyhla tømte ut det skitne skurevannet og erstattet det med resten av det rene. Mens hun lot energien slippe ut på resten av gulvet, surret tankene rundt. Ahmeron hadde akkurat rukket å forsvinne da Ronia kom inn og den verkende lengselen etter ham brant i dobbelt styrke enn før, sammen med begjæret, siden prestefrua hadde kommet og avbrutt dem så ubeleilig.
– Hvor er han egentlig når han ikke er her? tenkte hun mens hun skurte og svettet. Det spraket fra veden på grua, men hun lot det bare brenne. Sensommerkveldene begynte å bli småkjølige. Det var på tide å begynne med varmere klær snart. Leyhla sukket og reiste seg mens hun så inn i de dansende flammene.
– Var det derfor mamma Ronia visste så mye om demoner? Leyhla hadde tenkerynker i pannen mens hun stirret seg vekk i peisbålet. – … fordi hun selv ble besatt? Men Ahmeron sa jo at denne demonen trengte hennes hjelp, at han ble straffet fordi han hadde forelsket seg i et menneske? Vet ikke Ronia det? Og hvordan kan hun hjelpe?
Leyhla bombarderte seg selv med umulige spørsmål, og ble mer og mer frustrert over å ikke få svar. Hun begynte å kjenne seg selv nå. Derfor satte hun seg bestemt ned på knær igjen for å gjøre seg ferdig med gulvskrubbingen. Hun slapp i alle fall å bake brød i dag, siden gamle Anna hadde kommet med et. Som oftest fikk de mat som takk for hjelpen, slik som av gamle Anna. Andre ganger fikk de litt penger, så de selv dro til byen. Det var dette de levde av, foruten det de selv fant i skogen.
Leyhla rakk akkurat å bli ferdig med gulvet og kvitte seg med det skitne vannet, før Ronia våknet. Da hun åpnet døren og tittet inn til Leyhla, litt mindre smal i øynene, ble hun møtt av et gnistrende rent gulv. Leyhla smilte.
«Våken allerede? Hvordan er formen?»
«Bedre,» smilte Ronia og så seg rundt. «Hmmm, er det noen som har vært flittige her?»
«Sett deg, du. Er du sulten?» Leyhla skjøv ut en stol til moren.
«Det kunne smakt godt med mat, ja.» Ronia grep posen med hodepinepulveret. «Har du forresten litt vann, så jeg får i meg litt mer av dette? Det henger fremdeles i.»
«Klart det, men jeg må ned til sjøen og hente. Hadde det ikke vært bedre med hendene mine?» Leyhla viftet med fingrene mot moren.
«Spar dem til du virkelig får bruk for dem,» smilte Ronia tørt. Leyhla fnøs, tok vannbøtta med seg og gikk ut i skumringen. Det stabeiset av en mor fikk bare sitte igjen med det dunkende hodet sitt, mens hun hentet vann ved sjøen der hun og Ahmeron hadde elsket.
Bakken var oppvarmet av solen og gresset var deilig å gå i der hun barføtt gikk ned til sjøen. Det sitret i kroppen da hun kom til den lille gressletten ved vannkanten, hvor hun og Ahmeron hadde kost seg om morgenen. Det utilfredsstilte begjæret fra da de ble avbrutt, blomstret ivrig opp igjen ved tanken på Ahmeron. Med halvfull bøtte begynte hun å gå opp til hytta igjen.
Leyhla kom ikke langt. Hun hadde så vidt begynt å gå da et varmt vindpust i nakken fikk henne til å snu seg kjapt, med strittende nakkehår. Ahmeron sto bak henne.
«Åh, du overrasker meg alltid, du,» smilte Leyhla glitrende mot ham da han grep armen hennes og dro henne nærmere. «…men jeg kan ikke nå, Ahmeron. Ronia venter på meg.»
«Jeg vet det.»
«Så slipp meg da.»
– Nei. Ahmeron holdt henne fast og presset leppene hardt mot hennes. Ilden blaffet opp i den unge heksen, hun trakk pusten dypt og ble varm innvendig. Fingrene slapp taket rundt hanken da hun løftet hendene for å legge armene rundt ham. Med et dunk falt bøtta i bakken. Men gjennom det hete, intense kysset og ilden det tente, lød en vag stemme i Leyhlas tanker. Hun avbrøt kysset, trakk seg litt tilbake og så på Ahmeron. Han virket ivrig, faktisk overivrig og litt for intens.
– Ahmeron, hva er det? tenkte hun.
– Ingenting. La oss elske.
– Nei. Nå lyver du for meg. Noe er galt og du vil ikke fortelle hva det er. Jeg er luta lei av at du skjuler ting for meg, Ahmeron. Leyhla frigjorde seg bestemt fra armene hans, plukket opp vannbøtta igjen og fylte den på ny, før hun snudde seg og så på den villrådige demonen. – Hva er det? Den vakre demonen så på henne uten å svare. Det arrogante, ironiske fliret var borte nå. Ahmeron så alvorlig ut og langsomt begynte en bølge å skylle gjennom Leyhla. Som en stor, doven dønning nærmet den seg. En dønning av frykt. En tidevannsbølge av kald, lammende redsel.
Skumringen var forandret. Mørkere, dystrere, kald og uvennlig med en atmosfære av fiendtlighet. Leyhla slapp vannbøtta og dyttet Ahmeron unna for å styrte forbi.
– Nei, vislet Ahmerons stemme i hodet og han grep tak i henne og holdt fast, slo armene rundt henne slik at armene ble klemt inntil kroppen. Hun klarte ikke å røre seg.
«Slipp meg,» ropte Leyhla fortvilet og sprellet desperat med bena.
– Kan du holde kjeft og høre etter? Ahmerons sending var så påtrengende at Leyhla sluttet å kjempe. Med hjertet bankende i halsen og en kropp som skalv, ble hun hengende i Ahmerons kraftige armer. Han kjente tydelig hvert hjerteslag i den yppige, spente kvinnekroppen mens han løsnet på grepet så hun langsomt gled ned og satte føttene i gresset.
– Hvis du løper tilbake, blir du tatt, du også, sendte Ahmeron innstendig gjennom tankene hennes. – Presten og tre andre menn er i ferd med å hente Ronia nå. Tror du det er det hun ønsker, at du også skal bli tatt?
Leyhla sto helt stille inntil demonen, som tydelig kunne kjenne hjertet hennes dunke i redde slag. Hun var paralysert. Tankene ville ikke fungere.
«… men jeg må hjelpe,» hvisket hun kraftløst og ynkelig mens hun stirret oppover bakken, mot heksehytta.
– Sommerfugl, du kan ikke hjelpe og det vet Ronia. Ahmeron grep varsomt rundt håndleddet hennes med en sterk hånd. – Kom.
Leyhla fulgte viljeløs med. Dette skjedde ikke. Ahmeron pratet bare tull og når hun kom opp til hytta, ville Ronia sitte ved bordet med pulveret i en kopp og vente på vann å blande det ut med. Men samme hvor mye hun forsøkte å overbevise seg selv, kunne det ikke forandre det hun så, eller forhindre det som skjedde.
Ahmeron skjøv henne varsomt, men bestemt ned i gresset bak noen busker, tyve meter fra hytta og la seg ved siden av. Han presset henne ned med en sterk arm og holdt fast, så hun ikke skulle styrte av sted. I skumringen ville ikke Leyhla bli oppdaget, og Ahmeron kunne ingen andre enn de to heksene se.
En vogn med hest spent for, sto utenfor hytta sammen med to oppsalede hester. Presten satt på setet og ventet tilfreds mens kusken satt ved siden av og betraktet opptrinnet. Da to andre menn kom ut av hytta med en alt for rolig Ronia mellom seg, kvalte Leyhla et hulk og måtte gang på gang tørke øynene i lydløs gråt. De kastet henne brutalt opp i vognen, klartet oppi og fant fram tau for å binde henne fast. Ronia sa ikke et ord. Hun gjorde ingen motstand, forsøkte ikke engang å rive seg løs og løpe. Hun ville aldri klart det allikevel, men Leyhla skrek innvendig.
– Løp, mamma Ronia. Løøøøp… Hun strakte seg ut etter moren med tankene, følte i kveldsmørket. Rakte sjelen søkende ut som usynlige, letende hender. Prøvde å få kontakt med det eneste mennesket hun elsket på jorden, som betydde så uendelig mye for henne. Forbauset følte hun at tankene ble sterkere og lettere. Ahmeron hjalp henne å sende.
– Ronia, tenkte Leyhla fortvilet og lot tårene renne uten å tørke dem bort. – Ronia, fortell meg hva jeg skal gjøre…
Den vakre heksen med det lange, brune håret løftet hodet der hun satt i vognen, og så seg rundt. Hun rykket til og skar en grimase av smerte da tauet rundt håndleddene ble for stramt knyttet. En av mennene steg opp i vognen og av leppenes bevegelser, forsto Leyhla at han ville vite hvor datteren var. Ronia så bare trist på ham. Hun vèk ikke med blikket, sa ikke et ord. Idet mannen løftet hånden og slo moren i ansiktet så hodet ble kastet tilbake i et virvar av langt hår, måtte Leyhla bite seg i leppen for ikke å skrike høyt. Hun presset ansiktet ned i gresset, krøket seg sammen som i krampe og knyttet nevene så hendene dirret. Ahmerons trøstende hånd på ryggen ga henne styrke til å løfte hodet på ny, for å følge med i det våkne marerittet.
De to mennene som hadde hentet Ronia, steg til hest og Ronia satt alene i vognen. Hendene var bundet fast til hver side, hun hadde ikke muligheter for å komme seg løs. En tynn stripe blod rant sakte fra munnviken mens det blanke blikket flakket fortvilet rundt.
– Ronia… sendte Leyhla gråtende og knyttet hendene hardt mens hun bet leppene sammen og blunket for å klarne blikket. – Mamma Ronia, hva skal jeg gjøre? Ronias blikk lette etter datteren. De lysegrå øynene som var så like Leyhlas, lot blikket gli bortover buskene ved bakkekammen ned mot sjøen. De hikstet begge to, da de fikk øyekontakt i skumringen.
– Hva skal jeg gjøre, mamma?
– … bli der du er, Leyhla.
Det var en svak, resignert melding, så vidt en anelse, men Leyhla mottok og forsto. Med øyne som ustanselig flommet over av ukontrollerte tårer, lå hun på magen i gresset bak buskene. Det spraket hissig da ild fattet tak i hyttas tørre treverk, prestens menn hadde satt fyr. Hun stirret Ronia maktesløs i øynene til mørket skjulte dem, vel vitende om at det var siste gang hun så sin mor i live. Kroppen ristet i gråt mens hun så vognen med Ronia kjøre forbi skogen, for så å forsvinne over bakkekammen.

Et heksebål flammet denne natten, slik som så mange andre netter. Gode mennesker brent til døde, dømt av selvrettferdige folk verre enn djevelen selv. Men aldri før hadde en heksedatter grått hele natten og søkt trøst hos en demon. Og demonen, en av de som bare var ute etter å besette folk og bruke dem for egen vinning, for så å forsvinne når han fant det for godt, en av dem som ikke kunne føle kjærlighet, han satt hele natten og holdt rundt en ung heks mens han trøstet henne og støttet henne i sorgen. Om han ønsket å forsvinne, så kunne han ikke. Dessuten ønsket han å bli. Han ønsket å bli hos henne hele natten og gi all den støtten hun trengte, uten å kreve noe som helst igjen for egen vinning.
Ahmeron følte brått hva kjærlighet var. Og da Leyhla skrek sammen med moren og følte hennes frykt og vanvittige smerte og dødskamp, holdt Ahmeron enda fastere om henne, kysset det varme, fuktige ansiktet og ønsket at han selv kunne gråte mens kjærligheten han følte for heksen sin fikk halsen og brystet til å snøre seg fortvilet sammen i krampe. Han ønsket å få ut smerten, sinnet, raseriet over å være så maktesløs. Han ville gjøre noe for henne for å stilne hennes smerte. Men han kunne ikke forklare, for det nyttet ikke å forklare. Leyhla ville aldri forstå.
Det var den lengste natten i Leyhlas liv.

Leyhla våknet i det tidlige morgengryet, inne i skogen etter en slitsom natt med lite søvn. Hun var fullstendig utmattet og krøp tettere inntil Ahmeron, som lå ved siden av.
– Er du våken, lille Sommerfugl?
– Sov du ikke? tenkte Leyhla sliten og satte seg opp. – Hvorfor er vi i skogen?
– Jeg visste ikke om noe annet sted. Hytta har brent helt ned. Ahmeron la en varm hånd på ryggen hennes og strøk rolig. – Hvordan føler du deg?
– Tom. Leyhla svelget og skjøv tilbake klumpen i halsen. – Helt tømt for alt. Hun så på Ahmeron. «Hvorfor?» hvisket hun matt. Han lukket øynene trist og ristet langsomt på hodet. «Hvordan?»
«Jeg vet ikke, Sommerfugl.» Ahmeron satte seg opp og la en arm om skulderen hennes. «Jeg er bare en demon.» Leyhla stirret ned i gresset og forsøkte å tenke. Hun løftet langsomt hodet etter hvert som vissheten sèg over henne.
«Prestefrua…» hvisket hun med en stemme som var halvkvalt av hat. Hun så tomt innover i bjørkeskogen, svart i øynene. «Hun må ha sett Ronia da hun gikk herfra…» Leyhla trakk pusten kraftig, strøk fingrene gjennom håret og rettet samtidig ryggen, som i trass. «Så nå er de altså på leting etter meg, de jævlene.»
«Ja.»
«Greit.» Hun reiste seg trassig. «Jeg får gi dem en sjanse til å finne meg, da.»
«Leyhla, har du blitt fullstendig gal?» Ahmeron spratt opp og grep armen hennes. Han tvang henne til å snu seg og ble møtt av et blikk som kunne få Helvetes ild til å fryse.
«Hvorfor, Ahmeron?»
«Jeg har jo sagt…»
«Nei, det har du ikke. Hvorfor har du løyet for meg?» Leyhla så fast på ham. Ahmeron åpnet munnen for å si noe, men ingen passende ord dukket opp i tankene. Han unnlot å forsøke å forklare. «Nei vel, du har kanskje ikke løyet, du har bare tiet med sannheten, men det er faen meg det samme nå.» Leyhlas stemme var stø, bestemt og hard. Ahmeron visste at han ikke kunne lyve for henne. Han måtte adlyde når hun befalte. Han var fullstendig klar over hva hun hadde blitt, hva hans forførelseskunster hadde ført til, hva kjærligheten hadde gjort henne til. Hennes følelser, hans kjærlighet, begges begjær. Om hun oppdaget det, kunne det bli hans undergang, for ingen demon hadde hatt en herskerinne før…
«Det var nødvendig,» mumlet han lavt og vèk med blikket for å forsøke å skjule hvor kuet han faktisk var.
«Hvorfor?»
«Det kan jeg ikke si.» Han bet tennene så hardt sammen at kjevemusklene dirret.
«Det var med fullt overlegg du lot henne se oss mens vi elsket, begge gangene. Først inne på soverommet, hvor du visste hun lå våken og så oss, og etterpå ved vannet hvor du visste hun ville komme?»
– … ja.
«Og du visste at hun kom til å sprenges av begjær og lengsel, og at hun kom til å dra til Bloksberg… » Leyhla knyttet hendene i avmakt og forvirring. «Ahmeron: Hvorfor?»
«Jeg kan ikke fortelle det, Leyhla. Ikke tving meg,» tagg Ahmeron og så fortvilet på henne. Brystkassen hevet og senket seg i tung, anspent pust. Nevene var så hardt knyttet at knokene ble lysegrønne.
«Du har hjulpet til med å få min mor på bålet, også kan du ikke fortelle meg hvorfor?» Hun betraktet ham med et hatefullt blikk og gikk et skritt tilbake. Ahmeron så tryglende på den unge heksen og gikk mot henne.
«Vær så snill… Jeg trodde ikke at Ronia skulle bli tatt. Jeg kunne ikke vite at den feite frua skulle komme og se henne akkurat da.»
«Du har hatt en plan helt siden vi møttes i skogen. Det skjønner jeg nå,» sa hun lamslått. «Du kræsjet ikke med noen kråke i det hele tatt, du skadet deg selv for å lokke meg. Og du ble ikke forelsket i meg, det skjønner jeg også. Det var bare for å få lokket mamma Ronia i fella. Jeg var bare et hjelpemiddel for å få Ronia til Bloksberg. Du forførte meg kun for din egen vinning.» Stemmen steg til et rasende skrik på slutten av setningen, så forbannet og opprørt var hun.
«Du tar feil, Leyhla.» Ahmeron grep fortvilet hendene hennes, og sank bedende og fortvilet ned på knær foran henne. «Ja, jeg ville lokke Ronia, men ikke til bålet. Og at jeg skulle forelske meg i deg var absolutt ikke med i beregningen…»
Ahmeron bråstoppet og stirret vilt på Leyhla da det gikk opp for ham hva han hadde sagt. Han, en tøff, usårbar, forførende, stolt demon. Den beste blant de verste. Også sto han her på kne og innrømmet for et dødelig menneske at han var forelsket i henne. Det var en ting at Leyhla før hadde antydet det. Noe helt annet var det å si det selv, høyt og tydelig. Men han følte slett ikke avsky for seg selv. Ingen knekk i stoltheten, slik han hadde forventet. Bare lettelse for at det nå var sagt. Han reiste seg opp og så tryglende på Leyhla, som stirret tilbake med store øyne.
– Jeg elsker deg, Leyhla, tenkte Ahmeron med hjertet bankende i halsen, i magen, i hele kroppen. – Jeg trenger deg. Du har lært meg å elske, gjort meg avhengig av din kjærlighet. Ahmerons bønnfallende blikk rørte noe inni Leyhla. Tankene hans var ærlige, men Ronias blikk da hun ble kjørt vekk i vognen var etset inn i hukommelsen. – Tror du meg nå, Sommerfugl?
– Det er vanskelig, etter alt som har skjedd. Leyhla så ned og blunket kraftig da tårene sakte begynte å renne igjen. – Jeg er så forvirret… Hun la hendene for ansiktet og gråt smertefullt, ble visst aldri tom for tårer.
Ahmeron dro henne inntil seg og holdt henne hardt. Begrov ansiktet i det lange, sorte håret og snuste inn duften av henne. Han trakk pusten dypt da hun la armene rundt ham, nølende først, men hun holdt i alle fall rundt ham.
– Jeg elsker deg, Sommerfugl, tenkte han heftig og klemte henne hardt inntil seg. – Tro aldri noe annet. Aldri!
– Du vet at jeg elsker deg også, tenkte Leyhla sorgfull og besvarte omfavnelsen. – … Det er det som gjør så vondt.
– Hva mener du? Ahmeron holdt henne litt fra seg og så på henne.
«Jeg må til byen,» sa Leyhla lavt og tørket de siste tårene.
«Hva? Glem det.»
«Nei. Du kan glemme å hindre meg. Ronia var tusen ganger bedre enn de som hentet henne,» sa Leyhla hatsk med sammenbitte tenner. «De fortjener ikke å gå fri, fortjener ikke å leve. Ikke så lenge jeg er i live.»
«Mye tyder på at det ikke vil vare så forbannet lenge,» sa Ahmeron sint. «Faen ta deg, Leyhla. Jeg elsker deg, jeg trenger deg. Ikke dra til byen.»
«Hva annet kan jeg gjøre? Leve resten av livet med frykten for å bli tatt og la hatet etse meg opp innenfra? Du kan ikke hindre meg, Ahmeron.»
«Jeg vet det, men skal du ta livet av alle idiotiske mennesker i hele verden, du da?»
«Ikke hån meg. Det har du ikke rett til.» Leyhla gjorde seg fri fra grepet hans og begynte å gå fra ham. «Dessuten var det jo blant annet det du falt for, staheten min.»
«Men jeg kan være foruten den staheten, hvis den skal få deg sendt til bålet,» sa Ahmeron og fulgte etter henne.
«Slik du fikk sendt Ronia til bålet?»
«Det var ikke min skyld, og det vet du godt,» protesterte Ahmeron sint og såret. Leyhla stoppet, og så alvorlig og trist på ham.
«Jeg vet det. Det var råttent sagt. Tilgi meg.» Hun strakte ut en hånd, strøk ham varsomt på kinnet og så at han lukket øynene og nøt kjærtegnet, noe han aldri hadde gjort før. Han snudde svakt på hodet, slik at leppene berørte håndflaten så han kunne kysse den. Hun kjente den svake skjelvingen som gikk gjennom ham ved den lette, kjærlige berøringen. “Staheten min sender meg ikke på bålet. Jeg kommer tilbake og da vil jeg ha hele historien. Uten løgn og uten forkortelser. Det…» Hun ventet til han åpnet øynene og så på henne. «… er en befaling, Kjæresten.»
«Sommerfugl…» Stemmen var halvkvalt av uvante, skremmende følelser. En grønn hånd med myk hud strøk henne varsomt over kinnet. Instinktivt snudde hun på hodet, møtte håndflaten med leppene, kysset den. Ahmeron trakk pusten dypt og skjelvende. Leyhla stakk ut tungen, smakte på håndflaten og befølte rynkene med tungespissen mens tenningen langsomt satte seg i kroppen. Ikke den vanlige, intense tenningen, ikke det altoppslukende begjæret som til nå hadde vært essensen i deres elskov. Det var kjærligheten som brant nå. Ahmeron la den andre hånden på hennes andre kinn og hun lukket øynene da hun kjente varmen. Kjærtegnet. Da han trakk henne nærmere, var det mer enn naturlig å møte hans lepper med sine, å søke med tungespissen etter den lille kløften i tungen hans, å suge ham inn i munnen og slå av tankene, la kroppen leve fritt for en liten, deilig, nødvendig stund. Brått flommet Leyhla over av følelser, og hun slo armene rundt den nakne demonen og presset ham inntil seg.
– Ikke forlat meg. Ahmeron, sendte hun heftig mens hun stirret ham i øynene. De glitret av kjærlighet og frykt.
– Aldri!
Fingrene hans flettet seg inn i Leyhlas ravnsvarte hår mens han kysset henne hardt og grådig. Hun merket ikke hvor kald bakken var denne tidlige morgenen da de sank ned, tett omslynget, som om de ikke kunne komme nær nok hverandre, få nok av hverandre. Da Ahmeron la seg på ryggen i gresset, føltes det nesten som en bekreftelse på hva han tidligere hadde sagt, og tenkt. En underkastet demon lot seg ri av et suverent menneske, og allikevel føltes det ikke som det fantes en seierherre i akten. Da Leyhla lukket sitt lengtende kjønn rundt hans bankende hardhet og sank ned med et jamrende stønn, visste de begge at de var likestilte individer. Sjelevenner. Sammen var de hele, alene ufullstendige. De grønne hendene smøg seg under kjolen, grep grådige etter Leyhlas duvende bryst mens hennes negler lagde kloremerker på hans brystkasse. Det var mer desperasjon i deres elskov enn det var begjær. Et intens behov for nærhet, for å få, for å gi. Ahmerons hofter støtte staven opp i Leyhla, som stønnet i takt med hans støt, mens hennes indre muskler melket ham så det gnistret innvendig og fikk nervene i underlivet hans til å skjelve i lystens vibrasjoner. Han krummet ryggen, kom før henne, klarte ikke holde igjen, følelsene flommet over. Hendene grep etter den deilige kvinnekroppen som han elsket så høyt, han klamret seg til henne som gjaldt det livet mens utløsningen red ham like heftig som Leyhla gjorde. Hoftene hennes gikk i sirkler mens han kom. Ør i hodet satte han seg opp med heksen overskrevs, holdt armene hardt rundt korsryggen hennes mens hun skjøv ham unna i skulderhøyde for å se på ham. Det blanke, glitrende, lysegrå blikket så rett inn i sjelen hans. Han kunne ikke skjule seg, ville ikke. Han ble sittende som paralysert og stirre inn i sin herskerinnes hypnotiserende øyne mens hoftene hennes gikk fram og tilbake. Han ble stadig våtere av hennes safter mens hun gned kjønnet mot ham. Med sin demoniske, fandenivoldske evne holdt han seg like stiv og hard mens hun boret neglene inn i skuldrene hans og red ham nærmere mål. Han kjente safter strømme nedover pungen, mellom bena, like før hun kom. Og da hun la hodet bakover og holdt pusten i et gurglende stønn, gapte han over et bryst, slapp henne, grep rundt begge brystene med varsomme hender og klemte dem sammen så brystvortene nesten berørte hverandre. Han kunne ta dem begge i munnen og suge, mens hun skalv svakt og klamret seg til ham i en heftig, lang utløsning, en mental befrielse etter alle følelser som hadde bygd seg opp disse dagene. Glede, smerte, kjærlighet, sorg, forvirring, hat… alt flommet ut av henne i denne kraftige eksplosjonen av en orgasme som ikke ebbet ut, men som ble overlappet av befriende gråt. Ahmeron sank ned i gresset igjen med armene hardt rundt den kvinnen han elsket og trengte, mens hun ristet i sorgens utløsning.
Slik lå de da de første solstrålene glitret gjennom løvverket over dem. Tett sammen, som et elskende par. Som det de var. Leyhlas tårer hadde tørket på kinnene. Det snørte seg i Ahmerons brystkasse da heksen hans heiste seg opp på strake armer og så kjærlig på ham, fremdeles med en fot på hver side av den grønnskimrende kroppen. Hun sa ingenting da hun reiste seg opp. Etter en slik natt – en slik morgen – var ord overflødige. Ahmeron grep hånden hennes mens han reiste seg, og trakk henne inntil seg i en tett omfavnelse. Ville ikke slippe henne. Kunne ikke holde henne igjen da hun gjorde seg fri fra omfavnelsen. Den lille heksen hans var så alt for sterk for ham.
«Vær forsiktig, Sommerfugl.» Ahmeron la kjærlig en hånd i Leyhlas nakke, kysset henne svakt på pannen og så etter henne da hun snudde ryggen til ham og gikk mot byen med bestemte skritt.
Så løste han seg opp til ingenting og forsvant mens solen langsomt ble dekket av truende, regntunge skyer.

Prestefrua sto utenfor kirkegården og pratet med en liten forsamling mennesker. Hun elsket å briljere og denne gangen var det jo aller siste nytt hun hadde deltatt i. Tenk det! Hun hadde trosset alle farer, fikk forsamlingen høre. Gått så å si rett i løvens hule og avslørt de verst tenkelige hekserier en kan komme over. I prestefruas fantasi eksisterte det avkappede menneskelem, inntørkede unevnelige kroppsdeler og dyrelem, tørkede flaggermus, froskeegg, dyrekranier, krukker med drageblod og alskens andre hekseremedier. Hun hadde sett med egne øyne, ble det fortalt. Jo, fint å bli kvitt styggedommen. Betryggende å vite at den satans elskerinne hadde brent på bålet i natt. Endelig.
Forsamlingen sto storøyd og måpende og hørte på den trinne damen. De la ikke merke til en brunkledt skikkelse med langt, svart hår på den andre siden av gaten. Men Leyhla la så absolutt merke til dem – og prestefrua. Og smilet som bredte seg over leppene hennes, var slett ikke vennlig.
Midt i en skrekkelig historie, tok prestefrua seg til pannen, hun ble så ør og het.
«Det er sikkert bare varmen,» smilte hun blekt og så forvirret opp på en grå, regnfull, blytung himmel. “Nå, hvor var jeg…?»
Leyhla stirret intens på det forhatte ansiktet og kjente at hun ble kald innvendig av glødende raseri.
– Nå skal du få føle virkelig hekseri, prestefrue. La sømmene revne og flesket ditt tyte ut, tenkte Leyhla intens mens hun knyttet nevene i konsentrasjon og blikket ble fylt av hat. Hun lo stille av skadefryd da et vilt, skingrende skrik lød fra kirketrappen. Det var et hyl som gjorde godt i Leyhlas forpinte sinn. Så var det altså ikke bare mennesker, men også omgivelser hun kunne påvirke med sin vilje når hun var sint.
Midt i forsamlingen sto en trillrundt, blekfet, fullstendig naken skikkelse og remjet hysterisk. De ødelagte klærne lå rundt henne på bakken, sømmene hadde revnet og tråden som holdt plaggene sammen, hadde lydig sluppet taket. Tilhørerne flyttet seg hastig et stykke unna, men ikke så langt vekk at de ikke fikk med seg skandalen. Leyhla konsentrerte seg. Det var lett, hatet gjorde det enkelt å fokusere.
– Klarte opp i treet, tenkte hun hardt og stirret fast på prestefrua for å forsterke den befalende sendingen. Det føltes som om det skjøt lyn av hat ut av øynene hennes, hun visste ikke at de lyste med en indre glød. – Kom igjen, klarte opp i treet. Opp med deg, nærmere himmelriket som du higer sånn etter, ditt feite fleskefaen.
Uten muligheter til å stritte imot, gikk prestefrua med dissende hengebryst og skjelvende valker rundt livet. Hun labbet bort til det store rognebærtreet, grep ei grein og løftet foten for å trø opp på en annen. Tilskuerne hylte av forskrekkelse da de oppdaget at frua ikke var i stand til å skjule noen ting som helst. Det svulmende kjønnet lyste frekt mot tilskuerne da leppene delte seg. Hun strevde seg opp til to meters høyde mens valkene disset, puppene svingte, og folk lo og ropte. Da Leyhla befalte henne å ri på greina hun satt på, skrek frua av fortvilelse da hun merket hvilke fordervelige, syndefulle bevegelser kroppen ble styrt til. Med rullende hofter, dinglende ben og vuggende, duvende bryst satt hun og gned underlivet mot den tykke greina og gråt hysterisk mens hun holdt seg krampaktig fast med fingre som ble hvite rundt knokene, så hardt holdt hun.
Leyhla lo høyt da den magre, bleke presten kom styrtende ut av kirken og stilte seg under treet. Tilskuerne oppfordret frua til å hoppe og den nå rødsmussede presten brølte rasende at hun skulle komme seg ned.
– Hopp, befalte Leyhla ondskapsfullt mens det gledet hennes hatske, såre hjerte å se opptrinnet. Prestefrua reiste seg og ble stående og vakle på greina. Med et skingrende hyl hoppet hun, og med ben og armer spredt som en sjøstjerne landet hun på sin mann, den ærbødige presten, under vill jubel fra folkemengden. Leyhla gikk nærmere for å se bedre.
– Ri ham, befalte hun og stirret på frua, hun sto rett foran henne, bakerst i folkemengden. – Ri ham, din satans mare. Prestefruas øyne ble trillrunde av frykt da blikket hennes falt direkte på Leyhla. Hun prøvde å rope, men Leyhlas lysende blikk fikk halsen hennes til å snøre seg så det ikke kom en lyd. Stumt satt hun oppå presten og gned seg mot underlivet hans, gjorde bevegelser hun anså som synd og umoral, som hun kun fant seg i fra presten når han skulle tukte henne i Guds navn. Presten ble rødlilla i ansiktet mens kona gned seg mot lemmet hans. Forferdet kjente han hvor kraftig han reagerte, og begynte for alvor å streve for å få den fete kona si vekk så han kunne reise seg og dra henne inn i kirken. Brystene vugget like foran ansiktet hans, streifet ham av og til i det røde ansiktet med kjøttfulle klask og knoppene sto stive og frekke, de struttet ut og pekte spottende ned i ansiktet hans.
– Ri ham til hjertet ditt ikke tåler mer. Leyhla stirret på prestefrua og så den nakne redselen i det forhatte ansiktet. Så kom det en rallende lyd fra strupen hennes og frua ble gradvis lilla i fjeset. Hun sank sammen over presten og stivnet i kramper mens ansiktet gikk over i kritthvitt, mens hun gurglet og kroppen stivnet i smertefulle spasmer. Hun ble liggende over sin mann som en slapp sekk da krampene løsnet og døden tok henne. Omsider klarte presten å komme seg fri fra konas bryst og underliv, og kunne sjokkert og med utallige korsinger konstatere at Herren hadde hentet prestefrua, om enn på en litt drastisk måte. Han søkte forvirret med et vilt blikk over folkemengden.
Leyhla trakk seg tilbake, men for sent. Ahmerons ord sang i bakhodet.
– Vær forsiktig…
«Der er hun,» var det en som ropte. «Dattera. Hei, prest. Der er hun jo. Heksedattera!»
Leyhla la på sprang nedover gaten, på vei mot torget. Hun kunne ikke stanse og se hvem som hadde ropt, hadde ikke nok trening til å kontrollere så mange på en gang. Hun rev folk til side, dyttet seg fram, svømte gjennom folkemengden for å komme ut av torget. Hun styrtet ut av en sidegate, inn i en annen. Hadde metallsmak i munnen av frykt og anstrengelse, for adrenalin og redsel jog vilt gjennom kroppen. Hun begynte å få problemer med pusten. Ny sidegate, bråstopp. Stemmer i den andre enden. Hjertet banket panisk bak brystkassen, som hevet og senket seg i redd pust. Snu, finn en annen vei. Leyhla løp og løp, det sorte håret blafret bak henne og pusten gikk i tunge hiv. Følelsen av å måtte kaste opp, meldte seg og hun var ør og svimmel. Forvirret av alle sidegatene, mistet hun oversikten over hvor hun var og bråstoppet ved synet av det nedbrente bålet midt på den store plassen.
Det var stort. En svartbrent ring på tre meter tvers over og bare en haug med forkullete trestokker, greiner og aske. En ring av redsel. Og fremdeles røk det fra enkelte kullbrente stokker.
«Mamma Ronia,» hvisket Leyhla og glemte fullstendig forfølgerne. Hun hadde følt Ronias redsel i natt, hadde delt smerten hennes da flammene grep tak i kjole og hår, og brant føttene. Leyhla hadde vært hos henne da røyken ble sugd ned i lungene og kvalte henne mens vanvittige smerter frigjorde sjelen fra en brennende kropp. Å se de groteske restene fra morens likbål, var et syn så sjokkerende at Leyhla sluttet å tenke, å fungere. Synene hun hadde sett og følt om natten, slo over henne sammen med Ronias smerteskrik i ørene. Ikke før de strammet tauet rundt håndleddene, våknet hun og oppdaget at hun var fanget.
– … vær forsiktig…
Hun var bakbundet, presset i bakken og tjoret fast til en stige, omringet av et utall menn. Leyhla så seg vilt omkring, men det fantes ingenting i nærheten som kunne redde henne. Å kontrollere så mange mennesker var umulig, hun kunne ikke nok. Evnene strakk ikke til, de hadde ligget i dvale så alt for lenge. Stigen ble reist og plassert mot en vegg så hun fikk overblikk over menneskemengden, og slik at de som ville kunne håne henne. De var mange. Alt for mange.
«Vi brenner henne nå,» var det noen som ropte. Ville som dyr sto de og stirret på byttet sitt, ropte, spyttet og snerret mot henne. Leyhla holdt hodet høyt og lukket øynene. Hun sendte tankene til høyere steder enn de vranglærde, usle menneskene noen gang ville komme.
– Ahmeron… Hun søkte med tankene, ropte på demonen sin og forsøkte å ignorere smerten fra steiner som ble kastet og fant sitt mål.
«Nei, vent til presten kommer,» ropte en annen. Folk hadde allerede begynt å samle sammen stokker og ved til et nytt heksebål, et nytt offer til deres store, suverene gud. En stor påle sto midt i, klar til å ta imot Leyhlas stige og holde henne fanget på bålet. Hun hikstet.
– Ahmeron, tenkte hun redd. Et skrik av tanker. – Hjelp meg, Ahmeron.
– Sommerfugl, hva har du gjort?
– Kjæresten min… Uten en mine begynte Leyhlas tårer stille å renne. Hun så opp mot himmelen mens flere tau ble surret rundt kroppen og stigen, og skrek av smerte da repet skar inn i huden. Hun hadde ikke muligheter til å røre seg, langt mindre å flykte. – Det var ikke staheten, Ahmeron. Det var uforsiktighet.
– Jeg vet det.
– Jeg regnet ikke med å støte på restene av… mamma Ronia…
– Jeg vet det. Slik jeg ikke regnet med at hun skulle bli tatt.
– Ahmeron, hva skal jeg gjøre?
– Du kan ikke gjøre noe, Sommerfugl. Og jeg kan ikke hjelpe deg. Leyhla hørte at Ahmerons stemme skalv av sorg.
Presten ankom og stigen ble veltet. Flere hender sto klar og tok imot før den falt i bakken, og Leyhla ble løftet opp, fremdeles bundet fast på stigen. De bar henne liggende mot det ventende bålet. Hun orket ikke kjempe imot, det var nytteløst. Hun var tjoret for godt fast med stramme, vonde rep. Så reiste de stigen opp, plasserte den inntil den store pålen midt i bålet, midt i haugen av tørre stubber og stokker. Hun stirret ned på folkemengden, så at de kom med fakler for å tenne på. Så fikk hun øye på presten. En siste rest av intens hat brøt gjennom skrekken. Ronia hadde dødd i natt og om hun selv skulle dø i dag, skulle ikke presten få drepe flere gode kvinner.
– For Ronia og meg og alle andre uskyldige, gode mennesker du har sendt til bålet, svelg tungen din, din prestefaen, og DØ! tenkte Leyhla i vilt raseri. Det glitret av lynende hat i de perlegrå øynene da presten falt ned av vognen. Han havnet gurglende på bakken, blålilla i ansiktet og skalv i krampe før han ble liggende livløs.
Flammene hadde allerede fattet tak i den tørre veden og Leyhlas brystkasse hevet og senket seg i forskremte åndedrag. Det spraket under henne, flammene fortærte tørt tre, og stigen var gammel.
– Ahmeron, ropte hun vilt inni seg, det føltes som et smertefullt, mentalt skrik. – Hvor er du?
– Jeg er her, Leyhla.
– Jeg kommer tilbake, Ahmeron. Ett eller annet sted, hører du?
Strålevarmen begynte å kjennes, heten steg oppover og røyken fikk tårene til å renne enda mer da øynene sved.
– Du blir ikke kvitt meg så lett, for jeg elsker deg, demonen min. Jeg elsker deg, tenkte Leyhla og hostet vondt da røyken fant vei ned i lungene.
– Jeg elsker deg også, Leyhla. Ahmerons stemme skurret gjennom Leyhlas tanker og ga henne styrke for det som skulle skje. – Jeg er din, bare din. Jeg skal lete til jeg finner deg, Sommerfugl. Jeg sverger.
– … jeg kommer tilbake…
Leyhla ble grepet av panikk da halsen snørte seg sammen og hun ikke fikk puste. Varmen var intens og smertefull. Flammene slikket lenger opp, nådde bena og hun skrek vilt av smerte da de ømfintlige fotbladene fikk merke ildens ubarmhjertighet. Hun hylte i panikk og sanseløs redsel, hjertet hamret hardt og fort bak brystkassen. Det suste i ørene for blodet rullet så fort. Gnistregn spraket under henne mens flammene stadig krøp lenger oppover pålen, oppover stigen. Kjolen ble antent, håret flammet opp i et blaff og Leyhla var omsluttet av drepende, brølende ild. Hun skrek skingrende i vanvittig smerte, før lungene krampet seg av røyken og halsen snørte seg fullstendig. Leyhla fikk ikke puste, klarte ikke å dra luften inn og endelig begynte virkeligheten å svinne bort. Smerten, redselen, heten… Bevisstheten nådde grensen og på den andre siden ventet fred.
Det varte ikke lenge. Da lukten av brent menneskekjøtt la seg over den åpne plassen, begynte menneskemengden å spre seg. Heksedattera var død, moroa var over. Men det ingen kunne se, var en mørk, grønn demon som sirklet rundt røyksøylen høyt, høyt oppe. Som en hvileløs, konturløs ånd svevde han rundt og blandet seg med røyken som snodde seg mot himmelen som grå og hvite ormer. Han søkte og følte etter en rest av Leyhlas sjel. Han skrek av den sorg og smerte som brant i ham, uten å få det ut. Det rev og slet, drev ham til vanvidd av avmakt og desperasjon. Senene på halsen spiltes ut hver gang han skrek og hendene ble knyttet i krampaktig sorg og raseri.
Ahmeron sirklet rundt til ilden hadde dødd ut. Så dro han til den klare sjøen hvor han og Leyhla hadde elsket. Han sank utmattet ned og stirret utover sjøen, i håp om å føle en anelse av henne på dette stedet hvor de hadde vært så nær hverandre. Han merket det ikke først, men plutselig var kinnene våte og øynene rant over av væske som bare fortsatte å renne, samme hvor mye han tørket det bort.
Det ble mørkt og Ahmeron gråt fremdeles. Leyhlas siste ord lød igjen og igjen i tankene hans. Som et tidløst ekko.
– Jeg elsker deg… jeg kommer tilbake…
Ahmeron tørket tårene med aggressive bevegelser, bet tennene sammen og reiste seg.
«Jeg skal finne deg, Leyhla,» sa han med en stemme som var tykk av dyp sorg. «Om det så skal ta meg resten av Evigheten, lille Sommerfugl, så skal jeg finne deg.» Ahmeron lukket øynene og kjente brystkassen svulme av flammende begjær, varm kjærlighet og en sterk, urokkelig vilje.
Han føk opp og svevde som en rastløs sjel over sjøen, som et ensomt, taust skrik av sorg i luften.
– Jeg skal finne deg.

Legg igjen en kommentar