Denne novellen er vist 4318 ganger.
Tor smilte fra øre til øre da han så paret ankomme Bilskirne med sine to pelskledde venner. Han festet tøylene i vogna og gikk mot dem.
"Min kvinnelige overmann," ropte han. "… og hennes merkelige reisefølge." Han holdt armene ut og brydde seg midt i aftensangen om at Lusifer skjøt rygg og steppet sidelengs da den kraftige tordenguden buldret mot Leyhla. Men da Leyhla lo og villig lot seg løfte i en hard omfavnelse, slo katten seg til ro, selv om skepsisen ikke slapp taket enda. Han sank ned mens han fulgte Tor med blikket, klar til å fly i synet på ham ved første tegn til fare fra Leyhla. Ahmeron derimot, stirret på det digre huset til Tor. Det var noe helt annet enn Tidens Tempel. Vinduene var utallige, etasjene likeså. Utbygg og karnapper, små balkonger og glugger i et evig kaos, og likevel passet det den store bygningen. Det var et imponerende syn.
"Vi har funnet både hesten og katten, som du ser," smilte Leyhla da Tor endelig satte henne ned. "Vi kunne jo ikke forlate Åsgard uten dem."
"Nåda, men hvis dere vil ha med katten til Midgard, bør dere holde den unna geitene mine. Ellers kan det hende at Mime allikevel får det slik han opprinnelig ville." Tor kastet et blikk på Lusifer, og på Tanngnorst og Tanngrisner som sto spent for vogna. "Geitene spiser nemlig bare rått kjøtt." Geitene snudde på hodene og så på den spraglete katten i gresset. Det tok brøkdelen av et øyeblikk for den nærmeste geita å snappe etter katten, men Lusifer var for snar. Han spratt unna og skjøt rygg mens han freste hissig. Ahmeron tok ham opp og strøk ham beroligende mens han stirret på de skinnende rovdyrtennene i geitekjeften, og mintes Gere og Freke i tronsalen.
"Er dere sikre på at dere vil til Midgard, da? Hos Siv og meg er det plass nok. Det er 540 rom å velge mellom her i Bilskirne."
"Herre, tenk å gjøre rent her," mumlet Leyhla og så skrått på Ahmeron. – Kunne du tenkt deg å bli i Åsgard?
– Jeg er møkk lei av snakkende hoder og kjøttetende geiter med ulveglefs, sendte Ahmeron mørkt tilbake. – Jeg vil til jorda. Åsgard er ikke noe sted for meg.
"Midgard," smilte Leyhla og nikket bestemt til Tor.
"Og Midgard det blir. Geitene er spent for og Mjøllner på plass. Er dere klare?"
"Klarere enn solskinn," svarte Ahmeron og ventet til Leyhla satt på ryggen av Stjerna. Han rakte henne Lusifer, som slo seg vant til ro foran Leyhla, og så svingte han seg opp selv med et lite hopp og en hjelpende hånd fra sin elskede kvinne.
De fulgte etter Tor og vogna hans. I beltet hang Mjøllner og dinglet svakt, Tors trygghet og kjæreste våpen. De forlot Bilskirne i skrittgang, med kursen mot Bivrost, hvor Heimdal bodde.
"Er Odin så mistenksom ovenfor alle ukjente?" spurte Leyhla mens de rolig luntet bak vogna hans. Føttene deres dinglet langs siden på Stjerna i takt med hestens skritt. Lusifer hadde krøllet seg sammen og lå og malte, godt støttet av Leyhlas hender og venusberg, så han ikke falt ned.
"For det første, Ellen Hammerstanser, så er det ikke ofte vi ser fremmede i Åsgard," sa Tor mens han snudde seg halvt og smilte. Han holdt tømmene med en hånd og klødde seg i skjegget med den andre. "For det andre var det flere av oss som syntes det var rart med en kvinne i manneklær."
"Heh, ikke rart at du ble hans overmann da, Sommerfugl," mumlet Ahmeron og kysset henne i nakken. Tor humret.
"Hun minnet nå mer om Midgardsormen enn en sommerfugl i holmgangen, da." Løssluppen latter fikk Lusifer til å brått løfte hodet og se seg forskrekket rundt, før han la seg til rette igjen. Det var jo bare teite mennesker som bråkte.
Leyhla så regnbuebroen på lang avstand. Det var et merkelig syn, å endelig få se hvor regnbuen startet. Heimdals utkikkspost. Tårnet var ikke høyt, det minnet mer om en bit av en mur, eller porten på en slottsborg. Porten var åpen og når de red nær nok, kunne Leyhla se regnbuen på den andre siden av utgangen. Som en vakker, flerfarget hengebro fortsatte vindebroen av tre i det uendelige.
"Wow," mumlet Ahmeron. "Det der var jævlig dritfint." Leyhla brøt ut i latter.
"For et språk å bruke når en omtaler noe pent," klukket hun. "Så fæl du er."
"Heimdal er på plass, ser jeg," sa Tor og pekte. De årvåkne øynene til Heimdal hadde nok sett dem for lengst. Men han sto ikke alene.
"Odin også," svarte Leyhla med et skjevt smil. "Skal han forvisse seg om at han blir kvitt oss for godt?"
"Det var vel heller Mime som burde forvisse seg om det," sa Ahmeron tørt. "Det surrehuet. Hvor er han hen, tro? I en ryggsekk?"
Leyhla klarte å beherske latteren innen de kom fram til Åsgards utkikkspost, og til Heimdal og Odin, som løftet hånden i hilsen.
"Bivrost står rett vei nå, Tor. Men den er kanskje ikke sterk nok til å bære dere alle."
"Å, jeg og Mjøllner skal nok få broen sterk nok," smilte Tor og klappet hammeren som hang i beltet ved hoften. Leyhla og Ahmeron steg ned fra Stjerna, hun uten å slippe Lusifer. Odin så på katten og smilte svakt.
"Jaså, så dette er Mimes store hodepine." Odin lot en mistenksom katt snuse på hånden, før han ble godtatt til å stryke Lusifer over hodet et par ganger. "Humor er en verdifull egenskap, Ellen. Men i beherskede former. Om dere skulle komme tilbake til Åsgard igjen, foreslår jeg at du passer bedre på katten din."
"Jeg vet ikke om vi tør å komme tilbake, av frykt for en ny holmgang," svarte Leyhla mykt med et skjevt smil. "Noe sier meg at Mime fremdeles bærer nag." Odin bøyde seg så nær at bare Leyhla hørte hva han sa.
"På gjensyn, Leyhla Hammerstanser," sa Odin Lavt. "Du er velkommen tilbake til Åsgard når du selv vil, samme hva Mime måtte mene. Både du og Ahmeron."
"Du kjenner våre navn?" sa Leyhla lavt og så sjokkert på ham mens det knyttet seg svakt i magen.
"Intet er skjult for gudenes konge."
– Hva er det, Leyhla? sendte Ahmeron.
– En av Odins mange evner. Navnemagi, svarte hun uten å slippe Odin med blikket. Det strittet i henne. – Om han vet noens virkelige navn, enten det er navn på ting eller mennesker, så er han deres hersker for evig.
– Jaså, smilte Ahmeron og la hendene varsomt på skuldrene hennes. "Store Allfader," sa han. "Både Leyhla og jeg takker for den framtidige invitasjonen. Og som du sier, vi kommer når vi vil." Et langt øyeblikk stirret Odin på Ahmeron. Leyhla merket tydelig den mentale kampen som pågikk. Men Ahmerons selvsikkerhet forble i smilet hans mens øynene glitret grønne av stahet, helt til Odin rettet ryggen og nikket kort. Det var anerkjennelse i blikket hans nå.
"Hm. Når dere vil." Han smilte så skjegget løftet seg mens han rynket brynene lett. "Kanskje jeg ikke har brukt øyet i visdomsbrønnen godt nok."
"Kanskje det finnes steder som øyet i visdomsbrønnen ikke kan se," parerte Ahmeron rolig med et lurt, lite smil. Han begynte å like den merkelige gudekongen.
"Så reis i fred og vær velkomne tilbake." Det var en oppriktig hilsen.
"Det er en ære å ha møtt deg, Odin."
"Kan dere få rumpa i gir?" brøt Tor uærbødig inn. "Jeg har en storm å lage, hvis vi skal få dere til Midgard på denne regnskura. Vi bør gjøre det nå, før Bivrost flytter seg."
Rolig skrittet reisefølget over vindebroen. Det lød skritt av geiteklover og hestehover, en lyd som brått forstummet da de trådte ut på Bivrost. Leyhla hadde ventet at den var gjennomsiktig, og ble litt skuffet da hun så ned og ikke kunne se bakken.
"Er ikke broen gjennomsiktig, Tor?"
"Ikke i begynnelsen. Men vær ikke engstelig, du får tidsnok nyte utsikten," svarte Tor og klasket tømmene på geiterumpene, for å få dem til å gå litt fortere. Leyhla så seg rundt, men det virket som de var over skyene. De minnet litt om de skumle skyene som lå tunge under stupet ned til Lengselens Land, men disse skyene var harmløse. Ingen lengsel som lokket og halte og dro for å få dem til å hoppe ned fra regnbuebroen.
– Se ned på skyene, Kjæresten, tenkte hun.
– Nei. Jeg liker ikke skyer.
– Du vil like disse. Se, da. Hun gløttet over skulderen og så at han kikket forsiktig ned mens han lente seg lett ut og holdt hardt rundt livet hennes. – Det finnes ikke no' skummelt sug i de skyene der, smilte hun. Det var regnskyer sett ovenfra. Som mørk, behagelig bomull. Hun mistenkte muligheten for at det snart ville glimte fargerikt av lyn der nede. Tor virket mer og mer oppglødd.
– Ikke ille, men jeg liker ikke skyer allikevel.
– Hvordan klarte du forresten å stoppe Odins navnemagi?
– Ingenting sånt gudetøys biter på demoner, sendte Ahmeron stolt og satte seg til rette på hesteryggen igjen.
– Ingenting annet enn kjærlighet biter på demoner, svarte Leyhla og strøk Ahmerons armer om livet med kjærlige hender. Hun kjente det selv. Odins navnemagi hadde ikke hatt den virkningen på henne som gudekongen hadde forventet. Demonblodet hadde strittet imot, og vunnet. Hun sendte en takknemlig tanke til mamma Ronia som hadde blandet blod med demonen Jarek, og gitt henne denne verdifulle, sterke gaven.
Bivrost skrådde svakt nedover og de nærmet seg skyene. Nå kunne Leyhla se antydning til skyene gjennom fargene i regnbuen. Det var som å gå på luft. Atmosfæren føltes litt tettere, noe bygde seg opp. Leyhla kjente det på kroppen og ble forbauset da pusten begynte å gå litt fortere og tyngre. Opphisset? Ble hun opphisset av et kommende tordenvær? Det lå i alle fall noe i luften som fikk kroppen til å reagere. Noe elektrisk, noe voldsomt, noe forventningsfullt…
"Hvor leder du oss, Tor?" spurte Ahmeron.
"Til en kvinne som vil gi dere husly. Til Torild og Magne, hennes far."
"Bor de alene?"
"Torilds mor døde i barselseng," svarte Tor. "Jeg har besøkt Torild flere ganger. Hun er oppkalt etter meg, for hun ble født midt i en av mine villeste tordenstormer." Han smilte stolt.
– Kjenner og kjenner, tenkte Ahmeron. – Jeg ser på smilet at han kjenner henne bedre enn Siv ville satt pris på.
– Jeg tror ikke at æser og vikinger tok det der med utroskap så tungt som kristne, sendte Leyhla tilbake. – Det var jo ikke før de ti bud kom, at det ble synd å være utro mot den du delte livet med.
– Likevel, tenkte Ahmeron. – Bud eller ikke bud, det er innebygd moral.
– … som er forskjellig fra person til person. Dessuten er det ikke vår sak, er det vel? Odin har også sine svin på skogen – faktisk tror jeg flere av æsene har det. Men vi, vi gjør det sammen. Hun vred på seg og tok imot et lite kyss på kinnet fra sin elsker. – Det er vår moral.
"Mine venner," sa Tor og snudde seg med tømmene i den ene hånden og Mjøllner i den andre. "Er dere rede for litt bulder og brak?" Han smilte så skjegget løftet seg i kinnene. Uten å vente på svar svingte han hammeren i et kraftig svingslag over hodet.
Stjerna bråstoppet og var nær ved å steile da aggressive lyn plutselig flerret rundt dem, etterfulgt av dundrende tordenbrak. Leyhla klamret seg til manen med en hånd og holdt godt rundt Lusifer med den andre, mens Ahmeron holdt like godt rundt dem begge. Hun håpet at varmen som strålte ut fra kroppen hennes ville roe ned hesten. Tor lo oppglødd og smalt tømmene på geiteragget, så vognen skjøt framover i vill fart. Det dundret og brakte. Leyhla kjente tydelig hvordan det ristet i regnbuen og når hun så ned, kunne hun skimte tretopper langt, langt der nede. Tåkedotter føk forbi, tunge og våte av tordenregn.
– Vi bør vel følge etter den gærningen, tenkte Ahmeron. Leyhla sporet Stjerna og de tre på ryggen klamret seg fast da Stjerna skjøt fart og fulgte etter Tors vogn i vill, panisk galopp.
Nedover bar det, gjennom de regnvåte skyene. Da de kom ut av skylaget, kunne de like gjerne tatt en ny runde i kulpen med klærne på. Håret klistret seg til panne og kinn, klærne klebet seg til kroppen og Lusifer klamret seg til hesteryggen med alt han eide og hadde av klør. Stjerna merket ikke så mye til det, pelsen var tykk. Men hun merket lynene som blitzet rundt dem, og tordenen som rullet og fikk Bivrost til å riste. Det dundret langt inn i magen på Leyhla og hun krøp sammen over hesteryggen, godt beskyttet av Ahmerons armer, uten å tenke over at demonen var like utilpass i uværet som henne og dyrene. De eneste som trivdes nå, det var Tor og geitene hans.
Verden åpnet seg under dem, regntung, grønn og vakker, opplyst av blå, grønne og lilla lyn frambragt fra Tors ivrige hammer. Når Leyhla kikket opp, så hun skyene bli slørete når de slapp regnet løs. Det var som grå brudeslør, som tynne, florlette, grå gardiner. Gang på gang skar vakre lyn i sikk-sakkmønster rundt dem, men de traff aldri verken rytterne eller Tors vogn. Tordenen slo som om det virkelig var en hammer som dundret løs og verden var et tordnende kaos av lyn, lyd og fallende vann. Langt der nede kunne Leyhla skimte Tors grønne trøye og røde hår, han svingte hammeren og jublet vilt.
– Ikke mist ham av syne, tenkte Ahmeron. – Jeg har ikke lyst til å ende opp midt i et blodtørstig vikingrede.
– Jeg kan ikke få Stjerna til å løpe fortere, sendte Leyhla. – Det er umulig, hun er allerede panisk og gir det hun har. Jeg stoler på at Tor venter på oss hvis han forsvinner. Hun forsøkte å sende beroligende vibrasjoner via hendene for å roe ned hesten, som skrek skingrende hver gang tordenen dundret rundt dem og lynene flerret ned fra den tunge himmelen. – Men han kunne gitt FAEN! i å lage et så innmari uvær, da. Hun er jo vettaskremt… Lusifer også, og jeg er ikke langt unna, jeg heller!
– Vi nærmer oss bakken, sendte Ahmeron trøstende, han hørte på stemmen hennes hvor redd hun var.
– Takk og pris…
I enden av regnbuen skrådde broen for bratt nedover, og Leyhla ble redd for at de skulle styrte i bakken. Men det føltes som å bli løftet ned av valkyriene da Stjernas hover mistet kontakt med Bivrost og sprikte ut i løse luften. Langsomt dalte de ned til bakken, og Stjerna prustet lettet da hun fikk kjenning med bakken. Leyhla pustet skjelvende ut og kjente Ahmerons brystkasse mot ryggen, han trakk pusten dypt og fulgte hennes eksempel. Lusifer satt fremdeles og klamret seg fast, og viste ikke tegn til å ville hoppe ned fra Leyhlas trygghet.
– Hvor har det blitt av den tordnende gærningen, da? Ahmeron så seg rundt, men det var vanskelig å se annet enn høljende regn og brusende trekroner. Stjerna stampet og prustet nervøst mens hun virret litt rundt. Leyhla klappet og strøk henne mens hun pratet rolig for å roe henne ned. Det sank inn etterhvert, selv om tordenen fremdeles rumlet tungt over dem. Det hjalp å kjenne bakken under hovene, selv om også den ristet av Mjøllners slag.
– Er ikke det spor etter vogna hans, da? Leyhla pekte ned på bakken. To tydelig hjulspor med geiteklover i midten ledet innover mellom eiketrærne.
– Følg dem, så finner vi kanskje ly for regnet under trekronene, sendte Ahmeron.
– Men… lynene da? En skal ikke være under trær når det lyner…
– Vi må finne Tor, enten det lyner eller ikke. Tror du han ville lede oss på farlige stier?
– Hva kan være farligere enn å ri over Bivrost? tenkte Leyhla tørt.
Hun styrte Stjerna i den retningen sporene førte.
Torild het hun, fordi tordenguden lot ilden flerre over himmelen den natten hun ble født. Det fantes ingen Himmel, intet Helvete. Bare Helheimen der dødsriket var, og Valhall, Odin, Frøya – og Tor som dundret over himmelen, slo med hammeren sin Mjøllner og skapte det første lyset hun så i denne verden. Flerrende lyn. Kald brenne. Himmelens ild og hennes lidenskap.
Den ilden var Torilds forbannelse helt fra hun blomstret opp til kvinne og kroppen ikke lenger var et barns. Den glødet og brant, skapte urolige drømmer og en navnløs, brennende lengsel som bare ble større.
Luften var tung og tett, og himmelen varslet tordenvær. Den unge, vakre vikingkvinnen sto og så forventningsfullt opp mot himmelen. Det lange, lyse håret blafret i vinden og blottet det svakt, fregnete ansiktet med en yndig oppstoppernese. Leppene var smale, munnen ganske bred, øynene blå med lange, nydelige vipper. Det var ikke første gang hun hadde følt det før tordenværet kom. Hun visste hva som kom til å skje. Og om ikke lenge ville hun igjen møte ham som ga henne fødenavnet. Han som splittet himmelen den natten hun ble født.
Brått ble det for mye for Torild, hun maktet ikke å stå i ro lenger. Hun løp gjennom skogen så både serken og selekjolen flagret rundt bena. Da hun kom fram til en liten lysning omgitt av høye trær, løftet hun knyttnevene i avmakt mot den blytunge himmelen. Kroppen brant og blodet bruste.
"Tor," ropte hun med en stemme full av harme. "Hvor er du, Tor? Jeg vil forbanne deg. Hvorfor måtte du fylle min kropp og sjel med slik en brennende ild? Jeg gløder innvendig, fylt av dine lyn, de samme ildstreker som flerret over himmelen den natten jeg ble født."
Torild sank ned på knær mens regnet begynte å strømme fra de blytunge skyene. Som et tett, hvitt brudeslør feide det over jorden mens lyn jòg over himmelen i rosa, grønt og blekt blått. Hun stirret på den kraftige regnbuen som pyntet opp himmelen, mens solen svant under de sinte skyene. Så strøk hun hendene sine over det våte, lange håret, nedover halsen og stoppet like over de runde, tunge brystene.
"Hvorfor lot du meg brenne slik, Tor? Hvorfor straffer du meg?" skrek den unge kvinnen mot den buldrende himmelen, ville overdøve dunderet fra vognen hans og de tordnende hovene til geitebukkene Tanngnorst og Tanngrisner som trakk vognen.
Torild fòr sammen av noen kraftige, drønnende dunk. Mjøllner traff visst godt nå. Ble han vred av den unge kvinnens ord? Og hva så? Hun var fortvilet, fylt til randen av vilt lidenskap som hun ikke forsto. En lidenskap som strømmet gjennom henne hver gang Tor dundret over himmelen. Et begjær som bare han kunne slukke. Det var hennes forbannelse. Hennes fødegave.
Det gnistret rundt henne. Drønnet fra himmelen som ga gjenlyd i skogen, fikk bakken til å skjelve under bena. Men redd var hun ikke, for dette var Torilds fødevær.
"Slukk brannen, Tor," ba hun innstendig mot en blytung himmel mens pusten gikk tungt. Det var ikke bare regndråper på hennes kinn. Hendene lå rundt brystene nå, både serken og selekjolen var gjennomvåt og brystvortene trakk seg hardt sammen da varmen fra hendene kjentes gjennom det kalde, våte stoffet. "Kom og slukk ilden du har tent, slik du pleier. Jeg har ikke gjort noe for å fortjene å lide slik…"
Torild sank kraftløs ned på bakken med tordenhimmelen som tak. Lynene skar himmelen i flere biter og bakken ristet av et kraftig, langtrukkent drønn, etterfulgt av rullende brak langt i det fjerne. Hun skalv i kroppen mens forventningen steg i takt med begjæret.
"Nå kommer han," hvisket hun ør mens hendene strøk over kroppen. Over magen, ned til det punktet der ilden brant verst. "Tor kommer for å hjelpe meg, han har hørt min bønn."
I et kraftig lynglimt kom en sort silhuett til syne mellom trærne. Like mørk som tordenhimmelen var han. Ansiktet var skjult av skygger og mørke, men da han langsomt kom nærmere kunne hun se den blå ilden i øynene hans.
"Tor," hvisket den unge vikingkvinnen mens hun satte seg opp på knær og stirret storøyd på den høyreiste guden med bankende hjerte. Han sank ned foran henne, strøk vekk det våte håret hennes og la hendene rundt Torilds kinn. Han var mild og øm, berøringen fikk henne til å gispe, den sendte bølgende lyn av begjær gjennom den hete kroppen.
Håret var rødt og stritt. Skjegg hadde han, Rødskjegg eller Eirik Raude som menneskene kalte ham når han gikk blant dem i Midgard. Ansiktet var vennlig og skjegget tykt og velstelt. Og øynene… de var tindrende blå og fylt av en ild som Torild gjenkjente med letthet. Hun hadde selv sett den da hun speilet seg i vannet i skogen. Tors utstråling fikk henne til å miste pusten og i hennes øyne var han vakker.
De var like, de to, i sinn og sjel. Skapt av lynets ild og tordenens lidenskap. En lidenskap som brått overmannet tordenguden. Hendene hans strøk kvinnen hardt, fra halsen, nedover brystene, ned til hoften, ned lårene til de nådde kjolekanten som lå krøllet i det våte gresset og tok tak. Torild stirret inn i den blå ilden i øynene hans og skalv innvendig, av begjær, spenning og ærefrykt for tordenguden. Villig strakte hun armene opp mot himmelen og lot regnet vaske ansiktet, før Tor dro kjolen av og så henne naken foran seg.
De sto på knær på den gresskledde bakken. Jorden skalv og Torild var svimmel av ukjente følelser som likevel var kjente. Hvor fikk de kraften fra, hendene som grep etter Tor og løsnet beltet hans, dro av ham kjortelen og hjalp ham av med buksene? Hvor fikk de motet fra, hendene, når de tro trøya hans over hodet og blottet den kraftige brystkassen? Sekunder etter var tordenguden naken. Og han var nydelig.
Det var ikke første gang hun så ham. Allikevel ble hun aldri vant til å se størrelsen. Et gys av både skrekk og forventning rant gjennom henne da hun tok rundt ham og møtte leppene hans i et kyss igjen. Så stor, så hard. Så lovende… Det banket uavbrutt mellom bena mens det kriblet i det spesielle punktet som kjentes så godt. Det punktet Tor hadde lært henne så grundig å kjenne.
Hun kunne høre de store geitebukkene som dro Tors vogn, de løp løpsk over himmelen og fikk bakken til å dundre i kraftige slag fra himmelen. Mjøllner hang vel løs i vogna og sendte lyn og torden ut på egen hånd. Et fantastisk vakkert lyn flerret himmelen like over dem, kaldt og gnistrende blått med tusenvis av forgreininger. Det var som å se sitt eget begjær bli malt på himmelen, et speilbilde av sin egen sjel manifestert der oppe.
Hun grep etter Tor, knyttet fingrene inn i håret hans, dro ham nærmere og trykket den regnvåte, dirrende kroppen sin mot den varme, hete tordenguden. Hun presset leppene sine hardt mot hans i et vilt kyss, fylt av den lidenskapen som jòg over himmelen og Tor besvarte kysset med den samme glød. Tunga lette etter hennes, lokket den inn i munnen hans og gled rundt så hun skalv innvendig, mens nervene sitret og brant under huden. Hendene hans fant Torilds nakne bryst og lukket seg rundt dem. De strøk og knadde, og tungen hans var spiss, hard og krevende. Det var lemmet hans også, som lå presset mellom dem. Hun kjente pulsen hans i den blodfylte gledesstaven mot magen, og stønnet skjelvende da punktet mellom bena reagerte på stivheten. Hun ville ha ham, hun måtte. Bare Tor kunne stille Torilds lidenskap og slukke hennes ild, for det var han som hadde tent den.
Gresset var vått og kaldt da Tor la seg over henne og presset henne ned mot bakken. Hadde han kastet et blikk bak seg, ville han sett at Leyhla og Ahmeron hadde funnet ham. Men akkurat nå ofret han dem ikke en tanke. Han lå tung, stor og trygg over den nydelige, unge vikingkvinnen. I sanseløs fryd svevde Torild innvendig mens Tors hender var over alt. Tunga hans var varm der den lagde våte stier over huden, stier som regnet med det samme vasket vekk. Villig spredte hun bena, svaiet ryggen og skrek fritt i den stormende skogen da Tors varme lepper og letende tunge fant punktet den søkte.
– Åh, se! sendte Leyhla og kjente et støt av lyst i magen mens underlivet skalv i svakt ekko. – De elsker! Med tordenhimmelen som tak.
– Slik som du har lyst til å gjøre? Ahmerons hender hadde allerede funnet brystene hennes, hun kjente varmen gjennom det våte stoffet. Han klemte dem hardt og skjøv underlivet mot halebeinet hennes, så hun kunne kjenne at også han var opphisset. Av tordenværet? Av synet? Samme kunne det være. Uten å nøle knyttet hun opp buksene, og lot dem falle mens hun lente seg forover og støttet seg mot den ru trestammen de skjulte seg bak.
– Kom igjen, tenkte hun, ør i hodet av det brå begjæret som drønnet i kroppen slik tordenen rullet over dem. – Vær så snill, ta meg nå.
Pusten gikk fort, det brant mellom bena og hun kunne nesten ikke vente til Ahmeron hadde fått fri sin lille demon for å skyve den rett inn. Men han dvelte enda litt, den infame djevelen. Fortvilet av lyst merket Leyhla at han i stedet sank ned på kne bak henne, før hun jamret skjelvende da han presset leppene mot hennes andre, våte munn. Kroppen skalv av sødmefull nytelse. Kalde sitringer ble sendt ut når tunga hans skapte hvite lyn som jog utover i underlivet. Med buksene rundt knærne ble det umulig å skille bena, men Ahmeron visste råd. Med fingrene skjøv han foldene til side og videt henne ut så knoppen lå naken og sitrende for tungespissen. Han vippet den ømt opp og ned med lette bevegelser, kjente hver søte, lille nytelse fare gjennom heksen sin når det rykket svakt i kroppen. Hjertet slo hardere, kroppen reagerte og til slutt klarte han ikke vente lenger. Med et knurr av nytelse i en stram strupe reiste han seg opp og styrte seg rett inn.
Leyhlas skrik ble overdøvet av nok et tordendrønn. Hun holdt hardt rundt treet og la kinnet inntil den ru barken mens Ahmeron fylte henne solid, han var hardere enn hun hadde kjent på lenge. Stor, bankende blodfylt og sulten på den nytelsen bare hun kunne gi ham. Det var som å bli spiddet av glattslipt stein, og det presset mot det magiske punktet som skapte de søte fornemmelsene dypt inni henne. Fingrene klamret seg rundt eiketreets stamme mens Ahmeron spiddet henne gang på gang. Men hun lukket ikke øyene lenge i nytelse, heksen hans. Hun måtte få med seg det som skjedde mellom tordenguden og hans behandling av den unge vikingkvinnen.
Torild svaiet ryggen gang på gang under Tors behandling. Skjegget stakk behagelig, som en sterk kontrast til den søkende, letende tunga. Hulkende kjente hun strømninger skyte ut som små lyn fra underlivet og bølge rundt i kroppen som rullende torden. Torild gispet i sanseløs nytelse og skrek igjen mot tordenhimmelen da Tor sendte lyn etter lyn gjennom kroppen hennes. Stormen kom ned fra himmelen, inn i henne, overmannet kroppen og sendte henne opp til himmelen, tok henne med i vognen mens geitebukkene langet ut foran henne og hovene dundret. Krampaktig knyttet hun fingrene inn i det lange håret hans og skjønte ikke hvordan hun kunne ligge her på den våte, gresskledde bakken mens hun samtidig jòg rundt på tordenhimmelen. Men han var Tor. Tordenguden. Han som ville slukke ilden i kroppen, den han selv hadde tent. En ild like brennende het som den han selv var skapt med.
Ahmeron grep hardt rundt Leyhlas hofter for å holde henne igjen hver gang han støtte inn. Villskapen fra det voldsomme tordenværet smittet også over på ham, og for hvert lyn som gnistret kjentes det i kroppen. Lidenskapen var både inni ham og inni Leyhla, i det elskende paret ute i gresset og i naturen rundt dem. Det var så perfekt, så naturlig. Han kjente Leyhlas fingertupper av og til når de streifet borti pungen hans, hun hadde åndsfraværende presset noen fingre mellom bena og masserte seg selv. Våtere og våtere ble hun mens lyn og gnistregn strømmet gjennom kjønnet, så hun skrek igjen da hun kom.
Nye våte stier ble skapt på Torilds hud da Tor la fra seg en sti av varme kyss oppover magen hennes. Huden brant der leppene hans berørte henne. Ilden var ennå ikke slukket og tordenen buldret fremdeles over dem. Som en flokk med ville, løpske hester dundret himmelen buldrende og spjærte verden med fargerike, gnistrende lyn som gjenspeilte seg i Tors øyne. Hun så villskapen i blikket hans da han dekket kroppen hennes med sin igjen. Torild stirret inn i lidenskapen, inn i et speil av sin egen sjel i øynene hans da han spredte bena hennes, lette seg fram med den harde gledesstaven og trengte inn med et frydefullt stønn.
Torild skrek igjen, i sanseløs nytelse og la armene rundt ham, strøk den regnvåte ryggen hans, la hendene mot den kraftige enden og presset ham inn i hvert støt. Hun kunne ikke få nok av ham, klemte hardt de faste rumpeballene med grådige, sprikende fingre og nøt følelsen av muskelspillet når Tor pumpet inn og ut i den trange gledesgrotten. Stedet der gloen ulmet, den gloen som alltid lå og brant, klar til å springe ut i en utemmet ild ved det minste vinddrag.
Ahmeron la hodet tilbake og ulte gutturalt og befriende mot himmelen da det indre uværet ble for voldsomt. Leyhlas melkende vegger ble for mye, fingrene som hadde søkt etter pungen hans og lukket seg rundt, de sendte ham langt på vei til toppen. Han bunnet i henne mens han stivnet og nøt de rislende følelsene som nettopp hadde jagd gjennom kvinnen hans, like utemmet og vilt som de overmannet ham. Ør i hodet åpnet han øynene og strøk Leyhla ømt over håret, mens hun andpusten rettet seg opp så han gled ut. De fikk klærne på plass, og sto med armene rundt hverandre mens de fortsatte å se på deres nye, lidenskapelige vertskap og tordenguden. Det var utemmet, vilt begjær og det var vakkert å se på.
Tor lente seg på albuene mens han stirret på den unge kvinnen under seg. Han økte takten og de indre lynene begynte igjen å gnistre i Torild. De spredte seg og sendte rullende torden utover fra underlivet og helt ut til fingertuppene. Hun kjente vagt i det fjerne at det gnistret i kroppen før hun igjen føk til himmels i et forrykende gnistregn av nytelse. Tor ble med denne gangen. Han brølte gurglende ut sin lidenskap og stemmen hans blandet seg med Torilds ville skrik av begjær, mens skogen rundt dem ble opplyst av deres flammende lyn.
– Vakkert, sendte Ahmeron og strøk Leyhla på ryggen.
– Nydelig. Det er akkurat som om de elsker hverandre.
– Kanskje gjør de det. Men kan en ås elske to kvinner?
– Tor kan visst… Han er i alle fall den av gudene som er mest menneskelig. Hun så opp på ham, perlemoren gnistret i det dystre været. – Jeg elsker deg, Kjæresten.
– Elsker deg også, sommerfugl. Den grønne jaden glitret mot henne, fulle av sine egne lyn av lidenskap. Han strøk henne ømt over kinnet og kysset henne på pannen.
Torild sank sammen, utmattet av stormen. Hun lå med øynene lukket og nøt regnet mot det varme ansiktet. Tor hvisket ord i øret hennes mens hender vandret og strøk. Da de gled over kinnene hennes, åpnet hun øynene og så inn i hans vakre, blå.
"Ja, Tor," hvisket hun lydløst, druknende i hans skinnende blå hav. "Hvis du lover at du kommer snart igjen."
"Jeg lover." Tor kysset øyelokkene hennes da hun lukket dem. Så presset han munnen mot hennes. Skjegget stakk svakt, leppene var myke, tunga behagelig da den så vidt berørte hennes og forsvant.
Da Torild åpnet øynene var hun alene. Innvendig hadde stormen stilnet og ilden slukket. Hun satte seg fort opp og så på den svinnende uværshimmelen. Ilden i kroppen var borte, men til hvilken pris? En tom ensomhet?
"TOOOOOOR," skrek hun opp mot skyene, men fikk intet svar. Langt i det fjerne drønnet tordenen hult, lynløst og ensomt. Stormen var over og hun var ensom.
Men noe inne i henne visste at det bare ville vare en ørliten stund. Helt til neste gang Tor jòg over himmelen i vogna si. Da ville gloen igjen begynne å ulme og ilden ville flamme opp. Stormen ville komme, og Tor med den. Og han ville svinge Mjøllner over hodet hennes mens hun sto på lysningen og ropte på ham. Så skulle de sammen slukke den ilden de begge var forbannet og velsignet med.
Hun reiste seg, sto naken og så mot den svinnende tordenhimmelen.
"Til neste gang, Tor," hvisket hun med brystet fullt av smertelig ensomhet og verkende lengsel. Dråpene på kinnene var ikke regn. "Til neste gang…"
"Torild…"
Den unge kvinnen fòr sammen og stirret på paret under treet. Hun gjorde ikke mine til å skjule sin nakenhet. Blikket gikk fra Leyhla, til Ahmeron og tilbake til Leyhla.
"Så der er dere," sa hun. Leyhlas øyenbryn hevet seg langsomt.
"Visste du at vi var her?"
"Tor sa jeg skulle hjelpe dere," smilte Torild skjevt. Hun virket sliten. Møysommelig bøyde hun seg ned og tok opp klærne. De var våte etter det kraftige regnskyllet. Hun så takknemlig på Leyhla da hun hjalp henne på med både serken og selekjolen. Da også skoene var på, rettet Torild ryggen og så på Leyhla.
"Jeg heter…Ellen, og dette er Arild," sa Leyhla lavt.
"Jeg er Torild," svarte den unge vikingkvinnen og grep hendene hennes. Det var noe intens i blikket, det rørte noe inni den unge heksen, noe hun ikke klarte å definere enda. Men Ahmeron så, og forsto. "Bli med hjem til min far. Der er det husrom for både folk og fe." Hun slapp ikke Leyhlas hånd da hun begynte å gå. Ahmeron fulgte etter og smilte lunt mens han la armen rundt Leyhlas skulder. Han kunne både føle og fornemme hennes egne forvirrede følelser.
– Slapp av, Sommerfugl. Snart vil det skje.
– Hva vil snart skje? Leyhla gløttet fort opp på ham mens de gikk. Det kilte i magen av Ahmerons ord mens hjertet slo et par harde slag.
– Vent og se.
Stjerna og Lusifer diltet vante etter, til sitt nye hjem
