Denne novellen er vist 3938 ganger.
Musklene verker ikke. Hun kjenner ingenting. Bare total utmattelse etter den uvante kraftanstrengelsen og hun er glad for at Ahmeron kan løfte henne opp i de sterke, beskyttende armene sine og bære henne inn. Leyhla hadde ikke orket å gå et skritt. Hun ville ikke klart det. Hun legger bare armene kraftløst rundt halsen hans og han kan kjenne hvordan hun skjelver. Med ansiktet inn mot halsgropen til Ahmeron, tør hun endelig å lukke øynene en kort stund.
«Du skulle ropt på meg,» sier Ahmeron fortvilet. «Jeg ville kommet og hjulpet deg med en gang.»
«Jeg prøvde,» svarer Leyhla svakt. «De hindret meg. Hindret tankene mine, fikk ikke fram sendingene…»
«Sommerfugl, spar på kreftene. Ikke snakk, du er jo fullstendig utslitt.» Han legger henne varsomt ned i sofaen mens han ser ømt på henne.
– Du spurte, jeg svarte. Leyhla koster på seg et lite smil, så blir hun alvorlig. Øyelokkene lengter etter å gli igjen og hun verker etter å la dem få viljen sin. – Det kommer nærmere…
«Legg deg og sov, Leyhla.» Ahmeron stryker henne på kinnet med innsiden av håndflaten, han er varm mot huden hennes. Hun rister svakt på hodet.
– Jeg kan ikke, tør ikke. Ikke så svak som jeg er nå.
«Nettopp derfor bør du sove, for å få igjen kreftene som du brukte og mistet der ute.» Ahmeron nikker mot utgangsdøren. Brått føler Leyhla trang til å gråte. Det blir så trangt i halsen.
«Ahmeron, jeg kan ikke sove,» sier hun ynkelig. «Jeg er trøtt, men våger ikke slappe av, våger ikke å lukke øynene for å hvile. Jeg er livredd for å sovne. Hvis jeg glemmer meg og slapper nok av, faller jeg i søvn og hvis jeg faller i søvn, dukker det opp igjen. Det dukker opp med det samme jeg lukker øynene og forsvinner med en gang jeg åpner dem. Jeg må holde meg våken, Ahmeron." Hun bryter ut i fortvilet gråt. Ahmeron setter seg på knær på gulvet ved siden av Leyhla og legger armene rundt den skjelvende kroppen. «Jeg må holde meg våken, ellers kommer det og tar kraften fra meg og får meg til å synke dypere og dypere og dypere og dypere…»
«Hysj,» hvisker Ahmeron med kinnet inntil hennes. «Hyyyyssssj. Hør på meg, Sommerfugl.» Han vugger henne sakte og beroligende, det har en deilig suggerende effekt sammen med den rolige, dype, hypnotiserende stemmen hans. «Jeg er her. Jeg passer på. Ingenting skal klare å hindre deg fra å samle kreftene dine igjen. Sov, Sommerfugl. Jeg er hos deg. Jeg passer på deg.» Han ser på Leyhla når hun tørker tårene og snufser, tett i nesa og blank i øynene. De grå perlene funkler trist. – Du er trygg, Sommerfugl. Sov.
For en gangs skyld er det Ahmeron som befaler Leyhla. Han stryker henne over håret, igjen og igjen, kysser henne lett på pannen og fører hånden over ansiktet hennes, fra pannen og ned. Når han stryker over øynene, følger øyenlokkene med og når hånden forsvinner fra øynene, er de lukket. Han legger begge hendene over tinningene hennes, varmen strømmer ut fra håndflatene, og ansiktet hans er alvorlig og lukket av konsentrasjon.
Han er tykk i halsen. Tanken på at det kunne gått galt i sted, får raseriet til å svelle i ham. Hadde det ikke vært for Lusifer, ville hun ikke vært her nå. Leyhlas kropp ville blitt liggende igjen utenfor, men Leyhlas sjel ville vært fortrengt ned i det dypeste mørket som eksisterer, som noen gang har eksistert. Tanken på det, gir ham styrke til å skape det beskyttende, mentale skallet rundt Leyhlas sinn og sjel. Det hun trenger for å få hvile. Det er en drømmeløs søvn hun har, men den er trygg og styrkende.
Små perler på Ahmerons panne frambragt av konsentrasjonen, får den mørke luggen hans til å bli fuktig uten at han bryr seg eller merker det. Om han må, vil han sitte slik på knær resten av dagen – og natten, om det trengs. For ingenting skal få skade den unge kvinnen han elsker. Ingen ond makt, ingen mørke skygger, ingenting.
Det vil ikke Ahmeron tillate.
Da Leyhla omsider åpner øynene, har hun følelsen av at hun nettopp lukket dem. Ute er det kveld og Ahmeron står på knær ved siden av sofaen, bøyd over henne med hendene på tinningene hennes, akkurat som da hun falt i søvn. Ryggen hans verker, det har den gjort lenge. Men han kjenner det ikke før Leyhla smiler mot ham og han endelig kan skifte stilling.
«Aaaaugh,» stønner han mens han smiler anspent. «Håper du hadde utbytte av dette…» Han strekker seg møysommelig mens han legger hendene på korsryggen. «…Mmmmh… for det hadde ikke jeg.» Leyhla ler lavt og mykt.
«Skal vi bytte plass?» Uten å vente på svar, reiser hun seg og overlater sofaen til Ahmeron, som legger seg på magen. Nå er det Leyhlas tur å gi Ahmeron behandling. Smertene i ryggen forsvinner gradvis etterhvert som varmen sprer seg fra Leyhlas hender, og Ahmeron drar pusten i et dypt og inderlig sukk.
«Og hvordan har så du det?» Han snur seg over på ryggen, fornøyd med behandlingen. «Sovet godt, håper jeg?»
«Takket være deg.» Leyhla setter seg overskrevs og knepper opp dongeriskjorten hans. – Jeg elsker deg.
– … vet det.
Hendene hennes er fremdeles varme når de stryker den myke, mørke huden hans. Det er ikke helbredende strømninger som vibrerer i fingrene hennes nå. Den prikkende sitringen er et våknende begjær som ikke bare sprer seg videre i kroppen. Det overføres også til Ahmeron som brått finner dongeribuksene sine for trange. Han vil ta dem av, men Leyhla stanser ham.
– Ikke rør deg, sender hun mildt.
– Få dem av, sender Ahmeron utålmodig tilbake. – Det sprenger.
– Det vil ikke hjelpe å ta dem av, svarer Leyhla smilende, men åpner glidelåsen og smyger buksene ned fra hoftene hans mens han letter på baken. Buksene havner på gulvet og hennes egne følger etter. Huden hennes er slett ikke blek, men ved siden av Ahmeron virker det nesten slik. Han setter seg opp, vrenger t-skjorten av og setter seg på knær, ovenfor Leyhla.
De ser inn i hverandres øyne med blikk som de begge kjenner godt. De har sett det før, de har dykket i hverandres sinn og utforsket dyp i hverandres sjeler som aldri før har blitt utforsket av noen. De kjenner hverandre, den ene vet hva den andre tenner på, vet hvilke kjærtegn som best skaper reaksjon og lyst. De har strøket hver lille bit av hverandres kropp, kjenner den bedre enn en kunstner kjenner skulpturen han har laget. Allikevel får de aldri nok av hverandre. Begjæret som brenner i Leyhlas kropp føles like sterkt som alltid. Noen ganger hett og vilt, andre ganger intenst og rolig. Men alltid like sterkt og hun vet at Ahmeron føler det samme. Hun føler det, slik han kan føle henne.
– Trenger ikke du å samle krefter? tenker Ahmeron og ser nedover kroppen hennes.
– Det er jo det jeg gjør, jo. Leyhla tar tak i strikken på Ahmerons boksershorts og lar lemmet trekke frisk luft. Det strekker seg utålmodig oppover når hun drar boksershortsene ned over lårene hans, mens hun løfter ansiktet så han kan kysse henne. Hun skiller leppene, møter ham, velkjent, trygt og godt. Hendene hans har funnet ryggen hennes under trøyen, de følger kurvene fra baken og opp til nakken og får det til å prikke behagelig i hårrøttene. Leyhlas hender stryker over hans senesterke kurver og muskuløse kropp, opp langs siden av lårene, hoftene, livet, over ribbena og brystkassen. Hun når skuldrene hans og fortsetter å løfte hendene, strekker dem mot taket så Ahmeron kan dra trøyen hennes av. Hun løfter ansiktet opp og lukker øynene da tungen hans gjør halsgropen våt mens han klemmer henne inntil seg med sterke armer. Det fuktige området forlenges nedover Leyhlas brystkasse, bryter av kursen og finner en lokkende forhøyning med et nytelsespunkt midt oppå. Han holder jenta si fast med en arm bak ryggen hennes, stryker brystet med den andre mens han kysser og kjæler, småbiter og suger. Leyhla klynker svakt og stryker fingrene gjennom håret hans, fra nakken og opp, flere ganger, før hun lener seg tilbake og legger seg i sofaen med Ahmeron over seg. Hun strekker ut bena og skyver venusberget opp mot ham, mot magen hans, kysser ham vått på magen med sin andre munn. Hun vil ha ham. Hun trenger ham. Og han tar av henne, nyter henne, tar henne og gir det hun trenger. Med leppene såvidt streifende mot kinnet hennes, glir han inn i herligheten og kjenner neglene hennes i ryggen. Pusten mot kinnet er het og Leyhla finner leppene hans med sine, legger hendene på baken hans og følger rytmen. Hvert støt får ilinger til å spre seg i den begjærlige, sultne kroppen, som sitrende strømninger under en rolig vannskorpe. Hun lar leppene gli unna Ahmerons munn og slikker seg fram til halsen hans, hvor hun suger seg fast med glidende tunge. Han stønner langtrukkent og dypt, og skjelver i hele kroppen. Mens han tar henne med seige hofter og sugende støt, kjenner Leyhla at hun stiger som en luftboble i varmt vann. Da vannet blir for varmt og det koker over, roper Leyhla hjelpeløst ut og borer neglene inn i Ahmeron nok en gang, uten at det stopper ham. Han følger bare etter, presser ansiktet inn mot halsen hennes, biter seg fast og jamrer gurglende og gutturalt mens han klemmer henne inntil seg og skjelver.
Langsomt faller hjertene inn i normal arbeidsrytme. Pusten blir langsommere, svakere, roligere og normal. Ahmeron ligger tungt oppå Leyhla. Hadde han flyttet seg med det samme, ville hun protestert. Hun er sliten, men føler seg sterkere enn på lenge. Men mens de ligger og lar virkeligheten langsomt sige inn over seg igjen, kommer også vissheten om at problemene fremdeles er der. Det nytter lite å sove dem vekk, eller elske dem pokker i vold.
Når Ahmerons lille demon har krympet, trekker han seg ut. Han setter seg på knær og ser på Leyhla der hun ligger, mett av ham og fornøyd – for en stund. Hun smiler svakt og kjærlig, så blir hun alvorlig igjen.
– Hva gjør vi nå, Ahmeron? tenker hun.
– Jeg vet ikke. Jeg vet bare at de ikke gir seg så lett.
– De kommer igjen, sender Leyhla bekymret.
– Spørsmålet er bare når.
– Blir vi nødt til å sove på skift?
– Ikke tenk på det.
«Ikke tenk på det?» utbryter Leyhla og ser på ham, halvt forbauset og halvt støtt mens hun setter seg opp. «Unnskyld at jeg minner deg på det, men det er mine drømmer de hittil har invadert, foruten seansen i morges.»
«Det gikk bra når du sov i dag, ikke sant? Da går det bra neste gang også.»
«Så lenge du passer på, ja. Men når skal du få sove?»
«Ikke tenk på det,» svarer Ahmeron igjen og klarer ikke la være å smile da Leyhla stønner knurrende av irritasjon.
«Jeg husker når jeg første gang lurte på om demoner sov. Det var den samme morgenen du ble tatt og havnet i Lengselens Land. Jeg har fremdeles ikke fått svar.» Hun ser på ham. «Si meg, sover du aldri, du?»
«Ikke slik du gjør.»
«Trenger du aldri å hvile, du da?»
«Ikke slik du gjør.» Han spretter unna da Leyhla slår etter ham. Den spottene latteren han sender henne mens han går mot kjøkkenet, er minst like irriterende som de gåtefulle svarene hun får. «Er du sulten, Sommerfugl?»
«Ja. Hvordan hviler du?»
«Jeg hviler ikke. Jeg samler energi.»
«Og hvor henter du den energien du samler?»
«Hva tror du?» Blikket han sender henne over kjøleskapdøra er ertende. Hun ser lenge på ham, før hun smiler svakt, et smil som blir bredere etterhvert som betydningen av det han har sagt, går opp for henne.
«Du får energi fra meg.»
«Flinka.» Han setter stekepannen på ovnen og dytter kjøleskapdøra igjen med foten, med favnen full av omelett-ingredienser.
«Hver gang vi elsker.» Leyhla reiser seg, og går like naken som ham ut på kjøkkenet og lener seg mot dørkarmen. «Akkurat som alle andre demoner?»
«I alle fall de jeg kjenner.»
«Demoner som forfører?» Leyhla betrakter Ahmeron og ser reaksjonen hans etterhvert som det går opp for ham også. «Jeg trengte ikke å tvinge deg til å fortelle det. Du sa det selv. Frivillig.» Ahmeron holder brødkniven, den er halvveis på vei ned i brødet når han stopper og ser på Leyhla. Hun forstår ikke det lille blaffet av redsel hun kan se i øynene hans. «Hvorfor er det så ille at jeg endelig vet hvorfor demoner forfører?»
«Faen,» mumler Ahmeron lavt og ser bort, overveldet over sin egen tankeløshet.
«Kjæresten?»
«Det… det er…» Han slipper kniven, snur ryggen til henne og tier. Hun går bort til ham og legger en hånd på den anspente ryggen hans.
«La meg gjette… Det er samme straff som å bli forelsket i et menneske? Å røpe noe om demoner og deres svakheter eller behov, er det samme som å bli sendt ned til Lengselens Land?» Hun dekker ryggen hans med brystkassen sin, kysser ham i nakken og kjenner at de spente musklene slapper litt av. Hun kan føle frykten hans og forbauses over at redselen fremdeles sitter meislet så dypt. – Kjæresten, ingenting er forandret. Du har ikke mer å være redd for enn før du fortalte meg dette. Ahmeron bøyer hodet resignert.
– Du har rett. Jeg vet ikke hvorfor jeg reagerer slik. Han snur seg og ser på henne med et blikk hun lettet kjenner igjen.
– De andre demonene kan ikke gjøre noe med deg som de ikke allerede har gjort… Kan de?
– Leyhla… Ahmeron omfavner Leyhla og klemmer henne heftig inntil seg mens smøret freser i stekepannen. – Det er så mye du ikke vet.
– Så fortell. Fortell meg om det du frykter, redselen din…
– Jeg kan ikke fortelle om noe jeg ikke vet, Leyhla. Han holder henne litt ut fra seg og ser inn i et ansikt fullt av vitebegjær. Så sukker han. «Å lempe oss ned til Lengselens Land er ikke alt de kan finne på å gjøre. Jeg og Jarek var de første som brøt demonenes – Vyzaks – lov. Vi var de første til å bli forelsket i mennesker og vi var de første som ble straffet. Mange demoner beundret oss for vårt opprør, og kanskje var Maroli en av dem. Kanskje var det derfor han kom hit for å advare oss. Som straff for oss var Lengselens Land første forsøk. Det holdt på å ta knekken på Jarek. Men selv om Vyzak fullførte på et øyeblikk det Lengselens Land skulle ført til, var han den eneste jeg vet om med slike evner. Får de tak i oss, blir det ikke Lengselens Land denne gangen. Heller ikke små sandhauger, slik som Vyzak var så glad i. Denne gangen vet jeg ikke hva det blir, for ingen har brutt lovene før.»
«Da hadde det nesten vært bedre med Lengselens Land, for da vet vi hva vi har i vente.»
«Tro meg, Sommerfugl,» sier Ahmeron ettertrykkelig med en stemme full av kjærlighet og frykt for at noe skal skje med henne. «Det finnes steder verre enn Lengselens Land. Steder bare de eldste demonene kjenner til, som ikke engang ryktene har klart å få del i.» Leyhla nikker langsomt.
«Men uansett er jeg litt lettet over å få nysgjerrigheten stilnet. I alle fall for en stund,» smiler hun og klyper ham i kinnet for å lette stemningen litt. «Bare gi meg beskjed neste gang du trenger energi.» Det virker. Ahmeron smiler svakt.
«Vær trygg.»
«Og fiks litt mat og få på deg klærne, du er uanstendig.»
«Se på deg selv.» De ler lavt, skyver bekymringene unna for enda en stund og lager resten av omeletten i fellesskap.
Mens de spiser en blanding av middag og kveldsmat, er de lykkelig uvitende om at natten kommer til å bli tidløs.
Tidløs og mørk.
