Kapittel 7

Denne novellen er vist 2004 ganger.

Det er mørkt i soverommet. Natten ligger utenfor vinduene og Leyhla sover. Ved siden av henne i senga sitter Ahmeron, bøyd over henne som da hun sov i sofaen. Han beskytter sin lille, dyrebare heks, pakker henne inn i et mentalt slør av søvn. Men denne gangen klarer ikke Ahmeron å holde drømmene unna. Leyhlas pust har hittil gått jevnt og taktfast, og betryggende rolig. Det vakre ansiktet ser avslappet ut. Inntil kaoset begynner.
Det sniker seg igjennom Ahmerons beskyttende mur. Kanskje fordi han ikke vet hva han skal være oppmerksom på og frykte. Kanskje fordi det er sterkere enn ham, eller fordi det vet at han er vaktsom.
Leyhla drømmer at hun er våken. Hun drømmer at hun ligger alene i senga og ser seg vaktsomt rundt i soverommet. Hun er trøtt, men våger ikke slappe av, våger ikke å lukke øynene for å slumre. Det er som en gjentagelse av tidligere drømmer, som en reprise. Leyhla er redd for å sovne. Hun vet at om hun glemmer seg og slapper godt nok eller lenge nok av, så faller hun i søvn. Og hvis hun faller i søvn, dukker det opp noe i soverommet. Det dukker opp med det samme hun lukker øynene og forsvinner med en gang hun åpner dem. Leyhla er utmattet i drømmen, dødstrett. Hun verker i kroppen etter hvile. Til slutt glir øyenlokkene igjen, blikket svømmer da hun sperrer dem opp. Men de glir atter igjen og hun sovner nesten. Brått husker hun at hun må passe på, men nå er det for sent. Hun ligger paralysert, i en tilstand mellom dyp søvn og våken tilstand. Fanget, ute av stand til å røre seg. For det har dukket opp i soverommet og hindrer henne i å våkne, tar all kraft fra henne, truer henne, suger henne tom for krefter. Leyhla strever, kjemper imot og forsøker å røre på noe, en fot, en arm, bevege seg ørlite for å våkne. Slapper hun av fra kampen et øyeblikk, synker hun enda dypere ned i søvnen og det i rommet får overtaket.
Leyhla begynner å bli redd. Hun kan ikke se det, men hun kjenner det igjen. Hun føler det, kjenner nærværet og sakte blir hun tappet for krefter. Fortvilet tar hun i, vet at om hun bare klarer å lèe så vidt på en fot eller en arm, så vil hun våkne og slå opp øynene, og da vil det i rommet være borte og hun vil få kreftene tilbake. Det tar på energien å streve slik, men hun kan ikke slappe av. Da synker hun dypere. Det er sterkt, dette som tar kraften hennes, men Leyhla er også sterk. Endelig klarer hun å bevege den ene foten og med det samme kommer kreftene tilbake, gradvis etterhvert som hun våkner fra den dype søvnen, mørket hun har sunket ned i, blitt tvunget inn i av denne udefinerbare trusselen, kraften, dette skremmende 'noe' som ikke er ukjent lenger. Hun klarer å røre en arm også, hun løfter den opp til ansiktet og gnir øynene for å våkne og med et gisp farer hun opp fra liggende stilling og ser seg redd rundt i rommet. Hjertet slår hardt og fort, ikke slik som når hun og Ahmeron elsker, nei. Hjertet slår av ekte frykt og frykten blir større fordi hun vet at dette ikke er en drøm.
Det kunne godt ha vært en drøm. Det unaturlige lyset i soverommet kommer fra ingen steder. Ahmeron sitter ved siden av henne og stirrer på veggen ovenfor, hvor det står to høye, mørke skygger. Som tatt rett ut fra drømmen hennes. Rommet er tett av den samme kraften, den som angriper henne i søvne og som omsluttet huset med ondskap. Den ligger i luften og Leyhla vil bare skrike høyt, riste i Ahmeron for å få ham til å vekke henne, rive henne ut fra dette marerittet. Men det går ikke an å våkne fra dette virkelighetens mareritt.
– Ahmeron, tenker hun og tar etter hånden hans, som hun klemmer hardt og redd. – Hva er det som skjer?
– De bare dukket opp. Jeg var ikke forberedt, sender han fortvilet tilbake og besvarer det styrkende kjærtegnet. – Jeg regnet bare med at de ville angripe deg i drømmene dine. Jeg visste ikke at de kunne overrumple meg på denne måten.
– Du merket ikke når de angrep meg og Lusifer utenfor huset, heller, så de kan visst mer enn vi har regnet med.
Leyhla skuler hatefullt på de to truende skyggene. Langsomt begynner de å forandre seg, innta formen av skikkelser. Ansiktstrekk som ligner Ahmerons kommer fram, men disse demonene er fylt til randen av ondskap og hat, og plutselig fryser Leyhla. De er nakne, mørke og skimrende grønne, og har hver sin praktfulle reisning. Men i forhold til da Leyhla sto foran Vyzak og forsamlingen ved kanten av Lengselens Land, føler hun ikke det minste snev av opphisselse ved synet. Frykten er sterkere. Flotte og hatefulle står de for første gang foran Leyhla slik de virkelig ser ut. Dette er skyggene fra drømmene, det er de som behersker den onde kraften som tar alle Leyhlas krefter. Det er de som er den onde kraften, det hun har kjempet mot og Leyhla ser fiendene taust i øynene uten å kunne skjule hvor redd hun er. Redd, fordi hun vet at de er sterkere enn henne. Mektigere. Hun har følt det og vet hvor lite hun har å stille opp med. Hvordan bekjemper en kampen mot sin egen frykt? Og frykten for hva som nå kommer til å skje, får hjertet hennes til å banke hardt og fort mens halsen truer med å snøre seg sammen. Hånden som klemmer Ahmerons, skjelver anspent og ukontrollert. Hadde hun bare klart å fortrenge redselen, kanskje ville hun hatt en sjanse da. Men redselen gjør det vanskelig å konsentrere seg, hindrer motivasjonen i å nå fram. Hun finner ikke styrke, finner ikke engang vilje til å forsøke, for hun vet innerst inne at forsøket i seg selv vil være nytteløst. Fortvilelsen griper Leyhlas sjel som en kald hånd.
En av demonene trer frem og uvilkårlig trykker hun ryggen tettere inntil hodeenden av senga. Ahmerons ansikt er fuktig av fryktens svette og han puster fort med utspilte nesebor. Å se reaksjonene hans virker slett ikke beroligende på Leyhla. Han bør mye mer enn henne vite hva de frykter.
«Ahmeron,» sier demonen mykt og smiler svakt uten spor av glede. Øynene i det smale ansiktet lyser av rent, utilslørt hat. «Så godt å se deg.»
«Char og Omel, synd at jeg ikke kan si det samme,» svarer Ahmeron og Leyhla beundrer ham for å skjule frykten hun vet at han føler. Hun føler den også. En bedøvende, prikkende, tærende følelse. «Så dere har vanskeligheter med å finne tidsfordriv når dere ikke lenger kan pisse den idioten Vyzak oppetter ryggen.»
«Jeg tror du gjør klokt i å holde kjeften din, Ahmeron.» Omel stiller seg ved siden av Char mens han betrakter Leyhla med kalde øyne i et rundere, mer skjeggete ansikt. «Blir vi sinte, kan vi la det gå ut over noen du er glad i.» Leyhla gjengjelder blikket og får sjansen til å studere ham grundigere. Det er som om hun kjenner ham fra drømmene, selv om hun aldri har sett ansiktet hans. Det er ondskapen hun har sett – og følt, den ondskapen som sitter som meislet i Omels fascinerende ansikt. Det er som om øynene sender mentale lyn, og får grepet rundt Leyhlas sjel til å strammes enda mer. Hun trekker pusten dypt.
«La oss være i fred, Omel. Jeg lot dere gå forrige gang.»
«Da du beseiret vår store leder Vyzak, ja. Jeg husker det,» smiler Omel uten antydning til vennlighet. «Og nå prøver du å innbille deg at du kan hamle opp like lettvint med oss?» Han ler mykt og får selskap av Char. Leyhla biter tennene sammen og prøver å bli sint inni seg, uten å klare det. «Lille svake menneske, du er ikke i Evigheten nå.»
«Hva vil dere egentlig?» spør hun og ønsker brått at de bare kunne gjort det de kom for å gjøre og bli ferdig med det, i steden for denne seigpiningen. Hun vil klare å holde ut hva som helst bare hun og Ahmeron får være sammen. Om de så blir sendt til Lengselens Land igjen, vil de klare seg, for de har hverandre. Men innerst inne vet hun at Lengselens Land ikke holder mål. Omel og Char har andre planer. Lengselens Land er bare barnematen for kvalifiserte fiender som hun og Ahmeron.
«Vi er ikke de eneste som mener dere slapp for lett da dere dro fra Evigheten,» sier Char. Han er smalere enn Omel, men slett ikke vennligere. «Vi har kommet for å fullbyrde det Vyzak aldri rakk å gjøre.»
«Hevngjerrige kryp,» sier Leyhla lavt. Ahmeron klemmer hånden hennes advarende.
«Du har fullstendig rett, Leyhla.» Char lener seg over henne med et granskende blikk, det føles som om han kan se rett gjennom dyna. Leyhla føler seg naken, avkledd til sjelen og merker ikke at Omel gransker Ahmeron på samme måte. «Vi er hevngjerrige, akkurat som vår store, tilintetgjorte leder. Men vi har andre metoder enn Vyzak.» Hadde Leyhla kunnet, ville hun presset ryggen tvers gjennom senga når Char kommer enda nærmere. «Vi henter dine innerste redsler, vakre menneskekvinne. Og både du og jeg vet hva det er.»
Leyhla svelger mens hjertet banker hardt og panisk i brystkassen. I tankene ser hun for seg det stummende, tette mørket, kan allerede føle et snev av den dragende kraften som tapper henne. Hun snur seg vekk i vemmelse da Char stryker henne varsomt på kinnet. Hånden hans er iskald mot det varme kinnet og får henne til å grøsse. Et kuldegys farer gjennom kroppen, gjennom sjelen. Omel smiler kaldt.
«Slik som vi vet at det bunnløse mørket i det innerste av din sjel er din dypeste redsel, vet vi også at ensomhet er Ahmerons dypeste redsel: Frykten for å miste den menneskekvinnen som han så patetisk elsker.» Det siste blir sagt med en spottende undertone. Han ser på Ahmeron med hat i blikket og rister langsomt på hodet, nesten skuffet, mens han smatter lett med tungen. «Synd, gamle venn. Du gjør det så alt for lett for oss. Bare vissheten om at du kommer til å miste henne, er nok til å kvele deg av angst.»
«Send oss hvor du vil, bare send oss sammen,» sier Ahmeron lavt, men den truende tonen klarer ikke å skjule hvor redd han er. Hadde han visst at det ville hjulpet, ville han krøpet på knær og tryglet Omar om å dele skjebne sammen med Leyhla. Men han vet at det ville vært nytteløst. Han vil ikke trygle for døve ører, ører som er døve fordi vettet er fylt av hat. Omel tar et skritt tilbake og løfter hendene mot Ahmeron.
«Legg deg godt til rette, Ahmeron. Du skal ligge lenge.» Leyhla rekker knapt å trekke pusten for å skrike i hjelpeløs protest, før det velkjente diffuse mørket svøper Ahmeron inn som sort tåke. Han synker ned i dyna, øynene glir igjen og hånden som holder Leyhlas hånd, blir slapp og alt for livløs. Langsomt forsvinner den sorte tåken, like gradvis som Leyhla kommer til seg selv etter sjokket.
«NEIIII,» skriker hun fortvilet og setter seg opp i senga. Hun tar Ahmerons ansikt panisk mellom hendene sine, og føler og leter, sender og søker. Men hun finner ikke antydning til sjel i den kroppen hun har elsket så mange ganger med. For Ahmeron er ikke der inne. Hun ser sjokkert opp på Omel. «Hva har du gjort med ham?»
«Bare sendt ham til Den Evige Ensomhet, Leyhla. En del av dypet i hans sjel,» svarer Omel mykt og høres tilfreds ut. Leyhla stirrer på ham, snur seg og ser på den livløse Ahmeron og tilbake til Omel igjen. Noe skjer inni henne. Rører på seg. Hun kan kjenne at det koker oppover ryggen og nakken, og redselen er i ferd med å bli erstattet av et verdifullt raseri. Det prikker i nakken mens hårene reiser seg, som en katt som skyter rygg og blåser opp pelsen. Som Lusifer.
«Din fordømte djevel,» hveser hun og slynger håndflaten mot Omel som om hun kaster en usynlig ball, og sender ham en dose av hans egen kraft. Hun har aldri konsentrert raseriet ved hjelp av evnene sine, men med sinnet og viljen – og det vettløse raseriet – finner hun ikke forsøket særlig vanskelig. Dessverre er det for sent. Om hun hadde klart å fortrenge redselen til fordel for raseriet før de sendte Ahmerons sjel vekk, er det ikke sikkert om det hadde vært nok mot disse to mektige demonene. For det blir bare med dette ene forsøket. Omel synker sammen på gulvet og stønner gurglende av smerte, og Char reagerer raskt.
Plutselig er den der igjen, kraften. Som i en drøm der virkeligheten er så nær at hun kan ta på den, som et mørkt, tett teppe legger den seg over henne. Brått er det ikke drømmen som er nær virkeligheten, det er virkeligheten som er i ferd med å bli en drøm. Et mareritt. Et kraftsugende mareritt hvor Leyhla synker. Hun snur såvidt på hodet og får et glimt av Char. Han står med hendene utstrakt mot henne og hodet bøyd i konsentrasjon. Hun ser ham gjennom den mørke, diffuse tåken som omgir henne. Et mørke som er i ferd med å lukke seg rundt kroppen og suge henne tom for kraft som en svamp suger vann. Selv om hun sperrer øynene opp, kan hun kjenne hvordan hun synker ned over Ahmerons livløse kropp.
Hun klamrer seg fast i dyna, synker ufrivillig lenger ned i sinnet, i sjelen sin, makter ikke å holde seg oppe lenger, kreftene svinner og øynene vil bare gli igjen. Armene skjelver. Hun stønner av anstrengelse, prøver fortvilet å presse imot, få løftet kroppen og hindre det som skjer. Kjempe både mot kraften og mot vissheten om at det er nytteløst. Noe presser henne ned, hun kan kjenne energien forsvinne i et jevnt sug. Et kort sekund lukker hun øynene og husker at dette noe vil forsvinne når hun åpner øynene. Det er der når hun har øynene lukket, men forsvinner med en gang hun åpner dem. Men da hun tvinger seg til å åpne øynene, en kraftanstrengelse som tar enda mer energi fra henne, er det ikke som ellers i drømmene. Hun våkner ikke. Marerittet bare fortsetter og de to mørke skyggene som ikke er skygger lenger, står foran henne og betrakter henne triumferende med hendene strukket ut. Hun er fanget i deres ondskap, i skyggenes mørke.
Langsomt synker hun sammen over Ahmerons tomme kropp og øynene lukkes. Mørket er tilbake. Dypere og dypere synker Leyhla ned i mørket i sitt indre. Et mørke så intens og trykkende at halsen synes å snøre seg sammen i frykt. Hun vil kjempe imot, ønsker å kjempe men vet at dette mørket, denne kraften er så mye, mye sterkere enn før. I drømmene kan hun bekjempe den, med Lusifers hjelp når hun selv er for svak. Men med skrikende visshet erkjenner hun at dette ikke er drøm og Lusifer kan ikke hjelpe henne nå. Han trenger ikke gjennom, slipper ikke inn. Den onde kraften er for sterk og Leyhla synker og synker dypere nedover i det krafttappende, bunnløse mørket.
Med hender hun ikke kan se, forsøker hun å få tak i noe, holde seg fast men hun vet det er nytteløst. Hendene ligger igjen, livløse og tomme for kraft på soverommet, slik som resten av kroppen. Sammen med kroppen til Ahmeron. Elskede Ahmeron. Hun prøver å skrike, men har ikke stemme å skrike med. Hadde hun bare kunnet røre på seg, røre på kroppen i soverommet og våkne fra dette virkelige marerittet. Men det er nytteløst. Kraften er for sterk og de to mørke skyggene står og passer på. Hun vil hyle og rope høyt, i avmakt og desperasjon, men orker ikke. Hun vil kjempe imot av raseri og redsel, men orker ikke det heller. Hun har ikke noe å kjempe med. Kreftene har forsvunnet og et svakt ønske om å slappe av og slutte å kjempe imot, dukker opp. Hvile. Resignere. Gi opp kampen mot den overveldende kraften som sender henne langsomt virvlende ned i det absolutte dypet av sitt indre, og godta at Omel og Char har vunnet. De har sendt henne ned i et dyp uten bunn, et endeløst mørke. Et fortvilelsens og avmaktens fall som aldri vil ta slutt. Hennes største redsel. Leyhlas verste mareritt.
Hun føler seg omringet av tett skygge. Et fortvilende, skremmende, fortærende mørke. Det aller dypeste av sjelens frykt, en konsentrert dose virkelighet fra egne mareritt. Godt hjulpet av onde krefter.
Resignasjon. Overgivelse. Og vissheten om at tilstanden vil vare evig. Uvissheten om hvor Ahmeron er, skjærer i Leyhla og er en del av marerittet. Den verkende kjærligheten og avmakten over å ikke kunne gjøre noe for å hjelpe ham eller føre dem sammen igjen. Det hjelper ikke på smerten å vite at Ahmeron har det på samme måte. Slik som henne, bare et annet sted. Hun forsøker å sende, men møter en myk vegg av stengsel. Ingenting slipper ut. Ikke tankene, ikke hun.
Leyhla forsøker å skrike igjen, men har ikke krefter til å dra pusten med lunger hun ikke har. Skriket blir stumt og høres ingen steder. Hun er ingenting her. Bare en bevissthet, en sjel uten kropp. Hun har ingen øyne å gråte med, selv om hun verker av sorg. Ingen hender å knytte i raseri og avmakt, ikke noe ansikt å dekke med hendene i fortvilelse. Sjel er vilje og vilje er kraft, men Leyhla vet at hun snart ikke vil ha noen av delene i dette kraftsugende mørket. Kreftene tappes langsomt ut av henne i det endeløse mørket og viljen har gradvis forsvunnet mens oppgittheten har tatt dens plass. Ingen vilje til å kjempe, ingen kraft til å sloss og sjelen fortapes langsomt i dypet av hennes eget evige, mørke indre. Om hun bare hadde et lite håp om å samle nok krefter til å holde ut og arbeide seg ut av det, opp fra mørket. Men hva vil i så fall møte henne hvis hun en gang kommer seg ut?
Hun merker ikke tiden her. Det kan ha gått timer, dager, eller kanskje hun bare har vært her et øyeblikk. Kroppen kan ikke leve evig der den ligger utslukket over Ahmerons tomme skall. Hjertet slår, pusten går, men hvor lenge vil kroppen orke å fortsette uten den næringen som trengs for å leve? Kanskje vil hun klare å kjempe seg opp fra mørket i sjelen, bare for å finne døden der oppe.
Destruktive tanker tærer i Leyhlas sjel. Hadde hun enda klart å se ånden sin, slik som i Tomrommet, i bakdøra til Lengselens Land. Det hadde hjulpet, å se at hun eksisterte. Nå er hun ikke engang sikker på om hun fins. Det skriker i henne, men det er et stumt skrik som ikke engang Leyhla hører.
Først tror hun det er innbilning, at det bare er noe i mørket frambragt av et intens ønske om hjelp. Men etterhvert kan det ikke ignoreres. Det er noe der. Som i drømmene. Da er det alltid noe der, dette noe som tar kreftene fra henne. Men det er skremmende. Dette er noe annet. Frykten veller ikke opp i henne slik som ellers. Tvert imot fylles hun langsomt med håp og først er hun redd for at det er en hilsen fra Char og Omel, et ledd i den hatefulle leken deres. Inngi henne med håp og ta det fra henne igjen, sende henne ytterligere dypere ned i mørket av sin sjel.
Noe omgir henne, det kjennes trygt ut, støttende og føles som et mentalt teppe som fortrenger det tette mørket. Hun vet at det ikke er Ahmeron, men følelsen er så god at hun vet det er noen som vil henne vel. Leyhla vil rope ut, gi seg til kjenne, redd for at hun skal bli oversett i den mørke tomheten som omgir henne som kompakt tetthet, men hun trenger ikke frykte. Uten å merke det, har hun stoppet å synke. Det går langsomt, men hun trekkes oppover av en sterk vilje. Hun kjenner at sjelen fylles av kraft igjen. Ikke mye, ikke nok, ikke enda. Det tar tid og krefter å få henne opp, så dypt inn i seg selv som hun har kommet. Det er som å kjempe mot et vakuum, en magnet, som å sloss mot seg selv.
Hadde Leyhla hatt hender, ville hun strukket dem opp mot lyset hun tror hun ser. Det gjør ikke noe at det ikke er noe lys der. For henne er det det. Lyset er håpet og med håpet kommer viljen tilbake, viljen til å kjempe imot. Kraft har hun ikke enda, men den kommer etter hvert som hun stiger opp til seg selv igjen. Til hun endelig kan ta i av alle krefter, konsentrere seg for å røre på en arm eller en fot, å lèe på øyelokkene og våkne. Og først når øynene langsomt åpner seg, er lyset der. Mørket er borte og den forsiktige skumringen i soverommet er en ren befrielse.
Leyhla trekker pusten dypt og føler seg sterk. Fremdeles ligger hun over Ahmeron og synet av den nå stille, bleke demonen som hun elsker så høyt, fyller de åpne øynene hennes med tårer. Hun setter seg opp, berører noe bak seg med den ene foten og roper høyt av forskrekkelse da hun får se demonen som ligger på hennes plass i senga. En demon hun har sett en gang før, som hun trodde hun hatet fordi han er i ferd med å ødelegge hennes beste venninne.
Maroli.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar