Kapittel 7

Denne novellen er vist 2114 ganger.

Som en hard ert farer ut av et blåserør når noen blåser av lungers fulle kraft, slik ender Ronias og Leyhlas ville ferd i mørket. Plutselig og uten forvarsel tumler de ut i skarpt lys og deiser i bakken.
Leyhla stønner av smerte, det er et ublidt møte med omgivelsene. Dessuten er det vondt å holde øynene åpne enda, etter så lang tid i totalt mørke. Det svir. Ronia gisper etter pusten, forvirret og ør. Stillheten er påtrengende, i forhold til den massive buldringen fra trakten de ble sugd igjennom. Leyhla summer seg, tar forsiktig hendene vekk fra øynene og ser seg omkring. Som ventet kan hun ikke se hvor de kom fra, den mentale bakdøra de slapp inn er forsvunnet. Ronia ligger ved siden av og ser seg om, hun også.
«Så dette er altså Lengselens Land.»
Nå er ikke omgivelsene som på en negativ film lenger. Svart er mørkegrått og hvitt er lysegrått, men det er også alt. Lengselens Land er som en gammel film i svart/hvitt hvor de er som to uvelkomne, frekke fargeklatter i alt det grå. Fargeløst, øde, tørt og tomt. Som en endeløs ørken. Det er vindstille og trykkende. Sporene de lager i sanden, forblir der. Leyhla tar et overblikk over den merkelige ørkenen. Sanden de sitter i er fin og tørr, nesten som aske. Hun fyller neven og lar sanden sakte renne ut mellom fingrene. Hun kan skimte bakken tvers gjennom hånden, men hun er allikevel håndfast, ikke bare en forvillet ånd i et grått land hvor skyene henger tunge og mørke over dem.
«Hvor er de?» Ronia stirrer over sanddynene, i horisontens alle retninger. «Jeg ser dem ikke.»
«Men de er her, det var herfra Ahmerons sending kom fra.» Leyhla reiser seg og rister sand ut av det mørke håret og kjoleskjørtet. «Men det er ikke tvil om at vi har kommet til riktig sted. Og hvilket livlig sted,» mumler hun. Så stivner hun plutselig og lytter. Et drag av forventning brer seg over ansiktet og hun strekker seg for å se over de grå sandhaugene. Med ett gisper Leyhla og legger hånden for munnen for å kvele et gledeshyl. Hun legger på sprang, kaver seg av gårde over den tørre sanden, sklir, fekter med armene og banner. Ronia reiser seg også, ser etter Leyhla og får øye på Ahmeron. Han løper Leyhla i møte. Idet de legger armene om hverandre og den ene klemmer luften ut av den andre, må Ronia snu seg bort for ikke å vise at øynene blir fulle av misunnelige tårer. Det gjør vondt å se Leyhla med demonen sin igjen, når hun selv har lengtet så lenge etter Jarek. Hun klarer å ta seg sammen, før hun snur seg og langsomt begynner å gå mot Leyhla og Ahmeron.
Leyhla klynger seg til ham, gjemmer ansiktet mot halsen hans og gråter av glede. Hun er utslitt etter all konsentrasjonen i tomrommet, tømt for krefter av å lede dem og sende for begge to. Ahmeron klemmer henne hardt inntil seg, snuser inn lukten fra det lange, sorte håret som han elsker og prøver å overbevise seg selv om at det ikke er en av de vanlige, lengselsfulle drømmene han og alle andre bruker å ha her nede. En blank tåre renner sakte ned det ene kinnet mens han lukker øynene og kysser Leyhla ømt på pannen.
Ronia stopper et par meter unna, redd for å forstyrre mens hun brenner innvendig etter å spørre hvor Jarek er. Men Ahmeron vinker henne nærmere.
«Kom, Ronia,» hvisker han, stemmen vil ikke fungere fordi følelsene setter seg fast i halsen. «Du vil vel møte Jarek?»
«Hvor er han?» spør Ronia engstelig, frykten hogger i henne for at det kan være for sent. Men Ahmeron smiler.
«Ta det rolig, han er fin. Det har du – dere begge – sørget for.»
«Men hvor er han?» spør Ronia utålmodig. Ahmeron nikker i retningen han kom fra.
«Han venter bak sandhaugen, sa han ville være alene med deg.» Han smiler svakt. «Jarek er nervøs, det er så lenge siden.» Ronia følger Ahmerons fotspor med blikket og kjenner spenningen i kroppen banke hardt i årene, så hele kroppen skjelver. Så begynner hun å gå. Lager nye jomfruspor i den grå sanden. Hun stopper på toppen av haugen og trekker pusten dypt før hun går videre og forsvinner.
Leyhla ser på Ahmeron, stryker kinnene hans og ryggen, og blir blank i øynene igjen. Ahmeron smiler varmt mens han stirrer på henne.
«Jeg kan ikke tro det,» hvisker han. «Sommerfugl, du er her, hos meg.»
«Jeg sa jo at jeg skulle lete,» smiler Leyhla og besvarer det ømme kysset Ahmeron planter på leppene hennes. Ømt og inderlig. Det rommer ordløse følelser. «Jeg måtte jo finne deg. Jeg måtte. Kunne ikke leve uten deg, hadde ikke noe valg.»
«Faen, som jeg har lengtet,» stønner Ahmeron og trykker henne så hardt og begjærlig inntil seg at Leyhla blir redd hun går tvers gjennom brystkassen hans, eller at armene hans forsvinner gjennom den åndeaktige kroppen hennes.
«Jeg kjenner at du har lengtet,» hvisker hun og smiler da Ahmerons bankende, ivrige lem klemmes mellom dem, ikke uten reaksjoner fra hennes side. Kåtheten flammer opp, som et vulkanutbrudd.
«Jeg vet det, Sommerfugl. Det var derfor jeg lette etter deg i tre hundre år. Åh, Leyhla… Å lengte i Lengselens Land er tusen ganger verre enn å lengte i Evigheten. Alt blir så mye sterkere, mye mer konsentrert. Det eneste som har stått i hodet på meg siden jeg kom hit, er å få se deg igjen, å ha deg i armene, kysse deg, kjenne lukten og smaken av deg, trenge dypt inn i den melkende mykheten din og kjenne kroppen fylles av den sanseløse nytelsen som bare du kan gi meg. Og smerten jeg følte når jeg måtte innse at vi aldri ville møtes igjen, var som å bli slitt i stykker innvendig, etset opp innenfra…» Ahmeron tar et godt tak i det lange håret, presser leppene mot hennes og skyver tungen inn, kysser henne sulten, grådig, hardt og inderlig. Lar leppene gli fra munnen, ned haken og til den myke halsen. «Jeg må ha deg,» mumler han med skurrete stemme inntil halsen hennes mens han presser munnen mot den myke huden og synker ned på kne, så hendene glir nedover ryggen og leppene stryker nedover kjolestoffet. Munnen ender opp like over venusberget. Hun kjenner den varme pusten hans gjennom stoffet.
«Så ta meg, da,» gisper Leyhla. «Hardt!» Hun løfter selv opp kjolen med en hånd og stryker ham over det bustete håret med den andre. Hendene hans griper rundt rumpeballene, ansiktet presses mot kjønnet når Leyhla skrever lett og skyver underlivet fram. Tungen borer seg mellom leppene og finner punktet så nytelsen renner gjennom henne. Hun stønner langtrukkent og fletter fingrene inn i Ahmerons hår mens hun presser ham mot seg og skjelver. Hun kjenner den hete pusten mot kjønnet mens tungen leter seg fram, hendene klemmer hardt rundt hver halvmåne og tungen glir fram og tilbake mens han grådig lepjer i seg de styrkende saftene. Det er som om hennes kroppsjuice og kåte klynk gir ham styrken og livskraften tilbake. Brått reiser han seg opp og presser leppene inntil halsen hennes igjen. Leyhla slår armene rundt demonen og får deilige frysninger nedover ryggen da Ahmerons hete pust treffer huden med myke lepper. Han kysser halsen hennes, biter og suger vilt mens kåtheten river i kroppen. Leyhla stønner med hodet bøyd tilbake, løfter det ene benet, presser det bankende, varme kjønnet sitt ivrig mot ham og tar imot. Hun fletter fingrene inn i hårfakset og holder ham like hardt som han holder henne. Han bøyer litt i knærne og lar det harde utstyret snuse seg fram mellom myke folder. Leyhla jamrer skjelvende når han trenger dypt inn med et eneste, hardt støt og stønner mot halsen hennes. Da han kysser henne igjen, kjenner hun smaken av sin egen blomst og hun besvarer kyssene like begjærlig og sultent mens hun synker ned i sanden sammen med ham.
Hver nerve i kroppen skriker etter Ahmeron. Kunne de snakke, ville de ropt:
«Må ha.» Det er lite i akten deres som minner om kjærlighet. De voldsomme støtene hans og måten han presser henne ned i sanden mens han holder tak i håret og tvinger hodet hennes bakover, minner mer om tvang. Men Leyhla borer neglene ukontrollert inn i den myke, grønne huden hans på ryggen, stønner i ekstase og mister all sans og samling i et inferno av nytelse mens bena er slynget rundt hoftene hans i et solid tak hvor hun presser ham inn, kan ikke få ham dypt nok inn i seg.
De er de første som noensinne har elsket i Lengselens Land.

Ronia stopper på toppen av haugen da hun får se Jarek. Han står og venter. Ser direkte på henne da hun dukker opp og Ronia er så nervøs at hun må stoppe og trekke pusten, trekke mot til seg.
– Hva er jeg nervøs for? tenker hun og begynner å gå mot ham. – Det er bare omtrent tre og et halvt århundre siden jeg så ham sist. Hva er jeg nervøs for? Mens hun nærmer seg, ser hun at grønnfargen i huden hans, den hun alltid likte å stryke, kjæle med, kysse… Den har gått over til en grålig farge, og minner mer om sanden rundt dem.
– Hjertet mitt banker dobbelt så fort og jeg har ikke engang vært nær ham enda, tenker Ronia og knytter de skjelvende hendene sine. Lettet forstår hun at Jarek er minst like nervøs. Hun kan se det på ham, ser at hver muskel i kroppen hans er spent.
Jarek er muskuløs og flott, like skråøyd som Ahmeron, men kroppen er smalere, ansiktet også, og leppene mer fyldige enn Ahmerons. De er deilige og myke, hun husker alt for tydelig hvor godt det var å kysse dem. Han har det samme katteaktige utseendet som sin datter. Håret er kortere, skjegget tettere og Jarek var like stolt og rakrygget, like fandenivoldsk i blikket han vanligvis brukte å sende Ronia. Nå, derimot, er det ikke mye demonisk i blikket når han ser på henne. Lengselens Land forandrer mye i en demon som lengter.
Hun stopper en halv meter fra ham, stiv i ansiktet av nervøsitet og tom i hodet, og aner ikke hva hun skal si. Hun kjenner bare at hun elsker ham enda mer nå enn da de ble skilt så ubarmhjertig fra hverandre. Den sødmefylte, søte varmen begynner å vibrere i underlivet. Det husker. Gledesknotten husker, de varme, fuktige veggene minnes lemmet hans og er allerede rede for ham. Kjønnet brenner av lyst, hele kroppen er i brann.
«Jeg visste ikke…» sier Ronia nølende, hun er forvirret av alle følelsene som raser rundt innvendig. «Jeg trodde at du forlot meg.»
– Jeg vet det, lyder Jareks dype stemme i Ronias tanker. – Det smertet like mye som vissheten over at jeg aldri skulle få se deg igjen. Han løfter langsomt hånden, strekker den nølende ut, stryker henne varsomt på kinnet. Ronia ser at de jadegrønne øynene er fulle av kjærlighet, begjær, all smerte som har samlet seg etter så langt tid i Lengselens Land. Plutselig hikster Jarek og drar henne heftig inntil seg. Hun slår armene om ham og blir tykk i halsen. Striper av fuktige tårer renner ned kinnene hennes, før de lander på Jareks grågrønne skulder.
«Så lenge… så mye smerte…» Jarek gnir kinnet mot det lange, brune håret til kvinnen som ble hans undergang, kvinnen han elsker. Stemmen er rusten av ukontrollerte følelser. «Så forjævlig mye smerte.» Ronia stryker ham på ryggen da hele kroppen spennes i avmakt. Den mentale smerten har for lengst blitt fysisk.
«Jarek, alt blir bra nå. Vi er sammen igjen. Ingenting skal skille oss…»
«Sammen for alltid…» Jarek kysser henne på pannen, nesen, munnen… Først et lite kyss, så et til, og enda et. En hel rekke små kyss før de smelter sammen til et langt, intens, etterlengtet, sultent kyss. Ronia slutter å tenke. Alt hun har drømt om, lengtet etter å gjøre, det går automatisk, for kroppen vet. Plutselig ligger de tett sammen i den grå sanden, to sjeler forenet til en. Alt går så fort, nesten for fort. Det oppsamlede begjæret de begge har demmet opp, flommer ut med rasende fart nå som demningen av lidenskap har bristet. Og etter en felles befrielse som mer kjennes som en eksplosjon, blir de liggende utkjørte og ordløst lykkelige. Selv Mørkets Fyrste på Bloksberg kan ikke måle seg med dette.
Ronia ligger med kinnet mot den kraftige, gode brystkassen, hører hjertet slå på den andre siden av ribbeina. Huden blir fuktet av salte tårer igjen, det er så mange følelser som må ut. Hun er redd for å våkne og oppdage at det hele bare var en drøm. Men armene som holder hardt rundt henne og er livredde for å slippe, de er virkelige nok. Ronia løfter hodet og ser på ham. Hun smiler da han tørker vekk tårene hennes, og merker med tilfredshet at den sunne, vakre, mørke grønnfargen hans har begynt å komme tilbake.
«Ahmeron sa du var svak, men jeg merker ikke så mye til det,» sier hun og legger fra seg noen dovne kyss på den glatte brystkassen.
«Takket være deg,» smiler Jarek skjevt og ligner mer og mer på den gode, gamle seg selv.
«Har jeg noe å gjøre med styrken din?» Ronia kan ikke se seg mett på ham. Hun gransker hver lille fure i ansiktet hans.
«Ser du all sanden rundt oss?»
«Det er vanskelig å la være.»
«Jeg var på god vei til å bli slik,» sier Jarek alvorlig. Ronia stivner og ser redd på ham, for hun husker hva hun tenkte om huden hans…
«Hva er det som skjer med dem som havner her?» hvisker hun og skjelver av harme og frykt. Jarek holder bedre rundt henne der de ligger.
«Det er slik de lengter seg til døde, alle de som har blitt forvist til Lengselens Land,» sier han lavt. «De, og andre som lever med sterk lengsel i det jordiske livet, i alle tider… de havner her når de dør av lengsel, for å dø en gang til – bli tilintetgjort. Sanden er materialisert lengsel, skjønner du? All sanden, hele ørkenen… Alt har engang vært noen som gikk rundt og lengtet slik som meg og Ahmeron. Slik ville det gått med oss også, om dere ikke hadde kommet. Vi ville blitt gråere, gustnere, mer og mer tæret opp innenfra av lengsel og savn… Til slutt ville vi ha blitt en del av ørkenen, begge to. Først jeg. Smuldret opp av bunnløs lengsel og desperat savn. Begjæret etter deg ville ha etset meg opp innenfra. Men prosessen bråstoppet og snudde da du sendte fra Tomrommet.»
«Det er over nå, Jarek. Jeg er her… Vi er her. Nå gjenstår det bare å få oss ut.»
«Tror du virkelig at Leyhla klarer det?» spør Jarek tvilende og Ronia ser forbauset på ham.
«Hva vet du om Leyhla?»
«Ikke noe annet enn det Ahmeron har fortalt meg.»
«Og hva har Ahmeron fortalt?»
«Antageligvis ikke alt, etter din reaksjon å dømme,» svarer Jarek mens Ronia kjemper seg løs, tar tak i hånden hans og heiser ham opp.
«Det er fordi han ikke vet alt. Kom, kjæreste. Det er på tide at vi samles, alle fire.» Ronia drar Jarek med seg opp over sandhaugen.
De kommer til toppen og Ronia puster ut, lettet over å ikke ta dem på fersk gjerning enda en gang. Leyhla sitter i sanden tett inntil Ahmeron og tegner sirkler i den grå, tørre massen. Hun ser opp da de kommer ned sandhaugen. Så reiser hun seg og børster nervøs kjoleskjørtet rent for sand. Tanken på at det er Jarek som står ved siden av moren, at det er faren hennes, den flotte demonen der, får hjertet til å banke hardere. Hvor mange ganger var hun på nippet til å spørre Ronia hvem faren var – og klart å la være av frykt for å såre moren? En brikke har endelig falt på plass, hun vet!
Leyhla kjenner nervøsiteten bre seg utover i hender og føtter. Hun trekker pusten dypt og knytter hendene. Etter så lang tid uten å våge å spørre, endelig vet hun hvem faren er. Jarek. Morens elsker og demon.
Ronia og Jarek stopper foran Leyhla og Ahmeron, som også har reist seg. Han ser at Jarek er betydelig bedre, og smiler bredt. Men Ronia ser bare på Leyhla, og slipper Jareks trygge hånd.
«Leyhla… dette er Jarek… din far,» sier hun lavt og ser skrått på Jarek for å se om han blir like forbløffet som Ahmeron, med hodet skutt fram og haka på brystkassen i en svært ukledelig måp. Jarek stirrer på den mørke skjønnheten, ser vantro på Ronia og tilbake til Leyhla. Så sprer det seg et stolt smil i ansiktet hans. Når han ærbødig rekker ut hendene, griper Leyhla dem og klemmer dem hardt.
«Så dette er Leyhla,» sier han andektig. «Demondatter. Du har faen meg rett, Ahmeron, hun er litt av et syn.» Leyhla smiler lettet tilbake.
«Da er det ikke rart at hun er i stand til å besette en demon,» mumler Ahmeron og smiler skjevt mens han ser skrått på Ronia. «Og det er vel din fortjeneste, antar jeg.»
«Noen hemmeligheter må da en gammel heks få ha,» smiler Ronia tilbake.
«Men åssen faen…?» Ahmeron ser på Jarek igjen, som slår blikket ned som i skam.
«Jeg lurte ham,» sier Ronia lavt, men stødig. «Jeg utfordret ham, vi blandet blod og han ble uren. Hadde jeg visst at han skulle bli utstøtt…»
«… så hadde du kanskje ikke lurt ham, og da hadde du snytt meg for Leyhla.» Ahmeron legger hendene på Leyhlas skuldre, mens Ronia smyger begge armene bakfra rundt brystkassen på sin elskede og klemmer ham hardt inntil seg. «Jarek, hvorfor fortalte du det ikke da vi møttes her i Lengselens Land?»
«Ville du hatt noe med en uren å gjøre, Ahmeron?» Det er smerte i blikket som ser tilbake på Ahmeron. «Utstøtt i Evigheten – og i Lengselens Land? Demonenes regler sitter dypt i oss, det vet du også.»
«Jeg elsker et menneske, som på toppen av alt er din datter, hvordan kan jeg da se på deg som uren, din jævla tosk?» avslutter Ahmeron og løser en spent situasjon med lettet latter.
Den vanligvis så øde, grå sanden har fått mange fotspor. De går i ett, blander seg i et eneste virvar rundt fire skikkelser. Leyhla ønsker ikke å avbryte den dyrebare begivenheten, men Ahmerons tidligere ord spøker i tankene hennes: 'Lengselens Land tærer på…'
«Ikke for å ødelegge stemningen, men vi bør begynne å tenke på å komme oss bort herfra,» sier hun og slipper Jareks hender. Ahmerons ord bekrefter at de bør raske på. Lengselens Land bryter ned all viljekraft.
«Din optimist. Hvordan kan en komme seg bort fra Lengselens Land?» mumler han og setter seg motløs ned i sanden. Leyhla stirrer forbauset på ham.
«Hvor har det blitt av iveren din, Ahmeron? Troen på det umulige? Selvfølgelig går det an å komme seg herfra. Vi kom oss jo inn, ikke sant?»
«Akkurat. Slik vi gjorde. Ble lempet ned.»
«Tull. Vi har våre egne veier både inn og ut,» sier Ronia. «Eller rettere sagt: Leyhla har. Husker du ikke, Ahmeron? Det var din ide at hun kunne hjelpe oss å få Jarek ut.»
«Men det var før, det,» sier Ahmeron mutt. Lut i ryggen sitter han og tegner mønster i sanden, slik Leyhla gjorde. «Før, når hun kunne være i Evigheten og hjelpe oss. Nå er vi her nede alle fire. Gleden over å treffes vil nok snart gå over i verkende savn og lengsel etter frihet, skog, gress og Evigheten.» Han ser opp på Ronia. «Ingen slipper unna Lengselens Land. Selv ikke elskende par. Det er alltid noe å lengte etter. Ingen er tilfreds, Ronia.»
«Nå forstår jeg hva den der lederen gjorde da han knuste viljene deres.» Leyhla stiller seg foran Ahmeron og ser ned på ham med hendene på hoftene. Det var ikke nok med et skikkelig nummer for å gi dere vilje til å prøve å slippe ut, engang. Dere har mistet troen og viljen til å kjempe. Gitt opp som noen jævla feige kjerringer.»
«Slik du vil gjøre etter en stund her, Leyhla.» Ahmeron ser ned igjen, litt irritert i all motløsheten. Jarek synker ned ved siden av ham. De to demonene virker slitne.
«Jeg har begynt å få hudfargen min tilbake,» sier Jarek. «… men for hvor lenge? Når lengselen atter begynner å gnage i kroppen min, starter prosessen igjen og jeg blir en del av ørkenen. Slik vi alle kommer til å bli.»
«Hvis ikke dere to tar dere sammen og tenker i andre baner enn etter lovene i Lengselens Land, klabber jeg til dere begge to,» truer Leyhla og begynner å bli forbannet. Det koker under skalpen og prikker i nakken av sinne. Ronia legger en hånd på skulderen hennes.
«Leyhla… hendene dine.» Hun smiler til datteren da hun møter det forbausede, grå blikket hennes. Leyhla klasker seg med håndflaten i pannen.
«Hvorfor har jeg ikke tenkt på det? Kom hit, dere to grågrønne idioter.» Hun vinker dem nærmere hverandre og legger en hånd på hvert bustete hode når de stiller seg motvillige på knær foran henne.
Det ser merkelig religiøst ut, men er perfekt for anledningen. Jarek gisper da varmen strømmer ut fra Leyhlas hånd, og tilfører styrke og vilje til den pinte kroppen og demonsjelen hans. Ahmeron var forberedt, allikevel trekker han pusten dypt når styrker strømmer gjennom ham. Han kjenner kampgløden feste seg i brystkassen igjen, viljen og motet til å kjempe. Alt han ble fratatt på kanten av stupet får han nå tilbake fra sin elskede kvinne. Ronia stirrer på sin merkelige datter og ser tydelig auraen som skinner rundt henne. I taus, dyp konsentrasjon står hun med øynene lukket og overfører sin styrke til demonene, sin vilje til å kjempe. Når hun endelig synker ned på knær og gisper etter pusten, virker det som om hun har løpt flere mil. Brystene hever og senker seg i tung pust mens hun slipper taket i de bustete hodene og støtter seg på alle fire for å få igjen pusten og sine egne krefter.
Røde prikker danser for Leyhlas øyne. Når hun lukker dem igjen, må hun klamre seg fast til sanden for ikke å falle av bakken. Hun merker ikke at Ahmeron setter seg på huk ved siden av henne, ikke før han legger en hånd på skulderen hennes. Langsomt stilner svimmelheten, omverdenen holder seg i ro og hun tør åpne øynene.
«Sommerfugl,» sier Ahmeron lavt og inderlig. «Tror du at du kan hjelpe oss ut?»
«Ja, Ahmeron,» smiler Leyhla sliten. «Det kan jeg.»
«Da skal vi forsøke å tro at du klarer det.» Kjærligheten vibrerer i stemmen hans, sammen med styrken han har fått av sin elskede. Leyhla reiser seg opp på knær og omfavner ham. Det skal ikke mer til nå, for å bli seg selv. Kun det å se at Ahmeron er sitt gode gamle. Men hun kjenner når hun holder rundt ham, at styrken ikke vil vare lenge. Det er som å rope mot vinden i storm, det å kjempe mot Lengselens Land. Styrken hun overførte til Ahmeron har allerede begynt å svekkes. Han merker det ikke, men hun kjenner det når hun søker etter viljen hans.
De synker alle ned i sanden, setter seg i en ring med bena i kors og hånd i hånd. En sirkel uten ende.
«Vi kom inn bakveien, og vi skal komme oss ut samme vei,» sier Leyhla rolig og unnlater å fortelle at hennes helbredende krefter ikke vil vare særlig lenge i Lengselens Land. Hun er enda ikke ferdig, og det tømmer henne mer enn hun var forberedt på, når hun overfører sin styrke til de to demonene. «Vi skal ut ved hjelp av viljens krefter. Sjelen er vilje og vilje er kraft.» Ronia sitter tvers over henne, hun har Ahmerons og Jareks hånd i sine, slik som datteren. Leyhla fortsetter å snakke mens hun kjemper en usynlig kamp med de to demonenes viljer. Med tankens helende kraft sender hun svake bølger med umerkelig, helbredende virkning ut fra hendene og inn i de to tvilerne. Etter hvert som Leyhla snakker, blir den skeptiske viljen deres stadig styrket, slik sjelen ble av Leyhlas legende hender, og motet kommer tilbake. Men ikke for godt. Lengselens Land er et slitsomt sted for to lettpåvirkelige demoner. To skritt fram, og ett og et halvt tilbake.
«Vi er fire, vi er sterke. Vi skal klare å stå imot dragsuget, for vi vet at grønt gress og vakker skog venter oss der oppe, når vi kommer fram.» Hun ser på Ahmeron og merker at øynene hans har begynt å få en annen glød. Behandlingen hjelper. Hendene hennes er fremdeles varme, han kjenner det. Han vet også hva hun driver med, gjenkjenner den behagelige varmen fra den første gangen de møttes og skulderen hans var skadet. Han kjemper ikke imot, men lar det skje. Det haster med å komme seg vekk.
«Vi er fire sjeler på vandring i Evigheten. Sjeler, ånder… vi har ingen stengsler som hindrer oss i form av jordisk skall. Vi er sterke,» sier Leyhla og ser opp mot de tunge, grå, deprimerende skyene som henger over dem som skitten bomull. De stenger for viljer og tanker den synlige veien, men de kan ikke stenge for den veien Leyhla vil lede dem. Det finnes ingen skyer i mørket hun og Ronia dro gjennom. Hun skvetter litt da Ahmeron brått klemmer hånden hennes hardt.
«Vi skal klare det, Sommerfugl. Du er så sterk, du klarer å gjøre oss sterke.»
«Hjelp oss ut, lille demondatter,» sier Jarek og klemmer den andre hånden hennes. Leyhla snur seg mot Ronia og ser alvorlig på henne.
«Du må hjelpe meg. Du kjenner veien og prosessen like godt som jeg gjør.» Hun får et nikk til svar, og reisen kan begynne. Flukten fra Lengselens Land.
De legger seg i en ring med hodene innerst. Tett sammen. Hånd i hånd, hode mot hode mot hode. Det sitrer litt i Leyhla, hun kjenner spenningen dypt i kroppen. Den er der fordi hun vet at de har bare en sjanse. Klarer de det ikke første gangen, vil de alle – hun også – være så tappet for krefter når dragsuget av lengtende sjeler får fatt i dem, at det vil være en lett sak for Lengselens Land å binde dem til ørkenen for alltid.
Hun trekker pusten dypt. Begynner å lede dem inn i avslapningen og reisen slik hun ledet seg og Ronia da de lå på kanten av stupet ned til Lengselens Land. Det er vanskeligere denne gangen. Hun er slett ikke upåvirket av den grå, kraftsugende, lengselsforsterkende ørkenen. Det hjelper litt å se for seg gresset og buskene ved kanten av stupet, i tankene. Et fredfylt, trygt sted.
«Pust dypt inn, pust rolig.» Stemmen hennes røper ikke noe av den spenningen som får hjertet hennes til å slå litt nervøst. «La tankene flyte fritt, la dem lede sjelen. Pust så dypt ned i magen som det går an. Rolig og dypt, rolig…»
Ronia kjenner igjen den varme, gode følelsen som sprer seg i armene og bena, som kommer til å spre seg til resten av kroppen og gjøre den nummen, selv om det tar litt lenger tid denne gangen. De må følge takten til hverandre, og de to demonene trenger mer tid. Hun lytter til datterens stemme som etter hvert begynner å gli langt bort, den lyder snart bedre inni hodet enn i selve ørene. Det høres bedre i tankene når Leyhla sender.
– Spenn alle musklene i kroppen, tenker Leyhla og tar i selv. Magen, ryggen, baken, lårene, leggene, armene… – Slapp av, kjenn hvor tung kroppen blir.
Mørket i Tomrommet kommer sakte tilbake, har ventet på at de igjen skulle bli en del av det. Leyhla åpner sin sjels øyne og ser seg omkring, ser Ronia som en hvit, flytende skikkelse i mørket, som en ånd i natten. Men Jarek og Ahmeron er ikke der. Ikke ennå.
– Tenk gjennom kroppen, fortsetter Leyhla uten å slippe taket i hendene hun holder. I mørket ser hun ned på hånden sin, ser at hun holder rundt noe men kan ikke se hva det er. Hun vet bare at det er Ahmerons hånd og hun blir i mørket og venter.
– Slapp av i føttene, kjenn hvor tunge de blir, blytunge, tenker hun. – La tyngden spre seg oppover bena, opp leggene og lårene. Kjenn hvor varme de blir, tunge og varme.
Ahmerons ånd kommer gradvis til syne etter hvert som han trer inn i mørket. Jarek er fremdeles ikke inne, han er svakere og trenger mer hjelp. Leyhla fortsetter å veilede faren og spenner viljen som om den var en eneste muskel mens hun tar i for å hjelpe Jarek. Hun merker at Ronia og Ahmeron gjør det samme. Hun kjenner sjelen suges for styrke når Jarek anstrenger seg og konsentrerer seg om å slappe totalt av for siste gang, før han kommer seg inn i Tomrommet.
Nå er de fire sjeler i mørket hvor de første gang var to. De svever som i et lufttomt rom uten å slippe taket i hverandre. Som en rekke, fire perler på en usynlig snor. Leyhla ytterst, Ahmeron, Jarek og til slutt Ronia på den andre siden. Det er lettest da, de sterkeste på ytterste flanke. Ronia er sterkere nå, hun vet hvor veien går.
– Kjenner dere dragsuget, gutter? tenker Leyhla og merker den dragende fornemmelsen, hun kan høre de tusener av stemmer også. Det klagende koret av lengtende sjeler, langtrukne rop og hyl fulle av smerte. – Stå imot. Kjemp. Søk den andre veien.
– Det er i den andre retningen vår vei ut ligger, tenker Ronia og konsentrerer seg. Jarek stønner av anstrengelse, grepet som holder Ronias og Ahmerons hånd, er ikke så sterkt.
– Jarek, roper Leyhla ut i mørket, stemmen hennes virker så fjern, så langt borte, men hun vet at den når fram. – Ikke gi opp. Vi er der snart.
– Jeg orker ikke å kjempe imot, Leyhla, svarer Jarek og hun kan tydelig høre hvor tappet for krefter han er. Det dragende suget av lengtende sjeler tærer på ham. Han har tross alt vært en del av koret ganske lenge.
– Ahmeron, hjelp til.
– Jeg prøver, Leyhla. Jeg kjemper faen ta meg det jeg makter.
– Jeg merker det, det er fint. Prøv litt til…
Leyhla konsentrerer seg, mobiliserer kreftene og styrker dem alle. Ronia vet bare veien, hun kan ikke sende eller lede dem med en slik styrke som datteren kan. Etter hvert som hun føler at det dragende, lokkende suget er lenger unna, kjenner hun sikkerheten lede dem, slik Leyhla bruker viljen og den verdifulle kraften sin. De er utenfor dragsugets manende rekkevidde og Ahmeron jubler i det tause Tomrommet.
– Vi klarer det. Stemmen hans er triumferende og full av den styrken han ikke hadde i Lengselens Land. Og Leyhla jubler med ham når hun føler at han er den gode, gamle: Stabukken Ahmeron som hun elsker så inderlig. Lengselens Land er for langt unna, ørkenen har mistet grepet nå.
– Jarek, hold ut. Vi klarer det, tenker Leyhla og får et urovekkende svakt svar tilbake. – Ronia, hjelp ham. Han er så svak, så sliten…
– Jeg føler det, Leyhla. Jeg gjør så godt jeg kan…
Leyhla ser engen for seg, den lille gresspletten ved kanten av Lengselens Land. Hun ser dem i tankene, de fire, liggende i det grønne, myke gresset, og setter sine siste krefter inn på å føle gresset under seg. Det myke, etterlengtede underlaget mot ryggen. I mørket de svever, kan hun kjenne hvordan de daler ned, og sakte legger seg på en gressmatte som er under dem og som de ikke kan se. Men hun kan føle lys i mørket og smiler, sliten og lettet.
– Åpne øynene og se opp i den vakre himmelen, jubler Leyhla stille og senker dem ned i det bløte gresset. – Reisen er over, vi har seiret over Lengselens Land.
Ahmeron stønner da han kjenner gresset under seg. Det kommer ikke brått, han kjenner det gradvis. Han ligger med øynene lukket. Svetten renner ned fra tinningen, forbi øret og inn i hårfakset. Mørket forsvinner. Han tørker pannen, smiler bredt og åpner øynene. Brystkassen hever og senker seg når han puster i dype åndedrag. Ikke så raske og hivende som Jarek, som er virkelig utslitt. Turen tok kraftig på. Ronia ligger ved siden av ham, halvveis over ham med den ene foten bøyd over magen hans og underlivet mot Jareks nakne hofte. Kjolen er tynn, kroppsvarmen fra den slitne demonen kjennes mot kjønnet. Hun tørker kjærlig svetten av ham, stryker ham over en fuktig panne, sender ord til ham som Leyhla og Ahmeron ikke kan høre. Det er ord som styrker. Det varer ikke lenge før Jarek også klarer å smile og glede seg over at de virkelig klarte det. Han legger armene rundt Ronia, kysser henne sultent og klemmer henne hardt inntil seg, glad for at det er over.
Ahmeron betrakter Leyhla, som ligger på magen mens hun støtter seg på albuene og ser inn i skogen bak dem.
«Legg deg ned og slapp av du også,» sier han og stryker med fingeren bortover armen hennes, så hårene reiser seg i prikkende velvære. «Du klarte det. Vi klarte det. Vi er fri.» Leyhla kaster et fort blikk på ham før hun igjen ser inn i skogen med et urolig blikk.
«Jeg kan ikke for det.»
«Hva er det, Sommerfugl?»
«Jeg… er ikke sikker…» Leyhla ser på ham og sukker. «Det er vel bare jeg som er oversliten.» Ahmeron legger seg på siden og støtter hodet mens han stryker henne rolig og ømt på ryggen.
«Innbilning?»
«… tror det.» Hun ser inn i skogen igjen, blikket flakker rundt for å få øye på det hun føler, faren hun aner. «Håper det… men følelsen er så sterk.»
Instinktet sier at noe er galt. Hun farer sammen og snur hodet i den retningen hun så noe bevege seg i øyekroken. Etter hvert som konturene mellom trærne blir klarere, blir Leyhlas øyne større.
«Nei,» hvisker hun lamslått før hun reiser seg langsomt. De andre ser rart på henne. Ahmeron snur seg, og gisper dypt og lydløst av frykt. «Reis dere,» sier Leyhla lavt. Stemmen skjelver og kroppen er spent som hos en katt klar til sprang. «Helvetet er ikke over enda.»
Etter hvert som de reiser seg og ser seg om, merker de det. Skyggene trer ut fra skogen, frem fra mørket. Grønne skygger, grønne skikkelser med truende øyne og beske smil fulle av hat.
De andre demonene.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar