Kapittel 8

Denne novellen er vist 2379 ganger.

Demonene. Mørkhårede, stolte demoner. Hver med sitt spesielle utseende, hver og en stolt, naken, erigert, nydelig… Og alle med et hatefullt blikk rettet mot de fire på den lille gressletten. En hel flokk med hissende demoner. Leyhla kjenner et støt av en blanding med begjær og frykt. Det er umulig å ikke reagere på denne flokken. Like umulig som det er å flykte fra dem. Hun legger merke til at det kun er mannlige demoner i flokken. Er det fordi det er to menneskekvinner i Evigheten?
Ahmeron legger armen rundt Leyhlas skulder mens Jarek stiller seg foran Ronia som et beskyttende skjold. De stirrer like hatefullt tilbake og venter. Utspillet er ikke deres.
«Så dere er tilbake.» En av demonene trer et lite skritt fram.
«Ja, Vyzak. Vi er tilbake,» svarer Ahmeron lavt og truende. Allikevel klarer han ikke å skjule frykten som skjelver svakt i stemmen.
«Hvordan kunne det skje?» Vyzak flytter blikket fra den ene til den andre og de irrgrønne øynene hans stopper ved Leyhla. Hun løfter hodet ørlite, smalner øynene og viser ingen tegn til frykt. Blikket Vyzak får tilbake gnistrer perlegrått av harme. Han smiler langsomt og slu. «Og hva har du her, Ahmeron? Det lille menneskekrypet ditt fra det jordiske livet?» Han spytter foraktelig ned i gresset. «Kjenner du ikke loven?»
«Jeg gir faen i lover som du har laget, Vyzak,» mumler Ahmeron med sammenbitte tenner mens hjertet slår hardt av frykt og sinne. «Helt siden du kom til makten, har selvstendige demoner levd i redsel.»
«Selvfølgelig.» Vyzak smiler, men det finnes ikke vennlighet i grimasen. Han snur halvveis på hodet og ser skrått på Ahmeron. «Dere simple utbrytere er ikke velkomne i Evigheten. Vi har alle en oppgave…»
«Steng av, for helvete,» avbryter Ahmeron. «Jeg har hørt det før.»
«Så hvorfor protestere når du vet at det er nytteløst?»
«Du er like tåpelig som enkelte mennesker, Vyzak.» Leyhlas klare stemme bryter plutselig inn som en kontrast til de to grove demonrøstene. Vyzak ser forbauset på henne, målløs over at den vakre, unge kvinnen er modig nok til å våge å ta ordet, og de andre demonene mumler stille og opprørt. «Like tåpelig som de menneskene som ser ned på dem som gjør det de har lyst til, isteden for å følge det mønsteret alle andre følger,» fortsetter Leyhla og ignorerer det bankende, nervøse hjertet sitt. Forsmedelig nok banker kjønnet i samme takt.
«Og hvilket mønster er det?» smiler Vyzak, men smilet når ikke de smale øynene. Nå ser Leyhla at pupillene hans kun er en sort, vertikal strek. Det er som å se inn i slangeøyne når hun gjengjelder blikket.
«Å stå opp tidligere enn en ønsker for å gå til et sted en ikke vil, og gjøre noe en ikke liker å gjøre, for å tjene penger til å gjøre det en har lyst til i den fritiden som en aldri har.»
«Du er modig, lille menneske. Og spesiell. Noe sier meg at det er din fortjeneste at dere står her.» Vyzak betrakter de tre andre, men får ikke noe svar. Han biter tennene så hardt sammen at kjevemusklene dirrer. De står foran ham, åpenbart uberørte av Lengselens Land. De skulle ha smuldret opp der nede, blitt til grå sand. Jarek skulle forlengst vært borte nå. Et eksempel for andre utbrytere, en advarsel om å holde seg til reglene. Også står de tvert imot her som en arrogant hån mot ham, et bevis på at selvstendighet seirer. Vyzak koker av sinne og det glitrende slangeblikket faller på Jarek.
«Vel vel. Siden Ahmerons lille menneskekryp klarte å forhindre det Lengselens Land skulle ta seg av, får jeg fullføre prosessen.»
Det skal ikke mye til. Bare en liten bevegelse med hånden og noen forbannelsens ord. Et stjerneskudd skyter som en grå, gnistrende ildkule ut fra Vyzaks finger og treffer Jarek midt i brystet. Det er ikke for ingenting at Vyzak er den ledende demonen. Jarek står rakrygget foran Ronia og dekker henne beskyttende. Han rekker ikke engang å skrike. Det lyder bare et fort gisp, og like foran øynene på Ronia smuldrer han opp og forsvinner. Det er som å se en statue plutselig bli til sand, som brått oppløses ovenfra og ned, slik smuldrer Jarek opp og er borte. Det eneste som er igjen etter ham, er en liten haug med grått, fint støv, som ørkensanden i Lengselens Land.
Ronia står med munnen halvveis åpen og stirrer lamslått inn i de kalde øynene til Vyzak, før hun langsomt senker blikket og ser ned på det som er igjen etter Jarek. Ansiktet fortrekker ikke en mine, sjokket er for stort. Hodet er tomt for tanker, fullt av ingenting. Sakte kneler hun foran sandhaugen, strekker åndsfraværende ut en hånd og berører så vidt det grå støvet. Hun fyller neven halvveis med fin sand og lar den drysse mellom fingrene som sanden i et timeglass. Øynene er vidåpne og tomme. Lyset som kom tilbake da hun møtte Jarek igjen, er slukket for alltid. Hun stirrer ned i sandhaugen, på levningene etter Jarek, og ansiktet er stivt av sjokk.
Ahmeron og Leyhla står som forstenet og stirrer lamslåtte på Ronia. De er fullstendig ute av stand til å si noe. Leyhla rister sakte på hodet. Langsomt og krypende siger vissheten over henne, klamme fingre griper rundt sjelen og hun blir kald innvendig. En isende klump knytter seg i magen, en knute av raseri og gru. Hun ser moren kjærtegne sanden og lage mønster i den, slik hun selv gjorde i Lengselens Land.
Leyhla farer sammen da Vyzaks skurrende stemme lyder, uten å nå frem til Ronia.
«Du var ikke så svært lenge i Lengselens Land, Ahmeron, men samme skjebne var faktisk tiltenkt deg.»
«Nei,» gisper Leyhla og stirrer seg foran Ahmeron. «Vent.»
«Vil du være først, lille menneske?» Vyzak smiler ondt igjen. «Jeg må ha misforstått deg. Er du ikke så modig allikevel? Er frykten din så stor at du ikke orker å vente?»
– Leyhla, ikke gjør det, tenker Ahmeron og vil skyve henne vekk. Men Leyhla er sta og står imot. Hun ser fast og utfordrende på den onde demonen.
«Jeg har et annet forslag… hvis du tør.»
«Hvis jeg tør?» Vyzak legger hodet tilbake og ler høyt. De andre demonene ler med ham. Det høres rått og brutalt ut. «Du morer meg, lille modige menneske. Og hva går det farlige forslaget ditt ut på?»
«En duell. Du og jeg.»
«Leyhla, NEI!» Ahmeron tar fortvilet tak i armene hennes og tvinger henne til siden mens han ser vilt på henne. «Du kan ikke hindre ham!»
– Gi meg en sjanse, Ahmeron, sender Leyhla mens hun ser intens og sta på ham. De lysegrå øynene hennes glitrer. – Det er den siste sjansen vi har. Vi kommer alle til å ende som Jarek om vi ikke prøver. Hun snur seg dvelende mot Vyzak. «Tør du?»
«Det er greit, lille menneske.» Vyzak ser forventningsfullt på henne. «Vinner jeg, sender jeg dere samme vei som Jarek nettopp dro – etter å ha tatt deg. Grundig.» Ahmeron trekker pusten inn gjennom åpne nesebor og knytter nevene ved tanken. Leyhla nikker kort.
«Og vinner jeg, er det du som emigrerer til Lengselens Land.» Leyhla går et stykke unna Ahmeron uten å slippe Vyzak med blikket. «Og de andre demongutta lar oss være i fred.» Hjertet hennes banker hardt. Det er en sjanse å ta, det er siste utvei og hun er nødt til å prøve.
Kroppen lengter etter hvile. Oppholdet i Lengselens Land og turen til og fra, har tatt mer på kreftene enn Leyhla trodde. Først nå kjenner hun det. Bena må tvinges til å bevege seg. Er det utmattelse, eller er hun så spent og klar til sprang at kroppen stivner?
Hun skal til å spørre om hvilke regler som gjelder i Evigheten, men får alt for tydelig merke at Vyzak ikke akter å diskutere regler. Den unge heksen rekker så vidt å kaste seg til siden og ned på bakken før den første, gnistrende grå kulen blir slengt etter henne. Den bommer med et par stakkars centimeter og freser hissig forbi skulderen, fulgt av forventningsfulle rop fra tilskuerne, de ivrige demonene. Ildkulen treffer bakken et stykke bak Leyhla og etterlater seg en grå sandflekk midt i gresset på en halv meters omkrets. En hilsen fra Lengselens Land. Men Leyhla stopper ikke for å se, tiden har plutselig blitt dyrebar for henne i Evigheten også.
– Hvordan kan han ta meg grundig etterpå, hvis han har tenkt å forvandle meg til grå sand? tenker hun vilt og reiser seg for å styrte inn i skogen.
«Hvorfor ikke la meg ta deg her og nå?» roper Vyzak spottende. «Så sparer vi tid.» Etter latteren hans å dømme, tror han dette kommer til å bli en enkel lek. Leyhla biter tennene sammen og hveser sint mens hun løper.
«Den tilfredsstillelsen skal du faen ikke få.»
Hun setter kursen innover i skogen. Her inne kan han ikke se henne så lett, det sa i alle fall mamma Ronia. Leyhla smetter bak en trestamme, akkurat tykk nok til å skjule henne. Pusten går i tunge hiv, og hjertet banker unaturlig hardt. Denne gangen banker det ikke av kåthet og lyst, men av ren redsel.
– Jeg må konsentrere meg, tenker hun og trekker pusten dypt. Hun merker en bevegelse i øyekroken og kaster seg ned i siste øyeblikk før stammen hun sto gjemt bak, blir forvandlet til støv. Bare akkurat der hun sto. Toppen av det stolte treet er fremdeles helt. Med et brak møtes de to endene der midten av stammen har forsvunnet og drysset ned på bakken nedenfor. Trekronen faller langsomt til siden, mot Leyhlas kant. Hun ruller seg kjapt unna og kjenner hvordan bakken skjelver idet trekronen braker nedi akkurat der hun lå. Hun svelger, hever blikket og ser inn i Vyzaks onde, dypgrønne slangeøyne. Leppene er dratt opp i et stygt grin, et flir som viser hvor overbevist han er om at seieren vil bli hans. Med et lite kast med armen, sender han nok en grå kule mot Leyhla. Hun snurrer rundt igjen, slipper på ny unna med noen centimeters klaring. Kjapt kommer hun seg opp og løper videre. Inn i skogen. Hun vet at Vyzak følger etter, hører trekronene falle og ildkulene frese etter seg mens hun løper i sikksakk. Hun smetter bak en annen tykk trestamme og titter frem for å se hvor langt forsprang hun har, men oppdager at det er alt for lite.
Vyzak beveger seg med letthet mellom trærne. Det virker som han bare glir fram, uten å tynges av en sliten kropp slik som Leyhla. Det aner henne at Vyzak er like mye ånd her som han ville vært i det jordiske livet. Kanskje glir han tvers gjennom trærne også. Det er slik stien av halve trestammer har oppstått bak ham, og på bakken ligger trekronene. Han trenger ikke å slenge grå kuler for å felle trærne, det er selve sjelen hans som gjør dem til grå sand når han glir tvers gjennom stammen.
Demonen bryr seg ikke om hvor mye av den skjønne skogen han ødelegger. Blikket flakker over trestammene mens han irritert presser leppene sammen. Leyhla trekker pusten dypt og legger kinnet mot den ru barken.
– Jeg må konsentrere meg, ellers klarer jeg det ikke, tenker hun og prøver å slappe av. – Må gjøre slik jeg gjorde med prestefrua. Hun knytter nevene så knokene blir hvite og tvinger seg til å puste roligere. Det brenner smertefullt i lungene etter flukten.
Noe puster henne i nakken. Slik Ahmeron bruker å gjøre, men pusten hans er varm. Dette var et kaldt gufs. Leyhla gisper høyt, virvler rundt og blir stående med ryggen inntil trestammen, og Vyzak foran seg. Det selvsikre fliret pryder igjen ansiktet hans der han står og stirrer på henne.
– Du tror vel ikke du kan ta meg slik du tok prestefrua, lille menneskekryp? Strever du med å legge planer for å felle demonenes herre?
Leyhla stirrer på ham mens det går opp for henne hvor tankeløs hun har vært – som ikke har gjort seg tankeløs og skrudd av tankene. Han kan jo lese alt som foregår i hodet hennes, men selv er han en lukket dør.
– Og hva så? tenker Leyhla og ser rasende på ham. – Du vil jo ikke fortelle meg dine svake sider, så dem må jeg lete etter.
– Jeg har ingen svake sider. Vyzaks mørke blikk fanger Leyhlas øyne. Hun merker at kåtheten kommer krypende inn i kroppen, det hjelper ikke å ignorere den. Sødmefull banking mellom bena får saftene til å sive ut mens Leyhla forsøker å ikke la seg merke av kroppens forræderske reaksjoner. Vyzak spiler opp neseborene og snuser dypt inn mens han smiler besk og blir smal i øynene.
– Er den lille heksen så kåt, da? kurrer han i tankene hennes og fukter leppene mens han går enda et skritt nærmere. – Så hjelpeløst kåt på demonenes herre? Jeg kjenner lukten av brunst. Leyhla stønner og kjenner fortvilet hvor kraftig hun reagerer på demonens blikk, hans nærhet, synet av det store lemmet som frekt peker rett mot henne. Lysten fosser gjennom den slitne kroppen, hun er lett mottagelig for Vyzaks suggerende påvirkning nå.
– Det banker mellom bena, hva? Det lille mennesket klarer ikke å stå imot? Vyzaks lave stemme smyger seg inn i Leyhlas bevissthet som et uvelkomment kjærtegn. Hun stønner og kjenner hvordan brystvortene trekker seg sammen av fornemmelsen.
– Nei, tenker hun ør mens kinnene brenner av rød skam. – Dette er feil.
Løpeild av sitringer får det til å kile i brystene, det følger nervetråder ned til underlivet hvor lysten banker i takt med Leyhlas harde hjerteslag. Opphisselsen er så tydelig nå at hun ikke klarer å skjule det. Kroppen lystrer ikke tankene lenger. De perlegrå øynene som ser på Vyzak, glitrer av lyst og fortvilelse. Vyzak smiler skjevt mens han møter blikket hennes med tunge øyelokk over sitt mørke hat, og en så tung, dryppende kjønnlig, dyrisk utstråling at det nesten tvinger Leyhla i kne. Hun skjelver i leggene, i lårene mens hun gråtkvalt kjenner hvordan selvkontrollen gradvis smuldrer opp.
– Du klarer ikke å stå imot, lille menneske, hvisker det inntrengende i Leyhlas tanker. – Ingen dødelige klarer det.
Leyhla jamrer seg som i smerte. Hun virvler rundt for å flykte, men kroppen har sin egen vilje. Hun går ned på knær, ned på alle fire. Fremdeles kjemper hun imot Vyzaks vilje, mot seg selv, men begjæret blir bare sterkere og sterkere. Fortvilet kryper hun motvillig vekk fra ham, må tvinge fram hver bevegelse som bringer henne vekk fra den hissende, forheksende demonen som hun ikke vil tennes av og reagere på. Verre er det at hun ikke helt klarer å huske hvorfor. Tankene er ulne og tåkete, som om noe stenger for. Det minner om skyene over Lengselens Land. Dypt inne i sjelen vet hun at det er nytteløst å flykte. Vyzak går rolig etter henne mens han ler mykt.
– Gi opp, lille menneske. La oss ha en hyggestund sammen før jeg gjør slutt på dere alle.
«Neeeeiii,» jamrer Leyhla fortvilet og krabber langsomt opp på en lyngtue, en liten bakke, en forhøyning i skogen. Men hun kommer seg ikke til toppen engang, før Vyzaks stemme igjen kiler i sjelen og sender rislinger av lyst gjennom kroppen.
– Kåååte lille menneske… Stemmen er som tusen spillende tunger, de løper over skinnet og får gåsehuden til å frese deilig over hele huden. Hårene reiser seg og det prikker heftig i hodebunnen. Leyhla stønner langtrukkent av uutholdelig begjær mens hun kjemper noe som lenge har føltes som en håpløs kamp. For hvert steg hun forsøker å krype, gnir hun lårene mot hverandre og forsterker den søte bankingen mellom bena, og kjenner dermed hvor hovent kjønnet er av lyst. Det banker, brenner, skriker etter å bli berørt. Hun synker sammen i den lille bakken, strever fortvilet med å presse knærne sammen, men det er nytteløst. Kroppen har sitt eget liv nå, og tankene er i ferd med å følge etter. Ør i hodet åpner hun øynene og stirrer opp i den vakre himmelen og tynt, lysegrønt løvverk. Hendene har funnet veien mellom bena, hvor de gnir det brennvarme kjønnet under kjolestoffet mens hun klynker langtrukkent av lyst. Vyzak kneler foran henne. Hendene som stryker oppover leggene er påfallende kalde, noe som forsterker Leyhlas brennende følelse i den hete kroppen. Hendene glir oppover og skyver med letthet kjoleskjørtet opp. Den kåte kvinnekroppen hjelper ham, føttene stemmer i bakken, slik som skuldrene mens baken løftes og kjolen glir lenger opp. De forræderske armene strekker seg ivrige over hodet og kjolen dras utålmodig av.
Naken ligger Leyhla med tryglende, fortvilet blikk foran Vyzak, som reiser seg opp og ser på henne med et besk, selvsikkert smil. Den ene hånden er lukket rundt skaftet, som han langsomt drar. Hun klarer ikke å la være å stirre på ham, fascinert over følelsene han jager fram i henne. Blikket er tåkete av lyst, hun ser ham ikke klart, tankene svømmer i hodet mens hun lett biter seg i underleppen eller fukter leppene med eggende tunge. Hun greier ikke hindre bena i å skille seg, knærne spres så langt fra hverandre som mulig og Leyhla blotter sitt våte kjønn for demonenes suverene leder. Bare å kjenne luft mot våt varme er nok til å skyte sitrende bølger gjennom underlivet, bølger som sprer seg i hele kroppen. Hendene begynner å vandre, hun stryker først over brystene som kiler av lyst og begjær når håndflatene glir over de harde knoppene. Vyzak slipper ikke taket i lemmet mens han bredbent synker ned på knær igjen, og stirrer grådig på de fuktige foldene. Han fører en kald finger pinefullt langsomt inn i den varme våtheten mens Leyhla stønner tynt og vrir seg utålmodig. Veggene klemmer bedende rundt, de sitrer av trang etter større ting.
Så våt hun er, den vesle, fortapte heksen. Kåtere enn hun kan huske å ha vært, noensinne. Hver nerve, hver blodåre, de dirrer, banker, brenner og sitrer. Blodet suser uavbrutt i ørene, ekko av harde hjerteslag gir gjenlyd i hele kroppen. Eggende langsomt glir fingeren ut og inn, og fuktes grundig med glinsende, blanke safter som han tar med seg opp til det lille, brennende, intense punktet. Med tuppen på pekefingeren masserer han lett, så lett at det nærmest kjennes som kiling for Leyhla, som er så kåt at hun knapt har en selvstendig tanke igjen i hodet. Hun ligger med øynene lukket, ør og svimmel. Hendene dekker brystene, de stryker i dovne sirkler, klyper lett i knoppene, gnir og masserer og knar igjen, mens Vyzak bøyer seg nærmere. Da tungespissen hans så vidt berører Leyhlas kjønn, skriker hun kort av nytelse og vrir seg i svimlende lyst. Han er så kald, kontrasten er så voldsom at Leyhla skriker på ny mens hendene slår ut til sidene, krafser i lyngen, griper tak og holder fast. Hun svever, flyter i et tomrom og er ikke kropp, er bare følelse. Det eneste hun vet er at klitoris er mye, mye større. Hun er ikke noe annet nå enn den lille knoppen, som i hennes bevissthet har vokst seg like stor som Leyhla selv. Vyzaks tunge glir over, hun ser hendene hans i mørket, de er dryppende våte av blanke safter, og med sprikende fingre gnir han saften utover hele den store nytelsesknoppen mens ekko av hennes egne skrik av begjær, lyder i mørket. Vyzaks irrgrønne øyne lyser i Leyhlas tanker mens han stirrer på henne under buskete øyenbryn, og han slikker stadig med lang, spillende tunge og gnir henne inn med de duftende saftene. Det ser ut som han ligger over en enorm halv ball som han med sprikende fingre og ertende tunge gnir inn med blank olje. Ballen er Leyhlas sitrende klitoris og oljen er hennes egne sekreter. Stemmen visler påtrengende i Leyhlas forvirrede hode.
– Vil du at demonen skal ta deg…?
Det er alt han trenger, demonenes leder. Et øyeblikks besluttsomhet fra et villig sinn, et lite brudd i forsvaret. Og Leyhla er villig, mer enn villig. Hun trygler ham stumt om å fortsette, det brenner og hun holder det ikke ut.
– Vil du, lille menneske? Vyzak reiser seg halvveis opp mens han støtter knærne mot den lille bakken Leyhla ligger i. Bildet i tankene hennes forsvinner, hun ser ham bare som i grønn tåke når hun åpner øynene og ser på ham med fuktig, slørete blikk. Med overkroppen lett lent tilbake holder han balansen mens han ser mykt på Leyhla og spør igjen.
– Vil du? Den ene hånden holder stadig rundt en mørkegrønn, bankende, fristende stake, den andre har to fingre inni varmen, rede til å bytte plass med utstyret hans. De glir sakte ut og inn, over det magiske punktet der inne som skriker stumt av behandlingen. Leyhla klynker klagende og jamrer hjelpeløst. Når hun lukker øynene, ser hun et par irrgrønne, lysende, stirrende øyne.
– Vil du at demonen skal gjøre det godt for deg? Skal han befri deg fra begjærets deilige kvaler og ta deg?
«Ja,» stønner hun halvkvalt. «Ja, jeg vil. Ta meg, Ahmeron…»
Mørket forsvinner brått da Leyhla sperrer øynene opp, idet hun slutter å puste. I samme øyeblikk forsvinner de to fingrene så Vyzak kan trenge inn i henne med sitt grådige redskap, og Leyhlas hender skyter ned til underlivet og stopper Vyzaks lem. Vyzak rekker ikke å stanse. Det grønne, svulmende hodet dunker hardt mot den avvisende hånden og Vyzak må beherske seg for ikke å stønne av smerte. Leyhla stirrer på ham mens halsen snører seg i smerte, og det knytter seg i brystkassen av kjærlighet for den mannen – den demonen – som hun elsker.
Et langt øyeblikk stirrer de hverandre i øynene, en taus duell. Langsomt, meget langsomt men styrkende nok, kommer vissheten sivende inn i Leyhlas tåkete sinn. Det som underbevisstheten har visst hele tiden, det trenger nå igjennom Vyzaks hypnotiske tåke og styrker den vakre heksen. Åja, hun er kåt. Dryppende, dirrende kåt. Men hun er ikke lenger Vyzaks offer. Blikket i slangeøynene blafrer et kort øyeblikk av vantro, men Leyhla ser det og kjenner triumfen boble i kroppen.
– Jeg har funnet din svakhet, Vyzak, tenker Leyhla sliten og smiler svakt mens befrielsen skyller gjennom henne. – Du aner ikke hva kjærlighet er. Du vil aldri klare å overvinne mitt begjær, for du vet ingenting om kjærlighet.
– Hva mener du med det, kryp?
Leyhla smiler bredere mens hun kjenner selvsikkerheten vokse ved sine egne ord og tanker, som er ett.
– Min kjærlighet til Ahmeron. Hun ser på Vyzak med stadig klarere blikk og kjenner vissheten renne gjennom seg mens hun stirrer på ham. Vissheten om hvem hun er. Jareks datter. Ronias datter. Og Ahmerons kvinne – ikke uten grunn! Hennes styrke er kjærligheten hånd i hånd med begjæret. Det er det som har hjulpet henne å overleve. Som for tre hundre år siden hjalp henne å vinne Ahmerons hjerte, og som hjalp ham å finne henne igjen, da hun var Ellen. Og det er det som hjelper henne å overvinne Vyzaks bedøvende utstråling nå. Kjærligheten. Den svimlende, altoppslukende, bedøvende, bankende, brennende kjærligheten. Sterkere enn alt! De rene følelsene som alltid har overmannet hennes kropp, hennes sjel, de skal nå overvinne demonenes suverene hersker.
– Du klarer aldri å vinne over meg, Vyzak. Du vil aldri få nyte mine utløsninger. De er ikke for deg. De er for den demonen jeg elsker. Leyhla ler befriende på tross av det påtrengende begjæret. Hun kjenner at Vyzaks selvsikkerhet svekkes, og det gjør også det hypnotiske taket han har på henne. Kåthetens tåke har lettet. Det banker fremdeles mellom bena og i kroppen, men nå kan Leyhla kontrollere det. Hun ser Vyzak fast i øynene og kjenner brystkassen fylles av denne magiske, merkelige, deilige følelsen for Ahmeron.
– Du vinner ikke, tenker Leyhla triumferende mens hun ler svakt. – … ikke over meg og min kjærlighet, din elendige, stinkende, enspora drittdemon.
Det er tungt, men hun klarer det. Hun kjenner det nå, at hun er sterkere. Langsomt og møysommelig drar hun kjolen over hodet, og skjuler sin nakenhet og opphisselse for Vyzak. Hendene er motvillige, tunge som bly, men de lystrer nå. Hun er sin egen herre. Bevegelsene gjør vondt, det er smertefullt å kjempe mot begjæret, men kjærligheten som banker i brystet gjør henne sterk. Hun knytter nevene, glir ned fra lynghaugen og synker sammen på knær mens hun presser hendene mellom bena, mot det bankende kjønnet og trekker pusten dypt. Fyller lungene med luft, fyller kroppen med styrke og fjerner all frustrasjon og skam som Vyzak har klart å bygge opp i henne. Fremdeles ør i hodet reiser hun seg og begynner å gå mot kanten av stupet, der de andre demonene er. Der Ahmeron er. Hun støtter seg på en halv trestamme og snur seg mot Vyzak. Den store trekronen et stykke unna, som en rest fra Vyzaks herjinger i den før så vakre skogen. Blikket hun sender ham er hatefullt og fylt av en styrke han ikke var forberedt på å møte. Perlemoren glitrer.
«Tør du å se hva ekte kjærlighet er, Vyzak?»
Det er mørkt, blikket han sender henne. Hånden løftes halvveis, men Vyzak nøler og senker den igjen. Ingen grå ildkuler, ingen statuer som blir til støv. Er det frykt som blinker i dypet av det mørke, hatske blikket?
Når Leyhla går videre, trenger hun ikke å støtte seg til trestammene i den voldtatte skogen lenger. Endelig ser hun Ahmeron mellom trærne og kjenner halsen snøre seg ved synet av sin elsker. De siste skrittene løper hun, og uten å høre de andre demonenes vantro gisp, kaster hun seg i armene på sin evige kjærlighet, sin sjelevenn, sitt ett og alt. Hun presser leppene hardt mot hans i et hett kyss, kjenner kroppen bli tung mot ham, kjenner lysten banke for den rette nå.
«Skynd deg, ta meg nå,» hvisker hun ør mot Ahmerons villige munn. Armene hans holder henne tett inntil sin egen kropp, og hun kjenner lemmet adlyde spontant. «Ta meg her, nå, hardt og deilig.»
– Leyhla… Ahmeron stirrer vantro på heksa si og slynger armene rundt henne mens hun utålmodig løfter kjoleskjørtet så underlivet blir nakent og rede.
De synker sammen i gresset på kanten av stupet, tett omslynget. Leyhla kjenner at det vibrerer i henne av kjærlighet mens resten av kroppen følger begjæret som villig slippes fri. Ahmerons stemme som visler gjennom tankene kjennes riktig ut, for det er den rette hun gir seg selv til og elsker med. Desperat slynger hun bena rundt ham mens han trenger inn i henne, inn i dypet av Leyhlas sjel. Tårene renner ustanselig ned tinningene og drypper ned i det grønne gresset. Hun gråter av lyst og kjærlighet mens hun støter imot, følger takten i Ahmerons kraftige støt og svaier ryggen når hun kommer, og renser sjelen med et befriende skrik igjen. Ahmeron setter seg på knær og slynger armene rundt livet hennes, drar henne opp fra gresset og har Leyhlas armer rundt nakken mens kroppen hennes fremdeles rykker og skjelver svakt i den voldsomme, etterlengtede utløsningen. Hun presser samtidig underlivet grundig mot hans mens hun ser ham dypt i øynene, med godt skrevende ben og tåballene i bakken for å stemme imot. Svimmel kjenner hun hvordan kroppen befris mens hennes utløsning styrker Ahmeron. Hun stirrer andpusten på sin elskede demon. Godt støttet av hans sterke armer holder hun rundt nakken hans og sitter på huk med lemmet dypt inni seg. Hun roterer med hoftene, ser ham hele tiden i øynene og kjenner tårene renne nedover kinnene igjen da ansiktet knytter seg i nytelse. Like før det går for Ahmeron, sperrer han opp øynene og ser på Leyhla, de glitrer av kjærlighet før han kniper dem hardt igjen. Hardt presser han heksen sin inderlig inntil seg og skjelver mens han stønner dypt, gutturalt og lenge.
En lang stund sitter de stille, tett omslynget mens de får pusten tilbake og styrkes av hverandre. Når Leyhla reiser seg, følger Ahmeron etter. Han stryker henne ømt over håret, tørker vekk de siste sporene av tårer og kysser leppene hennes med et kilende, lett kyss. Leyhla stryker ham kjærlig på kinnet. Så snur hun langsomt på hodet og møter Vyzaks blikk. Hun biter tennene sammen, knytter nevene og stirrer på Vyzak med smale, urokkelige øyne. Hun ser tilfreds at han stusser over dette plutselige overmotet. Han står i skogkanten og nøler, fremdeles sjokkert over hans tap og hennes seier, og over den hån og forakt han ser i blikket som hun sender ham. Dessuten er han betydelig svekket av forestillingen han nettopp har vært vitne til. Aldri hadde han trodd at en så enkel følelse som kjærlighet kunne gjøre noen så sterk. Leyhla trekker pusten dypt mens Ahmeron klemmer hånden hennes.
– Stå stille, tenker hun og hører sin egen befalende stemme i tankene. Som et kommandorop, en befaling som ikke godtar annen reaksjon enn lydighet. – Stå helt stille, ditt elendige kryp.
Vyzak stirrer på henne. Smilet har forsvunnet. Det er erstattet med et vaktsomt uttrykk, som langsomt går over i forferdelse da det går opp for ham at han har undervurdert Leyhla slik han har overvurdert seg selv, men da er det for sent. Leyhlas manende ord lyder igjen og igjen i tankene hans. Hun er styrket nå, er mektigere enn ham. Kjærligheten som vibrerer mellom henne og Ahmeron er sterkere enn Vyzaks vilje. Armene hans er som bly, slik føttene er når han forsøker å røre seg. De er som limt fast til bakken.
– Du er helt stiv i kroppen, tenker Leyhla tilfreds og kjenner styrke og kraft risle gjennom blodårene. Det dirrer i nervene under huden. – Du klarer ikke å røre deg ved egen vilje. Du følger bare min vilje nå. Min vilje.
Hun føler trassen hans, motviljen, kjenner at han kjemper imot og at han er sterk. En lang stund står to viljer og kjemper mot hverandre i en kamp som ingen kan høre, men som er tydelig nok ved et blikk på de to ansiktene. Litt etter litt i den mentale kampen, begynner Vyzaks vilje å infiltreres av redsel. Så lenge han ikke klarer å løfte hendene og sende de grå kulene, klarer han heller ikke å gjøre Leyhla til sand. Leyhla kan føle skriket hans, et stumt, taust hyl av forsmedelse og raseri i tankene. Han er i hennes makt. Den mektige Vyzak har ingen vilje lenger.
– Gå mot kanten, tenker Leyhla og nyter å se blikket hans så fullt av frykt. – Du ønsker å hoppe, gå mot kanten. Gå!
Med langsomme, strittende bevegelser går Vyzak mot kanten av stupet mens de andre demonenes hektiske, sjokkerte mumling følger ham. Det skriker desperat i ham etter å stritte imot, men det er nytteløst. Leyhla er for sterk. Han tvinges fram til kanten av Lengselens Land og han vet hva Leyhla vil ha ham til å gjøre.
– Se ned, Vyzak, sender Leyhla med øynene glitrende av hat. – Se ned, se på skyene og føl lengselen drive deg til vanvidd slik Ahmeron skulle ha blitt drevet til vanvidd. Se ned!
Vyzak stirrer på de myke, innbydende skyene, slik Leyhla befaler. Han kjenner et sterkt sug i brystet etter å hoppe, og det skremmer ham. Det verker i ham etter å forenes med skyene, bare ta et skritt utfor og la seg seile ned, legge seg på de bløte skyene og få alle ønsker oppfylt, få alt han begjærer. Lemmet har allerede reist seg igjen, fullt påvirket av skyenes manende kraft. Han vet hva som venter ham under skydekket, allikevel brenner det i ham etter å hoppe. Leyhla føler lengselen hans med tilfredshet og forakt.
– Hopp, Vyzak.
Det lyder et samstemmig, forferdet gisp fra de andre demonene idet deres suverene leder tar et lite skritt utfor kanten og forsvinner. Ingen stritting imot, ikke noe rop, ingenting. Leyhla snur seg mot de andre demonene.
«Lederen deres er borte,» sier hun med fast røst og ser at de stirrer hatefullt på henne uten å ha mot til å gjøre noe mer. De vet at hun er for mektig. Enhver som tar innersvingen på Vyzak er for mektig. Med en arm og en hånd som skjelver innvendig av utmattelse, peker hun fast innover i skogen, i Evigheten. «Forsvinn.»
Hun bryr seg ikke om å fortelle at Vyzak nok vil dukke opp igjen, for han er sterk nok til det. Når han kommer, vil han være en utstøtt, en beseiret og vanæret demon. Det er kanskje en verre straff enn Lengselens Land vil være for ærgjerrige, maktsyke Vyzak. Langsomt løses flokken av demoner opp. Motvillig, men uten protester.
Til slutt er de alene på den lille lysningen. Demonene er borte og Vyzak er beseiret. Men Leyhla føler ingen beruselse over at hun har vunnet. Hun føler ingen seier, for det er ingen seier.
De har mistet Jarek.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar