Denne novellen er vist 34455 ganger.
Ane lå bakover i dobbeltsengen, den lange kjolen dekket lite nå. Jeg hørte ynk, fine koselyder, et «åååh» hver gang hun pustet ut. Mellom bena hennes var Mona, ivrig opptatt med å slikke henne der du vet. Nei, jeg kan være mer direkte: Mona lot tungen leke langs kjønnsleppene. Berørte klitten nokså intenst. Hendene strøk utenpå resten av Ane; Over brystene, over maven, hoftene, ned på yttersiden av lårene. Oppover igjen. Kunne ikke se om trusen var borte eller dratt tilside. Ett av to. Satt i en lenestol og fulgte med, det er sjelden jeg har følt meg så oppløftet. Og da tenker jeg ikke på pikken. Jeg følte meg god i hele kroppen, stadig mer ettersom Ane lot til å miste kontrollen. Dèr forsvant den sorte kjolen enda lenger opp, antagelig en svindyr sak; Modell eller haute couture. Ane begynte å skrike høyere, og jeg kunne høre hvor våt hun var. Skjønte at raset snart ville gå. Og plutselig hylte hun så jeg følte hele rommet riste. Takk skjebne, for at vertskapet og gjestene befant seg tre etasjer lenger ned i denne gigantkåken! Kroppen vred seg og skalv, noen utrolige spasmer! Både Mona og jeg forsto at mange år med innestengte lengsler ble forløst der og da. Mona visste det fordi hun er superkul, glup og lesbisk. Og jeg visste det fordi jeg er «Megler Frekk». Kjært barn har mange navn! «Megler Frekk», ja har du hørt? Og jeg fikk dèt navnet av Ane….
* * *
Er det bare de med mange sexpartnere som kan gi råd til andre om seksualitet, samliv eller…livet? Ja, glem i så fall meg. Jeg har hatt få. Nesten halvparten av mine partnere er beskrevet på Erotikknett. La meg tenke: Gabrielle i «Den siste dydige dagen», hun var min første. Elin i «Elins erologiske avdeling» og «Tilgivelse i nylon», hun kom senere i rekken. Unn i «Av jord skal du gjenoppstå». Og Line. Hun ble «En rattskatt på landeveiskjøring» og enda litt mer, pluss at jeg fulgte henne «Over en ny terskel». Så…nei. Jeg kan navn og nummer på alle jeg har hatt sex med. Men så er det en annen ting. Kanskje en dum teori? Jeg mener at vi som har lekt med sex og krydder eller opplevde skygger i livet har en viktig erfaring i en usynlig sekk. Kan du noe om BDSM? Har du gått i terapi? Har du blitt tråkket på eller vært «langt nede», og etterpå «høyt oppe»? Har du sett litt av hvert? Da kan du dele ut livserfaring hvis du ser at noen trenger det. Nei, jeg er ikke oppblåst, finnes ikke. Tvert om. Jeg er ydmyk, jeg blir varm i hjertet hvis jeg kan hjelpe andre. Og dèt har jeg ofte gjort. Hvis du holder i tre år med en psykiater som grafser i deg – til ditt eget beste – blir du hobbyterapeut selv. Du kan ikke unngå det. Og da sier jeg; «Ikke nøl, gi av deg selv».
* * *
Super-arvingen Ane var gift med Thomas i ti år, ingen vet hvorfor. Hun hadde nok ingen «anerekke» med andre partnere i minneboken. Thomas og Ane presterte to puddinger og så ble hun en ensom hypersingle med eget palass, egne millioner, eget meglerhus og egne regler. Strenge regler, sosiale regler. For Ane ble aldri venn med noen uten å ha sjekket inntekten og «statusometeret» først. Jeg har ikke noe på dèn listen å gjøre, jeg kom inn via Line. Men hun likte meg fra dag èn. Rart. For Ane har vært noe av det mest innestengte jeg vet om; Alltid i svindyre klær, alltid tilknappet; Sort og kort hår, litt haukenese, ser nesten utenlandsk ut. Men hun er pen, Gud hjelpe meg. Fin ansiktsform. Høye kinnben, mandeløyne på skrå, slank, flott kropp, ganske store pupper. Av en eller annen grunn syntes jeg aldri hun var spesielt sexy. Kanskje fordi jeg er monogam og deilige Line er mitt lys, og fordi radaren ropte «lesbisk» hver gang Ane var synlig. Våget aldri å si noe. Det vil si, hadde ikke våget til nå.
Men så skulle altså Christiane og Preben åpne megakåken sin for hele snobbegjengen, pluss lille meg. Minst åtti gjester. Og jeg? Jeg var fornøyd fordi jeg fikk Mona med som ekstragjest. Mona er altså lesbisk og gammel kompis og har rødt hår som Line, ja, ligner Line litt. Superlekker, flott, vakker, nærmest grønne øyne og nesten like høy som meg. Dessuten var det fint av en annen grunn; Mona og jeg hadde samme lavstatus i selskapet, fordi vi ikke bor på en akse fra Bygdøy via Ullern til Slemdal og Holmenkollen. Line, som også er en snobb, syntes Mona var kul, fattig, frekk og eksotisk. Det var flere single damer og typer i selskapet, så Mona ville ikke stikke seg ut. Ikke for andre enn de med en radar som kan spore seksualitet. Og dèt var neppe mange i denne forsamlingen. Ingen snobb kan kjøpe en sosial radar hvis de trenger en. Men nå skulle Ane til pers!
Vi kom til selskapet i drosje, og Line visste ingen ting om plot’et. Mona visste alt, og begynte å mingle sosialt med det samme, holdt seg med vilje unna Ane. Line traff igjen hele snobbegjengen fra oppveksten og fartet rundt og klemte og tok i hender. Jeg befant meg ofte i nærheten av Ane. Hun lot til å like det, sikkert fordi jeg gikk i sort dress, betalt og plukket ut av Line. Ja ja, selvsagt en dyr en, jeg gir blaffen i sånt. Bare overflate, men det var viktig å ta seg ut i denne settingen. Grøss. Vel, jeg skulle ikke avspores nå! Jeg kom jo til selskapet med en kjempebagasje; Lesbiske Mona som sosialt krydder, ti sitater fra litteraturen på to lapper i lommen og en morsom plan i hjernebarken!
Du skjønner, Ane er belest, selv om statusen hennes er «pengefiksert blåruss». Hun har en superhukommelse og kan masse om litteratur. Vi liker å snakke sammen om bøker og sitater. I kveld drakk hun som vanlig tørr hvitvin, og mer enn hun pleier. Jeg sto på terrassen og tok en røyk da hun kom ut for å prate litt; Tilknappet som vanlig, men hun hadde et lys i øynene. Et kjempelys! Jeg la armen kameratslig rundt henne, vi snakket og fleipet. Var som å legge armen rundt din beste venn. «Hun er lesbisk», tenkte jeg, «lesbisk, innestengt i skapet og totalt uforløst». Klemte henne og spurte om hun ville leke en lek. Hun lyste opp i hele ansiktet, lystig og småfull på opptur, gladere enn hun pleier. Og «ja da, Halfdan».
«OK. Jeg gir deg fem litteratursitater. Hvis du bommer på ett av dem må du gjøre alt jeg sier i èn time. Greit»?
«Hva pønsker du på nå»?
«Bare noe som vil gjøre deg veldig glad. Stoler du på meg»?
«Vel, du er jo bare Lines fattigmann, men…ja. Du har sjel og er snill. Kom an».
«Hvem skrev: Melankoli er gleden ved å være bedrøvet»?
«Victor Hugo».
«Riktig. Og hvem skrev: Et tilfelle som er godt regnes for forsyn, men et tilfelle som er ondt, dèt er skjebne»?
«Knut Hamsun».
«Riktig. Men hvem skrev: Kast ikke bort nye tårer på gamle sorger»?
«Åh, Halfdan da! For lett! Det var Euripides».
Faen ta glupe Ane! To spørsmål igjen. Og akkurat da kom Mona ut på terrassen og bort til oss. Som avtalt på forhånd! «Vi leker», sa jeg, «du skjønner, Ane har en fabelhukommelse på alt, og jeg tester hjernen hennes. Hun har klart tre spørsmål, det er to igjen. Følg med»!
Mona og jeg vekslet blikk, øynene hennes ropte at «nå stiller du jævlige spørsmål din brølape, for jeg vil ha Ane».
Ane så ikke dét blikket, heldigvis. Klart for neste utfordring.
«Hvem skrev: Fornøyelsene har sin pris, men gleden er gratis»?
Smilende, fra øre til øre; «Nils Kjær».
Ett spørsmål igjen. Helvete! Men jeg måtte bare hoppe i det. Mona så ikke blid ut.
«OK, men hvem skrev: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket»?
Totalt stille. «Det vet jeg ikke», kom det med tynn stemme fra Ane. Jeg klemte henne og sa «endelig». Mona holdt på å klappe i hendene, men et blikk fra meg var nok. Puh!
«Du tapte og må gjøre alt jeg vil fra nå og i èn time, altså til kvart over elleve. Greit»?
Ja, hun ville holde ord. Jeg ga ordre om at vi skulle ta turen til gjesterommene i tredje etasje, det største rommet har stor dobbeltseng, lekre sofaer, dyre lenestoler. Visste det fra før. Og Mona måtte bli med for at «alt skulle gå skikkelig for seg», som jeg sa. Dèt syntes Ane var kult, hun skulle bare ha visst!
Jeg kunne nesten lukte at Mona var tent på Ane, for jeg har en kjempebra snabel sånn omtrent midt i ansiktet. Men den fersket noe mer, min gode snabelradar! Så fort vi var innenfor døren følte jeg at Ane også hadde spenninger. «Terapitimen», ropte jeg, «og jeg er terapeut. Jeg leker at jeg skal frelse sjelene deres! Du, Mona, må heller ikke gjøre motstand. La oss sette oss i sofaen, jeg i midten».
Dèr satt vi i en treseter. Jeg var sentral, damene på hver sin side. Vi lekte «ta på og føle-leken», en terapilek. Bare lukke øynene, ta på, ikke på bryster eller intime steder; Armer, skuldre, hofter, knær. Fingre som føler over ansikter. Begge damene pustet jevnt og var helt med. «Du er jo et dannet menneske og kan avbryte leken med ordet «rødt», men da blir jeg lei meg», sa jeg til Ane. Nei, hun skulle ikke avbryte, nei! Trodde jeg at hun ikke holdt ord?
«Flytt dere inntil og ta på hverandre», sa jeg mens jeg reiste meg og fant en lenestol. De flyttet seg ganske tett, holdt øynene igjen og fortsatte. Jeg lukket øynene selv, satt bare og lyttet. Dèr hørte jeg en hivende pust, men ikke Monas; Det var Ane! Og straks etter kom en rar hulkelyd, mens hun lot til å reise seg! Jeg åpnet øynene, spratt opp av stolen og stilte meg foran henne. Hun virket usikker, akkurat som om hun vurderte å stikke av. Men nå måtte jeg kaste loss, fikk nesten tårer i øynene selv, følte at jeg var så nær, så nær!
«Vær så snill», hvisket jeg, «ikke gå! Ble du tent på Mona? Det er da bare fint! Vil du vite en hemmelighet? Hysj! Mona er forelsket i deg, for hun er lesbisk».
Ane var nok litt full, og hun så ut til å ha ramlet ned fra månen. Nå reiste Mona seg, kom inntil henne bakfra, tok henne om livet, det var hennes tur til å hviske: «Halfdan snakker sant. Jeg er en sårbar sjel og jeg har så lyst til å være kjæresten din».
Tapre Mona! Kunne gitt henne en gullmedalje, nei ti! Isteden fortsatte jeg hviskeleken.
«Du, hør nå her, jeg har lurt på deg. Tenner du på jenter? Dèt er da bare nydelig? Og hvis du tenner på Mona må du ikke gå ut av dèn døren nå. Kanskje hun er den sjelevennen du skal kaste loss med, fatter du»?
Ane begynte å gråte stille, men nå kom Mona på forsiden, holdt rundt henne, strøk over håret, stadig tettere inntil. Dèr fikk Ane sitt livs første kyss fra en kvinne. Kanskje. Tror nok dèt. Og hun besvarte kysset!
«Ja, men Halfdan», nå hvisket Ane nokså grøtete, «hvordan visste du….»?
«Radar». Jeg pekte på hodet og deretter på hjertet. «Og du? Stol på oss. Ikke glem at jeg er sjefen i førti minutter til. Gjør som jeg sier, legg deg på terapisengen. Du er trygg her».
Mona var forgapt i Ane. Ikke noe skuespill, nei. Hun ble heftigere, hun begynte å stryke over hele Ane, de kysset ordentlig! Munn og tunge! Et skred av glede løsnet inni meg, mens Ane ble lagt på rygg, svært mykt og pent, i en ditto myk seng. Mona strøk over hele kroppen hennes og begynte å dra kjolen opp. «Slapp av», hvisket hun til Ane, «jeg er bare snill og vet hva som er godt for oss. Og ikke vær redd. Vi har en klok og kinky tilskuer, du kan like gjerne lære deg å være åpen med èn gang».
Monas hender strøk oppover lårene, kjolen til Ane lå rundt livet hennes, jeg visste at den snart ville forsvinne. Ane begynte å komme med høylydte koselyder, men så hvisket hun høyt: «Åh du Megler Frekk, hvis du skal være her kan du i hvert fall passe døren»!
Ha ha, jeg løp bort, og heldigvis, nøkkel på innsiden. De kunne begge høre at låsen sa klikk. Og nå klikket det helt for dem! Satt i stolen og så Ane begynne å bukte seg, mens Mona strøk utenpå kjolen, over brystene, langs kroppen og ned mot hoftepartiet. Hele tiden hadde hun ansiktet utenpå Anes fitte, men jeg passet altså på at jeg ikke så alt. Trengte det ikke. Smaskelydene ropte om en kjempekåt Ane med våt respons og tonnevis av lengsler.
Altså: Dette må være ett av mine mest suverene minner; Rommet lukter av to superkåtinger, men de er ikke kåte på meg! Så flott! De er helt oppslukt av hverandre, Ane stønner «åååhhh» hver gang hun puster ut, og snart begynner hun å rope «deilige Mona» og skjelve voldsomt. Jeg kan se Monas røde hår i en sky mens hun stryker over Ane og bearbeider underlivet hennes. Og Ane gjør ustoppelige bølgebevegelser mens hun skriker høyt i ukontrollerte serier! En forløst kontrollfreak, hun mister nesten pusten, og jeg ser Mona stanse opp for å la henne lande litt. Minuttene går, det pustes roligere, Mona snur seg halvveis mot meg og hvisker «du, hjelp meg litt her»!
Jeg formelig løper bort til sengen og hjelper henne med kjoleknappene og BH’en. Hun kaster av seg resten og blir naken foran Ane som ser sløvt på oss og hiver etter luft. «Fine du», hvisker jeg med snill onkelstemme til Ane, «nå er Mona naken og da må du også bli naken, ikke sant»?
Hun svarer ikke. Trusen hennes er allerede borte. Jeg kan se at hun er hoven og kjempevåt og vil ha mer av Mona. Mye mer! Så vi kler av den forløste Anesjelen sammen. Myke hender. Merker at jeg får tenning av situasjonen, men ikke vanlig kåthet nei, jeg har en ømhet innvendig som er ubeskrivelig. Ja, ubeskrivelig, jeg mangler ord. Ville jeg ikke ha trodd.
Nå i ettertid er dette minnet en serie av bilder, limt på netthinnen. Vakre bilder. Mona la seg halvveis oppå Ane og de begynte å kysse nakent, intenst, nærmest bortreist. Gned seg totalt frenetisk og buktende inntil hverandre. Ett varmt lår mot hvert underliv. Famlende hender. «Ååååh, hjelp, jeg kan ikke kontrollere meg», stønnet Ane mellom kyssene. «På tide», hvisket Mona og jeg i kor, dèn replikken var ikke avtalt.
De var så søte og kåte og orgastiske at jeg ble revet med. Sto rett ved siden av sengen, men dèt ga de faen i. Ropte og skalv og tok på hverandre, fullstendig vekk, begge to. Megler Frekk var liksom ikke farlig. Om han noen gang hadde vært det.
«Rolig, superlesber», sa jeg lavt, «nå skal dere låse meg ut. Klokken er kvart over elleve. Jeg vil møte dere på terrassen om et par timer. Dere trenger såpass. Og Ane? Jeg har fem nye spørsmål til deg. Har vi en avtale»?
De klarte såvidt å stanse og nikke umerkelig. Mona reiste seg for å låse meg ut, men før jeg rygget bakover fikk jeg et blikk fra Ane med tårer i. «Hysj, og vær glade», hvisket jeg, «og jeg digger dere begge to. Nå må dere ta dere ut, dere må elske, dere må reise med hverandre».
Ut av døren. Klikk. Stille ned noen gedigne trapper. Rommet lå langt unna all action. Flott. Fant Line, ga henne en full oppdatering, ja, med èn gang. Gjett om hun lyste opp! Fikk et smellkyss! Og spør om jeg hadde fortjent vin og en sosial prat? Hun dro meg rundt og kysset og skaffet glass og var så glad! Og hennes glede smitter meg. Sånn er det bare.
Ingen lot til å merke at Ane og Mona var fraværende. Jeg fikk det uventet hyggelig, akkurat som om snobbegjengen til Line plutselig ble kameleoner som skiftet ham. De var blitt til noe mye mer snilt og forekommende. Vet ikke, vanligvis liker jeg dèn gjengen bare sånn passe. I kveld var det annerledes. Alt var annerledes!
* * *
Snart halv to. Flomlys over hele haven, musikk og prat inne i Christiane og Prebens sinnssvake stuer. Tok med en Marlboro ut på terrassen, Line holdt seg unna. Flotte Line. Kloke Line. Og dèr kom plutselig Ane og Mona ut; Nysminkede. Nydelige, et superpar! Og det var akkurat som om ansiktet til Ane var glattere! Ja, det høres pokker så svulstig ut, men jeg tenkte på gjenfødelsen da jeg så henne. Smilte til begge og sa «Hei hei, Anemona», mens de kom om halsen på meg. Fikk et kyss på hvert kinn, og Ane hvisket at «jeg kan ikke beskrive hva jeg føler for deg nå», ja, hun snakker så dannet at det ryker av henne.
«Er du klar for fem nye spørsmål da», spurte jeg bare, «du vet, bommer du på ett må du gjøre som jeg sier»?
Ja, hun var klar for alt.
«Hvem skrev: Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde se»?
«Mark Twain».
«Hvem skrev: «Den som ikke gjør noe for andre gjør intet for seg selv»?
«Goethe».
«Hvem skrev: Ensomhet er ikke lengsel etter selskap, det er lengsel etter beslektede sjeler»?
«Marilyn French».
Mona så virkelig imponert ut. Dèt skjer ikke ofte. Ane var bare avslappet, smilende, og med en bjørkevarme i øynene som jeg aldri hadde sett hos henne. Lurte på hvor mange orgasmer hun hadde fått de siste to timene. Men det var bare å fortsette, to spørsmål igjen.
«Hvem skrev: Den skjønneste jordens blomst er smilet»?
Ane smilte, nå var hun skjønn! «Henrik Wergeland».
«Hvem skrev: Egen suksess er best, men andres fiasko er heller ikke å forakte»?
Stille. Å, hun tenkte så det knaket, jeg så det nok! Men, hah! Hun visste det ikke, superkapitalisten! Bingo bellissimo!
«Jeg gir meg», sa hun, «hvem var det»?
«Herman Wildenvey! Og du må gjøre som jeg sier èn gang til».
«Ja da Megler Frekk. Hva vil du»?
«Ha deg ut av skapet. Men først: Klarer dere to damene å være kjærester nå»?
«Jeg vil», sa Mona. «Og jeg», sa Ane, «men ut av skapet…hjelp»!
«Ikke i offentligheten, hva tar du meg for», sa jeg, «men her, i vennegjengen»!
«Hvordan»? Begge så på meg med et blikk jeg vil kalle «nyelsket drømmeblikk», ja, dèt er riktig beskrivelse!
«Enkelt, jeg går inn og slår på glasset»!
Som sagt så gjort!
Husker ikke hva jeg sa. Jeg slo på et glass, ba gjengen samle seg i en stor sirkel. Mange lystige øyne stirret i min retning. Jo, nå husker jeg! Først takket jeg Christiane og Preben for et superselskap! Og så fyrte jeg av kveldens headline, at selskapet hadde avfødt et nytt og nydelig kjærestepar…og en sliten gjesteseng. Alle lo. Ane tok sats, dro med seg Mona inn i ringen og sa høyt så alle hørte at «det er jeg som har fått meg kjæreste, og her er hun»!
Åh åh! Ja, applausen kom litt tregt i gang! Sosser er sjelden spontane og nesten aldri fritenkere. Men Line og Christiane og Preben begynte å klappe som på kommando. Jeg var likevel først, og jeg klappet så jeg hadde vondt i håndflatene! Etter hvert klappet alle, minus lykkejegerne som hadde håpet å få napp på Ane og profitt i et heterofilt pliktløp. Dem ga jeg faen i!
Men da sjåføren kom for å hente damen han trodde var ensomme Ane, fulgte jeg dem ut. Han holdt bakdøren åpen mens han stirret taust på Mona. Godt betalt av et limoselskap for å kjøre bil og holde kjeft. Jeg så ingen grunn til å hviske. «Vær snill mot kompisen min», sa jeg bare, «og ikke dukk henne med den jævla rikdommen. Dere er like mye verdt begge to, så Ane, du må jekke deg ned, lov meg dèt! Og glem det aldri»!
Ane nikket svakt, de holdt rundt hverandre, begge kysset meg.
«Tar vi fredagsølen vår på Løkka om èn uke, eller», spurte jeg Mona.
Men før hun rakk å si noe, var Ane der: «Dere to alene uten meg? Nei, dèn ølen vil jeg være med på»!
Mona og jeg begynte å le. Vi kunne liksom ikke se for oss Ane på en kafé på Grünerløkka. Men dèt problemet fikk vi ta når det kom. Limousinen satte kursen mot palasset, men da den kjørte langsomt ut av oppkjørselen, hørte jeg stemmen, fortsatt dannet, men høy og ropende: «Megler Frekk! Du er ansatt! Jeg elsker deg»!
* * *
Dèt gjorde Line også. Ja, eller med meg. Vi hadde en heftig morgen i vaniljesaus. Sånn er det alltid i puddingland. Det er pus. Det er kos. Det er søtt og fint. Og jeg kommer fortsatt, nemo problemo. Og likevel, jeg er jo en fritenker?
For du skjønner, mens jeg kysset og slikket henne intimt i sentrum fikk jeg en følelse av å komme til kort. I sentrum? Huttetu, jeg passer ikke til å være dannet. Og direkte norsk er jo oppfunnet! Altså, jeg slikket fitta hennes følsomt, dèt er saken! Hun ropte av glede og flommet over, hun kom for meg! Line er det deiligste jeg vet, og verden kan bare gå og legge seg et annet sted.
Men er jeg litt sprø? For det hender jeg tenker at den eneste som kan være skikkelig myk og sanselig mot et kvinnekjønn er…en annen kvinne.
Ja, jeg vet, jeg vet. Det kommer vel an på. Er jo bare lille Megler Frekk. En mann. Jeg kan nesten ingen ting her i kosmos. Nei, alle avguder og guder skal vite at Megler Frekk har store hull i kunnskapene.
Men ellers har han ikke bare hull. Til å knu…, pu…altså:
Elske med.
Og forresten visste jeg ikke hvem som skrev at «det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket».
Men dèt holder jeg for meg selv…
