Mens vi venter

Denne novellen er vist 2418 ganger.

I gjenn  har livet plassert meg i dødens venterom. Ingen ting kan gjøres, må bare sitte og vente på at livet skal ebbe ut for et familiemedlem. Denne gangen drar det i langdrag. Bare sitte der, holde rundt deg og stryke på. På 5. døgnet nå har vi lurt på , er dette det siste åndedrag, eller det neste. Hadde kontakt med deg for siste gang i går. I dag tror vi at du har vist at vi har vært der, men vi vet ikke. Kjenner at jeg er sliten nå, sitter og skjelver. Når jeg sitter hos deg og venter på at døden skal innhente deg, så har jeg vondt av ungene som er bortplassert hos venner, men jo også er i ferd med å miste et familiemedlem de er glad i. Også har de ikke mammaen sin hos seg som kan trøste. Men når jeg er hjemme sammen med de, så er tankene mine bare hos deg, lever du fortsatt? har du vondt? Er du redd? I mens jeg sitter og våker over deg, vandrer tankene mine jeg smiler når de gode minnene dukker opp, og blir stille når de mindre gode kommer innom. Da jeg dro fra deg nå for en time siden tenkte jeg at jeg håper nå at det er siste gangen jeg stryker deg over håret og gjør et forsøk på å roe deg ned. Jeg håper at du får fred og kan hvile nå snart. Også håper jeg på tross av at jeg ikke finnes religiøs i det hele tatt, at de som har gått før deg, står klare til og ta deg i mot og at de kommer til å ha en gigantisk velkomstfest for deg når du klarer å gi slipp og gå over til den andre siden.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar