Min Mester

Han satte meg virkelig på prøve denne uken. Jeg hadde vært Hans slavinne i et halvt år, og kjente Ham godt – visste hvordan Han ville at jeg skulle gjøre ting; hvordan jeg skulle te meg og kle meg, hvordan be og hvordan beklage. Allikevel gjorde Han det vanskelig for meg. Stilte stadig større krav og ga meg stadig mindre ros for det jeg gjorde riktig. Jeg gjorde alt for at Han skulle være fornøyd med meg, og lengtet etter det lille smilet som sa at Han var fornøyd. Jeg håpet så inderlig at Han skulle si noe hver gang jeg visste at jeg hadde utført en befaling til punkt og prikke – men det kom stadig sjeldnere. At slavinnen gjorde som Han sa var ikke noe hun skulle ha ros for; det var minstekravet. Oppgavene Hans ble også vanskeligere, og mer ydmykende.
              En gang hadde Han befalt meg å slikke toalettet. Jeg kunne knapt tro at Han mente det, men så ble Han stående og vente slik Han gjorde når Han ikke hadde tenkt å gjenta seg selv. Jeg satt på kne foran skålen og stirret ned i vannet – det luktet såpe og jeg håpet inderlig at det var ordentlig rent, men jeg visste ikke … Han ville da ikke risikere sin slavinnes helse, men …? Da jeg la tungen på det kalde porselenet, så jeg opp på Ham. Han sa at jeg skulle slikke innsiden. Jeg brukte lang tid, og det irriterte Ham. Jeg fikk skjenn og den skarpe stemmen Hans fikk meg til å gråte. Det var på dager som dette at jeg virkelig følte meg som en slavinne. Underlegen. Verdiløs. Ydmyket.
              Slutten av uken var et helvete. Han enset meg knapt når jeg gjorde noe riktig, og reagerte som en ilter bikkje når jeg gjorde den minste feil. Det var som at Han hang over meg hele tiden, klar til å stupe ned på meg som en hauk, og jeg gikk hele tiden med hjertet i halsen, redd for straffen, redd for Ham. Snart var jeg så nervøs at jeg ikke kunne gjøre noe som helst riktig, og jeg visste jeg hvert øyeblikk ville søle eller snuble eller snakke utydelig.
              Han fikk frem mørket i meg; en mørk, vond følelse midt i magen som fikk meg til å ville grave meg ned i et hull. Det var verre enn fysisk smerte. Verre enn å bli slått med den vondeste pisk, verre enn å bli straffet på det mest brutale vis var det å gå med denne konstante følelsen. Han fikk meg til å føle meg udugelig … som om jeg knapt hadde livets rett. Intet var verre enn det. Var det egentlig slik jeg ønsket å ha det? Det var ingen tvil lenger om at Han virkelig var en sterk Dom; en mann som var både erfaren og streng … men var det virkelig slik jeg ønsket å leve? Under tommelen til en tyrann? Jeg ville jo ikke at Mesteren min bare skulle være slem, og få meg til å føle meg nedfor … Var Han virkelig den rette for meg?

Det var ikke akkurat slik jeg hadde planlagt å feire årsdagen for underkastelsen – på sofaen under et teppe, med vondt i hele kroppen og en feber på 40 grader. Jeg hadde ikke vært så dårlig på mange år – og hele planen min gikk i vasken. Og så jeg som hadde gledet meg så veldig; planlagt og ordnet alt i dagevis så det skulle bli helt perfekt. Han hadde vært borte i to hele uker, og jeg hadde gjort i stand huset for Hans hjemkomst. Ryddet og vasket, pyntet og lagd yndlingsmaten Hans. Jeg hadde kjøpt filmer jeg visste Han likte, godteri jeg visste Han var svak for; jeg ville massere Ham slik jeg visste at Han ville føle behov for etter den lange reisen, jeg ville by meg frem for Ham slik at Han skulle få den nytelsen Han hadde rett til, og jeg gledet meg til å kjenne nærheten til Ham igjen etter at Han hadde vært så lenge borte. I stedet kom Han hjem til en slavinne som ikke var i stand til å ta hånd om seg selv, langt mindre gjøre noe for Ham …
              Jeg kjente krampene i magen og de sure oppstøtene presse seg frem i halsen, og rakk bare så vidt å flytte hodet over bøtta som sto på gulvet før den sure væsken kom fossende ut av meg. Den ekle smaken av magesyre fylte neseborene og gjorde at jeg følte meg enda mer elendig. Da jeg hørte skrittene Hans over stuegulvet ville jeg gjemme ansiktet i pleddet; jeg var så skuffet at det kjentes som en smerte rundt brystet. Jeg ville fortelle Ham om planene mine – fortelle Ham at jeg ville gjøre mitt beste for Ham og at jeg var lei meg for at jeg ikke kunne …
              Han brettet ned pleddet så jeg måtte se på Ham. Ansiktet mitt var blussende og øynene stakk av mangel på flere tårer.
«Unnskyld, Mester.» hvisket jeg, men Han bare ristet på hodet.
 «Det er ikke din skyld at du er syk. Sett deg opp.»
Han sa det ikke som en beklagelse eller for at jeg skulle føle meg bedre; det var bare et faktum at jeg ikke kunne lastes for sykdommen. Og selv om stemmen Hans var mild, var det like fullt en befaling at jeg skulle sette meg opp fra liggende stilling. Han støttet meg og hjalp meg opp – feberen gjorde meg veldig slapp, så Han hjalp meg med å legge pleddet rundt meg og pakket inn føttene mine.
«Her er litt grønn te – det vil nok roe magen din litt.» sa Han og holdt en stor kopp med rykende varm te foran meg.
Jeg tok imot og klarte så vidt å smile; jeg likte te, og den smakte enda bedre siden det var Han som hadde lagd den til meg.
              Han stilte seg bak sofaen mens jeg satt oppreist og prøvde å drikke teen min. Det foregikk noe på TV, men jeg var susete i hodet og fikk ikke med meg hva det var. Jeg kjente bare duften av teen og følelsen av fingrene Hans som strøk meg gjennom håret Han hadde satt opp i en hestehale så det ikke skulle henge nedover ansiktet når jeg måtte spy.
«Takk, Mester.» hvisket jeg når jeg hadde drukket opp teen.
Han tok koppen og så på meg et øyeblikk – det var som om Han visste hva jeg tenkte, hvor skuffet jeg hadde vært for at dagen ikke hadde blitt som jeg hadde ønsket.
«Jeg tar vare på deg når du er syk, slavinna mi.» sa Han og strøk meg over kinnet før Han gikk ut på kjøkkenet med koppen.
              Jeg tror det var i det øyeblikket at jeg endelig ble sikker. Han var den rette for meg. Min Mester.