Denne novellen er vist 32928 ganger.
Jeg sitter og blar i noen sommerminner. Ja, nei, IKKE et fotoalbum; Faktisk en tekstmappe på en datamaskin. Høres det sprøtt ut? Men, du skjønner, jeg har det med å skrive ned minner med ord. Hvorfor? Ord er så fine! Når jeg leser ordene igjen etter noen år skjer det to ting; Hvis jeg selv har vært tilstede da begivenheten fant sted får jeg alle bildene opp på netthinnen. Og hvis det er snakk om en historie som er blitt fortalt til meg så…kan jeg lage mine egne bilder. Ja, ikke noe vondt sagt om filmer eller TV, men inni meg, i hodet; Dér er jeg min egen krem-regissør! Og dét synes jeg er flott! Mitt omflakkende liv har brakt meg i kontakt med en masse ulike mennesker; Japanske Sanako var ét av dem. Da vi møttes tok det ikke så lang tid før hun lo seg skakk over at jeg var nordmann. Skjønte ikke dét. Men..så delte hun et sommerminne med meg. Da forsto jeg mer, og minnet var slik:
* * *
«Jeg er Sanako fra Japan på trettisju, glem resten av familien. Hater å bli antastet av ukjente menn. Nå var jeg endelig på ferie på Bali og jeg gikk bortover en strand. Den var lang, snart var jeg alene, nei, like unna satt en mann. Typisk meg å dumpe borti et eller annet. Fyren satt på et teppe og forsøkte å dra den venstre foten opp mot ansiktet mens han pirket med noe. Men han var ikke myk nok. Hver gang foten kom opp mistet han balansen og datt tilbake. Sto på avstand og stirret, jeg klarte ikke å stanse latteren, det så komisk ut. Men nå ropte han «å vær så snill, hjelp meg litt» på engelsk. Jeg gikk høflig bort, han hadde fått en flis under foten som skulle pirkes ut med nålen fra et jakkemerke. Snille øyne, og hva var navnet mitt? Jo, Sanako. «Ja, er du japansk»? Og jeg nikket.
Nå snakket han japansk! Hva? Og jeg lo igjen, for grammatikken hørtes ut som når du prøver å stable klinkekuler i fylla. Men hva med en tjeneste, kunne jeg få ut flisen? Jeg slikket på nålen, holdt foten hans og pirket den ut. Etterpå bente han nålen tilbake og festet jakkemerket på T-skjorten, utenpå hjertet, det sto «Don’t push me». Smilte og sa at han ønsket å kjøre hjertet i «slow motion» og leve langsomt. Måtte le igjen, dette babbelet med japansk for kråker, fyren var kommet helt fra Norge på ferie. Bali var «et fint sted for en opphetet fugl som fløy alene».
Hadde aldri hørt morsmålet med norsk tonefall, jeg var fascinert. Nå ville han takke meg og spandere et glass hvitvin. Og han pratet og smilte, jeg frydet meg over alt tullet han sa om nordmenn og japanere, særlig da han brukte fingrene og trakk øynene og munnen utover som en skjev breiflabb. Han sa at det lignet en sulten japaner som spiste sushi under pulten i kontortiden. Latter. Plutselig spurte han veldig høflig om jeg ville godta ett eneste forsiktig kyss som takk, jeg hadde vært så snill? Nei.
Men han var så morsom at jeg ikke ble sur, jeg ombestemte meg og sa «ok da, men bare ett». Fingrene strøk meg over kinnet og jeg kjente leppene hans, men på halsen. «Så deilig du lukter», hvisket han, «men jeg har for mye respekt til å kysse deg på munnen, skjønner du. Kan vi gjøre en byttehandel? Jeg får snuse og kysse på halsen, du slipper munnen»? Jeg tenkte «nei, stopp nå» men kroppen nikket liksom «ja».
Han var forsiktig, det var så vidt leppene berørte huden. Fikk gåsehud over alt. Nordmenn, det er jo hardkokte vikinger? Denne mannen var et følehorn. Han pustet og kysset og stanset flere ganger for å sjekke reaksjonen. Jeg hadde det fint. Kyssene sendte ilinger rundt i meg. Særlig dit. Nå hvisket han at vi var jo blitt venner, kunne vi kysse med munnen én gang likevel? Ville ikke, men kroppen ropte «jo, kom igjen da, Sanako», og skilte leppene av seg selv. Det var det bløteste kysset jeg har kjent. En tunge i bakgrunnen, den krevde ikke noe, den bare logret som en snill hund.
Mens vi kysset begynte han å stryke meg på halsen, han hvisket «vakker» på japansk, og fingrene lekte seg mot skuldrene. Brystene liksom reiste seg og jeg hørte meg selv puste tyngre, jeg kjempet i mot, ville ikke slippe taket, men kroppen gjorde mytteri. Og jeg tenkte at «det er ikke snakk om at han skal pumpe dingsen inn i meg». I neste øyeblikk trodde jeg ikke mine egne ører, for nå kom det på engelsk at «det er ikke snakk om at jeg skal trampe på grensene dine og ligge med deg, men vær så snill, du er så vakker, får jeg ta litt utenpå klærne? Jeg har røntgenfingre skjønner du».
Søt fyr, litt sånn styggpen nærmest, men absolutt tiltrekkende. Og jeg tenkte at hvis klærne får være i ro skal jeg ikke svare nei. Jeg var nysgjerrig, dette var annerledes enn alt jeg hadde opplevd før. Vi sank ned på teppet, det var ingen i nærheten, og han la seg nesten halvveis oppå meg. Fra siden hvisket en stemme på krøkkete japansk, jeg hørte «lukk øynene» og «jeg skal bruke røntgensynet". Lukket øynene. Han kysset meg på halsen og sa at han nøt å se hvor vakker jeg var, men at fingrene kunne se mye mer. Sikkert at de fikk lov til å ta en liten tur? Kroppen Sanako svarte synlig ja.
Nå begynte han å tegne sirkler utenpå T-skjorten. Brukte ikke BH, det var jo ferietid, og han traff det han ville ganske fort. Men likevel var det som om de nesten ikke ble berørt, hånden bare svevet over mens han fortalte hvordan de så ut, for fingrene kunne se gjennom T-skjorten måtte jeg skjønne. Så kysset han meg på kinnet og sa at nå var det sayonara, fingrene måtte videre for å se mer. Han strøk over magen og sa at den var sexy, og prøvde seg ikke på knappene eller glidelåsen. Jeg hadde dongerishorts, og fingrene dro i sirkler ned mot sentrum. Plutselig hvisket han at «oj, her er det en oase, jo» og så begynte han å sirkulere i en stor bue utenpå skrittet, men ikke på mitt mest intime jeg. En hånd tok tak øverst på shortsen og trakk den oppover mot navlen, forsiktig, og den strammet seg over meg. Hadde aldri opplevd maken. Kroppen ble krevende, den begynte å rope etter denne fyren, noe om å ta ham i hånden og finne en seng. «Nei, du er nydelig», sa stemmen, nærmest ut i løse luften, og vi måtte ligge her, ingenting hastet, fingrene skulle jo bare se litt? Greit? Jeg var betatt, han var virkelig annerledes. Og jeg, som hater å bli satt ut, hadde plutselig et indre som ropte etter berøring. Jeg grøsset mens fingrene strøk over de nakne leggene og lårene med en mykhet jeg aldri hadde kjent. Han stanset på låret, ved kanten av shortsen, jeg hørte min egen pust bli et gisp. Full stopp. Det sitret i kroppen, jeg kunne ha voldtatt ham, følte meg brannfarlig.
Stemmen hvisket «du er jo så fin, men er du i nød? Kan jeg dykke og se»? Det neste jeg kjente var myke fingre på vei, de smøg seg videre på innsiden av låret, innunder shortskanten og flyttet seg oppover. Sakte, svært sakte. Shortsen var trang, men også kort, han ville rukket helt fram hvis han prøvde. Han prøvde ikke. Kroppen var en våt sladrehank og nå rømte fingrene ut.. «Hør du», sa han, «jeg skal holde meg utenpå klærne, men kan jeg få gjøre deg en gjentjeneste»? Svarte ikke, pustet og gispet og ønsket at fingrene kunne leve inne i meg.
Den øverste bukseknappen reiste forsiktig mot navlen enda en gang, det strammet i skrittet. Fingrene var utenpå klærne og bevegelsen begynte. Kjente hver minste berøring og han traff på-knappen bare av og til. Klarte ikke å ligge rolig lenger. Farten økte, nå strøk han opp og ned og fulgte en sti fra baken, langsomt over sentrum og opp mot favorittstedet, han strøk og strøk. Av og til trykket han enda litt ekstra og jeg kjente at det ville gå for meg hvis han ikke ble stoppet snart, fort, med én gang! Jeg var straks på kanten, dette gikk ikke an. Men kroppen var en anarkist som ropte at «jo, Sanako, det går an»!
Alt stanset igjen! Jeg hørte at «du? Dér ser du, jeg kan stanses når du vil, jeg er jo vennen din». Det var en dyp stemme inntil øret, men den virket fjern likevel, for jeg var blitt så kåt at jeg nærmest var reist min vei. Klarte å hviske at «åh, du trenger ikke å stoppe» og han svarte «nei, du vel heller i nød, vi ringer ambulansen». Nå hørte jeg lyden av en telefon og en lekestemme som sa «emergency» mens én hånd dro shortskanten oppover mot navlen enda mer og fingrene beveget seg på nytt. Jeg både lo og gispet. Han hvisket at «du er reddet, vi er i ambulansen nå, hold deg fast, bæ bu, bæ bu». Fingrene økte tempoet helt vanvittig. Det var bare noen lekende trykk gjennom dongeristoffet, men han beveget seg fra baken over sentrum og opp, trykket og presset og trykket. Hjelp! Røntgenfingrene visste akkurat hvordan jeg er skapt, stemmen hvisket fortrolig at «skal vi stanse litt igjen»? Jeg pustet ut et «nei nei» helt åndeløst. Og så ble han hardere, nå sirkulerte fingrene der hvor jeg trengte dem, han skapte meg om til én stor ustoppelig nerve. Noen ropte, det var vel meg, og jeg begynte å komme i bølger, helt ute av kontroll. Og det ga seg ikke, han stanset ikke, kroppen min løste seg opp i bølge etter bølge, sterkere og sterkere, jeg skrek høyt i en uendelig strøm, og var i en slags evighet. En arm tok rundt meg og langt borte hørte jeg at «jeg holder deg, du synker ikke», mens jeg fløy og ropte og var sanseløs. Den ene armen rundt livet mitt, den andre strøk i sirkler, roligere og roligere, akkurat som om jeg ble rodd i land mens han dempet farten gradvis. Jeg lå som lammet med alle klærne på og hadde aldri opplevd maken til denne mannen.
Og nå løftet han shortsen igjen og la det ene benet mellom mine, han trykket låret opp i skrittet mitt forsiktig og flyttet én hånd under baken. Var i en slags drøm. Stemmen hvisket «følg med meg, jeg kan veien tilbake skjønner du» og så holdt han under baken og gned meg over låret sitt med hendene, fram og tilbake, fram og tilbake. Total seiltur. Og jeg, viljeløs, kroppen fulgte hans, oppslukt av hva denne fyren drev med. Det flimret for øynene, utrolig, jeg ville komme én gang til. Hjernen og jeg reiste på første klasse i en ustyrlig kropp med store etterskjelv i bagasjen, jeg tror jeg ropte «elskede du» i affekt mens bølgene kom og kom. Måtte bare gi etter for ham og påfunnene hans, jeg hadde ingen makt, ingen kontroll og ikke stemmerett. Nå ble alt rolig og jeg var som utladet mens han kysset meg og hvisket at «du er jo så vakker og skjønn at jeg blir helt matt». Kjente at shortsen og trusen var gjennomvåte, kjente våt nytelse nedover lårene. Og jeg så på ham, han var blank i øynene, jeg merket at han var på startstreken. «Men hva med deg, da», spurte jeg.
«Kan du ta på deg et skjørt, så møtes vi og drikker et glass og prater mer», spurte han. «Og hvis du vil skal jeg elske mykt med deg, men du er for skjønn til at jeg vil mase».
Jeg så ut som et spørsmålstegn mens jeg lurte på hva slags makt han hadde. Han så det vel og smilte, «å, du tenker på språket, jo, jeg lærte litt japansk da jeg bodde to år i Tokyo og prøvde å selge norsk fisk. Håper jeg ikke skremte deg».
Skremte meg? Klarte ikke å la være, kunne jeg få gi ham et kyss? Ja. Og jeg kysset ham på halsen. Vi avtalte et møte før jeg løp for å skifte. Jeg var så lett, det sang i hele kroppen. Lille dydige meg, men nå skulle jeg ha skjørt uten truse. Om jeg ville prate mer? Jo, gjerne høre på ham, høre japansk babbel og le, men først og fremst elske, elske med denne søte mannen, elske hele natten. For kroppen og jeg var liksom blitt enige, og han hadde brakt oss sammen».
