En jomfru i nød

Denne novellen er vist 21459 ganger.

Jeg var på familiehytta en helg i februar for å ta meg av en del reparasjoner. Pappa hadde planlagt en komplett renovering av den gamle tømmerhytta, inkludert innlegging av både strøm og vann. Vannet skulle trekkes opp fra innsjøen femti meter fra stueveggen ved hjelp av en pumpe, og strømmen kunne hentes fra et boligfelt en drøy kilometer unna, dersom forhandlingene med kommunen gikk som håpet. Hvis ikke, kunne man installere solceller og allikevel få nok strøm til de fleste småting. Jeg var imidlertid ikke like entusiastisk. Selv om hytta ikke akkurat lå inne på ødelandet, så var det en egen atmosfære ved stedet. Hytta ble bygd for over hundre år siden, og lå malerisk plassert ved en innsjø midt inne i en liten skog. Det var noe som ikke stemte helt med tanken på elektrisitet, varmtvannsberedere og parabolantenner inne på hytta. Hytta var et sted man gikk gjennom skogen for å komme til, hentet vann i bøtter for å ta oppvasken, og satt i sofaen med en god bok – ikke et sted med mikrobølgeovn og TV. Denne saken hadde selvfølgelig utløst en aldri så liten krangel innad i familien, mellom oss "tradisjonalister" og de som ønsket å modernisere. Ironisk nok var det den eldre garde som ville pusse opp, slik at hytta kunne brukes i fremtiden og ikke bli stående som et falleferdig monument til en svunnen tid. De ville at hytta skulle brukes, og selv jeg måtte innrømme at mangelen på en fungerende vedovn gjorde den ubrukelig store deler av året. Stort sett besøkte vi stedet bare om sommeren, og tilbrakte mesteparten av tiden utendørs med grillen. Jeg hadde derfor fått tvunget igjennom et kompromiss: Jeg skulle personlig fikse den gamle ovnen slik at hytta kunne varmes opp om vinteren, og jeg skulle rydde ut den gamle kjøkkeninnredningen slik at vi kunne installere både gassdrevet komfyr og kjøleskap. Slik ville jeg få viljen min og unngå de mest "moderne" installasjonene på gamlehytta, og modernistene ville få de utbedrede fasilitetene de ønsket seg. Resten av oppussingen ville vi leie inn proffer til å ta seg av utpå sensommeren, men både mamma og pappa hadde blitt imponert over standhaftigheten min, og var bare glade til å få redusert kostnadene med oppussingsprosjektet betraktelig. Den "nye" hytta ville få en fungerende ovn, gassdrevne hvitevarer, og kunne brukes når som helst. Den gamle utedoen hadde blitt fikset året i forveien, og med de nye endringene måtte jeg innrømme at livet her ute ville bli mye mer behagelig.

            Til å begynne med var det ingen som trodde på at jeg ville klare å få orden på den gamle ovnen i stua, så overraskelsen var stor da jeg ringte hjem og fortalte at den var fikset. Jeg hadde brukt flere timer på å finne ut hva som var galt, og til slutt – etter å ha flyttet hele den 300 kilo tunge jernklossen unna pipa – hadde jeg oppdaget at det lille vannrette røret mellom ovnen og pipa rett og slett var potte tett. Fjern skitten i røret, sett ovnen tilbake på plass, og vips! så var det bare å tenne opp. Etter denne triumfen gikk jeg ut for å hogge mer ved; den første opptenningen hadde slukt alt som lå i vedkorga. Jeg hadde tatt med meg en mengde verktøy for å renske ut kjøkkenet dagen etter, og hadde ikke noe imot å tilbringe en hel helg på hytta nå som det var mulig å varme opp der inne. Ikke at det var strengt nødvendig, så mildt som det var ute. Det kunne ikke være kaldere enn så vidt over frysepunktet, og isen på innsjøen hadde for lengst begynt å tynnes ut. Etter å ha lempet inn den første ladningen med ved tok jeg meg en pause og ble sittende på utebenken og nyte stillheten. Dette stedet var som en oase i byens travle hverdag; et sted uten trafikkstøy eller mennesker, bare noen kilometer fra nærmeste Narvesen, dersom man skulle bli lysten på noe godt. Det var ingenting i nærheten; den gamle kjerreveien gikk ingen andre steder enn hit. Man ville ikke befinne seg her ute med mindre man var på tur eller skulle ta seg et bad i sjøen, noe som ikke var sannsynlig på denne tiden av året. De beste badeplassene lå dessuten på andre siden, så det kom sjelden folk til hytta om sommeren heller. Jeg ble derfor overrasket da jeg fikk øye på noen som kom ut av skogbrynet. Det så ut som en jente, kanskje på utkikk etter en snarvei fra veien til boligfeltet? Sorry, jente, tenkte jeg. Du må uansett følge stien rundt vannet, og da blir veien like lang som om du hadde holdt deg til bilveien – og du hadde i tillegg sluppet å klatre opp bakken fra veien opp til innsjøen. Jeg flirte skadefro for meg selv og reiste meg fra benken for å fortsette med veden. Idet jeg snudde meg hørte jeg et skrik. En lys stemme hylte panisk og jeg hørte lyder hjernen min brukte et øyeblikk på å tolke som vannsprut. Hun kunne da ikke ha…? 

Etter dette forsto jeg knapt hva som skjedde. Hodet fyltes med en rasende storm, og hjertet banket vilt – det var som en film der fotografen løper med kameraet på; man får med seg kaoset, men ikke hva som faktisk skjer. Det neste jeg var bevisst på var stigen som slo inn i ribbeina og fikk armen til å verke, og hvordan jeg hev etter pusten etter det mest anstrengende løpet jeg noensinne hadde gjort. Jeg hadde lagt stigen ut på den tynne isen og beveget meg sakte mot henne. Hun lå og kavet i det iskalde vannet og prøvde å komme opp på isen, men det nyttet ikke. Klærne hennes tynget henne ned, og siden isen var så tynn som den var, ville hun straks falle igjennom på nytt hvis hun kom seg opp. Idet jeg nådde frem til henne hadde hun sluttet å skrike, og bevegelsene hennes spaknet. På et eller annet vis fikk jeg dratt henne opp av vannet og bort på stigen, og begynte å dytte henne bortover mot land. Hun klarte så vidt å krype bort til bredden før hun kollapset på det visne gresset. Jeg tok tak i stigen og dro både den og henne mot hytta. Da vi kom bort til den lille fjellbakken hytta var bygd på fikk jeg løftet henne opp og bar henne det siste stykket. Vi kom inn døra og snublet rett inn foran ovnen på stua. Hun hostet og hostet, ble liggende på gulvet ute av stand til å røre på seg.

"Har det klikka for deg?!" nærmest ropte jeg idet jeg lukket døra. "Isen er jo… du kan ikke på…"

            Jeg klarte ikke fullføre setningen før jeg selv begynte å hoste; blodsmaken sto i kjeften og pulsen gikk fullstendig av skaftet. Jeg kunne ikke snakke, så jeg gikk bort til jenta i stedet. Hun lå foran ovnen og prøvde å varme hendene, men det var som å prøve å varme en kjele vann med en lighter. Jeg satte meg ved siden av henne og takket gudene for året i kavalerisaniteten – jeg hadde da lært noe. Huden hennes var blek og hun skalv ukontrollert over hele kroppen. Hypotermien hadde allerede begynt, og det slo meg at det faktisk var meget mulig at jenta ikke kom til å overleve… det kom til å stå om minutter. Jeg begynte å ta av henne de gjennomvåte klærne, noe som ikke var enkelt. Buksene satt så godt fast at jeg måtte vrenge dem av. Til slutt fikk jeg av henne alle klærne, og stakk hånda raskt innom det lille badet og rev til meg et håndkle. Jeg fikk reist henne opp på kne og la håndkleet rundt henne.

"Ikke gni," sa jeg og holdt frottéstoffet mot den bleke huden, lot det suge opp vannet. Grep et håndkle til og prøvde å få henne tørr. Hun sluttet å skjelve, og begynte å mumle usammenhengende ord og fraser. Ikke bra. Jenta burde på sykehus, men jeg hadde selvfølgelig lagt igjen telefonen hjemme – steinaldermenneske som jeg skulle være på gamlehytta. Tankene gikk tilbake til den trøtte fenriken og det han hadde sagt om moderat hypotermi, ordene hans ringte i ørene: "Skaff hjelp, unngå ytterligere varmetap."  Jeg dro henne med meg inn på soverommet og fikk henne ned i den underste køyesenga. Prøvde å pakke henne inn så godt som mulig med to dyner, gikk ut på stua igjen og la mer ved i ovnen. Klærne hennes lå strødd utover og det var fullt av kaldt vann på gulvet. Det var først nå jeg la merke til at klærne mine også var våte – av svette. Jeg dro av meg genser og bukse og kastet dem på gulvet foran ovnen, t-skjorte og shorts gikk samme vei. Så gikk jeg inn på soverommet og krøp under dynene sammen med henne. Huden hennes var klam og kald, og jeg begynte å fryse selv også. Prøvde å holde pusten et par sekunder og pustet varm luft nedover ryggen hennes. Slik ble vi liggende tett inntil hverandre, til jeg hørte lyden av tennene hennes. Hun begynte å skjelve igjen, noe som fikk meg til å smile. Det betydde at kroppstemperaturen steg igjen. Jeg sovnet mens jeg holdt henne tett inntil meg, fullstendig dekket av dyna.

Jeg våknet sakte. Det tok et øyeblikk før hjernen fyrte på alle sylindre og fortalte meg hvor jeg var. Jeg var alene, så mye var klart. Det var jo faktisk gode nyheter, for det måtte bety at jenta som hadde falt i isen kvelden før ikke hadde dødd. Hvor hun var nå måtte gudene vite, kanskje hadde hun blitt redd og dratt sin vei. Det slo meg at det nødvendigvis ikke var gode nyheter; ikke om hun hadde tatt på seg de våte klærne sine. Jeg sto opp og merket at hytta var varm. Det var ikke vått på gulvet lenger. Jeg gikk ut på stua, men kunne ikke se klærne noe sted, hverken mine eller hennes, så jeg ruslet over til det andre soverommet for å se hva jeg kunne finne. Da jeg gikk forbi kjøkkenet hørte jeg et gisp og snudde meg – der sto jenta på kjøkkenet med en kjele.

"Oi, hei," sa jeg. "Sorry, mente ikke å skremme deg."

"Nei, nei, jeg bare…" svarte hun, før hun satte fra seg kjelen og smilte. "…tenkte jeg skulle se om jeg fant noe mat… erhm.. men du skulle kanskje finne noe å ha på deg?"

"Eh, ja," kremtet jeg og husket plutselig at jeg var helt naken.

"Jeg lånte noen klær jeg fant der inne," sa hun og pekte mot det lille soverommet. "Det går greit, eller? Mine er ikke tørre enda.." – hun pekte ut vinduet og jeg kunne se klærne henge på snora utenfor inngangsdøra.

            Jeg nikket og svarte mumlende et eller annet før jeg lusket ut på soverommet, en smule mer flau enn jeg hadde vært da jeg våknet. Der fant jeg en av pappas gensere og en gammel bomullsbukse som jeg visste var god å ha på når man krøllet seg sammen i sofaen under et teppe. Undertøy var det lite av, men jeg hadde med meg skift i en sekk et sted, så jeg kunne kle meg ordentlig etter at hun hadde gått.

"Det går bra med deg, eller?" spurte jeg for å snakke om noe helt annet enn min manglende påkledning.

"Ja… jeg lagde te, jeg fant den på hylla. Du…" hun stoppet idet jeg kom ut på kjøkkenet igjen, og så på meg med en alvorlig mine. "Du redda meg, du." Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg bare nikket. Hun kom bort og omfavnet meg, holdt rundt meg, lenge. "Takk," sa hun til slutt og gikk tilbake til kjøkkenbenken der teen sto.

Det var først nå jeg la merke til hvordan hun så ut. Hun virket litt yngre enn meg, i begynnelsen av tjueårene, hadde lyst hår til nedi nakken og et søtt lite ansikt. Klærne hun hadde funnet var min søsters tjukke ullundertøy, og det kunne ikke kledd henne bedre. Kvelden i forveien hadde jeg ærlig talt ikke bitt meg merke i utseendet eller kroppen hennes; da jeg slet av henne klærne og hadde henne naken foran meg, var det eneste som sto i hodet på meg det faktum at hun var kald, våt og sannsynligvis ikke ville leve til morgenen etter om hun ikke fikk hjelp. Da vi lå tett omslynget under dynene i køyesenga håpet jeg bare på at hun ikke gikk inn i sjokktilstand, og den nakne huden hennes mot min var et desperat forsøk på å varme henne. Idet jeg så henne bakfra morgenen etter, og kunne studere konturene av formene hennes mot det tettsittende ullundertøyet, gikk tankene et helt annet sted. Hun var utrolig fin. Jeg kunne ikke ta øynene mine fra den fine, runde bakstussen. Ikke før hun snudde seg og ga meg et krus med varm te klarte jeg å se en annen vei. Hun hadde en kropp evnukkmunker ville ha gått fra klosteret for, og jeg måtte gå ut og sette meg i stua før min begynnende opphisselse ble altfor synlig gjennom de lette bomullsbuksene… Jeg satte meg i sofaen og dro et pledd over bena. Jenta kom snart etter, og det var først nå jeg kom på at jeg ikke visste hva hun het.

"Jeg heter Trond, forresten," sa jeg.

"Jannicke," sa hun og kom smilende ut fra kjøkkenet med en boks sjokoladekjeks. Hun satte seg i stolen ved siden av meg, og trakk bena oppunder seg. Jeg hadde gjettet på at hun var drøyt tjue år, det viste seg at hun var nitten – åtte år yngre enn meg. Med presentasjonene overstått fortalte hun at hun bodde i nærheten og hadde vært på vei til en fest hos en venninne idet hun gikk gjennom isen.

"Ja, hva skulle du ut på isen å gjøre?" spurte jeg mens jeg rørte i teen, men idet jeg spurte slo det meg at spørsmålet kanskje var mer opprivende enn stemningsbrytende.

"Jeg tror jeg var litt full…" sa hun skamfullt, men fortsatte med et lite smil: "Jeg husker ikke alt så godt, men så våknet jeg plutselig her inne – jeg fikk litt noia, for jeg pleier ikke å gå til sengs med fremmede."

"Ikke jeg heller, men jeg gjorde et unntak for deg," smilte jeg til henne, og jeg fikk høre den fine, hoppende latteren hennes.

"Ja, du måtte jo redde en vakker jomfru i nød, eller?"

"Mhm."

            Vi ble sittende der en stund uten å si noe særlig. Etter en stund begynte bålet i ovnen å dø ut, og jeg reiste meg og la inn et par ekstra vedkubber. Hun ga meg et litt rart blikk og fniste. Jeg stengte ovnen og gikk tilbake til sofaen. Jannicke fulgte meg med blikket og rødmet en smule. Det var først da jeg la opp bena og lente meg tilbake i sofaen at jeg forsto hva hun fniste av. Bomullsbuksene ble løftet opp av en voldsom ereksjon; det var som om noen hadde satt opp en teltstang. Jeg rødmet og kastet pleddet over meg. Hun fortsatte å fnise.

"Du trenger ikke gjemme den, jeg har jo sett den allerede," lo hun.

"Nåå…" stotret jeg, uten å klare å si noe vettugt besluttet jeg å holde munn – men hun ville ikke gi seg.

"Få se den da," flirte hun, "vi har jo tross alt tilbrakt natten sammen." Hun nappet i pleddet og dro det av meg. Teltstangen var der fortsatt. Jeg ble varm i ansiktet idet jeg kjente hendene hennes utenpå buksa. "Få se da…" hvisket hun mens hun stirret meg i øynene. Fingrene hennes gled innenfor bukselinningen og fant årsaken til bulen i buksa. Jeg svelget, klarte ikke slippe blikket hennes. Neglene skrapte forsiktig ned langs staken idet hånden hennes sakte begynte å runke det harde lemmet. Hun gled av stolen og kom over meg i sofaen, jeg lukket øynene og druknet i følelsen av de myke leppene hennes mot mine. Hun kysset som en gudinne. Med tunge og lepper smakte hun på meg og sugde meg inn, og de myke brystene hennes presset seg mot meg og gjorde meg gal av lyst.

"Gud…" stønnet jeg idet hun lot seg gli nedover kroppen min til hun hadde hodet nede ved buksene. Hun dro dem ned og slikket på meg, dro ned forhuden med leppene så pikkhodet gled rett inn i munnen. Fingrene kjælte for resten av meg, gled over ballene og den harde staken. Jeg ble svimmel…

"Den var ikke så hard da jeg så den tidligere…" sa hun smilende og tok tak rundt pikken med hånden og lot den gli inn i munnen så langt hun klarte. En deilig myk, våt og varm følelse spredde seg i meg idet hun lot tunga spille over hodet. Til slutt stoppet hun og kom glidende oppover meg igjen. "Er du like kåt som jeg?" hvisket hun. Jeg nikket, prøvde å si noe, men det kom ingen ord ut av munnen min. Jannicke dro av seg underdelen og lot meg berøre den deilige rumpa før hun igjen satte seg over meg. Pikken sto som en påle; det var over et år siden sist jeg hadde knullet. Den lå oppunder henne, mellom lårene. Hun grep den med hånden og førte den opp mot seg, satte seg sakte ned og traff åpningen. Jeg lukket øynene og nøt følelsen. Hullet var trangt, og hun måtte ta tiden til hjelp for å få meg inn i seg. Flere ganger gynget hun frem og tilbake med underlivet og tok meg en centimeter lenger inn, før hun hevet seg og gled av igjen. Hun gjentok prosedyren til fitta var trædd godt nedpå. Hun var så trang at det sved i pikken, men hun åpnet seg stadig mer, og ble stadig våtere. Til slutt pustet hun tungt og satte seg bestemt ned, og pikken gled rett opp i henne. Jeg stønnet idet jeg traff bunnen. Hun hevet og senket seg litt raskere; knullet meg vanvittig deilig. Fitta var som et levende vesen rundt pikken, strammet til i jevne drag hver gang Jannicke tok meg helt til bunns, og det surklet i kåtsafter hver gang jeg gled ut. Til slutt la hun seg bare oppå meg og kysset meg dypt og inderlig mens hun langsomt vugget frem og tilbake med pikken dypt inne i seg. Dette holdt jeg ikke ut lenge; jeg var så kåt at jeg holdt på å bli gal, og ganske snart begynte de ustoppelige krampene å bre seg i underlivet.

"Å…!" stønnet jeg ukontrollert idet rykningene startet.

"Mmmm…, ja takk.." mjauet hun og trykket kroppen sin mot min. Hun skjønte hva som holdt på å skje, og hun hadde ikke noe imot det. Den deilige stussen gned seg mot lårene mine og fitta hennes sugde seg mykt fast rundt den bankende pikken. Jeg klarte ikke holde igjen, prøvde ikke engang. Jeg bare lot det skje, lot kroppen slappe av idet spenningen ble utløst og spruten sto opp i henne. Jeg stønnet lavt idet pikken rykket til og sendte sæden opp i dypet. Hun strammet grepet og lot meg fylle henne til randen. Hun satt på meg og pustet rolig gjennom nesen med lukkede øyne. Lot fitta melke meg tom. Holdt meg tett inntil seg så jeg kunne kjenne de nakne brystene hennes mot kroppen og høre de små koselydene hun lagde i øret mitt. Vi sa ingenting, ble bare liggende og kjenne de vibrerende kroppene våre slynge seg om hverandre mens små rykninger fortsatte å gå gjennom underlivet og ut i tuppen av det harde lemmet som fremdeles banket i takt med hjerteslagene mine der den sto rett opp i hennes våte indre.

"Takk," hvisket hun i øret mitt da hun endelig åpnet munnen, "for både det ene og det andre.."

Jannicke ga meg nummeret sitt før hun gikk. Jeg måtte vente en stund med å ringe henne, sa hun, siden telefonen ble ødelagt i vannet. Jeg skulle fortsette med min del av hytterenoveringen, slik at den kunne brukes store deler av året. Jeg visste nøyaktig hva jeg ville bruke den til; å treffe den unge jomfruen igjen…

[Total: 1   Average: 5/5]

Legg igjen en kommentar