Denne novellen er vist 3948 ganger.
Den lange korridoren på sykehuset har hvite vegger og blankbonede gulv. Her og der henger en fotostatkopi av et maleri, for å skape litt trivsel blant pasientene.
To kvinnelige sykepleiere kommer ut fra døra til lageret hvor det blir oppbevart putevar, lakener og dynetrekk. De går inn på et sengerom og lukker døren etter seg. Så begynner de å fjerne sengetøyet fra den eneste senga der inne.
«Sannelig dro hun hjem i dag,» sier den ene mens hun trekker putevaret av. «Skal si at det gikk fort, gitt.»
«Bare fem uker, også med de skadene som hun hadde…» Den andre drar dynetrekket av. De er begge kledd i hvite frakker som ser rene og nystrøket ut. «En skulle nesten tro hun hadde en beskyttende kraft som hjalp henne.»
«Legene har snakket seg imellom, vet du det?» De lener seg over senga der de står på hver sin side, to fortrolige arbeidskolleger, klare til å dele hemmeligheter. Stemmene blir lavmælte, selv om det ikke er andre der inne enn de to sykepleierne.
«Hva har de sagt?»
«At slike omfattende skader etter en så voldsom bilulykke umulig kunne leges så fort uten fysikalsk behandling og operasjoner.»
«Jaså?» Lakenet trekkes også av og de strekker i hver sin del av det nye for å få det pent på plass. Et tynt plastdekke ligger under, strukket over midt på senga. «Hvordan mener legene at hun har blitt frisk så fort, da?»
«De sier at det var akkurat som om hun hadde en indre styrke. En kraft som helet bruddene, stikk i strid med all legevitenskapelig fornuft og logikk.»
«Som om en Gud hjalp henne, mener du?»
«Ja, akkurat.» Hun rister puten før hun med vante bevegelser får på putetrekket. «Men hun ga soleklart inntrykk av at hun ikke var kristen.»
«Merkelig. Fem uker er jo unektelig oppsiktsvekkende.»
«Ikke nok med det, hun har ikke noen mentale mèn etter ulykken, heller.» De to sykepleierne rister på hodet.
«Var i godt humør hele tiden, når hun ikke satt med et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. Drømmende, lengtende, forventningsfullt…»
«Verden er merkelig,» smiler den ene og får dynen pent på plass, klar til neste pasient. «Det er i alle fall mer mellom himmel og jord enn andre steder, men det er vel ikke meningen at vi skal forstå alt.»
«Og takk og pris for det,» smiler den andre tilbake.
Det lukter kaffe i leiligheten. Trakteren står og småputrer på kjøkkenet og blander seg med lydene fra fjernsynet. Det er en film som sendes, en såpeopera. Egentlig er filmen fullstendig uinteressant, men den bringer i det minste lyd inn i stua. Og stemmer.
Leyhla slår av trakteren når kaffen er ferdig. Hun heller den opp i en tv-kanne, griper et krus som står på benken og går inn på stua. Mens hun setter seg i godstolen, gløtter hun på fjernsynet, men finner ikke filmen særlig interessant. Oppdiktede intriger, hat og overdreven sjalusi fra b-skuespillere klarer ikke å fange Leyhlas oppmerksomhet i dag. Det er noe annet som opptar tankene.
Fem uker har gått. Fem uker siden hun sist så Ahmeron og tok farvel med ham i Evigheten. Fem uker siden hun våknet i vraket av sin egen bil og overbeviste politimennene som først så henne, om at under virkelig kan skje.
Fem uker med smertefulle avslag til smertestillende midler for ikke å sløves ned, for å være klar nok i toppen til å lege seg selv. Fem uker med forbløffede, undrende blikk fra legene og glade bemerkninger fra sykepleierne om at hun kom seg så overraskende fort… så usannsynlig fort.
Fem uker med vilje, konsentrasjon, mental styrke, utmattelse, helbredelse og legende, hemmelige, varme hender over smertefulle brudd og skader i stille, ensomt nattemørke.
Og fem uker alene.
Leyhla skjenker kaffe i kruset, setter tv-kannen på bordet og lener seg tilbake. Hun sitter i den samme stolen som da Ahmeron kom hjem til Ellen og forførte henne. Da strøk han en finger over håndbaken når hun satte kruset fra seg. Når hun nå tar en slurk og setter kruset på bordet igjen, er hun forberedt på at ingenting skjer. Allikevel blir hun skuffet når hun uantastet kan trekke hånden til seg. Lengselen flammer opp i henne, den utrettelige gloen som har ligget og ulmet i disse fem ukene og bare ventet på å blusse opp igjen. Det suger som et vakuum innvendig og får spente, skjelvende strenger til å dirre der hun sitter ytterst på kanten av stolen og føler håpefullt. Hun kjenner etter, rede til å merke det minste lille tegn fra sin elskede demon. Men ingen usynlige kjærtegn inntreffer, ingen finger som stryker på håndbaken. Ingen plutselig, tett, kjønnlig atmosfære i rommet. Bare filmen på fjernsynet, kaffelukten, stua og Leyhla. Alene.
Hun sukker tungt, lener seg tilbake igjen og tar en ny slurk kaffe. Hun skifter kanal på fjernsynet. Kanskje det er bedre med litt musikk på en utenlandsk kanal enn den dårlige filmen. Men etter to krus med kaffe og et utall musikkvideoer, orker hun ikke mer. Til tross for at hun er sykemeldt og bør holde seg i ro, verker det i henne etter å gjøre noe. Rastløsheten river, sammen med begjæret som ligger latent i kroppen, klart til å eksplodere, side om side med lengselen etter Ahmeron.
Hun slår av fjernsynet, får på seg sko og ytterjakke, låser døren bak seg og går.
Det er ettermiddag. Bygatene er halvfulle av folk som er på handletur, som kommer fra jobb eller bare er ute og går, slik som Leyhla. Hun vandrer rolig bortover gaten, gløtter halvhjertet i butikkvinduene, ser på folk og tenker. For andre er hun Ellen. Men selv vet hun hvem hun er nå. Leyhla har funnet seg selv. Men når vil Ahmeron finne henne igjen?
– Fem uker, tenker hun og sukker mens hun uinteressert stopper foran et utstillingsvindu fullt av platecover og musikkinstrument. – Fem uker og ikke en lyd, ikke et ord. Ikke et eneste tegn fra ham. Ikke ett.
Hun går videre. Hendene har hun skjult godt nede i lommene. Det er ikke så kaldt denne sensommers ettermiddagen, men hun føler seg frossen allikevel. Som om ensomheten og lengselen gjør henne kald innenfra og ut.
– Lengselens Land… kanskje jeg allikevel har blitt en del av det, tenker Leyhla. – Kanskje vi alle er en del av det, vi som lengter. Og det gjør vi vel alle sammen, lengter etter noe. Ingen er helt tilfreds, aldri helt fornøyd. Alle lengter etter noe, eller… noen.
Håret er ikke oppsatt eller flettet slik Ellen bruker å ha det. Det henger løst nedover ryggen, og duver sakte fram og tilbake mens hun går. Vinden tar litt tak i det, den lille brisen som blåser gjennom byen. Allikevel, tross all lengsel og savn som ulmer i kroppen, tviler hun ikke en eneste gang på at Ahmeron vil dukke opp. Hun stoler på ham.
– Han kunne ikke lyve for meg, tenker Leyhla. – Altså kommer han til å dukke opp når tiden er inne. Det sa han. Han kunne ikke lyve, bare tie med sannheten. Hun sukker, tankene går fram og tilbake, slik de gjorde for tre hundre år siden.
– Når tiden er inne, sa han. Når er tiden inne? Jeg hadde halvveis ventet at han skulle dukke opp mens jeg lå på sykehuset. Kanskje han ville vente til jeg var frisk? Er det derfor han ikke har dukket opp enda, fordi han ikke tror jeg har blitt frisk så snart? Vet han ikke at jeg nå er i besittelse av evner jeg ikke ante at jeg hadde? Kanskje jeg ikke hadde dem før? Som Ellen? Kanskje det er opplevelsene i Evigheten og Lengselens Land som har brakt dem tilbake til meg, tre hundre lange år etter at jeg hadde dem?
– Du tenker fremdeles for mye, Sommerfugl…
Leyhla går midt på fortauet, stopper plutselig opp og blir nesten rent i senk av ham som går bak henne. Han mumler et hastig «unnskyld» og går videre uten å bry seg mer med den merkelige jenta som blir stående igjen. Hun ser etter ham, men det er ikke ham hun ser på. Hun ser ikke på noe. Leyhla står helt stiv og lytter, føler, kjenner etter.
– Det var en ønsketenkning, tenker hun uten overbevisning. Med alle sanser i helspenn står hun midt på fortauet, uten å bry seg om nysgjerrige blikk fra folk som må gå rundt henne for å komme frem. Hun trekker pusten, knytter ubevisst hendene. Hjertet banker hardt og fort av spenning, så hardt at hele kroppen bever svakt i takt med hjerteslagene.
– … Ahmeron? sender hun forsiktig og håpefullt.
– Ja, Sommerfugl. Jeg er her.
Om folk har sett rart på henne før, sperrer de i alle fall opp øynene nå, idet den merkelige, unge, vakre jenta legger hendene for munnen for å kvele det lykkelige skriket hun føler må komme. Øynene renner over av gledestårer og kinnene blir fuktige.
– Hvor er du, Ahmeron? Hvor er du? Hvor er du? Si hvor du er…
– Snu deg, Sommerfugl.
Leyhla snur seg brått og forventningsfullt. Det er noen meter mellom dem, men allikevel treffer hennes grå øyne hans grønne blikk med usvikelig presisjon. Jade treffer perlemor. I henrykkelse og behagelig forbauselse trekker hun pusten nok en gang. Hun blir stående og stirre på ham, på åpenbaringen midt på fortauet.
De grønne øynene er som før. Blikket også. Like fandenivoldsk som første gang Ellen så ham i dusjen. Håret er også slik som før, i alle fall nesten. Det er fremdeles ravnsvart og halvlangt, men er ikke fullt så bustete, og det markerte ansiktet kommer enda bedre fram. Ansiktstrekkene er de samme, sensuelle trekkene. Men huden er ikke grønn. Den er mørk, og ser sexy og solbrun ut. Leyhla får lyst til å kjenne om den er like myk som før og hun går mot ham med et hjerte som banker hardt. Han kommer henne i møte, tar seg flott ut i dongeribukse, hvit trøye og svart skinnjakke. Andre jenter som går forbi, kaster lange blikk etter ham, men han har bare øyne for en. Leyhla løfter en skjelvende hånd samtidig med Ahmeron, hun stryker det varme, myke kinnet hans idet han stryker hennes. Kjærligheten i øynene er den samme som for fem lange uker siden, og den kjærligheten hun føler for ham er akkurat like sterk som før. Nei. Enda sterkere.
Han legger hånden bak nakken hennes, legger den andre rundt det slanke livet og drar henne inntil seg for å kysse henne grådig, sultent og utålmodig. Det er et kyss breddfullt av oppspart lengsel. Han presser leppene hardt mot Leyhlas munn og holder henne så kraftig inntil seg at det er rart hun ikke blir klemt gjennom ham. De fem ukene har virket som nye tre hundre år etter alt de opplevde sammen i Evigheten og Lengselens Land. Leyhla slynger armene godt rundt demonen hun elsker og gjengjelder kysset hans med samme iver og glød. Demonen som ikke er demon lenger. Han er mer lik et menneske enn den rasen han selv tilhørte. Men det er også alt. Kyssene er like hete som før, kjærtegnene like varme og han tenner henne like voldsomt og begjærlig som han alltid har gjort. Og han vokser seg sannelig like stor og hard og frekk mot henne som ellers. Hun kjenner det tydelig når han skyver fram underlivet og legger en hånd på baken hennes for å klemme Leyhla godt inntil det sultne, innestengte lemmet. De står tett sammen midt på fortauet, uanfektet av blikkene fra forbipasserende. Noen forargede over et slikt åpenlyst følelsesutbrudd. Andre en tanke misunnelige over den fullstendig frie utfoldelsen, og den varmen og kjærligheten de så åpenbart føler for hverandre.
«Ahmeron,» hvisker Leyhla og smiler gjennom tårene når han langsomt og motvillig avbryter kysset. Stemmen hennes er gråtkvalt av kjærlighet.
«Arild,» smiler Ahmeron. «Det høres litt mindre demonisk ut, syns du ikke det?»
«Jo… Arild – i alle fall når vi er ute blant andre.»
«Så du kom deg ut til slutt.» Ahmeron legger armen godt om skuldrene hennes og de begynner å gå nedover gaten, tett omslynget.
«Du visste at jeg ville komme meg raskt ut, ikke sant?»
«Hadde ikke tvil om det. Du ga virkelig legene noe å spekulere på.» De ler og han kysser henne på pannen. Leyhla kjenner at gjensynsgleden og kjærligheten fullstendig har skjøvet vekk lengselen som slet i henne for litt siden. Dessuten har han nørt opp under ilden i henne. Brått haster det med å komme seg hjem. Det kiler i kroppen ved tanken på hva som endelig skal skje, brystvortene knopper seg hardt og det roper som et svakt ekko mellom bena.
«Hvordan kom du deg hit, Ahmeron? Og hvor har det blitt av den nydelige, deilige, grønne huden din?»
«Husker du hva vi snakket om da vi skiltes i Evigheten?»
«Ja,» nikker Leyhla og smiler oppgitt mens hun ler litt. «Du har evner vi ikke vet noe om. Det er tredje gang jeg hører det nå.»
«Og du kommer nok til å høre det oftere.» Ahmeron klemmer henne tettere inntil seg mens de nærmer seg huset hennes.
«Hvorfor kommer jeg til å høre det oftere?»
«Jeg må ha et yrke, ikke sant? Kan jo ikke bli jordisk og greier, og bare gå og snylte på deg.»
«Ikke si at du kan trylle fram eksamenspapirer og attester også?»
«Aldri i livet.» Ahmeron ler mens Leyhla finner fram nøkkelen. «Jeg tenkte å starte en liten privat praksis.» Leyhla åpner døren og ser skeptisk på ham uten å klare å skjule det lille smilet i munnviken.
«Privat praksis? I forførelseskunster da, kanskje?»
«Du gjettet det. Kun skamfulle jomfruer har adgang,» sier han alvorlig.
«Og jeg skal være sekretær og føre timedagbok, da?»
«Riktig.» Ahmeron lukker ytterdøra bak seg.
«Din skitne gris.» Leyhla dytter ham inn i veggen og stiller seg truende foran ham, i alle fall skal det virke slik. «Vet du at jeg fremdeles kan kontrollere deg, slik jeg kontrollerte Vyzak med viljen min?» Det glitrer i øynene hennes, hun klarer ikke helt å skjule et smil.
«Jeg var redd for det,» mumler Ahmeron. «Der røyk den karriæren.»
«Best for deg.»
«Sint?»
«Veldig.»
«Kan jeg blidgjøre deg med en liten gave?»
«Spørs hva det er,» smiler Leyhla. Ahmeron trekker fram noe fra lommen før han tar skinnjakken av og slenger den fra seg i kroken i entreen. De går inn på stua og setter seg i sofaen. Så plasserer han noe på bordet foran henne.
Det er en liten flaske. Den er ti – tolv centimeter høy og har en kork i tuten for å hindre sanden i å renne ut. Den sanden som flasken er fylt til randen av. Grå sand, så finkornet at det ser ut som støv. Leyhla rynker brynene og ser spørrende på Ahmeron.
«Hva er det?»
«Du vet det hvis du tenker litt,» svarer Ahmeron og rekker henne flasken. Leyhla veier den i hånden, ser litt nøyere på den mens øynene blir større. Bildene i hodet dukker opp mens hun holder rundt flasken som er fylt med sand fra Lengselens Land.
«Å herregud, Ahmeron… det er jo…» sier hun lavt, hodet er fullt av minner og hun lukker øynene i smerte. «Er det… begge to?»
«Ja. Både Ronia og Jarek,» svarer Ahmeron lavt og medfølende. Han legger en hånd på ryggen hennes og stryker kjærlig.
«Men… hvordan…»
«Vyzak kom seg ut av Lengselens Land og Ronia gjorde som hun hadde lovt. Du hadde jo lært henne kunsten, selv om det tok henne lenger tid å komme seg ut. Hun fulgte etter ham, men rakk ikke å gjøre noe før han sendte henne samme vei som Jarek. De ble i sannhet forenet.» Det gjør Ahmeron vondt å se den enslige tåren som langsomt kryper ned Leyhlas kinn mens hun ser på flasken.
«Og Vyzak? Slapp han unna etter misgjerningen?»
«Nei. Jeg lærte av behandlingen hans før jeg ble lempet ned til Lengselens Land. Dessuten var han ikke helt seg selv etter den omgangen du ga ham, selv om han klarte å samle krefter til å komme seg ut derfra. Heldigvis tok han med seg både Ronias og Vyzaks levninger mens han lette etter meg, i tilfelle han fant meg igjen og klarte å få makten over meg slik som sist. To sikre kort i ermet. Men han tok feil. Nå går han og trør i finkornet sand uten vilje til å gjøre annet enn å lengte seg til døde og bli tilintetgjort.»
«Bra.» Leyhla blunker vekk tårene, setter flasken på bordet og ser på Ahmeron. Bare det å kjenne varmen fra kroppen hans tett inntil sin, styrker henne. «Takk, demonen min. Flasken er det aller kjæreste jeg eier nå.»
«Sommerfugl…» Han omfavner henne, trykker henne inntil seg og kjenner at han er tykk i halsen. Minnene fra Evigheten gjør nesten like vondt for ham som for Leyhla. «Med tiden vil sorg og smerte gå over i gode, varige minner. Ronia og Jarek lever videre så lenge vi lar dem det. Så lenge vi ikke glemmer dem.»
«Mamma Ronia ville alltid at jeg skulle bli en god heks. Jeg vet hva jeg skal gjøre.» Leyhla løfter hodet, kinnet er fremdeles varmt der det lå inntil den bankende brystkassen hans. «Jeg vil slutte på jobben. Jeg vil si opp på dødskjedelige Eagle Elektro og begynne for meg selv,» sier hun bestemt og snufser, før hun tørker tårene og ser på ham. Det er ikke vanskelig å være sterk nå. Det er som om foreldrenes styrke sildrer gjennom henne, sammen med vissheten om at hun gjør det moren alltid strevde for å få henne til å gjøre.
«Skal vi begynne for oss selv?» sier Ahmeron lavt og smiler.
«Ja. Vi skal hjelpe folk som ikke kan få hjelp av legene. Folk som ikke får annet enn et skuldertrekk og smertestillende midler av den moderne legevitenskap. De brenner ikke hekser nå lenger, Ahmeron. Jeg kan bruke alle evnene mine slik jeg lengtet sånn etter å gjøre da vi møttes for første gang. Jeg kan hjelpe så mange jeg selv vil.»
«En nydelig tanke, Leyhla. Det var det jeg ønsket at du ville. Vår private praksis. Til minne om Ronia.»
«Og Jarek,» tilføyer Leyhla og retter ryggen. «Jeg skal skrive et brev nå med en gang, hvor jeg sier at jeg vil slutte. Hva syns du om det?»
«Mnjaaaa, nå med en gang?»
«Jo før, jo heller.»
«Jeg vet noe som er viktigere.» Ahmeron reiser seg og går mot trappen som leder opp i andre etasje. Leyhla følger ham med blikket. Hun trekker pusten lydløst når han drar den hvite trøyen av og blotter sin nydelige, solbrune, muskuløse overkropp. Det vil bli som å elske med en ny mann, like viril og het som før, ny og allikevel velkjent. Det knytter seg av lyst i kroppen, mens det sitrer i magen og ulmer søtt i kjønnet. Ahmeron snur seg dvelende med en fot på det første trinnet. Han henger trøyen fra seg på gelenderet og ser varmt og begjærlig på henne med et blikk fylt av kjærlighet og løfter. «Noe mye viktigere.»
«Å ta en dusj?» smiler Leyhla svakt, for hun kjenner det, hun også. Ingenting annet er viktigere nå. Søt varme vibrerer i hele underlivet ved lyden av glidelåsen i Ahmerons dongeribukse, kjønnet hennes har god hukommelse.
Hun reiser seg og går bort til ham, løfter ansiktet når han bøyer seg ned og kysser henne varsomt. Det er et kyss som gradvis blir mer krevende ved hjelp av en søkende tunge og en sugende munn, og da leppene deres slipper taket, ser Leyhla begjæret som glitrer i øynene hans. Han stryker en finger nedover kinnet hennes, ned halsen og Leyhla gisper av nytelse da det lette kjærtegnet får huden til å sitre av spenning. Fingeren fortsetter ned til det ene brystet, hvor han sprer fingrene og klemmer svakt hele hånden rundt, før han stryker fingertuppene tilbake til brystvorten, som er stiv og hard. Leyhla skjelver og stryker hånden over den åpne gylfen hans, over bomullsstoffet på underbuksen hvor det knallharde, bankende lemmet ligger og venter utålmodig. Hun kjenner at det rører på seg, som om det har sitt eget liv. Det presser seg mot hånden hennes, som et stumt løfte, en forsikring om at hun er savnet. Ahmeron stønner svakt. Han stryker fingrene gjennom håret hennes, griper hardt tak rundt det og kysser henne sultent igjen, mens hun svarer ham med samme hunger. Fingrene klemmer rundt den harde, fristende kulen mens den andre hånden drar dongeribuksen litt lenger ned.
Når Ahmeron avbryter kysset, står tiden stille. Det eneste som høres, er deres tunge pust av het lidenskap og oppdemmet begjær. Lysten får Ahmerons øyne til å lyse, slik Leyhlas perlegrå øyne funkler mot ham som stjerner på nytelsens himmel.
– Sommerfugl, fem uker er alt for lenge.
– Jeg kommer.
Ahmeron forsvinner opp trappen mens Leyhla ser etter ham, etter mannen hun elsker. Hun nyter den deilige, søte sitringen, fornemmelsen i kroppen som forteller hva hun har i vente og ser fram til hva som skal skje. Hun setter en fot på det første trappetrinnet for å følge etter, men nøler og snur seg. Hun går tilbake til bordet og ser på den verdifulle flasken.
Leyhla løfter flasken forsiktig opp, holder den varsomt og går bort til seksjonen. Der setter hun flasken fra seg, på en ledig plass på en hylle i midten. Godt synlig blant bøker og en og annen pyntefigur.
«Mamma Ronia,» hvisker hun og klarer å smile til flasken før den forsvinner i en tåke av tårer. «Mamma Ronia og pappa Jarek… Velkommen hjem.» I tankene kan hun høre Ahmeron kalle forsiktig på henne, kåt, håpefull og full av lengsel.
– Jeg kommer, Kjæresten…
Hun løper med lette skritt opp trappen og inn på soverommet. Inn til en ventende Ahmeron, som ligger naken og rede i senga hennes. I deres seng. Inn til noe som begynte for tre hundre år siden, men som vil fortsette i en uendelighet.
Leyhla legger seg naken i Ahmerons ventende armer, lykkelig uvitende om de mørke skyggene som truende venter i fremtiden.
Det finnes verre skjebner enn Lengselens Land…
* Slutt *
