Kapittel 9

Denne novellen er vist 1942 ganger.

Evigheten har aldri vært så stille. Ikke et vindpust, ikke engang en liten bris. Skogen ligger taus og beklemt. Bare en lyd bryter stillheten: Såre, hjerteskjærende hulk.
Ronia sitter sammenkrøket på knær. Hun gjemmer ansiktet i hendene og gråter krampaktig, mens hun sitter ved siden av den sandhaugen som for litt siden var Jarek. Demonen hun begjærte. Mannen hun elsket. Faren til sin eneste datter. Sin eneste brennende kjærlighet i over tre hundre år. Sjokket hun først fikk da Vyzak forvandlet ham til støv, har nå gått over i bunnløs sorg og fortvilelse.
Ahmeron står rådvill ved siden av og ser på Ronia, mens Leyhla setter seg på huk og legger en hånd på morens skjelvende skulder.
«Mamma Ronia,» sier hun lavt, men får ikke noe svar. Hun ventet heller ikke å få noe. Hun svelger for å prøve å få vekk den tykke klumpen i halsen, en oppsamlet klump av sorg. Ronias kropp rister i utrøstelig gråt.
– Til ingen nytte, tenker hun og i stemmen hennes kan Leyhla høre samme klang som fra de tusener av lengtende sjeler i bakdøra til Lengselens Land. – … Det var til ingen nytte.
«Ikke tenk slik,» sier Leyhla og tørker vekk en tåre som sakte renner ned kinnet. «Vi… vi beseiret Vyzak, vi vant!»
«Men til hvilken pris, Leyhla? Det var jo dette…» Ronia slår ut med håndflatene mot støvhaugen hun sitter foran. Hendene skjelver. «… vi kjempet mot. Det var for å forhindre dette at vi begynte kampen for tre hundre år siden. Helt siden jeg ble brent på bålet har jeg lett og drømt og lengtet og ventet for å få ham ut av Lengselens Land, bare for at han skulle møte… dette…» Ronias øyne er hovne og røde, ansiktet er fuktig av tårer som fortsetter å renne. «Bare for å miste ham igjen, og denne gang for alltid.» Leyhla presser leppene sammen og lukker øynene. Hun blir overmannet av sorg og krøker seg sammen som i smerte når hun føler morens oppgitthet. Selv har hun fremdeles Ahmeron, men tanken på at det kunne vært omvendt, får panikken til å snøre seg rundt hjertet. Hun vet hvor vondt Ronia har det, det smerter henne som om det var hennes egen demon og hun gråter med Ronia over sin egen far.
Ronia river av en flik fra kjoleskjørtet og samlet all sanden oppi stoffbiten. Støvet etter Jarek, restene etter sin elskede, alt hun lengtet etter i det jordiske livet. Leyhla følger bevegelsene hennes. Da alt støvet er samlet opp, knytter Ronia en knute på stoffbiten og fester den omhyggelig i beltet, før hun reiser seg. Hun ser trist ned på datteren, inn i de øynene som er like lysegrå som hennes egne.
«Leyhla…» Stemmen er lav, men fast og bestemt. Leyhla reiser seg med en vond følelse ulmende i magen. «Jeg vet at jeg kommer til å gjøre deg enda tristere nå, men jeg har bestemt meg. Jeg vil forenes med Jarek.» Leyhla nikker og tørker ansiktet med hender som kjennes kraftløse ut, hun tørker tårer som blir erstattet av nye.
«Jeg vet det, mamma Ronia. Jeg hadde valgt det samme om Ahmeron hadde… hadde blitt…» Hun ser trist på Ahmeron med et blikk fylt av smerte og kjærlighet. Ronia drar datteren inntil seg i en heftig omfavnelse.
«Leyhla… Jeg visste ikke at det skulle gå slik.»
«Ingen visste det,» mumler Leyhla inntil morens skulder mens hun klemmer henne hardt inntil seg. Hun snuser inn den trygge lukten av Ronia for siste gang, det mennesket hun elsker høyest av alt i Evigheten og på jorden.
«Men om vi hadde visst det, ville det allikevel vært verd å forsøke. Bare for å få Ahmeron ut. Jeg fikk i alle fall oppleve begjæret med Jarek en siste gang, i en etterlengtet gjenforening.»
«Er du sikker på at det er dette du vil?» spør Ahmeron og legger en varsom hånd på Ronias skulder. Kinnene hans har fuktige striper fra triste øyne. Ronia nikker.
«Jeg bestemte meg allerede før Leyhla utfordret Vyzak.»
«Du treffer kanskje Vyzak der nede.»
«Det skal bli en fornøyelse å se ham smuldre bort,» svarer Ronia med en stemme som ikke røper det hatet hun må føle. «Og om han hevner seg på meg, betyr det bare at jeg blir forenet med Jarek fortere enn planlagt.» Gjennom all smerte og sorg klarer Ronia å smile til datteren. Hun går mot kanten av stupet og snur seg mot Leyhla og Ahmeron. «Ta vare på dere selv,» sier hun. Så puster hun dypt inn og retter ryggen, holder et godt tak rundt posen med Jareks levninger for ikke å miste noe av den dyrebare sanden og tar et skritt ut i tomrommet. Langsomt tipper kroppen forover når Ronia lar seg falle.
Leyhla rekker ikke å rope farvel, rekker knapt å trekke pusten før Ronia forsvinner over kanten og er borte. Det flagrende, brune håret er det siste de ser.
«Mamma,» hikster hun og går fram til kanten med øynene fulle av tårer. Skyene blir uklare, tåkete, omgivelsene flyter ut og Leyhla må blunke for å klarne blikket. Det finnes ikke tegn til Ronia der nede, ikke noe som tyder på at hun nettopp forsvant gjennom skylaget. Med hendene knyttet og hele kroppen i opprør, snur hun seg mot Ahmeron og tar imot den helende, trøstende omfavnelsen mens han drar henne vekk fra det lokkende stupet.
For andre gang på kort tid, er det hun som henter styrke fra Ahmeron.

Enga er fremdeles like frodig og vakker. De går gjennom lysegrønt, frodig gress som bølger i en ikke merkbar vind. Kløverblomster, løvetann, smørblomster og blåklokker nikker svakt og medfølende med hodet, som om de forstår. Enga er så slående vakker at enhver kan kjenne halsen snøre seg sammen, men de to skikkelsene går sakte videre uten å se seg omkring. Uten å betrakte de stolte, bugnende løvtrærne på begge sider av enga, med slanke stammer og elegante, livskraftige grener. Himmelen er ikke bare lyseblå, men skifter langsomt og umerkbart til duse, gode pastellfarger. Skyene som her og der driver sakte av sted, ser ut som om de er tatt rett ut av en vakker solnedgang.
Det er den samme enga Leyhla gikk gjennom da hun først havnet i Evigheten, men nå er hun ikke grepet av yrhet og glede over alt dette vakre. Håret flagrer ikke bak henne der hun rolig går ved siden av Ahmeron. Det duver bare sakte nedover ryggen hennes. Rolig går de gjennom den bugnende blomsterenga uten å se det grønne, myke gresset hun for en stund siden løp gjennom i yrhet og livsglede over å se Ronia igjen. For Evigheten er forandret. Den er ikke lenger det evige paradiset Leyhla hadde forestilt seg at den ville bli, etter at de hadde fått Ahmeron og Jarek ut. Evigheten er en evig påminnelse om hva de har gjennomgått og til hvilken pris.
Hun trekker pusten dypt og klemmer Ahmerons hånd, som hun holder i. Gråten har stilnet, hun har ikke flere tårer igjen.
«Hva skal vi gjøre, Kjæresten?» sier hun lavt og stiller seg foran Ahmeron mens hun ser opp på ham med triste øyne.
«Jeg vet ikke, Sommerfugl.» Ahmeron ser ømt på henne. «Jeg er tom innvendig, lammet av de vonde opplevelsene. De gode følelsene jeg hadde for Evigheten er borte. Nå er det bare tomhet igjen.»
«Er det bare tomhet for… meg også?» spør Leyhla forsiktig. Ahmeron legger hendene bak nakken hennes, som om han holder hodet varsomt, og stryker Leyhlas kinn med tomlene. Han ser henne dypt og alvorlig i øynene.
«Dumme heks, hvordan kan du tro at jeg noen gang vil føle tomhet for deg? Jeg elsker deg jo. Hvis jeg mister deg nå, vil jeg følge etter Ronia.» Han kysser henne lett og ømt på pannen. Leyhla smiler svakt, men lettet.
«Og jeg hadde hoppet frivillig hvis Vyzak tilintetgjorde deg før jeg rakk å utfordre ham. Men hva skal vi gjøre nå? Så lenge vi oppholder oss i Evigheten er det fare for at demonene kommer tilbake for å hevne seg på oss. Ikke på grunn av Vyzak, han er nok ferdig som lederen deres. Men på grunn av prinsippet, det jævla, helvetes prinsippet som de fleste demonene er så fiksert på.»
«Demoner…» Ahmeron knurrer hatsk blir mørk i øynene. «Jeg hater å være en av dem, hater å innrømme min egen rase nå. Om jeg bare hadde vært menneske…»
«… så hadde du aldri vært så hissende, » avbryter Leyhla. «Du kan gjerne forakte og hate dem, men hater du deg selv for å være en av dem, da skjærer du alle – også min far – over en kam. Og dessuten, hvis du hadde vært menneske, ville jeg ikke begjært deg så hett og elsket deg så høyt som jeg gjør.»
«Du har rett,» smiler Ahmeron svakt. «Det er bare forjævlig. Jeg skammer meg over dem, over meg selv.»
«Ikke si sånt,» smiler Leyhla svakt. «Det finnes både onde og gode demoner i den flokken. Men de gode demonene er ikke så sterke som deg og Jarek, de tør ikke å bryte med de andre, med det trygge fellesskapet.»
«Nettopp, det er fellesskapet som gjør dem sterke. Du klarer å ta en og en av gangen, slik du tok Vyzak, men klarer du å ta dem alle på en gang om de kommer tilbake?» Ahmeron ser alvorlig på Leyhla og lar hendene gli ned til skuldrene hennes. Hun sukker og rister på hodet.
«Det blir som da jeg ble tatt og brent på bålet. Jeg klarer ikke å kontrollere så mange.»
«Da har vi bare en ting å gjøre, og det er å komme oss vekk fra Evigheten.»
«Og hvor skal vi dra? Til Lengselens Land?»
«Nei,» smiler Ahmeron rolig og kysser henne på pannen. «Vi drar tilbake til Ellens tid.»
Leyhla løfter hodet akkurat nok til å streife Ahmerons lepper med sine. Svakt, som et vindpust, en mild bris som etterlater sitrende, brennende lepper tørstende etter mer. Hendene smyger seg rundt nakken hans og drar ham nærmere. Ahmeron skiller leppene, lukker øynene og nyter det lange, dvelende kysset. Det er lenge siden de kysset hverandre ømt og rolig, for det meste har de behandlet hverandre med yr villskap og vilt begjær. Sultent og umettelig. Men han liker det, liker kjærligheten som rommes i det ømme kysset og han besvarer det med samme, rolige ømhet som henne. Han skjelver innvendig, innestengte følelser lengter etter å komme ut. Da de avslutter kysset, er det som om leppene ikke vil slippe taket, som om kroppene deres vet at det er lenge til de får se hverandre igjen. Ikke så lenge som sist, tre hundre år, men allikevel lenge nok når begjær, lengsel og evig kjærlighet banker hardt i årene.
«Jeg vet hva jeg må gjøre, Ahmeron.» Leyhla går et lite skritt tilbake, hendene griper hans når han strekker armene ut, de vil ikke slippe hverandre enda. «Men hvordan skal du komme deg dit?»
«Sa ikke Ronia at jeg er i besittelse av evner dere fremdeles ikke visste noe om?» Ahmeron smiler svakt når han ser forbløffelsen i Leyhlas ansikt.
«Men… du var da i Lengselens Land da hun sa det.»
«Det skulle jo enda mer bekrefte det hun sa.» Han kysser henne lett igjen. «Ikke vær bekymret for meg. Jeg kommer meg dit og møter deg når tiden er inne.» Ahmeron slipper motvillig taket i sin vakre heks. «Vær sterk, Sommerfugl.»
«Vi ses, Kjæresten,» smiler Leyhla og vinker litt med fingrene da Ahmeron begynner å gå alene over enga, lenger inn i Evigheten. Han snur seg og ser lenge på henne. Så snur han ryggen til og går. Lar kvinnen han elsker så høyt bli stående igjen alene på enga. Det skriker i ham etter å snu og gå tilbake, for han vet at tiden fram til de møtes igjen, vil kjennes som år. Men han fortsetter fordi han må, og snart er han ute av syne.
Leyhla legger hendene for ansiktet, de er kjølige mot den varme huden. Hun stryker fingrene gjennom håret. Omgitt av bugnende blomster legger hun seg ned i det myke gresset. Så trekker hun pusten og lukker øynene. Hun tømmer hodet for tanker og sinnsbevegelser, fjerner all smerten og sorgen etter den siste, korte tiden. Borte er Vyzak, borte er Jarek og Ronia. Ahmeron også, selv om det tar lenger tid å fjerne ham fra konsentrasjonen. Til slutt eksisterer bare en ting, og det er Leyhla, Ellen. Hun puster like rolig og dypt ned i magen som da hun skulle til Lengselens Land. Tømmer kroppen på samme måte. Smiler gjenkjennende da mørket er der. Det stille, lufttomme mørket. Det føles som om hun svever. Hun åpner øynene uten å se annet enn mørke. Den vakre enga med det svakt bølgende, myke gresset er borte. Mørket er tett, det forandrer seg, blir til en annet slags mørke enn ved bakdøra til Lengselens Land. Det samme Tomrommet, i en annen dimensjon. Små eksplosjoner av farger synes langt, langt borte. Som små raketter, som et fyrverkeri som gnistrer og spraker uendelig langt unna. Stillheten er heller ikke så kompakt, det er som om Tomrommet er fullt av alle slags lyder. Svak musikk og lave, summende stemmer.
Her er det ikke noe dragsug, ingen trakt av lengsel, ingen manende, lokkende, smertefulle stemmer fra forpinte sjeler. Leyhla vet hva hun skal lete etter, vet hva hun må søke. Langt borte kan hun ane det hun må finne. Fysisk smerte, som murrende summing i kroppen. Den er så langt borte at det kjennes ut som hun er dopet, full av smertestillende, av morfin. Men etter hvert som hun konsentrerer seg, kommer smertene nærmere og nærmere mens de inntar form og plass. Smertene er intense nå, nesten uutholdelige og Leyhla klarer ikke la være å stønne. De fyller hele kroppen, tar vekk konsentrasjonen og fyller hodet med svimlende ørhet og tåke. Hun åpner øynene, ser ingenting, kjenner plutselig hvor kaldt det er. Kroppen skjelver og hun stønner igjen. Hun kan høre stemmer langt borte. Som i en rus oppfatter hun hva som skjer. Det går rundt i tankene, i hodet, alt svirrer rundt idet ånden finner tilbake til Ellens kropp. Det føles som en mental eksplosjon i sjelen, i tankene. Den hvite, gjennomsiktige kroppen som svever i mørket, begynner å få farge, og mørket er i ferd med å forsvinne og erstattes av blendende dagslys. Det lysner langsomt rundt henne, inni henne. Det er som å føle og se sola når den forsøker å bryte igjennom tett, mørk tåke – og seire. I tåken kan hun skimte skygger som beveger seg, og blinkende, blått lys. Hun kniper øynene hardt igjen da tåken gradvis letner og et grumsete lys fyller virkeligheten. Og Ellens virkelighet nå, det er vanvittig, intens smerte. Leyhla forsøker å skrike, men det kommer bare et tørt, hjelpeløst klynk.
«Hva i helvete…» hører hun og forsøker å fokusere blikket på ham som står ved siden av bilvraket. Hun snur så vidt på hodet og ynker seg da smerten skjærer gjennom henne. Hastige skritt over knust glass lyder og det rister i karosseriet når de prøver å få opp døra.
«Det er ikke mulig, jeg så jo at hun var død,» sier noen. Leyhla kan høre at det er en mann, og han er sjokkert.
«Jeg også, men hun er i hvert fall ikke død nå!»
«Hei, jenta mi.» Stemmen er påtrengende høy. Allikevel klarer den bare så vidt å trenge gjennom smertetåken i Leyhlas hode. Hun lukker øynene og stønner igjen, idet de rykker så kraftig i døra at den går opp. «Hvordan går det? Hører du meg? Hallo?» En hånd stryker søkende over halsen hennes, føler seg fram og finner pulsen. «Fy faen, hun lever virkelig. Få redningsbilen hit, vi må skjære henne ut.»
«Får du henne ikke løs?»
«Umulig, hun er klemt fast. Skynd deg. Og få tak i legen også.»
Det føles som om den virkelige verdenen snurrer rundt. Leyhla er svimmel. Da hun åpner øynene og forsøker å snu på hodet, ser hun konturene av en politilue med et par øyne under, og en bart under nesen.
«Ta det med ro, vi skal få deg ut. Har du vondt noen steder?» spør han og Leyhla føler brått trang til å gråte. Smertene er uutholdelige og hun ville så gjerne fortalt det til politimannen. Hun ville fortalt ham hvor mye hun setter pris på at han er der også, at han er hos henne og ikke lar henne sitte alene, men ordene kommer ikke fram. Ørhet og svimmelhet skyver tankene hennes vekk. Hun ynker seg, syns tydelig at hun kan høre sirener i det fjerne. Ambulansen er på vei. Metalliske stemmer og spraking fra radio lyder også, fra sambandet som henger i beltet til politimannen.
«Hold ut, jenta mi. Det er snart over. Vi får deg ut på null komma niks.» Nye skritt i knust glass, roting i utstyr og knitring i plast. Infusjonen blir gjort i stand. Leyhla kjenner knapt at en staseslange blir knyttet rundt det venstre håndleddet, merker nesten ikke stikket i håndbaken da venflonen trenger gjennom huden og inn i en blodåre for å gi henne væske. Hun har mistet mye blod. Hun forsøker å fokusere blikket på ambulansepersonellet som hjelper henne, men omgivelsene er for uklare. Mens klaprende rotorer lyder fra ambulansehelikopteret som nærmer seg, får Leyhla en maske festet over nese og munn. Det er en befrielse, å få fylt lungene med rent oksygen. Det hjelper litt på smertene og hun puster roligere, ikke så hivende og anstrengt. Halsen snører seg sammen igjen når hun tenker på hvor mange det er rundt bilvraket, bare for å hjelpe henne. Da et par tårer sakte triller ned kinnene og fortsetter rundt kanten av oksygenmasken, kjenner hun en hånd som stryker henne over håret.
«Bare sitt rolig og prøv å slappe av,» sier politimannen vennlig, han føler seg ganske hjelpeløs. Han kan ikke gjøre noe annet enn å forsøke å holde motet hennes oppe, uten å vite hvor mye han egentlig betyr for Leyhla nå. «Snart har vi fått deg ut.»
En lege kommer med en sprøyte, åpner toppen av venflonen og gir henne en dose morfin. Leyhla forsøker å smile til takk bak masken, før hun kjenner hvordan det begynner å krible i leddene etter hvert som stoffet sprer seg og får virkning. Langt borte hører hun alvorlige stemmer diskutere hvilke skader hun har. Hun hører snakk om hodeskade, lårbensbrudd, kravebensbrudd, brudd på begge bena og indre blødninger. Mumlende, lavmælte stemmer. Lydene av metall som klippes i to, høres også langt borte og hun merker rystelser i bilen da de får vekk døra. Det knekker i stolen da de klipper stolryggen løs med den hydrauliske saksa og etter litt kutting her og der, kan de løfte henne ut i liggende stilling. Ryggen er det ikke noe galt med, hun var heldig. Men tross to doser morfin, rekker Leyhla å skrike av smerte før et annet slags mørke kommer og befrir henne fra resten av transporten fram til sykehuset. Morfinen flytter bare smertegrensen høyere opp, den lokalbedøver ikke. Men Leyhla bryr seg ikke om hva den gjør. I mørket hun nå er i, eksisterer ikke tid, smerter eller morfin. Her eksisterer ingenting.
Et befriende, bevisstløst mørke som vil vare helt til hun en gang våkner på sykehuset.

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar