Kapittel 2

Denne novellen er vist 3936 ganger.

De grå, regntunge skyene driver langsomt over himmelen. Store, tykke, grå bomullsdotter fulle av vann. Anita ser opp på den gule, gamle fabrikkbygningen hun går forbi. Den er bare tre etasjer, men de tunge skyene som flyter over, får bygningen til å se enda mer ruvende ut. En murkoloss. Gul, stygg og stor.
Anita går forbi den gamle fabrikken to ganger om dagen, fem dager i uka. Til og fra jobb. Ikke akkurat så naturskjønne omgivelser, men en ganske effektiv snarvei for henne. Fem minutter spart, minst. Da får det heller så være med omgivelsene.
Denne regntunge morgenen blir ikke som andre grå morgener. Det har dukket opp et nytt innslag på Anitas vei til jobben. En eller annen høyt på strå har omsider bestemt seg for at noe skal gjøres med fabrikken. Hun ser det etterhvert som hun nærmer seg området. Containere – store, blå stålkolosser – står plassert inntil veggen. To – tre gule traktorer står for øyeblikket i ro, men når hun kommer nærmere ser hun at de allerede har rukket å sette sine spor – bokstavelig talt. Der det før har vært grus, mursteinsbiter, trefliser og vannpytter, er det nå en eneste gjørmepøl. Ikke dyp, men veldig gjørmete. Og ikke særlig innbydende å traske over med grønne og hvite joggesko. Den unge, søte jenta med det kortklipte, lyse håret sukker. Dagen er grå nok fra før, hun trenger ikke denne gjørmehaugen på toppen av trøtthet og regnvær. Med blå øyne i et smalt ansikt ser hun seg om etter en utvei. Kroppen er slank, nesten litt tynn.
Det er noenlunde gjørmefritt langs veggen og rundt inngangsdørene, så Anita setter kursen dit og unngår gjørma. I andre enden av tomta, dit hun skal for å komme ut på hovedveien, ligger arbeidsbrakka. Det er bare et menneske utenom henne som trasker mot fabrikken, han er iført en blå kjeledress. Resten av arbeidsgjengen sitter vel småfrosne og trøtte inni brakka, og varmer seg på kaffe og røyk. Anita nærmer seg fyren i kjeledressen og ser nå at han er ganske stilig. Det bustete håret under vernehjelmen, er svart. Øynene er sikkert brune, det må de være. Ansiktet viser at denne karen er vant til å jobbe ute, småfuret, brunt og markert. Med tunge øyenbryn og et ørlite underbitt som bare er kledelig. Idet de går forbi hverandre, får hun se at øyenfargen er grønn, men fargen i seg selv er bare titten tei sammenlignet med det glimtet han har da de fort passerer hverandre. Det ringer en bjelle i hodet og gir gjenklang i hele kroppen.
– Mannfolk, klinger det. Anita trekker pusten og snur seg. Hun rekker såvidt å få et hastig blikk av ham idet han går inn døra med et øyekast mot henne, men det er mer enn nok for Anita. Det kribler i kroppen og hun trekker pusten dypt, mens hun må smile av seg selv. Det er lenge siden hun har reagert slik på et mannfolk. Alt for lenge.
Anita heiser skuldervesken bedre opp, runder hjørnet på arbeidsbrakka og kommer ut på hovedveien.
«For et blikk,» mumler hun og det synger inni henne. «For en kropp, for en mann.» Litt småmøkkete på hender og i ansiktet, sterke, senete muskler, seig kropp, vant til å jobbe med hendene og behandle tungt, grovt verktøy og ikke en myk kvinnekropp…
Anita sukker. Dette kommer til å bli en lang dag.

Sjefen har nok aldri sett Anita så ivrig med å komme seg hjem for dagen. Hun liker jobben sin. Liker å holde orden på det lille kontoret som hører til det lille bilverkstedet. Jobber gjerne over fem – ti minutter før hun plutselig husker å se på klokka. I dag er det ikke slik. En annen ild enn arbeidslyst brenner i kroppen. Da hun lukker kontordøra bak seg og vender nesa hjemover, banker forventningen i kroppen. Veien bort til fabrikken er ikke lang, allikevel småspringer Anita utålmodig bortover. Det slår henne at hun oppfører seg som en nyforelsket skolepike.
– Forelsket? tenker hun. – Er jeg det? Hun rynker brynene og rister på hodet. Nei, dette kan ikke være forelskelse. Ikke så tvert og rett på, uten dikkedarer. Men hvorfor dunker hjertet så hardt da hun får øye på den gule murbygningen? Hvorfor skyller rødmen fra halsen og opp til hårfestet da hun ser arbeiderne lent inntil eller sittende oppå traktoren, og ham sittende der? Hun er glad skumringen har meldt sin ankomst. Litt nervøs blir hun når hun er nødt til å gå like forbi traktoren for å holde seg unna gjørma, men hva er det å bli nervøs for?
– Det er ikke sikkert at han husker meg i det hele tatt, tenker Anita realistisk. – Hvor mange jenter går vel forbi her i løpet av dagen?
Hjertet hennes står over et slag da han hopper ned fra traktoren og begynner å gå mot henne, mot brakka. Spenningen sitrer helt ut i fingertuppene. Ubevisst sakner hun farten. Rett mot henne, kommer han. Hun tenker at hun skulle ha dratt blikket til seg, sett ned i bakken eller opp på fabrikken eller et eller annet annet for å late som ingenting. Men øynene hans er som magneter, det virker som om de lyser i skumringen. Slakker han av på farten, han også? De øynene… Anita puster ubevisst fortere og dypere. Hun er glad for at hun ikke skal si noe, bare gå rett forbi. Hele ansiktet er numment av nervøsitet og ordene ville blitt gjort stumme av et par stive lepper og en tunge som nekter å forme dem. Hun håper at hun i det minste ser naturlig ut, for hun veksler mellom å kjennes stiv som en stokk og myk som skjelvende gelatin. Leppene… De ser så myke ut i det hardbarkete ansiktet.
– Mannfolk, hvisker det i Anitas tanker igjen, hun er svimmel av spenningen, viker ikke med blikket et sekund, klarer det ikke. Hun kjenner kroppen reagere med opphisselse da glimtet i øynene blir enda sterkere. De møtes, har saknet farten så mye at de nesten står stille. Et lite skritt til siden for ikke å kollidere. Langsomt. Intens. Anita skjelver innvendig, øynene hans holder hennes fast til hun blir nødt til å snu på hodet for ikke å vrenge dem helt. Skulder mot skulder, en hånd som såvidt streifer hennes… Hun brenner. Han lukter murpuss, svette og utearbeid, noe som ikke akkurat demper opphisselsen. Lukten av viril mann, arbeidskar…
Så er det over. Hun må gå videre, noe annet ville sett oppsiktsvekkende dumt ut. Men bena hennes må tvinges, kommanderes til å gå rett frem, de vil helst snu. Et under at hun klarer å gå i det hele tatt, et under at hun har overlevd. Resten av arbeidsgjengen har visst ikke merket noe, de kaster bare et fort blikk på henne før de fortsetter praten eller røyken eller hva det nå er. Anita puster langsomt ut og merker først nå at hun har vært anspent. I hele kroppen, og hjertet har ennå ikke roet seg ned. Hun snur seg og trekker pusten fort da hun får øye på ham, han står lent inntil brakka og ser etter henne. Anita brenner innvendig. Han forsvinner bak traktoren og hun snur nesa rett vei – hjem. Uten en fornuftig tanke i hodet. Bare ham. I hele kroppen. Sitrende, bankende.
Det er like regntungt nå, når Anita plasserer nøkkelen i låsen og låser opp, som da hun låste igjen i morges, men nå ser hun ikke skyene. Hun ser alt rundt seg, men det er liksom ikke der. Eller er det hun som ikke er der? Hun lukker døra og går inn på stua, videre inn på kjøkkenet for å lage middag. Mat…
Men det er ikke det Anitas kropp hungrer etter nå. Hun etterlater gryta tom på komfyren og suppeposen åpnet, men full. Fort løper hun inn på soverommet, finner fram den elektriske staven i nattbordsskuffen. River av seg bukse og truse, skrur vibratoren på og trykker den dypt inn med et skjelvende stønn. Hun stiller seg på knær i senga med baken i været, med ansiktet vendt til siden og kinnet presset ned i puta. Den venstre hånden jager staven ut og inn bakfra, den høyre er mellom bena og masserer de fuktige, sitrende foldene. Det tar ikke lang tid før søte, deilige bølger sprer seg og overmanner henne, tar kroppen og lar henne ligge andpusten igjen på magen i senga. Når Anita endelig orker å røre på seg igjen, har høyre hånd dovnet av kroppsvekten og kjønnet er litt sårt etter den harde behandlingen hun ga seg selv. Men det var nødvendig. Allikevel kjenner hun at kroppen fremdeles hungrer etter mer.
Dette kommer til å bli en lang kveld, en lang natt.

Neste morgen er Anita tidlig oppe, for en gangs skyld vil hun ha god tid på seg til å sminke seg og sånt. Vanligvis står hun opp i siste liten og haster avsted til jobben uten å få tid til å gjøre noe med ansikt og utseende. Nå er det plutselig viktig.
Det kribler i magen da hun lukker døren. Det ser grått ut i dag og, men asfalten er helt tørr. Med lette skritt og forventningen bankende i kroppen nærmer hun seg fabrikken. Hun kan se de blå containerne på lang avstand, de gule traktorene også. Hun minnes det intense øyeblikket dagen før, da de såvidt berørte hverandre, og sukker henført. Når hun kommer nærmere fabrikken, ser hun et par, tre arbeidere som svirrer rundt og ser ut som de gjør noe. Men ham ser hun ikke. Anita prøver å se ubemerket ut mens hun skritter over den mindre sølete tomten, den virker betryggende tørr nå. Kanskje han er inni brakka? Skuffelsen svir i henne da hun kommer ut på hovedveien uten å ha sett ham. Hun hadde håpet at han husket tidspunktet fra i går, hadde håpet at det betydde like mye for ham å se Anita igjen, som det betydde for henne å se ham.
Hele dagen på jobben går Anita rundt og er irritert på seg selv, at hun kunne innbille seg slike ting. Selvfølgelig hadde det ikke betydd noe for ham.
– Så dum jeg har vært. En forbanna idiot, tenker hun skamfull og lurer på hva i all verden det er som har gått av henne? Det siste døgnet har hun ikke tenkt på annet. Ingenting annet enn ham. Slik har hun aldri vært. Hvorfor skulle hun plutselig bli slik nå?

Forventningene uteblir på vei hjem. Tvert imot gruer Anita for å gå forbi fabrikken og kanskje kjenne den samme skuffelsen igjen, over å ikke få se ham. Et sug i magen dukker brått opp ved synet av arbeidsbrakka. Ingen arbeidere ute. Når hun går forbi, synes hun at hun hører mannsstemmer, mumling og latter innenfra.
– Han sitter sikkert der, tenker hun. – Sitter der inne og bryr seg ikke om at jeg går forbi. Det forræderiske hjertet hennes banker hardt, slagene sprer seg uutholdelig i hele kroppen. Anita hater seg selv idet hun lunter over tomta med fabrikken på venstre side. Forbanner kroppens kåte reaksjon. Kinnene blir røde av skam ved tanken på hvor opphisset hun var i går da hun kom hjem. Og hvor sterkt det banker og murrer mellom bena nå. Varm i ansiktet forsøker hun å fortrenge begjæret.
En innskytelse, som om noen snakker til henne og ber henne om å snu seg, får henne til å se mot den gule murkolossen. Hun kunne ha sverget på at hun hørte en stemme… Plutselig står tiden stille. Alt stopper opp. Hun blir helt tom i hodet ved synet av den lett gjenkjennelige skikkelsen, han står lettere henslengt inntil dørkarmen og ser på Anita i den svake skumringen. Med hendene i lommene og det nydelige, halvsinte, intense glimtet i øynene, står han der som om han alltid har stått der. Og ventet på henne. På Anita. Først nå merker hun at hun har stoppet opp, midt på tomta. Langsomt retter han seg opp og smiler dvelende før han smyger seg rundt dørkarmen og går inn.
– Følg etter, hvisker det i Anitas hode, som om noen andre står ved siden av henne og sier hva hun skal gjøre. Med hendene hardt knyttet av nervøsitet og spenning og blikket rettet mot døra han forsvant inn, begynner hun viljeløst å gå. Bort til døra. Inn i korridoren. Det er mørkt der inne. Hun har aldri vært inne i fabrikken før, men er ikke i tvil om hvor hun skal gå, hvilken trapp hun skal opp og hvilket rom hun skal inn i. At skuldervesken glir ned, enser hun ikke. Heller ikke legger hun merke til det svake, duse lyset som brer seg i rommet da hun kommer inn og ser ham sitte på et gammelt kontorbord. Føttene hennes trår over bjelker og murstein, flak som har ramlet av vegger hun ikke ser. For der er han. Og det er slett ikke trekkfullt i rommet, slik hun har ventet. Det er godt og varmt. Anita tenker ikke da hun går bort til ham. Hun ser bare trollbundet inn i de nydelige, lysende øynene hans.
– Hva slags mann er du, tenker hun vagt. – …som klarer å ta all makt fra meg på denne måten? Men hun har ikke noe imot det. Ikke at han rekker ut hånden for å ta hennes, heller. Like varm og pirrende som i går, da de såvidt streifet hverandre. En skulle tro han hadde ru, harde arbeidshender, men de er myke. De står rett ovenfor hverandre, hun kjenner pusten hans svakt mot pannen. Å løfte hodet ørlite for å møte leppene hans med sine, skjer automatisk, hun kan ikke annet. Nå er det ikke hun som har styringen. De mandige, allikevel varsomme hendene holder hodet hennes fast mens han kysser henne langsomt og pinefullt, lar tungen sin sakte sveipe rundt hennes, suger litt, småbiter. En varm, god, pirrende bølge strømmer gjennom underlivet, gjennom hele kroppen og det sitrer helt opp i hårrøttene. Anita har lagt armene rundt halsen hans, det merker hun nå, når de er på vei fram til brystkassen for å få av ham kjeledressen. Hjelmen ligger allerede på gulvet. Jakken hennes forsvinner samtidig med kjeledressen, uten at han slipper taket i leppene hennes.
Tung pust og dype åndedrag, hender som stryker og pirrer, og hisser opp. Anita klynker svakt, åpner øynene og ser på ham med begjæret brennende som glitrende ild i de blå øynene. Det er noe mystisk ved ham, noe deilig vilt og udefinerbart. Han er en åpenbaring, en drøm. Men hun vil ikke våkne. Hun fletter fingrene inn i det bustete, strie, svarte håret, blir svimmel av intensiteten i de grønne øynene hans. Uten å vike med blikket, bøyer han seg litt ned og løfter henne opp, setter henne ned på det gamle, solide kontorbordet. Det kjennes slett ikke hardt ut, såpass klarer hun å registrere før han halvt ligger over henne mens han står på gulvet, mellom bena hennes. Hun gnir underlivet sitt mot hans, blomsten brenner og vet hva den vil ha. Hun kjenner at han er hard og stor, og hun skjelver innvendig av lyst. Langt bak i underbevisstheten ligger et spørsmål og ulmer. Hun, som hittil bare har elsket med lyset slått av, som ofte har hatt problemer med å få utløsning, som har vært redd for å prøve nye stillinger og slippe seg løs, bli friere,… Hvordan kan hun gjøre dette så skamløst? Men tanken er så langt bak i bevisstheten hennes at den ikke slipper fram, andre ting overdøver den. Lyst og begjær, her og nå.
Anitas hals blottlegges da han tar tak i det kortklipte håret og bøyer hodet hennes tilbake. En fuktig stripe blir etterlatt etterhvert som tungen hans lager nye stier. Forsiktig drar han genseren opp inntil brystene hennes er nakne, det føles riktig og fint ut, og hun gisper stakkåndet av nytelse da nye spennende punkter blir saumfart av tungen hans. Hendene hennes tar tak i genseren hans og drar. Han hjelper til, smetter utav og plutselig ligger de hud mot hud. Anita bryr seg ikke om å mase med resten av genseren sin, det føles heller opphissende å bare ligge slik, blottet og rede for ham. Halve ryggen er bar, men bordet er slett ikke kaldt å ligge på. Sannelig har han klart å åpne buksene hennes, hun utbryter et ukontrollert:
«Åh…» da de varme hendene stryker henne på magen. Hun møter ham igjen, kysser ham lidenskapelig, hett og ivrig. Hendene hennes griper tak i det grove stoffet på kjeledressen og drar den ned sammen med underbuksene, og det er ikke det minste latterlig å tenke på at han står med buksene på knærne og rundt anklene. Det faller henne ikke inn et sekund å skamme seg over å ligge halvnaken i en gammel nedrivningsklar fabrikkbygning, oppå et gammelt kontorbord, forført av en arbeidskar. Noe så heftig og altoppslukende har Anita aldri opplevd, hun trodde slike forhekselser bare skjedde i bøker og på film.
Da han trekker buksene hennes av, skjelver Anita av spenning. Hun griper rundt nakken hans da han legger seg over henne, drar ham ned til seg, stryker halsen, lar neglene forsiktig rispe over den kraftige, glatte brystkassen. Øynene hans… magneter… deilig… stirre inn i dem og la seg drukne i havet av begjær…
Han smyger hendene under Anitas skuldre, lent over henne mens han står på gulvet, mellom Anitas skrevende ben. Et steinhardt, pulserende lem gnis eggende langsomt mot det våte kjønnet, mellom kjønnsleppene, over det sitrende, opprørte punktet som sender skjelvende støt innover i underlivet, i kroppen. Hun klynker av hjelpeløs kåthet.
– Gjør det, synger det inni henne når det glatte hodet kysser skamleppene og glir såvidt innenfor. Øynene glitrer grønne og ertende mot Anita når han ser ned på henne. – Gjør det nå, før jeg sprenges. Jeg holder ikke ut… Hun plasserer hælene på baken hans og presser ham inn. Stråler fra underlivet sprer seg som sitrende dønninger i kroppen, hun gisper overrumplet av nytelse. Glimtet i øynene hans er erstattet av et like opphissende, dyrisk uttrykk fylt av lyst. Nå trenger hun ikke å mase mer, han støter rolig inn og ut med øynene halvveis lukket. Anita puster ubevisst i samme takt og stønner skjelvende hvis han tar et litt kraftigere støt.
Hun svever. Det kjennes i alle fall slik ut. For hver gang hun møter ham med det brennende underlivet, svever hun høyere opp. Jobben er borte. Hjemveien også. Og fabrikken, arbeidsbrakka, omgivelsene rundt dem… Det er bare ham og henne. En kledelig svettedråpe renner sakte ned fra tinningen hans, lager spor i det småskitne ansiktet. Arbeidskar. Mannfolk, med never som river bygninger like effektivt som de kjæler og tenner henne, som de river ned muren rundt henne. Anita visste ikke at hun var i besittelse av en slik lidenskap, en så uutholdelig lengsel etter å få ham, ha ham, elske med ham. Han er som et dyr, hun ser på ham mens hun svever og kan ikke få ham dypt nok inn i sin sitrende orkide. Han står med øynene lukket, konsentrert, nytelsen lyser fra det styggvakre ansiktet. Leppene er adskilte, slik som Anitas, men han tar henne i stillhet.
Så begynner det. Ved den første bølgen i underlivet, borer hun neglene inn i skuldrene hans og gisper, trekker ham ned til seg. Rekker såvidt å kysse ham før en storm av bølger jager gjennom henne, gang på gang og hele tiden med den hete pusten hans tett inntil øret. Hete, deilige ilinger og rykninger over alt. Når de langsomt ebber ut, synker Anitas hender slapt ned mens han retter ryggen og stryker lårene hennes uten å trekke seg ut. Han smiler svakt uten at hun ser selvsikkerheten som glimter i blikket, mens han løfter bena hennes og plasserer en legg på hver av skuldrene sine. Armene slår han om de slanke lårene, og så begynner underlivet å pumpe igjen. Anita legger armene rundt seg selv, dekker brystene, omfavner overkroppen og jamrer seg når de nydelige bølgene freser gjennom kroppen på nytt. Hun skriker hjelpeløst i ekstase mens utløsning på utløsning risler gjennom kroppen, den ene eksplosjonen overlapper den andre og tømmer Anita totalt for krefter og energi. Utmattet merker hun langt, langt borte at han kommer, han også. Han sprer bena hennes og legger seg tungt over henne mens han puster stakkåndet og stønner gutturalt, dypt nede i halsen. Musklene i kroppen trekker seg sammen i lange kramper, i spasmer av nytelse.
Å kjenne at det går for ham, er en del av helheten i Anitas orgasme. Hun gisper etter pusten og holder ham godt inntil seg mens hun langsomt kommer til seg selv. Han er andpusten, han også, forståelig nok. Han støtter seg på albuen og løfter hodet, ser på henne med de nydelige, grønne øynene. Han stryker henne på kinnet og kysser henne lett, uten å miste glimtet i øynene. Så smiler han svakt, nesten skadefro, før han reiser seg opp og drar kjeledressen opp til livet. Han ofrer et lite, seiersfylt, skrått blikk på Anita før han går ut døra med genseren og hjelmen i hånden, og blir borte.
«Hei.» Lamslått setter Anita seg opp mens hun drar ned genseren og kommer seg ned fra bordet. «Hei, vent.» Hun tenker ikke over at underlivet kun er fuktig av hennes egen nektar. Når hun reiser seg fra bordet, kommer ingen flom av mannlige safter. Hun kler hastig på seg resten av klærne, og løper ut og ned i mørket. Det dunkle, gode lyset har forsvunnet med ham og hun hutrer da hun brått merker kulden. Så finner hun utgangen.
«Vent da,» roper hun fortvilet idet hun springer ut og blir møtt av en helt tom fabrikktomt. Forvirret ser hun seg rundt, før hun løper inn i bygningen igjen. Anita leter fortvilet med gråt i halsen og tårer i øynene. Etter det de har opplevd sammen, det vidunderlige de har delt, hvorfor stikker han bare av? Hvordan kan han gjøre det mot henne?
Anita bråstopper midt i trappa, noen roper utenfor. Med bankende hjerte løper hun ned og ut igjen, og bråstopper nok en gang. En helt ukjent arbeidskar står utenfor.
«Du har ikke lov til å oppholde deg der inne, frøken.»
«Hva? Men… jeg bare ble med en av karene dine…»
«Hvem da?» spør han og Anita forklarer hvordan han ser ut. Håret, øynene, huden, den spesielle utstrålningen…
«Det er ingen her som ser slik ut, frøken. Du må ha tatt feil.»
«Men…»
«Dessuten satt alle det siste femminuttet i brakka før de gikk hjem for et kvarter siden.»
«Når sluttet de, sa du?» spør Anita lamslått.
«Klokka fire.»
«Hva???»
«Jaja, god kveld da, frøken.» Han snur ryggen til og går mot brakka. Anita blir målløs stående og stirre etter den ukjente, vennlige arbeidskaren. Så ser hun på døra og oppdager skuldervesken på terskelen. Var det der hun hadde mistet den? Forvirret tar hun den opp og begynner å gå hjemover.
– Jeg sluttet fire, jeg også, tenker hun forvirret. – Jeg sluttet samtidig med arbeiderne. Men det tok meg nesten et kvarter å gå hit og det vi drev med inne i fabrikken, tok mer enn et kvarter. Klokka skulle vært over halv fem. Et blikk på armbåndsuret får Anitas blod til å isne i årene. Tretten minutter på halv fem. Fra hun kom hit og til nå har tiden nesten ikke gått i det hele tatt. Bare de minuttene hun vaste rundt inne i bygningen og lette etter ham. Hun svelger, blir med ett så tørr i munnen da en ekkel, snikende redsel kryper inn over henne.
Hun snur seg og ser på fabrikken. Det dunkle lyset, det lune rommet, det myke, varme trebordet… Øynene hans, berøringene, den heftige lidenskapen, de utrolige utløsningene… forhekselsen…
Med blikket stivt festet på den gule bygningen i mørket begynner hun å rygge tilbake. Vil ikke tro det hun tenker, vil ikke sette ord på den ufatteligheten som overmanner henne. Hva er det egentlig hun har elsket med?
Fort snur hun seg og løper. Holder krampaktig tak i skuldervesken, løper og løper mens hun ser ham for seg, ser øynene, de lyser i tankene… Ved første gatelykt stopper hun og hiver etter pusten.
Øynene… De vil ikke slippe taket. Den gode, velkjente sitringen ligger fremdeles gjemt i Anita og får redsel og begjær til å blusse opp i en forvirret kropp. I tankene ser hun øynene, grønne, dype og glitrende av lyst. Og akkurat det samme skadefro glimtet som da hun så ham smile for siste gang. Nesten fandenivoldsk, fullt av seier og selvsikkerhet… og begjær…
«Ellen,» hvisker Anita åndeløst og begynner å løpe hjemover. «Jeg må ringe til Ellen…»

Legg igjen en kommentar