Denne novellen er vist 10056 ganger.
Det var en av disse bleke, gjennomsiktige mainetter da jeg jaget hvileløs gjennom byens gater. Frukttrærne blødde hvite blader over sort asfalt. De lette skoene mine smalt mot underlaget der jeg løp forbi stakittgjerder og matte, mørke vinduer. Fortsatt med ditt navn under tungen Fortsatt med deg som en fornemmelse i kroppen. Vag, men likevel der. Jeg kalte deg tilbake fra mørket, manet deg fram i den nattestille halvvirkeligheten der mitt eget åndedrett bankende i ørene var eneste selskap.
Jeg løp gjennom parken der vridde, hvite marmorkropper fløt mot meg. Musikk, et sted langt borte fra og horisonten gråt en rand av røde tårer. Du forlot meg for alltid og samtidig aldri.
Alltid, alltid, aldri, aldri, jeg sa ordene inni meg som et mantra der jeg sprang gjennom natten. Helt ut til havet løp jeg. Sunket sammen i sanden trakk jeg inn den rå sjølufta. Jeg lukket øynene. Natten var varm og jeg hadde løpt meg tom. For tom og trett til å gråte.
Jeg må ha sovnet. Da jeg våknet var det fortsatt natt, jeg kunne ikke ha sovet så veldig lenge. Jeg satte meg opp i sanden og visste at jeg ikke var alene. Noen kalte på meg. Jeg må ha hørt det gjennom søvnen for det neste jeg husker er at jeg reiste meg opp og gikk inn i smuget mellom husene ved stranda.
Jeg hørte navnet mitt igjen, denne gangen helt klart og tydelig. Det var jo helt umulig, men jeg visste det var deg. Jeg gikk i retning av lyden. Helt rolig, fortsatt med søvnens overbevisning om at det absurde kan være sant rundet jeg hjørnet ved det gamle klokketårnet og der var du.
Lent opp mot murveggen stod du som skåret ut av natten selv. Du var vakrere enn noen gang. Øynene og det vesle halvsmilet. Jeg begynte å gå saktere. Skritt for skritt med armene strukket ut foran meg som en blind i skogen. Jeg husker at syrinen duftet sterkt, den hvite skjorten din skinte i natten som snø i skarp sol og at det var ikke stort mer enn tre meter mellom oss da jeg ikke turte å gå lenger. Brått denne vissheten i meg, smertefull og skremmende- gikk jeg nærmere ville du forsvinne. Hendene mine sank ned langs siden og jeg bøyde hodet med lukkede øyne.
Da kom du mot meg. Uten et ord la du armene omkring meg og trakk meg inntil deg. Jeg løftet armene igjen og vi omsluttet hverandre. Jeg husker jeg tenkte- så varm du er- og den vesle svaien i ryggen din alene fylte sansene mine med jubel. Det var ikke et ord mellom oss, bare varme som fløt inn i min kropp fra din. Fortsatt med øynene lukket og hodet mot brystkassen din kjente jeg lukten som var deg gjennom duften av syrin. Lukten av deg slik jeg kunne kjenne den hvis jeg boret ansiktet ned i puten etter at du hadde forlatt meg i sengen om morgenen. Lukten av deg i armene i mine og jeg hadde ingen ord for dette skulle ikke skje.
Du tok et skritt tilbake og jeg møtte blikket ditt. Du åpnet munnen for å si noe. Jeg stanset deg med en finger mot leppene. Trakk deg ned mot meg, trakk deg inn i et kyss. Tungen din, varm og sakte mot min. Ingen ord, bare lyden av kyss og tusen spørsmål som jeg lot druknet i det tiltagende vårregnet. Dette kysset kunne aldri ta slutt. Rundt oss åpnet det seg en avgrunn og jeg visste i bunnen av mitt redde, elskende hjerte at det var ikke noe uten deg. Jeg var ikke lenger til uten deg, men jeg var her nå og du var her med meg.
Alt jeg trengte å vite lå i dette kysset. I dine harde, strykende hender mot den fuktige kjoleryggen min. I stillheten mellom oss. En slik søt og fullkommen stillhet som bare oppstår i erkjennelsen av smertens fravær. Noe annet tok form i meg. Lyst, jeg trodde ikke jeg skulle føle det mer. Men nå rant det gjennom meg, lyst, lyst så jævelig lyst på deg og frykten forsvinner sammen med kulden fra regnet.
Du løfter meg opp og bærer meg gjennom gatene.
– Hvor skal vi? hvisker jeg.
– Hjem, sier du enkelt.
Jeg flyter gjennom gatene, over bakken i dine armer. Byen falmer rundt oss. Regnet hvisker den ut. Bare du blir tilbake og i det døren smeller igjen bak oss vet jeg at jeg virkelig er hjemme for første gang på lenge. Der, i oppgangen hvor lyset fra gatelykten faller gjennom det mangefargede glassvinduet og kjolen min drypper over gamle aviser på gulvet bryter jeg sammen. Jeg kjenner plutselig hvor kald jeg er, kald og utslitt.
-Men det er umulig, hikster jeg.
– Det er ikke sant, – og jeg ser på deg med sinte, tåreslørede øyne.
– Jeg elsker deg, sier du rolig men innstendig.
Jeg gråter enda mer fortvilt og rister på hodet. Som om det er nok, som om dine ord alene kan forandre det jeg vet har skjedd.
– Jeg elsker deg, gjentar du.
Og hvordan vet jeg egentlig noen ting for du er her nå og forsøker forsiktig å få av meg den kalde, gjennomvåte kjolen. Det går ikke, jeg skjelver for mye, bena mine bærer meg knapt. Du leder meg inn på badet, inn under dusjen. Det varme vannet fosser over oss. Langsomt blir jeg rolig igjen. Du kysser meg og klærne våre forsvinner. Du er så uendelig hva jeg lengter etter- varm, sterk og naken holder du alene virkeligheten sammen og jeg gir meg over til deg.
– Jeg elsker deg også, hvisker jeg med munnen mot den varme, våte skulderen din.
Jeg følger deg inn på soverommet. Vårt soverom. Panelovnen står på og det er behagelig varmt i rommet, varmt og halvmørkt. Jeg lar meg synke ned i madrassen med deg over meg. Du er tung over meg, stor og sterk som du er, men i natt kunne det ikke falle meg inn å klage. Som jeg har savnet å ha deg slik. Jeg er lys våken nå. Lysten jeg kjente ute i regnet med deg er tilbake, enda sterkere nå når du ligger over meg. Varm, tungt pustende og steinhard mot magen min. Jeg må ha deg så nærme som overhodet mulig, jeg må ha deg i meg nå med det samme. I hodet mitt en eneste tanke- du kan ikke forsvinne mens du knuller meg.
Jeg ser deg inn i øynene. Du koser varsomt med brystene mine og hver berøring får det til å trekke seg sammen mellom bena mine. Jeg føler at det renner av meg, jeg vil ikke vente lenger.
– Ta meg, sier jeg bedende.
Du legger en hånd mellom bena mine, kjenner etter om jeg er klar for deg. Alt du gjør er så velkjent og samtidig så nytt og fremmed. Du dytter lårene mine fra hverandre og presser deg inn i meg. En smertetrekning over ansiktet mitt, jeg har ikke hatt noen siden…jeg har ikke tenkt tanken engang. Du merker det, stopper i bevegelsen og ser spørrende på meg. – Fortsett, hvisker jeg og du knuller meg sakte. Smerten forsvinner og du tar meg, TAR MEG, vekk fra alt sammen, inn i noe som bare er, eldgammelt og enkelt i all sin primitivitet. Du knuller meg igjen og det er ikke noe jeg heller vil.
Jeg sier navnet ditt mens du tar meg, igjen og igjen, hviskende, klynkende, repeterende. Jeg kan ikke få det bekreftet nok at du virkelig er her med meg, at det er du som fyller meg, kysser meg, biter meg i skulderen og kinnet, din svette som drypper ned over meg, du.
Det blir ikke nært nok, hardt nok, inderlig nok, jeg må ha mer og det vil aldri bli nok. Jeg aner ikke hvor lenge vi elsket den natten. På et eller annet tidspunkt må natten ha glidd over i morgen. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt men du ville ha meg til å komme. Du snudde meg over på magen og smøg en hånd under meg. Du gjorde også det herlige, forbudte med meg, det som vanligvis gjorde meg litt brydd men som jeg nå bare nøt i fulle drag. Du fikk meg der jeg elsker å være- i den intense nytelsen rett før orgasmen. Jeg kan ikke gjenskape det med ord annet enn å si at jeg opplevde den perfekte nytelse med deg igjen, en nytelse jeg trodde jeg hadde kjent for siste gang i dette livet.
Jeg kom så hardt at det nesten var vondt og før trekningene mine er over revner du inni meg. Jeg sank og du sank med meg, du min eneste elskede.
– Ikke sovne, var det siste jeg sa til deg. Du smilte og strøk meg over pannen, lukket øynene mine med hånden din. Jeg sovnet i det samme og da jeg våknet opp var sengen vår blitt til sand.
Fuglene sirkler over hodet mitt og de første solstrålene får vannet til å glitre. Jeg blir sittende en stund med armene knyttet rundt bena. Krummer meg sammen om varmen du har gitt meg, kjærligheten jeg trenger for tiden som kommer. Ikke før solen står høyt på himmelen reiser jeg meg og går.
