victoriamilan-topp-banner
noveller-korsetternoveller - fallen01noveller-magic-massagernov_fleshlight

Leirens herskerinne

- Hva skal jeg kalle deg?

Den unge kvinnen med det granskende ansiktsuttrykket hadde en kledelig stripe av tynn, størknet leire over det høyre kinnbenet. En tilsvarende flekk befant seg på høyre håndbak, noe som avslørte at hun hadde forsøkt å skyve vekk løse lokker fra ansiktet mens hun arbeidet. Det brune håret var satt opp i en topp midt på hodet og festet med en stor hårklype. Likevel hadde flere lokker sett sitt snitt til å unnslippe, og rammet inn det usminkede ansiktet til kvinnen.

Usminket, ja. Men den eteriske skjønnheten kom best til sin rett på denne måten, uten at det hadde vært i hennes tanker. ermene på den godt brukte flanellsskjorten hun bar åpen over en sort t-skjorte var brettet opp til albuene. Skjorten hadde samme slags flekker som kinnet hadde, dongeribuksene likeså. Mellom de mørke, tynne øyenbrynene hadde hun en tenkerynke mens hun gransket sitt siste, uferdige verk.
- Hva i all verden skal jeg kalle deg? gjentok hun mens hun fascinert gransket sitt nye verk.

Henriette Karlsen var kunstner. I sitt lille, men lyse atelier på loftet hadde hun funnet stemningen hun trengte for å få arbeidsro. Vinduet i skråtaket hadde hun byttet ut med et større, så hun kunne utnytte dagslyset til fulle. Selv om hun hovedsakelig arbeidet med leire, var gulvet noenlunde rent. Den ene veggen var dominert av en stor ovn hvor hun brente keramikken. De andre veggene var fulle av hyller med små figurer og leirkrukker, ferdige til å selges. Dessuten sto det en liten cd-spiller der, hvor Enyas velkjente alvemusikk duvet stemningsfullt ut fra høytalerne. I et hjørne lå en stor klump med fersk leire, innpakket i plast så den ikke skulle tørke inn. Der sto også dreiebenken, og vaskeservanten var like ved.

Henriette var dyktig. Hun følte for arbeidet sitt. Hadde hun først begynt på en ny figur, var hun såpass oppslukt at hun til tider glemte å spise. Men aldri hadde hun vært så oppslukt som nå. Mens hun gransket det tomme ansiktet på leirfiguren, kjente hun den irriterende følelsen igjen, følelsen av at det var noe leiren ønsket å fortelle henne men som hun ikke klarte å forstå.
- Skjuler du navnet ditt? smilte hun og strøk vekk en vilter lokk fra pannen. - Jeg vet nok hva det er, men vet ikke om jeg tør.

Blikket hennes gled til en fotomontasje som sto på et staffeli. Ansiktet var greit, det var aldri skjult, men resten hadde hun måttet gjette seg til. Og det hadde vært en slitsomt opphissende prosess for en sjenert kunstnersjel.
- Alveprinsen, er det deg, det? sa Henriette mykt og kjente et sug i magen ved å i det hele tatt tenke navnet. Legolas.

Helt fra hun så den første filmen med Ringenes Herre hadde hun vært som forhekset. Som kunstner var hun glad i det perfekte, det formfullendte. Det eteriske og vakre, og helt ifra alveprinsen Legolas dukket opp på kinolerretet foran henne, hadde hun vært i hans verden. Hun visste med det samme hun så ham at hun kom til å lage figuren, hun hadde ikke noe valg. Slik var det ofte, leiren krevde noe av henne og denne gangen var det en alveprins som ønsket å bli vekket til live ved hjelp av hennes magiske fingre. Om skuespilleren hadde klart å gi alven troverdighet på kinolerretet, så kunne Henriette gi ham liv i våt leire og het ovn. Hun hadde smilt skrått ved sammenligningen filmen kontra henne selv. Ringenes Herre, hvor ringen måtte kastes i flammehavet for å bli beseiret. Selv måtte hun legge figuren i het ovn for å omskape leiren til keramikk og beseire leiren. Leirens herskerinne, var det det hun var?

Det var sjelden hun lagde figurer i naturtro størrelse. Denne gangen hadde han selv tvunget seg fram. Noe mindre føltes helt feil ut, og Henriette hadde forsøkt. Alvefiguren - for det var en alv, selv om hun ikke vågde å si navnet hans høyt - ville akkurat få plass liggende inni ovnen hennes. Den nye, store ovnen som hun så lenge hadde spart til. Sløyfet de fleste middagene den siste måneden fordi hun følte at det hastet. Nå når hun sto og gransket alvefiguren, skjønte hun hvorfor.

Hun hadde for lenge siden lest bøkene til J.R.R. Tolkien, men besettelsen kom ikke før hun hadde sett filmene, før hun rett og slett så Legolas i levende live, legemliggjort av Orlando Bloom. Men jo mer hun stirret på figuren, jo mer så hun at den ikke lignet skuespilleren. Den var unik, den var seg selv, den var alveprinsen og ikke en britisk skuespiller med vakkert ansikt. Den kraftige, men likevel sensuelle haken, den rette nesen, de smale leppene, de spisse ørene, de små flettene på siden av det lange håret og den litt tykkere bak, alt hadde Henriette fått fram. Til og med antydningen til begynnelsen av et smil lå i ansiktet hans. Men øynene var tomme. Fargen som på filmen hadde gitt øynene uttrykk, var ikke der.

På internett hadde hun funnet utallige bilder av alveprinsen, og ved hjelp av sin gode fantasi og kunstneriske evne, hadde hun kledd av ham plagg for plagg og fått fram en muskuløs, slank, vakker kropp. Det føltes nærmest som helligbrøde da hun endelig kunne tegne ham naken. På film hadde de alltid vist alven med klærne på. Henriette ville ha den nakne alven foran seg, og her sto han. Skapt av død leire som likevel kunne bli så levende at Henriette forventet å se alven trekke pusten hvert øyeblikk.

Hun passet på å holde hele kroppen fuktig, så leiren ikke skulle tørke inn og sprekke. Gang på gang dyppet hun hendene i vann og strøk den elegante, vakre figuren. Hun kjærtegnet leiren med slanke fingre, med hender som var vant til å skape liv. Og denne gangen visste hun at hun hadde overgått seg selv.

Var det forelskelse, det suget i magen som hun kjente når hun forsøkte å se ham inn i øynene? Var det noe mer enn bare hengivenheten over en perfekt figur? Hun smilte skrått.
- Du er i min makt, sa hun lavt og så forførerisk på alvefiguren. Med fuktige hender strøk hun den perfekt formede brystkassen og selv om leiren var kald, kjente hun varmen i figurens sjel under håndflatene. Hun trakk pusten dypt.
- Jeg er leirens herskerinne og du er i min makt, hvisket Henriette og befølte den stramme magen mens hun fuktet leiren forsiktig. Ville ikke engang se ned når hun sørget for at hans private deler ikke skulle tørke inn. Så gikk hun bak ham. Fuktet håret, skuldrene, armene, strøk den kalde leirekroppen som om hun strøk en elsker. Hele den muskuløse ryggen, den stramme baken, de slanke bena... ikke en centimeter ble overlatt til å tørke, alt ble fuktet av vann som hudkrem. Da hun til slutt stilte seg foran figuren og strøk de fuktige fingrene varsomt over kinnet hans, så hun de blå øynene i tankene og kjente et sug i sjelen.
- Legolas, hvisket hun åndeløst. Nå var det virkelig, nå var det sagt høyt. Men å gi verket sitt det navnet, var umulig. Det var helligbrøde. Hun ble nødt til å gi den et annet navn om hun skulle selge den.
- Du er min hemmelighet, Legolas, smilte hun. - Alveprinsen min. Så får jeg heller sove på det offisielle navnet ditt.

Kom hun noensinne til å klare å selge denne? På tross av haugen med regninger som stadig vokste, hvordan skulle hun klare å skille seg av med noe så vakkert? Så perfekt. Så eterisk og forfinet, og likevel så sterk. Sterk nok til å drepe orker på sin vandring med brorskapet for å redde verden fra Sauron og hjelpe Frodo med å ødelegge herskerringen. Så sterk, og likevel så sårbar. Hun strøk en finger over leppene, en hånd over pannen, fuktet ansiktet hans varsomt mens hun beundret de rene linjene uten å tenke over at det var sitt eget verk hun beundret så oppslukt og fascinert.

Det var ikke før hun var like ved å kysse de kalde leppene, at hun våknet fra fortryllelsen. Med røde kinn svøpte hun plastikk rundt alveprinsen sin, for å holde på fuktigheten. Hun følte at figuren fremdeles manglet noe, uten å kunne sette fingeren på hva det var.

Kanskje en god natts søvn ville gi henne svaret.

-----

Kraftige vinder. Brusende vann. Dalende kronblader fra nydelige blomster, som fallende løv. Et brennende øye på en himmel full av stormskyer, piler gjennom luften og fremmede rop langt, langt borte blandet med hamrende hover fra en galopperende hest.

Det gikk en stund før Henriette skjønte at det var en drøm. En eterisk, flytende drøm full av forvirrende elementer. Hun drømte ofte og fant mange ganger inspirasjon i drømmeverdenen. Men denne gangen var det inspirasjonen som fant henne. Hun klamret seg fast med armene rundt et smalt liv mens hesten hun satt på, løp i vill galopp. Lysken ble presset mot en stram ende, hvor musklene spilte i takt med hestens bevegelser. Lyst, flagrende hår strøk henne over ansiktet og luften var fylt av sort blod. Men hun følte ikke frykt selv om hun hørte skrik av smerte og hissige rop, og hun skjønte at det var døende og kjempende orker hun hørte. Hun visste at hesten de satt på, var hvit og gispet da hun åpnet øynene og oppdaget at hun satt naken på en galopperende hest av mørk, våt leire. Instinktivt klemte hun lårene tettere rundt den glatte dyrekroppen for ikke å skli av, og kjente tydelig den våte leiren bevege seg mellom bena hennes mens lårene sank dypere inn i leiren. Hun klamret seg fast rundt livet til rytteren som styrte hesten, som snudde seg og smilte ertende mot henne med glitrende, blå øyne i et fullkomment, vakkert ansikt.

Det var alveprinsen og hun var i hans makt. Hesten var borte og brått var det alven som glatt beveget seg mellom Henriettes lår. Det var ham hun klynget seg til for ikke å skli av. Men hvordan kunne hun skli av når hun lå på ryggen i kjølig gress med alveprinsen inni seg? Den hule lyden av rennende vann gjorde stemningen dyp og romantisk. Hendene som strøk lett over Henriettes røde kinn, var kalde og våte, som død leire og likevel gjorde den varsomme berøringen henne hetere enn ovnen hun brente keramikk i. Hver nerve i Henriettes kropp skalv under huden, som spente gitarstrenger noen nettopp hadde spilt på. Og det var nettopp det alveprinsen gjorde, han spilte på strengene hennes og frambrakte en nydelig melodi som fikk sjelen hennes til å synge i sødmefylt lidenskap.

Da han beveget seg lenger ned, så hun hendene hans klemme hardt rundt brystene. Og da han strøk henne nedover magen, lagde han grå striper av våt leire fra brystene og ned, leire som smittet av hendene fra en uferdig skulptur. Hun klarte ikke å ligge stille, strakk hendene skjelvende ut etter ham, lukket dem rundt hans som strøk henne hardt over magen som om det var hun som var en klump leire og han som brakte henne til liv i den døde massen. Vann hadde han ikke, alveprinsen, men han fuktet henne grundig med det han hadde til rådighet. Henriette hørte sine egne stønn av lidenskap, sine egne begjærlige klynk og et og annet skrik i kåtskap da tunga traff punkter mellom bena hun aldri hadde drømt om. for dette var jo en drøm. En drøm ulik alle andre drømmer, mer erotisk og mer lystfylt enn hun noensinne hadde opplevd, verken i sovende eller våken tilstand.

Da fingrene begynte å gli rundt i foldene, kjentes det ut som om fingrene var dyppet i olje. Men Henriette så at de grå stripene av våt leire etter hvert dekket hver bit av kjønnet. Da to fingre endelig gled dypt inn, svaiet hun ryggen og skrek mens alveprinsen presset leppene rundt det deiligste punktet og lot tunga gli rundt og rundt. Hun vred på seg, kastet seg sanseløst fram og tilbake i nytelse, rakte armene ut mot ham da han så på henne med de tindrende blå øynene. Dro ham oppover sin nakne kropp, ned til ventende lepper og hete kyss før han støttet seg på albuene og så på henne med et smil. Da hendene strøk over kinnene, visste Henriette at hun fikk striper av leire på kinnene.

Henriettes skapende hender ble til letende redskap, på søken etter tilfredsstillelse. Hun strøk kinnene hans, brystkassen, ryggen, hele den mørke, glatte leirekroppen og stirret inn i de himmelblå øynene like før leppene ble dekket av et heftig kyss som hun sultent besvarte. Hun fant noe pulserende, noe hardt som levde mellom bena hennes. Hoftene hans beveget seg så det harde, fristende lemmet gled opp og ned over Henriettes kjønn. Hun kjente et knurr dypt nede i halsen, et dyrisk knurr av steinalderlyst og rent instinkt. Hun stirret på ham da han løftet litt på underkroppen, holdt pusten... og så trengte han inn med et lavt stønn og lukket øynene mens ansiktet ble lukket i nytelse.

Da setemusklene hans begynte å arbeide under Henriettes hender, kjente hun kroppen fylles av glede, av begjær, av lyst og nytelse. Hun steg oppover med armene rundt sin elsker, med hendene på den stramme enden og med sprikende fingre, nøt å kjenne setemusklene arbeide. Fingrene gled dypere og dypere inn i den våte leiren mens alveprinsen økte tempoet. Det gikk fortere og fortere, rundt og rundt som en leirkrukke på en dreieskive inntil hun skrek i sanseløs lidenskap.

Med et gisp åpnet Henriette øynene og stirret opp i taket på soverommet sitt. Skuffelse var den første følelsen som strømmet gjennom henne. Så stønnet hun langtrukkent da uslukket begjær dunket sødmefylt mellom bena hennes - de bena som i nattens hete hadde slynget seg rundt dynen. Hun frigjorde seg sengetøyet mens kinnene brant, men klarte ikke å hindre hendene sine i å fullføre det som drømmen hadde snytt henne for. I tankene hadde hun fremdeles alveprinsen mellom bena mens hun masserte seg selv til en ufullstendig utløsning - i full ensomhet.

Henriette ble liggende til hjertet slo i normal rytme, til tårene hadde sluttet å renne og klumpen i halsen hadde roet seg ned. Hun sto opp, selv om det var vel tidlig på morgenen. Men hun vågde ikke å sovne igjen. Drømmen hadde vært for het, for ukontrollert, for... for virkelig. Å sovne igjen nå og drømme det samme, og våkne til den samme tomheten og ensomheten ville være mer enn hun orket å bære akkurat nå.

Hun kjente med det samme hun sto opp at det samme suget i magen var der, det suget som hadde vært der dagen før da hun fuktet sitt siste verk. Henriette kjente et stikk av nervøsitet i magen ved tanken. En brå følelse av tilbakeholdenhet fikk nervene til å sitre, som om hun grudde seg til å stå ansikt til ansikt med alveprinsen, sin nattlige, hete elsker.
- For noe tøys, mumlet hun, irritert på seg selv mens hun gikk opp trappene til atelieret. - Det er en død figur, skapt av våt leire. Din idiot.

Hun så ansiktet for seg i tankene, med de samme blå øynene som fra drømmen, som fra filmen på kino. Hun ville bare ta en titt på ham før frokost. Se om en natts søvn hadde hjulpet for å finne det som manglet, om den dog ikke hadde vært så god, den søvnen.

Henriette åpnet døren og gikk inn. Hun gikk langsomt bort til den innpakkede alveprinsen. Så fjernet hun plastikken rundt figuren med nølende bevegelser. Leiren var fremdeles fuktig, slik den pleide å være. Men jo mer som ble avdekket, jo blekere ble Henriette. Til slutt var all plastikken av og kunstneren sèg tungt ned på gulvet mens hun stirret på alveprinsen. Rommet gikk langsomt rundt, som en dreieskive i sakte hastighet.

På kinnet hadde leiren tydelige merker etter fingre som hadde strøket. Fire dype furer gikk fra tinningen og ned til haken. Brystkassen hadde de samme merkene, i forhold til baken, hvor begge skinkene hadde tydelige avtrykk etter hender med sprikende fingre. Når Henriette endelig våget å se på de private delene hans, levnet det ingen tvil om at det var en sterkt erotisk alveprins som sto foran henne. Fullkommen, så perfekt at selv det lille øyet på tuppen av glansen var godt fremtredende. Rynkene på den tilbaketrukne forhuden like under hodevingene var like perfekte, samt rynkene på pungen. Henriette lot endelig øynene gli fra skrittet og opp til ansiktet igjen... var ikke smilet i munnviken litt ekstra fremtredende?

- Hva skal jeg kalle deg? mumlet leirens herskerinne tynt mens hun ydmykt krøp sammen ved alveprinsens føtter og skalv i frykt og begjær.

Forfatter: BeritHagen
Stemmer: PositivPositivPositivNegativNegativ

< Tilbake til forrige side     << Fremsiden

   
 
topp-noveller-venstre
sexy-undertoy-venstre
sextoys-venstre
flirt-noveller-left